Kjæreste med depresjon, usikker på om jeg greier mer

[AnonymDiskusjon]

Har vært sammen med en fantastisk jente i to år, vi ble samboere i sommer. Tidlig i forholdet var hun åpen om at hun ble seksuelt misbrukt i tidlig alder, i tillegg er eneste familie en mor som ikke er særlig tilstedeværende. Dette har naturligvis satt sine spor, men jeg har alltid støttet henne og forsøkt å holde henne positiv.

 

Hun har det forsåvidt bra mesteparten av tiden, men dette går på bekostning meg selv og jeg har blitt usikker på veien videre. Jeg må være med henne konstant, ellers får hun fort destruktive tanker. Hun har få venner, ingen familie og psykologer har kun gjort ting verre. Det eneste som hjelper i følge henne er å være med meg. For meg betyr det at jeg må være hjemme fra jobben av og til, kan ikke jobbe overtid selv om jobben egentlig krever det, jeg har mistet vennene mine og har liten tid til egen familie.

 

Tidligere har hun prøvd å ta sitt eget liv og jeg er nesten sikker på at hun vil gjøre noe lignende om jeg avslutter forholdet. Jeg elsker henne virkelig, men min egen psykiske helse er ved bristepunktet. Er det egoistisk av meg å avslutte forholdet? Føler meg fastlåst..

 

 

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

[BuffyAnneSummers]

Nei. Du er ikke egoistisk for at du tenker på deg selv, vi alle er vår egen lykkesmed, og hun vil ikke ha noe nytte i det lange løp av å være avhengig av en person som egentlig ikke vil være der. Hvis hun gjør noe dumt hvis dere slår opp så er det helt og holdent hennes valg, du kan ikke styre hva en annen person gjør, og du burde ihvertfall ikke være i ett forhold fordi du er redd for at personen skal ta livet sitt.

Syns det er bekymringsverdig at du har mistet vennene dine, selv om dette er noe du skulle ha forhindret selv ved å sette grenser. Vet hun om det? Vet hun at du må være hjemme fra jobb og kan ikke jobbe overtid for hun konstant vil ha deg der? Kommunikasjon er viktig, av og til så må man havne i en ubehagelig situasjon for begge for å lære av det og vokse sammen. Du kan prøve å unngå krangling ved å fokusere mer på hva du føler enn å ''legge skyld'' på henne, er vanskeligere å krangle på følelser.

Edit: Har dere dyr? Jeg er i ett langdistanseforhold og syns det er veldig tøft tid tider, men dyr hjelper masse på ensomheten og stillheten.

Endret 19. desember 2016 av BuffyAnneSummers

[Gjest Slettet+921324]

Heidu!

Er din psykiske helse på bristepunktet, er det på tide å sette igang tiltak. Vet ikke hvor mye semantisk tyngde du legger i å være ved "bristepunktet"... Men er det så ille som det kan forståes som, tror jeg du gjør lurt i å konsolidere med fagfolk innen psykisk helse. Å lufte dine bekymringer for en psykolog eller psykoterapeut kan være et godt første skritt mot å håndtere situasjonen du er i. 

Uansett hva du velger å gjøre med forholdet, så synes situasjonen din å kreve at du legger din flid i problemløsningen. Å være suicidal er alvorlig, og det ville vært grusomt om du satt igjen med skyldfølelse, dersom kjæresten din skulle falle tilbake til et selvdestruktivt handlingsmønster. Du skal ikke føle noe skyld for slikt. Som BuffyAnneSummers sier det over: Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke. Dette høres kanskje kynisk ut, men det er veldig viktig å ta vare på seg selv. Av og til innebærer det å skuffe andre.

Jeg vil påpeke at dersom selvmord er nært forestående, er en bekymringsmelding til til helsepersonell på sin plass. Du kan melde fra til legekontoret til kjæresten din, eller ringe til politiet som videre kan engasjere psykiatrisk tvangstiltak. Noen kommuner har også en psykiatritjeneste som kan oppsøke mennesker med psykiske problemer. Noe informasjon om dette kan du kanskje finne under helsebolken på din kommunes nettside. Å ringe politiet er nok mest aktuelt i en særs akutt situasjon.

Minner også på at prinsippet om at vi alle er ansvarlige for vår egen lykke, gjelder for deg også! Om du velger å stå i relasjonen til kjæresten din, vil det være bra for deg om du fikk satt grenser. At du må være mer med familien din, vennene dine, bruke noe ekstra tid på jobb, er alle elementer av grensesetting som du kan jobbe med å uttrykke til kjæresten din.

Jeg nevnte at du kunne konsolidere med psykisk helsepersonell om problemene dine med kjæresten; dette mente jeg ikke fordi jeg mistenker at du har en psykisk lidelse. Du beskriver et konkret problem, og det å løse problemet i en terapeutisk relasjon kan være en god tilnærming. Det er slettes ikke slikt at alle som rådfører seg med psykologer har en psykiatrisk sykdom eller en diagnoserbar lidelse. Det er en fin start at du åpner deg opp for noen her på diskusjon.no, men internett kan være en dustete plattform for folk i sårbare situasjoner. 

Du spør om du er egoistisk om du slår opp. Altså, helt nøkternt er det kanskje det. Likevel, som jeg skrev over: Det er veldig viktig å ta vare på seg selv. Bare sørg for å spill ballen videre til helsepersonell eller politi, dersom situasjonen tilsier det. 

Jeg håper du finner ut av dette! Lykke til, og god jul.

 

Endret 20. desember 2016 av Slettet+921324

[henrikwl]

"Psykologer har kun gjort ting verre"

 

"Det eneste som hjelper er å være med deg"

 

"Må være hjemme fra jobben"

 

"Har mistet vennene"

 

Dette her er røde flagg. Blodrøde. Løp. Kom deg bort fra dette mennesket, hun spiser deg levende.

[Gjest Bruker-95147]

Du behøver kanskje ikke gjøre annet enn å sette klokken tilbake ca 4 mnd, altså til tiden før dere ble samboere, og dermed ikke kutte tvert men heller skape litt luft mellom dere slik at begge får mulighet for større perspektiv

 

Altså avslutte samboerforholdet og la begge venne seg til ett eventuelt brudd på en gradvis måte

 

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for innspill, det setter jeg pris på.

 

Ja, vi har hatt flere konstruktive samtaler om dette, men det går som regel en liten stund før alt blir som før igjen. Jeg har selv gått til psykolog før og har blirt enig om å si ifra til psykologen hennes før jeg eventuelt avslutter forholdet, slik at hun blir fulgt opp. Problemet er at jeg finner dette særlig betryggende, da jeg vet hun mest sannsynlig blir tvangsinnlagt, noe som i det lange løp vil forverre hennes situasjon.

 

Jeg er redd for at jeg faktisk ikke vil få det lettere ved å slå opp på grunn av skyldfølelsen jeg sitter igjen med i ettertid, selv om det ikke er mitt ansvar føler jeg det slik.

 

 

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

[AnonymDiskusjon]

*Ikke særlig betryggende

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

[Iglooo]

Jeg var sammen med ei lignende ei for 8-9 år siden. Det endte opp med at jeg knakk selv, da jeg virkelig ga av meg selv.

Jeg har faktisk aldri kommet meg helt etter det, og når jeg endelig klarte å rivløse meg fra det, så skyr jeg damer som sender ut feil signaler som pesten.

[BuffyAnneSummers]

Tusen takk for innspill, det setter jeg pris på.

 

Ja, vi har hatt flere konstruktive samtaler om dette, men det går som regel en liten stund før alt blir som før igjen. Jeg har selv gått til psykolog før og har blirt enig om å si ifra til psykologen hennes før jeg eventuelt avslutter forholdet, slik at hun blir fulgt opp. Problemet er at jeg finner dette særlig betryggende, da jeg vet hun mest sannsynlig blir tvangsinnlagt, noe som i det lange løp vil forverre hennes situasjon.

 

Jeg er redd for at jeg faktisk ikke vil få det lettere ved å slå opp på grunn av skyldfølelsen jeg sitter igjen med i ettertid, selv om det ikke er mitt ansvar føler jeg det slik.

 

 

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

Så hun har overbevist deg om at livet hennes blir verre hvis hun blir tvunget til å få hjelp? Forstår jeg deg rett?

[ozone]

Er det egoistisk av meg å avslutte forholdet?

 

Nei.

Dama di trenger behandling, det kan ikke du gi henne.

Faktisk så gjør du vondt verre ved å "være med henne hele tiden" og dermed hindrer en ordentlig løsning på problemet.

[Mr Pepe]

Hadde aldri funnet meg i å være verge for en person som ikke kan ta egne valg og få orden i livet, spesielt ikke i kjæresteforhold, for her kommer hun til å drive deg til vannvidd og du kommer til å ende opp med mange spørsmål som kommer til å tære på deg i lang vei fremover. Si det rett ut mann , si at du har fått nok før det er forseint.   

[Horten Market]

Det fremstår for meg som om du har blitt en omsorgsperson for dama, som har behov for at du gir henne den omsorgen hun ikke fikk som barn. I så fall trenger hun en psykolog som har kompetanse på tilknytningsproblematikk.

 

At et menneske er så avhengig av deg kan være sjarmerende i en kort fase, men over tid utmattende og destruktivt. Du holder henne oppe som et barn, men til forskjell fra barn, som vokser opp og blir selvstendige takket være støtte og omsorg, vil hun være avhengig av andres emosjonelle støtte livet ut, dersom det ikke gjøres noe med problemet. Behovet, savnet og lengselen hun har med seg fra barndommen, kan ingen andre tilfredsstille enn foreldrene, men de kan heller ikke gjøre noe i dag, det måtte skjedd i barndommen. En vanskelig utfordring, men den kan løses. En psykolog med riktig kompetanse kan hjelpe til med å sortere ut tanker om dette. Kanskje kan hun greie å gi slipp på behov som tilhører en forgangen tid, og bli et selvstendig individ som deltar likeverdig i  kjærlighetsforhold så vel som i andre relasjoner til mennesker.

 

Er det egoistisk av deg å avslutte forholdet? Det vet du svaret på, selvfølgelig, jeg antar du spør i håp om å få mistanken din avkreftet. Å avslutte en relasjon har åpenbart et egoistisk element, men av og til kan det være nødvendig for å overleve selv. Likevel vil jeg advare mot holdningen at når du ikke får noe ut av et forhold lenger, så er det bare å gå videre. Ironien er jo at det nettopp er emosjonelt skadede mennesker som har en tendens til å tenke sånn. Dette er å bruke andre mennesker, som om andre var til for din tilfredsstillelse. Forhold er både nærende og utmattende. Den som stikker så snart det blir krevende, viser med dette at han selv ikke har noe å gi, men suger det han kan ut av andre. Jeg snakker ikke om din situasjon her, men generelt.

[henrikwl]

Så hun har overbevist deg om at livet hennes blir verre hvis hun blir tvunget til å få hjelp? Forstår jeg deg rett?

 

 

Ja, det lurer jeg jeg også på. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg når jeg leste OPs innlegg.

 

Dette her er ikke en romantisk fortelling om "å overkomme vansker i parforholdet", OP. Dette handler om overlevelse - denne dama kommer til å knuse deg hvis du ikke fatter drastiske grep.

 

Hun må få hjelp. Profesjonell hjelp. Den skal hun ta i mot, og hun skal være villig til å jobbe blodhardt for å komme seg gjennom problemene sine. Med din hjelp, selvsagt, men dette er hennes kamp. Ikke din. Er hun uvillig til det, må du komme deg ut før det er for sent.

[Notatblokk]

Flott at du spør ut om dette og prøver å sortere tankene dine!

Hva med å se for deg ett år inn i fremtiden, fem år..? Hvordan ser det ut da? Ser du for deg at det blir en endring i dagens situasjon, blir det bedre, verre? 

Det er ingen tvil om at du er glad i henne, og ønsker hennes beste. Samtidig bekymrer du deg for din egen helse, venner og jobb, noe som er naturlig når du har havnet i denne situasjonen. Det høres ut som du ønsker en endring, men er usikker på hva som er rett eller hvordan det vil gå med henne om du gjør det slutt. Men akkurat som du har ansvar for deg selv, har hun også ansvar for sine egne handlinger. Det er ikke riktig å "fange" noen i et forhold (da er det ikke et kjærlighetsforhold lengre, mer en gisselsituasjon) fordi de er redd for at partneren skal skade seg eller prøve å ta livet av seg. Jeg er enig med kommentaren litt over her, det er ikke en langvarig løsning for henne heller, at kjæresten er hennes eneste livbøye - spesielt ikke når kjæresten blir utmattet og mister sitt sosiale liv og får problemer på jobben. 

 

Edit: Uansett hvilken løsning du velger, så bør hun få muligheten til å ordne opp først. At du snakker med henne om å vurdere andre behandlingstilbud etc., ting som kan være med på å dra henne ut av gjørma. Deretter sett en grense for hvor lang tid/mye som skal prøves, for dette er ikke noe som kan foregå i evigheter. For din egen del også, jeg kan jo se for meg hva det gjør med de romantiske følelsene at man må passe på samboeren i lang tid mens man mister alt annet - og det ikke ser ut som en endring noen gang vil komme (når hun sier at behandling bare gjør ting verre). 

Endret 20. desember 2016 av Juliess

[Kalevala]

Jeg har tilbakevendende depresjoner, og er enig med alle som sier at du bør komme deg unna.

 

Hennes oppførsel - avhengighet av deg, og motstand mot å ta i mot behandling og hjelp fra andre, har lite å gjøre med sykdommen depresjon, men mye med hennes personlighet. Den får du neppe endret.

[AnonymDiskusjon]

Beklager å si det, men dette er en tikkende bombe.

 

Det er HELT unormalt å være sammen hele tiden, og som andre sier så er ikke din jobb å være en omsorgsperson. Hva gir hun deg mentalt som en partner?

 

Det er så mange unormale trekk ved forholdet her, jeg ville gått ut og aldri snudd meg tilbake. Men før jeg gjorde det ville jeg søkt hjelp. I det sekundet hun truet om å ta sitt eget liv er det nok for å få henne tvangsinnlagt, og hjelp bør hun få. Du, derimot, bør nyte livet og nyte kvinner som er normale-ish.

 

Anonymous poster hash: c53fa...ead

[AnonymDiskusjon]

Tenker du at å avslutte forholdet er det eneste alternativet eller ville du fortsatt å være sammen med henne om hun fikk hjelp for problemene sine? Å avslutte forholdet er jo det som er mest gunstig når hun spiser deg levende, men kanskje hun ikke ser det selv eller skjønner det. Jeg vet ikke om dere har snakket om det eller om du har tatt det opp med henne, men kanskje du skal gjøre det og så ta det der ifra? Du må fortelle henne hvordan du faktisk har det og at dette går på bekostning av din psykiske helse og ditt sosiale liv.

 

Om hun er av den lite reflekterte typen som ikke eier selvinnsikt vil hun tre inn i offerrollen og komme med utsagn som "hva med meg som har gått gjennom så mye fælt" og "hva med meg som har hatt det så vondt og har det så vondt" og "du forlater meg du takler det ikke du er feig" og "du skjønner ingenting du vet ikke hvordan jeg har det du forstår ikke du vil aldri forstå", ikke nødvendigvis sagt på denne måten men med samme mening. Det betyr jo at hun selv ikke klarer å se hva hun gjør med deg og hvilken lidelse hun påfører deg, og hvilken belastning hun er. Ja, hun er en belastning når hun setter rifter på den psykiske helsen din og er avhengig av å ha deg rundt seg hele tiden, om ikke så kommer de destruktive tankene. Hun vil også skjære i samvittigheten din og sannsynligvis påpeke at alt er hennes feil, alt hun gjør er galt, ingenting hun gjør er bra nok... Det er en typisk herseteknikk for å prøve å forhindre at noen forlater en og for å få medfølelse og omsorg. Jeg har selv vært dypt deprimert og i et forhold så jeg vet litt om dette. I hennes verden er du det eneste som betyr noe og klippen henne som hun kan støtte seg til, men hun er så oppslukt i sitt eget velvære og sin egen elendighet at hun ser ikke dine behov. Hennes behov er helt annerledes enn dine og det skjønner hun ikke. 

 

Psykologer gjør ting verre... Jasså. En psykolog vil blant annet hjelpe en med å få orden på sitt eget tankemønster, man kan lære litt om hvorfor man gjør som man gjør og hvorfor man er som man er. Altså, terapi, selvhjelp, man lærer seg selv å kjenne. Det kan være ganske surt og ikke minst vemmelig når man blir stilt til ansvar for sin egen oppførsel og personlighet. Har vært der og syns ikke det var så kult å innse at jeg behandlet min forrige kjæreste som dritt. Men jeg var jo syk, ikke sant. Så jo ikke hva som skjedde. Etterhvert så jeg hva som skjedde og herregud, for en nedtur og for et sammenbrudd! Vondt, men nødvendig. Jeg avsluttet dog forholdet og hadde ingen interesse av å redde det. Jeg måtte fikse meg selv. 

 

Så, om kjæresten din ikke er interessert i å få hjelp og ikke interessert i at du skal ha det bra, så er det bare å gå egentlig. Å leve med noen som sliter psykisk er fullt overkommelig, som sagt sliter jeg selv med depresjon, det er i perioder, men jeg er bevisst på oppførselen min når jeg er langt nede. Jeg er også i et forhold nå og jeg har lært teknikker på hvordan jeg kan unngå å kvele kjæresten min. Jeg har også en psykolog jeg går til for å tømme de vonde tankene til. Kjæresten er støttende og vil gjerne at jeg prater om ting, og det gjør jeg også, men den mørkeste dritten går kun til psykologen. Kjæresten min skal ikke lide som følge av mine psykiske problemer. Jeg er ikke avhengig av å ha han rundt meg hele tiden og selv om jeg er dårlig en dag kan han fint finne på noe med kompiser, selv om han selv ikke alltid vil det, da. Men det er hans valg. 

 

Åpen kommunikasjon kan redde forholdet, og at hun får mer innsikt i sine problemer og hvordan hun påvirker deg kan jo gjøre at dere kan få en flott fremtid sammen. Men om hun ikke tar tak om roten på problemet NÅ, så kan du se langt etter et fullverdig forhold hvor dere begge får ta vare på deres verdier og interesser. Om hun for eksempel truer med å ta livet sitt om du gjør det slutt, noe hun sannsynligvis kan finne på å gjøre, så må du kontakte politiet eller legevakta kanskje. Det kan være tomme trusler men det sier litt om hennes sinnstilstand.

 

Lykke til, håper du finner den løsningen som er best for deg. Det skal ikke være slik som du beskriver det. Depresjon er ikke romantisk, det er et helvete - spesielt om man ikke ønsker å få hjelp og ikke ser hvordan man ødelegger andre som følge av sin egen selvdestruktivitet. 

Anonymous poster hash: 262f2...f53

[AnonymDiskusjon]

Standard med alle psyke:

 

9sykologer vil meg bare vondt. Så fort de begynner å terpe under overflaten så skifter de behandler.. liker meg ikke det mer.

 

Be om hjelp fra akuttlegevakt (psyk) osv. Du gjør deg selb og jenta en stor tjeneste,

 

Anonymous poster hash: c53fa...ead

[AnonymDiskusjon]

Takker igjen for alle innspill! Jeg er enig i det meste som skrives her, men vil påpeke at vi også har mange fine stunder sammen. Det kan gå flere uker uten at hun er særlig avhengig av meg, så kan hun plutselig skifte humør og kreve min tilstedeværelse i dager/uker, dette varierer. Det er disse periodene som sliter på meg og de kommer utvilsomt hyppigere nå enn før.

 

Er enig i at jeg har blitt en mer omsorgsperson for henne, føler jeg ofte tar morsrollen. Dere sier hun burde vært tvangsinnlagt, men hvordan blir man det? Forrige gang hun ble tvangsinnlagt var etter selvmordsforsøket og det er selvfølgelig uaktuelt å la det gå så langt. Hun har begynt med antidepressivpiller, noen erfaringer om disse har noen effekt i det lengre løp? Jeg er skeptisk..Uansett har vi blitt enige om at hun skal begynne på et par fritidsaktiviteter neste uke, overraskende at hun var positiv til dette. Forhåpentligvis får hun noen venner.

 

Anonymous poster hash: 88f7a...149

[AnonymDiskusjon]

Takker igjen for alle innspill! Jeg er enig i det meste som skrives her, men vil påpeke at vi også har mange fine stunder sammen. Det kan gå flere uker uten at hun er særlig avhengig av meg, så kan hun plutselig skifte humør og kreve min tilstedeværelse i dager/uker, dette varierer. Det er disse periodene som sliter på meg og de kommer utvilsomt hyppigere nå enn før.

Er enig i at jeg har blitt en mer omsorgsperson for henne, føler jeg ofte tar morsrollen. Dere sier hun burde vært tvangsinnlagt, men hvordan blir man det? Forrige gang hun ble tvangsinnlagt var etter selvmordsforsøket og det er selvfølgelig uaktuelt å la det gå så langt. Hun har begynt med antidepressivpiller, noen erfaringer om disse har noen effekt i det lengre løp? Jeg er skeptisk..Uansett har vi blitt enige om at hun skal begynne på et par fritidsaktiviteter neste uke, overraskende at hun var positiv til dette. Forhåpentligvis får hun noen venner.Anonymous poster hash: 88f7a...149

Psykiske lidelser blir sjeldent bedre med årene. Antidepressiva maskerer de egentlige problemene, de fikser ingenting. Ser du for deg at hun skal bli mor til dine barn med status quo? Hva med jobb i fremtiden?

 

Når hun truer med å ta sitt eget liv (i tilfelle samlivsbrudd) er det nok for å få henne tvangsinnlagt. Et forhold skal være noe som gir deg noe, en trygghet for BEGGE parter, samt at man dekker behov for nærhet, kjærlighet mm - dette høres mer ut som en konstellasjon for å unngå at hun faller utenfor stupet. Det har hun nok gjort for lenge siden (mentally speaking).

 

Anonymous poster hash: c53fa...ead