Kjæreste gjorde det slutt

[Knutsen1992]

Hei!

 

Min kjæreste og jeg hadde vært sammen i litt over 1 1/2 år og var samboere i ca 1 år.

Det jeg lurer på er hva, eller om det jeg gjorde var galt slik at det ble slutt?

 

Problemene startet da hun flyttet inn hos meg. Hun hadde inntekt på ca 10 000kr i måneden og holdt på å spare opp til bil lappen. (Hun er 21 og jeg er 24). Planen var da hun flyttet inn at hun skulle ikke betale noe de 3 første månedene slik at hun fikk spart opp til lappen og andre ting.

 

De 3 månedene gikk og jeg sa at det var på tide at hun måtte bidra litt mer i hjemmet.

Planen ble sa som følger at hun måtte betale for maten, og kun det.

 

Månedene gikk og hun klaget mer og mer over hvor mye penger hun brukte på mat og måtte ta fra sparekontoen for å ha råd til mat til oss to. Altså, hun mener at hun bruker mer enn 10 000kr og må hente mer fra sparekontoen for å ha råd til mat til kun oss to.

 

Jeg forsøkte å hjelpe henne og sa det på en fin måte. Jeg sa at vi kan se på hva jeg sløser penger på, også ser vi på hva du sløser penger på, og så lager vi et budsjett. Men hun svarer så fint; "Jeg vet hva jeg bruker penger på".

 

I tillegg til dette så skulle hun også gjøre ekstra i hjemmet, som å vaske, vaske klær også skulle vi lage mat annen hver gang. Min jobb var da å støvsuge, lage mat, gå ut med søpla og alt annet "handy" i hjemmet. Noe som jeg syntes var en grei rollefordeling i hjemmet? Spessielt mtp at jeg betaler ca 15 000 i måneden på alle utgifter og at hun kun betalte hverdags mat.

 

Så det at hun ikke gjorde noen av tingene, ikke fylte opp kjøleskap, ting så jævlig ut og jeg følte at jeg måtte mase. Mase om og om igjen, og hun gjorde aldri noe med det.

 

Hvor lenge skal man være tålmodig? Hva har man lov til å si? Man må ha en rett som en partner å kunne si ifra om det er noe som plager en eller at ting ikke fungerer?

Problemet er jo at hun har litt vondt fortid med sin far som var veldig streng, kjeftete og generelt dominant. Var en barnevernsak i tillegg, noe som gjorde at hun var ekstra sensitiv til tilsnakk og klaging.

 

Grunnen til at jeg skriver dette nå, er at jeg trenger råd til mitt neste forhold. Jeg ønsker ikke være den sure drittsekken som hele tiden må klage og være grinete. 

 

Hjelp meg å forstå. Prøvd å få med det meste som er nødvendig å vite, og vil ikke skrive for mye, selv om jeg allerede har skrevet mye.

Endret 21. desember 2016 av 3hywix0c

[Gjest Bruker-245639]

Eier du eller leier du?

[Knutsen1992]

Eier du eller leier du?

Jeg eier et hus.

[Bytex]

Det er ganske sinnssvakt å bruke over 10000 i mnd på mat til to personer, altså. Helt bak mål.

[Knutsen1992]

Det er ganske sinnssvakt å bruke over 10000 i mnd på mat til to personer, altså. Helt bak mål.

Ja, og jeg har forsøkt å forklare at "30 + 30 + 30" blir da fort en liten hundrelapp og forsøkt å snakke om det.

Men en ting leder til en annen, og vi kranglet aldri, noe som også kunne være et problem.

 

Jeg er konflikt sky og ønsker ikke å krangle om idiotiske ting som at en ikke klarer å håndtere sine penger.

Endret 21. desember 2016 av 3hywix0c

[Gjest Bruker-245639]

Det er ganske sinnssvakt å bruke over 10000 i mnd på mat til to personer, altså. Helt bak mål.

Spørsmålet er jo om hun faktisk gjorde det da.

[Gjest Bruker-245639]

Streng tatt så virker det ikke som om du har gjort noe galt, så da sitter vi igjen med hvordan du har ordlagt deg. Og om hun bare er umoden. Det er jo en mulighet at det er noe feil i alle ledd. Når det er sagt, om en ikke har like tanker om økonomi og pengebruk, da er det sjelden liv laga.

[Knutsen1992]

 

Det er ganske sinnssvakt å bruke over 10000 i mnd på mat til to personer, altså. Helt bak mål.

Spørsmålet er jo om hun faktisk gjorde det da.

 

For å være helt ærlig, jeg tror faktisk hun klarte det. Har selv sett kontoutskriftene.

Hun kjøper 1 1/2 brus hver dag, gjerne en snusboks. Og annet snacks og fastfood omtrent hver eneste dag.

 

Da går pengene ganske fort, når man i tillegg må betale hverfall ca 4000kr for mat til 2 personer.

Endret 21. desember 2016 av 3hywix0c

[Knutsen1992]

Men nå må vi ikke glemme at det var hun som forlot meg. Hun som ikke orket mer. Hun orket ikke mer at vi aldri kom til enighet om at hun ikke hadde råd til mat, at jeg tok opp ting gjentatte ganger.

 

Hun varslet meg flere ganger om dette, at hun ikke orket mer hvis ting fortsatte som det gjorde.

Men hva skal jeg gjøre da? Skal jeg bare gitt etter og legge meg langflat?

 

Skal sies at hun har en idiot av et kvinnemenneske som en venn som putter masse vonde tanker i hodet hennes.

 

Men jeg må ha kunne gjort noe annerledes? Jeg ønsker ikke å trykke hun ned for at jeg selv skal framstå som perfekt, noe jeg absolutt ikke er. Jeg kan være dømmende, klagete og nedlatende.

 

Men jeg hever aldri stemmen, jeg er ALDRI fysisk og jeg prøver alltid å snakke om ting ordentlig før jeg evt blir oppgitt og lei. 

 

Så jeg ønsker heller noen innspill på hva jeg kunne gjort annerledes og hvordan jeg som partner og person kan bli bedre.

Endret 21. desember 2016 av 3hywix0c

[Leo_]

Du var en sugardaddy som sa opp denne jobben, og da trengte hun deg ikke lenger. Enkelt og greit. Ut fra det du beskriver ser jeg ikke at du har gjort noe feil, annet enn å ha vært dumsnill.

[Knutsen1992]

Du var en sugardaddy som sa opp denne jobben, og da trengte hun deg ikke lenger. Enkelt og greit. Ut fra det du beskriver ser jeg ikke at du har gjort noe feil, annet enn å ha vært dumsnill.

Takk for svar, men jeg føler ikke at jeg har vært noen sugar daddy.

Hun er virkelig en snill og varm jente som jobber med barn og personer som sliter.

Så hun er i mine øyne verdens beste kjæreste som virkelig er omsorgsfull og bryr seg om andre.

 

Jeg kan ikke BARE vært dumsnill. Jeg prøver så godt å si at alt, slik at jeg ikke utelater noe.

 

Andre ting som kan nevnes er at jeg ikke hadde veldig mye til overs for søsteren hennes. Hun er totalt omvendt av hva min kjæreste var. Min kjæreste hjalp henne alltid om der var noe, var der alltid om hun trengte henne osv.

 

Men når det kom til min kjæreste og det å få noe hjelp av søsteren, så var det alltid en dum unnskyldning. "Jeg kan ikke nå" "Jeg orker ikke" osv. 

 

Og jeg reagerer selvfølgelig på dette da dette er først og fremst urettferdig og veldig ufin behandling å få av sin søster.

 

Så alt i alt og nå som følelsene min har sunket, så kan jeg jo også se at hun kanskje ikke var helt klar for det å bo for seg selv, det å ha ansvar. Hun har flyttet hjem til sin mor igjen.

Endret 22. desember 2016 av 3hywix0c

[BuffyAnneSummers]

Hun var en bortskjemt unge som er vandt med å gjøre som hun vil, og da du truet denne livsstilen ved å be henne vokse opp så knakk hun sammen og slo opp. Hun er ikke mye moden, og du gjorde ærlig talt ingenting galt. Det er ingenting galt i å ville passe på så hun ikke kaster bort alle pengene sine - noe hun tydeligvis gjorde, og forventet at DU skulle gi etter, uten å være villig til å gi noe av seg selv.

Vær glad for at du er ferdig med det forholdet. 

[Civilix]

Slik som forholdet beskrives var det nok lite som kunne gjøres.

En ting som kan være lurt for framtiden er å være veldig tydelig fra starten av på egne meninger, konflikter vi uansett komme opp over tid men da vet vertfall partneren hva de kan forvente fra deg. Det hjelper deg også ved at du sjeldent kommer i situasjonen at du må være grinete over noe da partner kjenner deg godt nok til å diskutere ting på forhånd.

[Vannlinjen]

10 000 på mat? Haha, litt av en bragd må jeg si. Vond fortid er ingen unnskyldning for å oppføre seg uanstendig. Typisk tegn på gjenværende barnementalitet. De fleste av oss har opplevd noe vondt, selv om graden kan diskuteres. Uansett, selvfølgelig må man bidra i hjemmet. Du er nok bedre tjent å være uten vedkommende

[Gjest Bruker-245639]

Du har nok retten på din side, men jeg klarer ikke å kvitte meg med tanken på at du er lite pedagogisk og at derfor tok ting den veien de gjorde. To for å danse tango! Hun var årsaken, du klarte ikke å formidle løsningen.

[Whist1er]

Uavhengig av om hun brukte 10 lapper i måneden på mat eller ikke, er det alltid en skjevhet i et samboerforhold hvor den ene eier bolig og der den andre sitter i "Remafella".  Om hun hadde brukt alle sine midler på mat og fellesgoder, er det huseier som kan sylte penger (i form av nedbetalling på lån, eller sparing om boligen er nedbetalt) hver måned og gå økonomisk "uskadd" fra et brudd.

 

Det er tross alt kjipt at man da etter ti år har brukt en drøy mill på mat, mens den andre parten har hatt en presumtiv verdistigning på boligen på opp mot 100%.

 

En samboerkontrakt som inneholder en intensjon om mulighet for å kjøpe seg inn i boligen etter en periode vil kanskje være et godt virkemiddel i neste runde?

[Knutsen1992]

Uavhengig av om hun brukte 10 lapper i måneden på mat eller ikke, er det alltid en skjevhet i et samboerforhold hvor den ene eier bolig og der den andre sitter i "Remafella".  Om hun hadde brukt alle sine midler på mat og fellesgoder, er det huseier som kan sylte penger (i form av nedbetalling på lån, eller sparing om boligen er nedbetalt) hver måned og gå økonomisk "uskadd" fra et brudd.

 

Det er tross alt kjipt at man da etter ti år har brukt en drøy mill på mat, mens den andre parten har hatt en presumtiv verdistigning på boligen på opp mot 100%.

 

En samboerkontrakt som inneholder en intensjon om mulighet for å kjøpe seg inn i boligen etter en periode vil kanskje være et godt virkemiddel i neste runde?

Denne er jeg faktisk helt enig i, og dette var et ønske fra min side at hun skulle kjøpe seg inn. Hun valgte å vente med dette til vi skulle flytte til et nytt hus mer sentralt. Så dette var en avtale fra oss begge, ikke et ønske fra min side.

 

Hun var virkelig den personen jeg ønsket å investere alt i og tilbringe resten av livet mitt med.

Ja, hele pakka. Barn, giftemål osv.

 

Og til deg CrvenaZvezda, jeg kan godt være "pedagogisk". Jeg vil anse meg selv som en smart person og syntes veldig mange andre mennesker kan være ubrukelige mennesker. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke dømme noen for deres kunnskaper eller mangel på forståelse for ja... alt? Forstår at vi alle er forskjellige, men noen krav må man vel ha til en partner?

 

Jeg følte at skjevheten i forholdet mtp penger, kunne løses ved å ha fordelte roller når det kom til innkjøp av mat og rydding.

 

Men jeg må virkelig si at når man spør om en ting, kanskje til og med opptil 10 ganger uten at ting skjer, har man da lov til å bli sur eller oppgitt? Altså, da mener jeg ikke å kjefte på personen, men å si at man er dritt lei og må ende opp med å gjøre det selv?

 

Et godt eksempel er at jeg "tillater" eller "aksepterer" at ting kan bli jævlig hjemme, men når hun vet at vi får besøk av venner og familie, så ender det alltid opp med at begge må løpe rundt å vaske og rydde fort som søren for å ikke skamme oss over hvordan ting ser ut i hjemmet. Merk deg at jeg sier "oss", men føles ut som det er meg som skammer meg og forventer at min partner skal ønske å ha det hyggelig og fint hjemme.

 

Som nevnt tidligere så var rollefordelingene slik at jeg soper/ryddet, tok ut søpla, lagde mat annenhver gang ca og jeg gjorde alt det "handy" i hjemmet. Når hun da vasket gulver, kjøkken, klær osv.

 

Syntes bare det er fryktelig tungt å det å forvente at ting blir gjort når den personen har det ansvaret, og når det ansvaret ikke blir opprettholdt så blir man jo lei seg og irritert når det skjer over lenger tid?

 

Men alt i alt, jeg skal virkelig ta det på min kappe og lære at det å bli oppgitt og irritert aldri er en god løsning på et problem.

Men problemet er jo at ting aldri startet med det..  Jeg prøvde alltid

[Whist1er]

 

.......

Men alt i alt, jeg skal virkelig ta det på min kappe og lære at det å bli oppgitt og irritert aldri er en god løsning på et problem.

Men problemet er jo at ting aldri startet med det..  Jeg prøvde alltid

 

 

Det virker ut fra det du legger frem selv at du i bunn er et godt og redelig menneske.  Det er lov å gi opp når man ser at det ikke fungerer med hverken gulerot, pisk, eller at partneren "skjønner" det selv.  Lykke til videre!

[Knutsen1992]

 

 

.......

Men alt i alt, jeg skal virkelig ta det på min kappe og lære at det å bli oppgitt og irritert aldri er en god løsning på et problem.

Men problemet er jo at ting aldri startet med det..  Jeg prøvde alltid

 

 

Det virker ut fra det du legger frem selv at du i bunn er et godt og redelig menneske.  Det er lov å gi opp når man ser at det ikke fungerer med hverken gulerot, pisk, eller at partneren "skjønner" det selv.  Lykke til videre!

 

Takk for det, setter jeg pris på. Men jeg er ikke ute etter empati, heller et annet innsyn på situasjonen.

 

Jeg er takknemlig på mange måter at ting ble som det ble, mtp at vi ikke verken eide eller var bundet til hverandre på noen måte. Så økonomisk var det ikke noe problem, men ufattelig tungt når det kom som et lyn fra himmelen.

 

Kan jo forklare kort hva som skjedde;

 

Ting var i mine øyne bra mellom oss, vi hadde våre oppturer og nedturer som alle andre.

Hadde vært i Sverige å handlet mat, og hun hadde lovet å få ryddet kjøkkenet før jeg kom hjem med noen andre kammerater. Jeg ble litt oppgitt når jeg kom hjem, når ingenting var blitt rørt, og jeg hadde nevnt flere ganger at vi måtte få ryddet det før de kom.

 

Hun ble oppgitt og sur over at jeg sa det, så da ristet jeg egentlig bare på hodet og satte meg heller forran pc skjermen og så på en serie. En times tid senere kom hennes venninne, så hun dro ut sammen med henne. Jeg ga henne et hade kyss og sa hun måtte kose seg. Jeg så at noe var galt, så jeg spurte hva det var, men hun sa det ikke var noe og dro ut med henne.

 

Et par timer senere så kommer hun hjem med venninnen, ser på meg og sier; "Jeg orker ikke mer. Jeg vil flytte hjem og jeg tar med meg katten og tingene mine."

 

Hun nekter å la meg prate med henne, og hun og venninnen begynner å bære ut tingene rett foran øynene mine, uten mulighet til å verken snakke om det eller forklare det. Jeg stod der helt stum, forskrekket og lei meg. Kunne ikke fatte hva som skjedde og håpet at hele greia var et mareritt.

 

Jeg dro til henne dagen etterpå å fikk snakket ut om ting, men hun var fast bestemt på at det var for sent å fikse ting, og at det var min skyld at ting ble som det ble. Problemet var at jeg ikke ga etter og ikke ble enige om premissene hun satte, og at jeg hele tiden forventet og klaget alt for mye på ting hun gjorde og ikke gjorde.

 

Jeg brøyt totalt sammen der jeg satt med henne, flere ganger. Hun var veldig lei seg også, men tror det var heller det at jeg, "sterke" meg brøyt sammen foran henne. Jeg er en person som aldri gråter, med mindre jeg er fullstendig urbrukelig full og føler på et eller annet tull.

 

Var en fryktelig måte å gjøre det slutt på, men finnes vel ingen god måte å gjøre det slutt på med noen om en ikke klarer eller orker å være sammen med den personen lenger. Respektere hennes valg må man uansett.

 

Så det var siste ordentlig gangen vi snakket sammen, og siden har vi vært fra hverandre.

Merkelig hvor tungt og jævlig kjærlighet kan være. Unner ikke min verste fiende det..

Endret 22. desember 2016 av 3hywix0c

[Whist1er]

 

Takk for det, setter jeg pris på. Men jeg er ikke ute etter empati, heller et annet innsyn på situasjonen.

 

.........

 

Empati er en av de områdene jeg scorer absolutt dårligst på (men jeg er god på mye annet).

 

Du sier at din opplevelse var at dere hadde det bra.  Det er ting som tyder på at hun nok ikke hadde helt det samme bildet av situasjonen.

 

Du oppgir at hun etter sigende flyttet ffordi du var steil og ikke aksepterte hennes premisser.  Det tyder på at noen av "kontraktene" deres, uttalte eller stilltiende aksepterte, ikke har vært gode nok.  Samliv handler om å gi og få mellom likeverdige parter.  Som nevnt tidligere tror jeg at likeverdighetsfølelsen har vært ute av balanse.

 

Siden venninnen dukker opp, først som tilkalt nødhjelps- og terapeut og i neste øyeblikk som håndtlanger, kan det tenkes at det siste ordskiftet omkring ryddingen var den utløsende faktoren i en tankerekke hun har brygget på en stund. (Særllig hvis de kameratene du skulle ha med hjem var innenfor hørevidde).

 

Hva ønsker du? FIkse forholdet og få henne hjem? Penger som bringes inn i fellesskapet blir aldri et substitutt for utførelse av oppgaver i hjemmet.  Tilby å lage en samboerkontrakt med opsjon på innkjøp i fellesbollig, og gjør gode avtaler på hvem som skal gjøre hva basert på hvor lang tid ting tar.

Alternativt kan du jo gå med på hva som helst for å få henne tilbake, men om du selger deg helt ut for å vare en "pleaser" kommer du til å slite på sikt med at du hele tiden bare gir uten å oppleve at du får noe tilbake.

 

Kjærlighetssorg er noe dritt, men det går over etter et par år.