Kjæreste med depresjon, usikker på om jeg greier mer

[Kablam]

Du får et litt radikalt svar av meg nå.

Jeg ville ikke klart å ha et slikt forhold pga at da hadde jeg aldri visst om personen ville elsket meg like mye når vedkommende kommer ut av depresjonen. Hva om vedkommende bare bruker meg som en pleier eller liksom-foreldre, og når den blir frisk, finner noen mer sexy?

 

[Gjest Slettet+921324]

Alright, hun er medisinert, og du har allerede vært til konsultasjon. Dere har begge gjort noe for å ivareta hverandre, og det er også godt å lese at dere har fine stunder sammen. Det virker som du er på god vei i bearbeiding av denne prosessen. Hva antidepressiva angår, så er det fullt mulig at ting kan bli bedre uten mye oppfølging av psykiater / psykolog. Det fins flere eksempler på folk som sløyfer gruppeterapi eller vanlig psykologkonsultasjon, og pløyer seg gjennom en depresjon på egenhånd. Om det går greit for kjæresten din, gjenstår å se, og det kan ta noe tid. Det er mye av psykofarmaka som ikke virker med en gang.

[AnonymDiskusjon]

Nei, det er selvfølgelig uaktuelt å få barn med henne på svært lenge og innerst inne ser jeg ikke for meg noen fremtid med henne. Jeg greier bare ikke å gjøre det slutt med henne, hun spiller på samvittigheten min hver gang jeg tar opp vanskelige temaer. Det er også uaktuelt å ha noen kontakt etter forholdet i form av vennskap, da jeg har dårlige erfaringer med dette tidligere. Vi har felles psykolog og jeg skal ha møte alene på slutten av uken. Har tenkt å sørge for at hun blir fulgt opp nøye etter jeg avslutter forholdet. Uansett kan jeg ikke gjøre det slutt nå før jul, hun skal feire sammen med familien min og det blir bare dumt å gjøre det nå. Usikker på om jeg noen gang vil få baller til å gjøre dette, selv om det er til mitt eget beste.

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

[AnonymDiskusjon]

Jeg foreslår at du tar kontakt med alle de organisasjoner og helseorganisasjoner som berører psykisk helse for å skaffe henne hjelp.

 

Det kan gå for langt før et sykehus velger å gi sengeplass for innleggelse. Dette er ofte en tung kamp for pårørende. Du har i øyeblikket en pårørenderolle, selv om du skulle ønske deg ut av den. Det vil gå litt tid før det er tryggere å gi slipp på henne eventuellt. Du bør ofre litt mer tid av deg selv til å skape den første kontakten som et minimum.

 

Det er ingen garanti for at det skal gå bra for henne i helsevesenets hender, men da har du ihvertfall ordnet en del ting for din egen samvittighet. Når hun først har kommet i helsevesenets hender, så bør du kanskje dra inn parterapi. Ikke nødvendigvis for at du skal bli værende i forholdet, men det kan være godt med en mekler. Snakk med parterapeuten alene, om at du ønsker å få skapt avstand, men at du er redd for at det kan lede til selvmordstanker hos henne. Gjør det samme med alle de offentlige innstanser, psykehuset, psykiatrisk akutteam med flere.

 

Snakk med din fastlege. Kanskje også hennes fastlege, si at du er alvorlig bekymret for hennes videre liv. Du kan vekke opp en del faglige innstanser, slik at de ikke så lett bare kan la det skure videre. Gjør du alle mulige slike tiltak på forhånd, så har du ihvertfall forsøkt.

 

Om hun til slutt blir tvangsinnlagt, eller frivillig innlagt, så kan du i starten gå på besøk, men fortell psykehuset at du har tanker om å avslutte forholdet, også gjennomfører du bruddet på en kontrollert måte mens hun er i deres hender.

 

Etter utskrivelsen så bør du allerede i selve innleggelsen ha skissert opp tydelig før bruddet at du ønsker en mer platonisk kontakt heretter overfor henne og hennes psykiater. Da er du ikke egoistisk, og psykehuset kan ikke klandre deg for å ha gitt henne de beste vilkår for at det offentlige videre kan ta seg av hennes årevise vanskelige framtid.

 

Dette er bare strøtanker, og du må ikke si deg enig. Du bestemmer over eget liv. Men, du må ta vare på deg selv også.

 

Det er ikke enkelt å være i lag med en deprimert person. Jeg har lang erfaring selv med å være sammen med en bipolar hypoman person. Jeg har opplevd to depresjoner hos ektefellen, ellers er det helst hypomani det går i hos oss.

 

Jeg har derfor for lite depresjonserfaring, men har sett hvor lenge depresjoner kan sitte i. Det verste er den maktesløsheten det er å sitte å se på at en annen person forfaller mer og mer. Da er det på tide å skaffe hjelp tenker jeg. Helsevesenet må ha noen selvmordstankeoppvekkere for å komme skikkelig på banen. Det er ikke sikkert at første omgang med selvmordsvarselet hjelper henne. Det kan gå noen ganger før det blir etablert skikkelig hjelp. Mye avhenger av fastlege, kommunale tjenester som mestringsenhet, psykiatrisk akutteam eller hva tilbudet er i deres kommune. Og selvfølgelig deg. Men på et tidspunkt så må du jo få forsøkt å trekke deg ut. Om du gjør dette om f.eks. 3 mnd til 3 år får du selv velge. Å trekke seg ut før noen mnd. er gått vil jeg si er litt feigt av deg.

 

Men du kan starte å trekke deg ut allerede nå, for å få de rette responsene hos henne til å blusse opp, dersom de ikke av andre grunner allerede har blusset opp. Så videreformidler du alt du får tak i av negative tanker som hun har ytret i fortid og framover. Men, å trekke pluggen ut hardt og brutalt synes jeg ihvertfall ville ha vært en svært egoistisk handling.

 

Jeg er helt enig med alle de andre om at dersom du føler det er for mye, så velger du å omsider trekke deg ut.

 

Husk også at det finnes frivillige organisasjoner som f.eks. mental helse. Der kan både du og hun få hjelp. De har også grupper med likesinnede som kommer i sammen på dagtid, slik at livet ikke blir uutholdelig. Psykehuset har også dagtilbud til pasienter. Og jeg vil tro at hun vil få det uansett, men det er kanskje tryggest å bare be om at hun får det jo før jo heller.

Anonymous poster hash: a4e6d...ffa

[Gjest Slettet+921324]

Nei, det er selvfølgelig uaktuelt å få barn med henne på svært lenge og innerst inne ser jeg ikke for meg noen fremtid med henne. Jeg greier bare ikke å gjøre det slutt med henne, hun spiller på samvittigheten min hver gang jeg tar opp vanskelige temaer. Det er også uaktuelt å ha noen kontakt etter forholdet i form av vennskap, da jeg har dårlige erfaringer med dette tidligere. Vi har felles psykolog og jeg skal ha møte alene på slutten av uken. Har tenkt å sørge for at hun blir fulgt opp nøye etter jeg avslutter forholdet. Uansett kan jeg ikke gjøre det slutt nå før jul, hun skal feire sammen med familien min og det blir bare dumt å gjøre det nå. Usikker på om jeg noen gang vil få baller til å gjøre dette, selv om det er til mitt eget beste.

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

Du har tatt en velreflektert beslutning, og det virker slettes ikke som du er en egoistisk drittsekk. Det høres lurt ut å vente til etter julefeiringen med å slå opp. Vel blåst, du gjorde et godt forsøk på å ordne opp i dette ihvertfall!

[BuffyAnneSummers]

Jeg tror ikke du kan få henne tvangsinnlagt ved at hun truer selvmord, har hatt folk som har truet meg med det samme og jeg ringte til politiet. Ingenting ble gjort bortsett fra ett besøk. Har også fått folk tvangsinnlagt og da er det snakk om at de er en fare for andre, er hun ikke en fare for andre så blir det vanskelig å få gjort noe uten hennes samtykke. Det er oftest ett skrik om hjelp, i denne situasjonen så virker det mer som en metode for å manipulere deg til å bli lenger for å være ærlig. Jeg sier det igjen; gjør hun noe dumt er det IKKE din skyld. 

Antidepressiva kan hjelpe, men man må finne riktig antidepressiva. Ville ikke satset fremtiden din på at hun skal være villig til å virkelig prøve å finne en medisin som kan hjelpe hvis hun allerede viser så lite omtanke til deg og din helse.

Edit: Begynner man på antidepp så må man gi det en god stund (tror det var minimum 3 mnd) så dette vil ikke fikse noe i nærmeste fremtid.

Endret 20. desember 2016 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

En annen ting jeg lurer på. Sist hun prøvde å ta livet sitt ga jeg beskjed til omsorgspersonale at jeg ikke ønsker å ha noe mer kontakt med henne og at hun var deres ansvar. En egoistisk handling vil noen kanskje si, men å finne kjæresten sin livløs i senga er uten tvil det mest traumatiserende jeg har opplevd i mitt liv, var borte fra jobben i lengre tid og isolerte meg selv. Jeg orket rett og slett ikke mer. Noen uker senere ble jeg kontaktet av institusjonen hun var på og de fortalte hvor dårlig det gikk med henne, hvor mye hun savnet meg osv. Hvordan kan de gjøre dette? Igjen følte jeg meg tvunget til å ta henne inn i livet mitt. Nå kunne jeg nektet, men jeg synes dette var dårlig gjort etter som jeg ga beskjed.

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

[BuffyAnneSummers]

Det er meget uproft av dem. Ville tatt en prat med sjefen og sagt ifra. Det kan hende at hun ba dem om å gjøre det og at de dummet seg litt ut ved å bare høre på henne, så ikke ta det så personlig fra personalet sin side. Hvis du ikke vil ha kontakt med henne så må du fortelle henne det direkte, ikke til de rundt henne som ønsker å hjelpe henne med å bli bedre.

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror ikke du kan få henne tvangsinnlagt ved at hun truer selvmord, har hatt folk som har truet meg med det samme og jeg ringte til politiet. Ingenting ble gjort bortsett fra ett besøk. Har også fått folk tvangsinnlagt og da er det snakk om at de er en fare for andre, er hun ikke en fare for andre så blir det vanskelig å få gjort noe uten hennes samtykke. Det er oftest ett skrik om hjelp, i denne situasjonen så virker det mer som en metode for å manipulere deg til å bli lenger for å være ærlig. Jeg sier det igjen; gjør hun noe dumt er det IKKE din skyld. 

Antidepressiva kan hjelpe, men man må finne riktig antidepressiva. Ville ikke satset fremtiden din på at hun skal være villig til å virkelig prøve å finne en medisin som kan hjelpe hvis hun allerede viser så lite omtanke til deg og din helse.

Edit: Begynner man på antidepp så må man gi det en god stund (tror det var minimum 3 mnd) så dette vil ikke fikse noe i nærmeste fremtid.

Vilkår for tvangsinnleggelse er til stede dersom et menneske kan være/er en fare for seg selv ELLER andre. Det må selvfølgelig eskalere mye mer enn status nå, men dersom det klikker helt er det den naturlige veien å gå. Jeg har selv blitt utsatt for slike mennesker, det er bare en kontrollmekanisme for å få andre til å gjøre som man selv vil.

 

Anonymous poster hash: c53fa...ead

[BuffyAnneSummers]

Tok det ikke med for i min erfaring så er ikke det nok at de er en fare for seg selv, som sagt så har jeg måtte håndtere slike situasjoner hvor noen ytrer ett ønske om å dø og jeg har blitt bekymret. De eneste gangene det ble snakk om noe tvang var da de var en fare for andre, så jeg sitter igjen med inntrykket av at det skal en god del til før de tvangsinnlegger deg fordi du er en fare for deg selv. 

[AnonymDiskusjon]

De har en plikt til å hjelpe, men regn med at det kan være ganske stor pågang på et psykehus til tider. Det er begrenset antall senger og personal.

 

Kjenner noen i en familie hvor mor og datter har hver sin psykiatriske diagnose. Den ene har vært suicidal. Så en gang den stakkars familefaren virkelig trengte hjelp fra psykehuset for den ene, så fikk han avslag på å få henne innlagt.

 

Da måtte han ty til en nødløsning, hvor han fortalte psykehuset at dersom dere ikke tar imot henne nå så får dere straks to pasienter å hanskes med. Da endret de på avgjørelsen og tok i mot pasient.

Anonymous poster hash: a4e6d...ffa

[Kalevala]

Hun har begynt med antidepressivpiller, noen erfaringer om disse har noen effekt i det lengre løp? 

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

 

Antidepressiva er gull når det virker.  Disse medisinene kan korrigere feil i hjernekjemien og slik gjøre følelseslivet mer stabilt.

 

Min personlige erfaring er at de har forandret livet mitt fra angst, tvangstanker og tilbakevendende depresjoner, til stabilitet, ro, trygghet og glede - både for meg og de jeg har rundt meg.

 

Det tok en stund før jeg ble helt bra. Gradvis ble jeg bedre og bedre, men helt stabil var jeg nok ikke før etter et halvt år.  Til gjengjeld er jeg det fortsatt, etter 4 år.

 

Noen opplever at det første AD de prøver ikke virker. Da finnes det andre varianter å teste. Man kan bruke kombinasjoner av to AD for å få bedre effekt. Og så må man teste lenge nok.  Ca. 60% av de som opplever at det ikke fungerer tilfredsstillende, har gitt opp for tidlig.

 

Hvis man har tilbakevendende depresjoner, bør man vurdere å stå på dem resten av livet.  Selv regner jeg med å gjøre det.

 

Som for andre medisiner, finnes det noen mennesker antidepressiva ikke kan hjelpe. Men det er et mindretall og det er ingen grunn til å ikke prøve det.

[Kalevala]

 

Antidepressiva maskerer de egentlige problemene, de fikser ingenting. 

 

Anonymous poster hash: c53fa...ead

 

 

Jo det er forsåvidt sant, men det samme kan man jo si om medisinene for andre kroniske sykdommer. Det betyr ikke at man ikke skal ta dem når de kan hjelpe en til å få et bedre liv.  

 

Kunstig insulin til diabetikere:

Maskerer bare at kroppen ikke selv klarer å produsere nok insulin.  

 

Kunstig thyroid til folk med hypothyreose (lavt stoffskifte) 

Maskerer bare at kroppen ikke selv klarer å produsere nok thyroid.

 

etc, etc. 

 

Felles for disse er at de gir folk et fungerende liv. Det er jo det som er målet med mange medisiner. Hvis man ikke kan kurere sykdommen, kan man ihvertfall gi folk et bedre liv.  Det betyr ikke at medisinene er bortkastet. De er tvert i mot svært verdifulle for millioner av mennesker over hele verden.  

 

Depresjon er en alvorlig og ofte kronisk/tilbakevendende sykdom. Hver depresjon man går gjennom skader hjernen, og om man kan ta medisiner som hindrer depresjoner kan man få et bedre og mer velfungerende liv - også på sikt.  Ikke perfekt kanskje, men det gjelder for mange kroniske sykdommer

Endret 21. desember 2016 av Kalevala

[Horten Market]

Jeg ville ikke klart å ha et slikt forhold pga at da hadde jeg aldri visst om personen ville elsket meg like mye når vedkommende kommer ut av depresjonen. Hva om vedkommende bare bruker meg som en pleier eller liksom-foreldre, og når den blir frisk, finner noen mer sexy?

 

 

Helt enig. Personer med omfattende psykiske problemer har redusert evne til ektefølt kjærlighet. Det er problemene som står i sentrum i livet deres, og behovet for andre er ikke basert på kjærlighet, men hvorvidt andre kan bidra til å løse problemene.

 

Sånn sett kan den som sliter være den største egoisten i et forhold.

 

For noen kan det være selvsentreringen som er det største problemet. Mindre grubling har vist seg effektivt mot depresjoner.

 

Antidepressiva kan hjelpe, men man må finne riktig antidepressiva.

 

Antidepressiva virker ved å bedøve følelsene omkring problemene. Det er omtrent som å ta smertestillende istedenfor å ta ut en flis fra fingeren. Smertene kommer tilbake i full styrke så snart bedøvelsen forsvinner. Antidepressiva løser ingen problemer, men har sin funksjon i livreddende førstehjelp.

 

Tvert imot viser det seg at lykkepiller kan stå i veien for effektiv terapi for visse psykiske lidelser.

[Notatblokk]

En annen ting jeg lurer på. Sist hun prøvde å ta livet sitt ga jeg beskjed til omsorgspersonale at jeg ikke ønsker å ha noe mer kontakt med henne og at hun var deres ansvar. En egoistisk handling vil noen kanskje si, men å finne kjæresten sin livløs i senga er uten tvil det mest traumatiserende jeg har opplevd i mitt liv, var borte fra jobben i lengre tid og isolerte meg selv. Jeg orket rett og slett ikke mer. Noen uker senere ble jeg kontaktet av institusjonen hun var på og de fortalte hvor dårlig det gikk med henne, hvor mye hun savnet meg osv. Hvordan kan de gjøre dette? Igjen følte jeg meg tvunget til å ta henne inn i livet mitt. Nå kunne jeg nektet, men jeg synes dette var dårlig gjort etter som jeg ga beskjed.

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

 

Jeg ville tatt kontakt med noen som kan hjelpe deg ut av denne situasjonen, det virker fryktelig vanskelig og litt "gisselaktig". Kanskje spørre psykologen eller fastlegen om noen du kan ta kontakt med som kan hjelpe DEG også, ikke bare henne. Det er jo en betent situasjon. Ut ifra hva du skriver i dette innlegget sliter det mer på din helse enn jeg leste ut av førsteposten. Det er klart det tærer på deg at du har opplevd å finne henne livløs, og at hun truer med å gjøre det igjen dersom du går. 

[BuffyAnneSummers]

Selvsagt, man må jobbe for det, noe som er vanskelig når man først er deprimert. Er en deprimerende situasjon all around.

[Kalevala]

Selvsagt, man må jobbe for det, noe som er vanskelig når man først er deprimert. Er en deprimerende situasjon all around.

 

Ja. Man trenger gjerne medisiner for å komme til et nivå der hjernen fungerer såpass at man er i stand til å ta i mot og nyttiggjøre seg den hjelpen terapi kan gi.  

[Kalevala]

 

 

Antidepressiva kan hjelpe, men man må finne riktig antidepressiva.

 

 ....Antidepressiva løser ingen problemer....

 

 

Det var forholdsvis kategorisk uttalt. Her trengs en nyansering:

 

Antidepressiva kan øke funksjonsnivået, og dermed f.eks. løse problemet at man ikke klarer å komme seg på jobb eller konsentrere seg om barna sine. 

 

Medisinene retter opp en feilbalansert hjernekjemi, og løser dermed problemet for mange.

 

Bakenforliggende årsaker, som traumer etc. i barndommen kan ikke fjernes med antidepressiva. Det er det bare terapi som kan. Men medisinene kan løfte en opp til et nivå der en er i stand til å nyttiggjøre seg terapien. 

 

Ved feilbalansert hjernekjemi som ikke har noen ytre årsak, har antidepressiva potensiale til å være hele løsningen. 

Endret 21. desember 2016 av Kalevala

[Kakofoni]

Jeg tror ikke du kan få henne tvangsinnlagt ved at hun truer selvmord, har hatt folk som har truet meg med det samme og jeg ringte til politiet. Ingenting ble gjort bortsett fra ett besøk. Har også fått folk tvangsinnlagt og da er det snakk om at de er en fare for andre, er hun ikke en fare for andre så blir det vanskelig å få gjort noe uten hennes samtykke. Det er oftest ett skrik om hjelp, i denne situasjonen så virker det mer som en metode for å manipulere deg til å bli lenger for å være ærlig. Jeg sier det igjen; gjør hun noe dumt er det IKKE din skyld.

Hvis man er kronisk/tilbakevendendende depressiv, har flust med suicidale tanker og intensjoner generelt, og har nesten lyktes med å ta livet sitt tidligere, jo da tror jeg faktisk at en trussel om selvmord bør kunne tas på alvor av helsevesenet.

[BuffyAnneSummers]

 

Jeg tror ikke du kan få henne tvangsinnlagt ved at hun truer selvmord, har hatt folk som har truet meg med det samme og jeg ringte til politiet. Ingenting ble gjort bortsett fra ett besøk. Har også fått folk tvangsinnlagt og da er det snakk om at de er en fare for andre, er hun ikke en fare for andre så blir det vanskelig å få gjort noe uten hennes samtykke. Det er oftest ett skrik om hjelp, i denne situasjonen så virker det mer som en metode for å manipulere deg til å bli lenger for å være ærlig. Jeg sier det igjen; gjør hun noe dumt er det IKKE din skyld.

Hvis man er kronisk/tilbakevendendende depressiv, har flust med suicidale tanker og intensjoner generelt, og har nesten lyktes med å ta livet sitt tidligere, jo da tror jeg faktisk at en trussel om selvmord bør kunne tas på alvor av helsevesenet.

 

Alle slike henvendelser blir tatt på alvor av det norske helsevesen, spørsmålet blir om saken er prekær nok på det daværende tidspunkt til å 'bryte loven' og frarøve noen sin frihet.