Gutter/menn og prating om vanskelige ting

[Kablam]

Er usikker på om denne burde være i "helse", eller "oppslagstavlen" eller "samliv og relasjoner." Kanskje det hadde vært best å ha den et sted man kan svare anonymt, bare å flytte den, mods.

Jeg har en teori om at kvinner og jenter har mye lettere for å be om hjelp og innrømme svakheter enn gutter. Vel, ikke bare jeg, det er vel en kjent teori. F.eks. menn tier lenger om overgrep

Spørsmålet er:
I hvilke situasjoner er menn og unge gutter mest komfortable med å snakke om vanskelige ting, og be om hjelp? Gjerne snakk ut i fra deres egen erfaring.

For eksempel:
-om de føler kroppspress og får spiseforstyrrelser
-mobbing
-om de sliter på skolen
-om de trenger hjelp med familieproblemer
-seksuelle overgrep
-vold


Ville dere foretrukket å snakke med:
-profesjonell hjelp (Helsesøster på skolen? Psykolog? Har kjønnet noe å si? Jeg tror selv at 99% av de som oppsøker helsesøster er jenter..)
-familie

-venner, kjæreste
-randoms på en pub
-internett, forumer
-fastlegen
-andre

I hvilke situasjoner ville dere ønsket å prate?

Hadde det vært en fordel om lavterskel psykiske helsetilbud, og andre helsetilbud, ble mer reklamert for og informert om? For eksempel at alle over 16 fikk en innkallelse til fastlegetime hvert år der man kunne velge å dra, men ble minnet på at tilbudet fantes?

Er det noen fraser venner og familie kan si for å hinte om at de er åpen for en prat uten at de ser ned på gutten/mannen?

Takk.

Endret 7. desember 2016 av Kablam

[Lina Mathilde ♥]

Som jente, ville jeg aldri ha snakket med en mann om mine problemer. Så jeg kan forstå at gutter ikke setter pris på å snakke med en kvinnelig helsesøster.

Jeg mener at hvis både gutter og jenter skal tørre å søke hjelp på lik linje burde det på alle skoler, ansettes både en kvinnelig, og en mannlig helsesøster.

[Kablam]

Som jente, ville jeg aldri ha snakket med en mann om mine problemer. Så jeg kan forstå at gutter ikke setter pris på å snakke med en kvinnelig helsesøster.

Jeg mener at hvis både gutter og jenter skal tørre å søke hjelp på lik linje burde det på alle skoler, ansettes både en kvinnelig, og en mannlig helsesøster.

 

Det er en veldig god idé! Dessverre finnes det nok ikke nok mannlige helsesøstre. Men en mannlig lærer kunne kanskje hatt en slags tillitsperson-rolle for den aller første samtalen, i tillegg til helsesøster eller lege?

 

Elever har jo en "kontaktlærer", men tror ikke det er normalt at eleven selv tar kontakt for så mye bortsett fra mobbing og skolefag, kanskje ikke det engang.

[AnonymDiskusjon]

mann midt i 20 årene her, når det kommer til personlige problemer blir det som regel bestevennen eller randoms på pub som jeg aldri møter/vil se igjen.

 

Etter ting er diskutert med disse er jeg ofte mer "klar" for å være åpen om problemet(ene)

Anonymous poster hash: 526e1...786

[Carpe Dam]

Tja, temaet som TS tar opp er jo forsåvidt litt vanskelig, kanskje vi skulle snakke mer om det...

 

[€uropa]

Av problemene du nevner tror jeg det er minst vanskelig å snakke om at man sliter på skolen. De fleste har utfordringer på skolen før eller siden, mens det kan være mye stigma knyttet til de andre situasjonene.

 

Nettopp på grunn av stigma ville jeg nok først og fremst oppsøkt internett, fastlege, helsesøster (eller helsebror?) eller kontaktlærer. Eller, siden jeg nå er student og ikke har helsesøster eller kontaktlærer lenger, ville nok helsetilbudet til studentsamskipnaden vært aktuelt.

 

Hvilket problem det gjaldt og hvor alvorlig jeg vurderte det, ville nok vært en del av vurderingen av hvem jeg ville oppsøkt eller om jeg ville oppsøkt noen i det hele tatt. Det er jo en kjent sak at vi menn har høyere terskel for å oppsøke hjelp for det aller meste enn kvinner har. Når man i tillegg vet at det er mange måneders ventetid for eksempel for å få snakke med psykolog, er det lett å tenke at ens problemer ikke er alvorlige nok eller at det ikke gjør noen forskjell fordi man trenger hjelp med problemet sitt nå og ikke langt frem i tid.

 

Jeg vet ikke hva andre menn synes, men jeg har ingen sterke preferanser på kjønn. Det viktigste er tillit til personen. Hvis jeg måtte velge, hadde jeg kanskje foretrukket å snakke med en kvinnelig helsesøster eller lege om det jeg opplever som stigmatiserende. Det skyldes nok dels mine egne fordommer om at kvinner i større grad er omsorgspersoner og dels at vi menn konkurrerer med hverandre og skal fremstå sterke overfor hverandre.

[Civilix]

Spørsmålet er:

I hvilke situasjoner er menn og unge gutter mest komfortable med å snakke om vanskelige ting, og be om hjelp? Gjerne snakk ut i fra deres egen erfaring.

 

 

For min egen del er det min far, mine kammerater, fastlege og profesjonelle i den rekkefølgen jeg kontakter ved problemer. Vanligvis stopper det ved første steg.

 

Når jeg for noen år siden fikk mer alvorlige problemer var jeg så heldig at jeg bodde i en kommune som var del i RPS(rask psykisk helsehjelp) prosjektet, dette synes jeg var et veldig bra tilbud som nok kunne hjulpet langt flere gutter/menn hvis det ble informert bedre om og selvfølgelig gjøres landsdekkende. Jeg fikk informasjonen om prosjektet fra fastlegen.

 

Som en generell bemerkning synes jeg at det er veldig få tilbud vi har som er villig til å møte menn på deres premisser, jeg la med den lille tegneserien her for å vise hvordan en effektiv helsebringende samtale mellom to kammerater kan se ut. Det er ikke slik at menn alltid trenger "å snakke om det", noen ganger trenger man bare noen som er der. 

[Løgn]

Jeg har en teori om at kvinner og jenter har mye lettere for å be om hjelp og innrømme svakheter enn gutter.

Støttet. Kvinner har også lettere for å la seg bli utnyttet. Jeg tror det er en sammenheng her.

 

Samfunnet anser og aksepterer kvinner som mer hjelpeløse og skjøre enn menn, og kvinner opptrer følgelig også deretter. Menn anses derimot som langt mer kapable og selvstendige. Jeg foretrekker å være kapabel og selvstendig fremfor å anse meg selv som et offer, og jeg tror den samfunnsmessige terskelen for mannlig offermentalitet er verdifull, både for individet og for samfunnet. Jeg tror også de fleste kvinner er potensielt langt mer kapable og selvstendige enn hva de blir hjernevasket til å tro gjennom oppveksten og samfunnet for øvrig.

 

Dette er imidlertid status quo - noe en feministisk politikk ønsker å endre. Denne tråden er et eksempel i seg selv (nei, jeg kaller deg ikke feminist - jeg snakker om tankegangen, ikke personen bak). Dette er naturligvis ikke en ondsinnet tråd, men snarere en innfallsvinkel for å synliggjøre et "problem", og forsøke å akseptere og hjelpe. Som det så ofte er. Men konsekvensen - som aldri kommuniseres på et klart og tydelig vis (kanskje på grunn av en manglende evne til å i det hele tatt se den) - er at man vil mane frem en svakere og mindre selvstendig holdning også hos menn. Likestilling handler ikke lenger om at kvinner må tilnærme seg mannlige nivå hva gjelder kapabilitet, men at menn må tilnærme seg kvinner. Hva er egentlig fordelen med å sykeliggjøre menn og stimulere til samfunnsmessig aksept av mannlig offermentalitet?

 

Det er arbeidsnarkomane, beinharde menn som i stor grad driver samfunnet frem, og det feministiske samfunnets infantilisering, sykeliggjøring og offerposisjonering av kvinner - og nå også menn, som holder samfunnet tilbake. Spør deg selv hva som vil skje dersom menn har like lett for å bryte sammen, sykemelde seg og trenge hjelp til like mye som kvinner. Hvem skal generere ressursene og verdiene kvinner i dag lever på dersom dere ikke lenger har skikkelige menn til å jobbe for dere?

 

Dette er naturligvis det feministiske paradokset - Om alle skal tas hensyn til og aksepteres, om menn skal feminiseres og infantiliseres i samme grad som kvinner, så vil kvinnene miste sin egen frihet i samfunnet fordi samfunnet som helhet vil holdes tilbake i større grad. Kvinner kan ikke lenger leve på avkastningen fra menns iherdige innsats dersom menn plutselig blir like svake og hjelpeløse som kvinner.

 

Vil du hjelpe mannen din med å få en bedre hverdag, så lag en god middag til ham, vask klærne hans, hold rent i huset, og gi ham en blowjob regelmessig. Ikke bryt ham ned psykologisk, for det vil straffe seg for dere begge. Mannen betaler tradisjonelt sett kvinnen med hus og hjem, og jobber mesteparten av livet for å få det til. Om han innser at dette blir et for stort stress for ham, hvem skal da ta vare på dere? Dere selv?

 

Spørsmålet er:I hvilke situasjoner er menn og unge gutter mest komfortable med å snakke om vanskelige ting, og be om hjelp? Gjerne snakk ut i fra deres egen erfaring.

Jeg har selvfølgelig allerede lagt lista innledningsvis her...

 

Jeg tror det er sunt for samfunnet at menn læres opp til å holde det meste av problemer inne fordi graden av hvorvidt man anser noe som et problem påvirkes av terskelen for å syte om det. Med andre ord vil en lavere terskel føre til mindre bagatellisering, og dermed flere aksepterte problemer. Dette påvirker også måten man selv takler problemet på.

 

Det er naturligvis enkelte ting som ingen bør akseptere og holde tett om. Som Dag1234 har påpekt i en annen tråd er det blant annet et problem dersom menn og gutter ikke tør å si ifra om seksuelle overgrep. Men på en annen side ville det vært fullstendig latterlig om menn ble like oversensitive for blikk, språk og kroppskontakt som enkelte kvinner er. Det gjelder å finne en balanse. En rasjonell balanse. Og terskelen for å kommunisere problemer er et verktøy for å opprettholde denne balansen. Jo mer fokus det er på å finne problemer, desto flere problemer vil komme frem, og desto flere tidligere ikke-problemer vil bli ansett som problematisk.

 

Om en gutt sliter faglig eller sosialt på skolen mener jeg at dette bør fanges opp gjennom selve skolevesenet uavhengig av hva ungen selv sier. Dette er en del av jobben til lærere. Og det bør fanges opp gjennom observasjon, ikke gjennom å plante en offermentalitet i hodet hans og deretter spørre om det går bra. Det må også erkjennes at ikke alle unger er like. Noen er tregere enn andre, og det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med alt annet enn ungen selv. Jeg støtter imidlertid tilrettelagt undervisning i den grad innfallsvinkelen er å stimulere til egeninnsats - ikke å gi lettere oppgaver slik at alle kan få gode resultater.

 

Hadde det vært en fordel om lavterskel psykiske helsetilbud, og andre helsetilbud, ble mer reklamert for og informert om? For eksempel at alle over 16 fikk en innkallelse til fastlegetime hvert år der man kunne velge å dra, men ble minnet på at tilbudet fantes?

Overhodet ikke!

 

Jeg har aldri likt når folk er påtrengende opptatt av å "bry seg" om andre samtidig som det indirekte sies at det er noe galt med dem. Ser du virkelig ikke hvor nedbrytende det er?

 

En direkte innkallelse til undersøkelse eller "samtale" vil rent praktisk være en belastning for helsevesenet som de heller ikke har kapasitet til å ta unna. Jeg ser det nevnes at alle skoler bør ha både mannlige og kvinnelige helsesøstre. Og at dette er en angivelig "veldig god idé". Det er imidlertid ikke gratis.

 

Samtidig vil et oppsøkende hjelpeapparat per definisjon anta at alle har problemer. Dette er å sykeliggjøre samtlige inntil det motsatte er kontrollert for og bevist. Hva slags mennesker tror du er slikt system vil mane frem? Et system der hvor alle er "syke", alle er offer, og der hvor det minste lille problem er greit å "snakke om", og dermed blåse opp til en stor sak som alle må bry seg om?

 

Hvordan skal man faktisk få noen ting gjort med en slik mentalitet? Hvordan tror du slike mennekser vil fungere i arbeidslivet, og på sikt, hvordan tror du en slik arbeidsstab på landsbasis vil forme nærmingslivet? Hellas' forfall er nok ikke engang sammenlignbart.

 

Dette er en av de mange baksidene ved feministisk tenking. Tenk heller på konsekvensene av all denne aksepten og sykeliggjøringen. Tenk på at samfunnet fortsatt skal fungere på lang sikt, og ikke bare mens vi ennå kan leve på overskuddet fra våre forfedre.

 

Er det noen fraser venner og familie kan si for å hinte om at de er åpen for en prat uten at de ser ned på gutten/mannen?

"Se ned på" er en definisjonssak. Om en mann ønsker å opptre som selvstendig, sterk og kapabel, så vil det å senke terskelen for å søke hjelp følgelig være å undergrave sitt eget selvbilde. Å være selvstendig vs. å søke hjelp er gjensidig utelukkende. Jeg fremmer ikke en svart hvitt holdning her hvor alle må være enstøinger, men jeg forsvarer terskelen du ønsker å bryne ned.

 

Dersom man i utgangspunktet anser det som greit å trenge hjelp, så har man allerede senket terskelen for når man skal anse seg selv som et offer, som hjelpeløs, og en som ikke klarer å ta hånd om seg selv. Igjen må jeg spørre: Hvorfor er dette en målsetning? Hvorfor bryte folk ned fremfor å bygge dem opp?

 

Enkelte mennesker kan imidlertid fortelle deg ting om dem selv uten å sykeliggjøre seg. I stedet for å fremstille seg selv som et offer og syte av hvor vanskelig de har det, så fremstiller de seg selv som en person som har overkommet flere utfordringer, og mestrer sitt eget liv. Dette betyr ikke at livet ikke er vanskelig og krevende, men det betyr at de heller biter tenna sammen og gjør det beste ut av det enn å være hjelpeløse og tafatte. Du må ikke overse disse tingene selv om de ikke gråter når de forteller deg det. Det er ikke viktig at sykeliggjøringen er en del av historien. Sykeliggjøring blir grunnlaget for ens eget narrativ, og følgelig styrker offermentalitet. Offermentalitet er destruktivt fordi det fører til hjelpeløshet og tiltaksløshet.

 

Hvorfor problematiserer ikke jeg min egen bagrunn og oppvekst til mine nærmeste? Fordi jeg ikke vil at disse menneskene skal endre oppfatning av meg, og anse meg som et skjørt menneske som må trås varsomt rundt. Fordi jeg ikke vil endre oppfatning av meg selv, og fordi jeg ikke anser utfordringene jeg har overkommet, eller fortsatt jobber med, for å være problemer. Dette er måten å komme seg opp og frem i livet, og samtidig være i stand til å ta vare på andre. Dette er hva en mann gjør. Er det dette du vil få en slutt på?

 

Hvem skal ta vare på alle om ingen kan ta vare på seg selv? "Alle"? Staten? Noen annen utopi?

 

I stedet for å si til typen din at "det er greit å spørre om hjelp" eller "det er greit å gråte", så si heller "du imponerer meg ustanselig".

 

Derreter gi ham en blowjob. Alt annet kan forbli usagt.

[Larzen_91]

Jeg tror nok vi menn vegrer oss spesielt i forhold til de tingene som er spesielt stigmatiserte, da med tanke på mobbing, psykiske problemer og seksuelle overgrep. Sistnevnte er vel kanskje den verste, da man som mann alltid skal like sex med hvem som helst, og det å voldta en mann går vel ikke an, sant?

 

Årsaken ligger vel mye i biologi og kultur. Det er sterke tradisjoner for at menn er forsørgerne, og skal være sterke og staute, klippen i samlivet/samfunnet. Dersom man får noe som ødelegger det bildet på seg så blir det fort noe man vegrer seg for å ta opp. Selv er jeg rimelig privat av meg når det kommer til følelser og lignende, og har vel aldri snakket med noen om vanskelige følelser som jeg kanskje har hatt. Men selv så takler jeg greit slike ting på egenhånd, i hvert fall enn så lenge. Men dersom jeg skulle pratet med noen om noe særskilt vanskelig så tror jeg at jeg ville foretrukket noen som jeg ikke kjente eller har kontakt med, og ville oppsøkt en profesjonell. Nå skal det også sies at jeg har hatt et rimelig lett liv sånn sett og ikke opplevd noe særskilt traumatiserende annet enn i en enkelt sak. Mulig jeg ville svart annerledes om det ikke var tilfellet.

[Kakofoni]

Ett område jeg i hvert fall vet menn er flinkere til å innrømme tilkortkommenheter og spørre om hjelp enn kvinner er når det gjelder å være omsorgsperson for sin demente ektefelle.

[Drogin]

Jeg tror det også skyldes noe biologisk i at menn, som en del andre hannkjønn av pattedyr, anser andre menn som konkurrenter,

og sparker gjerne de som ligger nede. Derfor kan man ikke vise tegn på svakhet.

 

Tror dessverre vi(ihvertfall mange) er såppas primitive.

[cuadro]

Husk at det ikke alltid er tilfellet at snakking og samtale hjelper på noen som helst måte.

[Egentlig2.0]

Jeg har en teori om at kvinner og jenter har mye lettere for å be om hjelp og innrømme svakheter enn gutter. Vel, ikke bare jeg, det er vel en kjent teori. F.eks. menn tier lenger om overgrep

 

 

Dette er ganske velkjent, vitenskapen har allerede bevist at menn har større vanskeligheter med å oppsøke hjelp, både for fysiske og psykiske problemer. Likevel er det individuelle forskjeller, feks ved ulike personlighetstrekk. Enkelte personer rapporterer feks flere fysiske symptomer uten sykdom og går til legen hyppig. Andre går aldri til legen uansett hvilke plager det er snakk om.

 

Det er også stor forskjell i psykiske lidelser, der personer med enkelte lidelser har større sjanse for å oppsøke hjelp for disse, enn personer med andre lidelser.

[Kablam]

Jeg er helt uenig med deg, Løgn, angående at feminismen vil at ting skal bli lettere for gutter å be om hjelp til. Det er lett å kalle alt man ikke liker for feminisme om man er mann.
I dette tilfellet har heller feminismen gjort at gutter ikke kan be om hjelp og dermed faller akterut i samfunnet.

I eldre tider var det vel sannsynligvis viktigere for foreldrene hvor bra sønnen gjorde det på skolen, og de hjalp ham mer. Nå er det omvendt.

Jenter kan absolutt be om hjelp under feminismen, ikke gutter. Det å ha samtaler om vanskelige ting var heller noe f.eks. antifeministene i mannegruppa Ottar gjorde.

Om du vil bli sett på som sterk og selvstendig er det greit, men ikke alle menn har ditt nåværende utgangspunkt for et bra liv.

Jeg tror denne uenigheten menn seg imellom om hva som er "svakt" og "sterkt" når det gjelder å oppsøke hjelp er skadelig. Det er ingenting som er svakt ved å oppsøke hjelp, eller la oss kalle det råd, i stedet for å la ting falle sammen uten å gjøre noe.

Endret 8. desember 2016 av Kablam

[BadCat]

Det er viktig å skille mellom klassisk og ny feminisme. Klassisk feminisme er konstruktiv og verken angriper eller diskriminerer menn, mens den nye er destruktiv for samfunnet , familien som enhet og samholdet mellom menn og kvinner.

[Eriksendrul]

har jeg noe problemer snakker jeg helst med ei venninne om det. Det gjelder stort sett alle slags problemer, om det er skole,jobb,kropp,psyken,kjærlighet... Men igjen så har jeg stort sett bare venninner..(snikskryt?)

[Løgn]

Jeg er helt uenig med deg, Løgn, angående at feminismen vil at ting skal bli lettere for gutter å be om hjelp til. Det er lett å kalle alt man ikke liker for feminisme om man er mann.

Feminismen etterspør mer følsomhet blant menn. Det er greit å gråte og det er greit å spørre om hjelp. Ingenting er et tegn på "svakhet", og alt må aksepteres, mer eller mindre så lenge det er bløtt, hjelpeløst og ynkelig. Denne tilfeldig utvalgte feminist-sida har nøyaktig dette på første punkt under "11 important reasons men need feminism". Du finner det igjen i punkt 3, 4, delvis 7, 8, 9, 10 og 11. Så godt som hele lista går ut på å gjøre menn svakere fordi det er "ok".

 

Du har rett i at det du adresserer i denne tråden riktig nok ikke er kjerneideen i feminismen, selv om det er punkt 1 på denne tilfeldige nettsida. Men det er likevel en feministisk idé som bygger på en feministisk ideologi.

 

Uansett var ikke poenget med kritikken å påpeke hvor ideen kommer fra, men snarere å kritisere selve ideen og dens konsekvenser. Dette har jeg også gjort, men jeg ser ikke at du har konfrontert argumetene, annet enn å feilaktig avvise min ideologiske plassering av ideen, og dermed unnlate å ta stilling til kritikken.

 

I dette tilfellet har heller feminismen gjort at gutter ikke kan be om hjelp og dermed faller akterut i samfunnet.

Jeg aner ikke hva du baserer dette på. Les gjerne lista med feministiske gullkorn en gang til.

 

I eldre tider var det vel sannsynligvis viktigere for foreldrene hvor bra sønnen gjorde det på skolen, og de hjalp ham mer. Nå er det omvendt.

Det har aldri, så vidt jeg vet, vært populært for menn å fremstå som svake, inntil nåtidens vestlige liberale samfunn omsider har utviklet seg i retning av at alt mulig skal aksepteres - bortsett fra maskulin styrke. Dette er en konsekvens av en feministisk tankegang, noe som egentlig store deler av den sosialistiske politikken bygger på.

 

Jenter kan absolutt be om hjelp under feminismen, ikke gutter.

Alle kan be om hjelp under feminismen. Alle kan aksepteres, alle er like svake og ingenting er galt. Alt er greit, bløtt, mykt og trygt. Alles følelser spiller en rolle, faktisk en mye større rolle enn pragmatiske aspekter. Dette er en tøysete utopisk ideologi som avviser virkeligheten dersom den ikke er komfortabel.

 

Jeg vil egentlig ikke prate om feminisme, men ideen din er basert på feministisk ideologi. Det er ikke derfor det er en dårlig idé. Det er en dårlig idé på grunn av de samfunnsmessige følgene en implementering av ideen uunngåelig vil få.

 

Om du vil bli sett på som sterk og selvstendig er det greit, men ikke alle menn har ditt nåværende utgangspunkt for et bra liv.

Jeg hadde heller ikke mitt nåværende utgangspunkt inntil jeg jobbet meg selv opp til det. Selvfølgelig har ikke alle det samme utgangspunktet. Men hvis man har lettere for å gi opp dersom man ikke blir løftet frem på andres skuldre, så utvikler man ikke sin egen evne til å mestre utfordringer. Man gjør seg selv hjelpeløs. Selv valgte jeg å utvikle meg og bli noe, og jeg gjorde det uten å fremstille meg selv som et offer.

 

Jeg ser ikke ned på alle menn som søker hjelp, og jeg ser ikke ned på menn som har virkelige problemer. Men ja, jeg ser ned på mann som automatisk inntar offerrollen, og som konstruerer sine egne problemer fordi de legger uproposjonalt mye vekt på følelser i forhold til pragmatisk virkelighet. Jeg synes ikke det er en maskulin karakteristikk, og jeg tar avstand fra det. Jeg plager ikke slike menn, men jeg vil heller ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg aksepterer dem ikke inn i min egen vennekrets fordi jeg mener en slik offermentalitet er destruktiv. Tar jeg feil? Forklar meg gjerne hvorfor.

 

Jeg tror heller ikke at du ønsker deg hjelpeløse menn som ser problemer i alt mulig, og som ikke klarer noe på egen hånd. Men jeg tror at det er denne tendensen du legger opp til - spesielt med forslaget om et oppsøkende hjelpeapparat i skolevesenet. Har du sett hva som skjer på universitetene i USA i det siste? Det er helt latterlig.

 

Jeg tror denne uenigheten menn seg imellom om hva som er "svakt" og "sterkt" når det gjelder å oppsøke hjelp er skadelig. Det er ingenting som er svakt ved å oppsøke hjelp, eller la oss kalle det råd, i stedet for å la ting falle sammen uten å gjøre noe.

I utgangspunktet er det et tegn på individuell svakhet å ikke mestre en situasjon på egen hånd. Tilsvarende er det et tegn på individuell styrke å mestre en situasjon på egen hånd. Det er snakk om individuell styrke og svakhet når individet, alene, er årsak til sin egen suksess eller fiasko vedrørende sin egen måloppnåelse. Jeg ser ikke helt hvordan du kan være uenig i det, og du velger også å kun påstå det du sier uten å forklare det. Det er spesielt merkelig å påstå at det er "ingenting svakt ved å oppsøke hjelp". Vennligst utdyp.

 

Som jeg likevel poengterte i mitt forrige innlegg, så mener jeg ikke at det aldri finnes noen tilfeller hvor en mann bør søke hjelp. Jeg mener bare at terskelen ikke bør bli satt lavere. Menn søker typisk sett ikke hjelp før de må. Den samme tendensen finner man imidlertid ikke hos kvinner. Alternativt kan man si at kvinner må søke hjelp raskere enn menn. Uavhengig av hvilken formulering du måtte mene at passer best, så er begge tilfeller en konsekvens av den samme samfunnsmessige aksepten for kvinners hjelpeløshet. Kvinner opplever enkelte hendelser mer problematisk enn menn, og det forventes at kvinner skal overreagere på småting. Vil du virkelig styre menn mot den samme tendensen?

 

Og svarte du i det hele tatt på spørsmålet "hvorfor"?

Endret 8. desember 2016 av Løgn

[BrukerSlettetDenneKontoGrunnetSensur]

Jeg er mann og foretrekker nok å snakke med kvinner når det gjelder problemer og svakheter, iallefall på et følelsesmessig nivå. Sagt litt enkelt, hvis jeg må løse problemet og dette er mulig, snakker jeg med en mann. Hvis problemet ikke kan løses og man trenger støtte, snakker jeg med en kvinne. Bare mitt perspektiv, ikke sant.

[Gjest Bruker-245639]

Husk at det ikke alltid er tilfellet at snakking og samtale hjelper på noen som helst måte.

I enkelte tilfeller er det til og med destruktivt. Å rippe opp i ting en bare vil glemme er tullete .

[AnonymDiskusjon]

Jeg for min del er en følelseskladd. Mann i tidlig 20-årene. Jeg kan åpne meg helt til en ny person dersom jeg føler tilliten er der. Og jeg tar ofte opp tunge temaer med kompisene dersom det er noe. Kan sitte i flere timer og prate om følelser og eventuelle vonde tanker.

 

Jeg føler menn er mer sensitive enn folk skal ha det til. Om jeg begynner å snakke om føleleser med en annen fyr så åpner han seg helt på flekken... men dette er nå mine opplevelser.

 

Anonymous poster hash: 9d71b...223