Spør en narsissist.

[Djevelsk Faen]

 

Beklager om noen blir skuffet over denne tråden.

Narsissist som beklager. Makes perfect sense!

 

Det er en synd. Shame on me!

[AnonymDiskusjon]

Hva synes du om det narsissistiske paradokset? Altså din tvil om din verdi som en person, som er sterkere hos deg enn andre? Samt hva synes du om din mangel på evne til å ta i mot kritikk på en god måte?

Anonymous poster hash: fb6de...2d3

[Djevelsk Faen]

 

Hva synes du om det narsissistiske paradokset? Altså din tvil om din verdi som en person, som er sterkere hos deg enn andre? Samt hva synes du om din mangel på evne til å ta i mot kritikk på en god måte?

 

Anonymous poster hash: fb6de...2d3

 

Jeg er ikke i tvil om min verdi, som person. Jeg vet jeg er mer verdt enn andre personer. Jeg har aldri møtt min sidemann, eller en jeg betrakter som bedre enn meg, og jeg tviler på jeg kommer til å oppleve det. Om noen er bedre(i andres øyne) enn meg i f.eks fotball, og det er noe jeg ser fordelen av å bli bedre enn den personen i, så bruker jeg all kraft til jeg blir bedre enn vedkommende. Jeg takler å ta imot kritikk på en god måte. Andre kan selvsagt si seg uenig, men jeg har rett, i mine øyne. 

Endret 6. desember 2016 av Djevelsk Faen

[AnonymDiskusjon]

Hei jeg er nysgjerrig på å få vite mer. Da jeg har en venn som jeg tror har mange narsisstiske trekk. Vedkommendes oppførsel kan virkelig tære på tålmodigheten til tider.

 

Utover det så var det første på youtube som jeg for en stund tilbake kom over postet av Sam Vakin. Det er bare å klikke på forfatternavnet i en youtube og du får opp en flom av youtubevideoer som han har postet:

 

 

I dag så kom jeg over denne video av David Hawkins som er en parterapeut. Jeg synes den rokker med den oppfattelsen at man simpelthen bør gi opp narsisster og den kanskje enda verre gruppen som plasseres i psykopatbåsen. De er simpelthen ikke-kurerbare. Så her er jo David Hawkins sitt budskap klinge mot klinge med etablerte påstander. Jeg vil tro at det er en svært vanskelig prosess likevel, i og med at narsissister normalt ikke selverkjenner at de har feil:

 

 

Om vennen min, så er det ikke skråsikkert at vedkommende har full NPD, men det er mange trekk så som f.eks. å være løssluppen som kanskje er et greit synonym til fremmedordet promiskuitet. Nå er jo ikke utroskap noe som isolert sett bare gjelder for narsissisters adferd. Og jeg vil selv være tillempelig å kunne forstå at man lar seg friste. Det som er dumt er jo at en annen partner føres bak lyset. Og dette gjenspeiler jo narsissters mangel på empati og verdsettelse av andre. At en er utro, greit, det kan skje, men en bør bryte et utroskapsmønster. De fleste vil forstå noe sånn. Hva gjør at narsissisten velger å følge et gjentakende utroskapsmønster? Hvorfor er ikke andre mennesker like mye verdt som narsissten selv? Er det noe spenningssøkende i det at man kan komme unna med "synder" som man kan risikere å bli tatt for, eller gir narsissten bare simpelthen faen i "alle andre", eller begge deler?

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Promiscuity

Anonymous poster hash: e915a...c81

[Djevelsk Faen]

 

Hei jeg er nysgjerrig på å få vite mer. Da jeg har en venn som jeg tror har mange narsisstiske trekk. Vedkommendes oppførsel kan virkelig tære på tålmodigheten til tider.

 

Utover det så var det første på youtube som jeg for en stund tilbake kom over postet av Sam Vakin. Det er bare å klikke på forfatternavnet i en youtube og du får opp en flom av youtubevideoer som han har postet:

 

 

I dag så kom jeg over denne video av David Hawkins som er en parterapeut. Jeg synes den rokker med den oppfattelsen at man simpelthen bør gi opp narsisster og den kanskje enda verre gruppen som plasseres i psykopatbåsen. De er simpelthen ikke-kurerbare. Så her er jo David Hawkins sitt budskap klinge mot klinge med etablerte påstander. Jeg vil tro at det er en svært vanskelig prosess likevel, i og med at narsissister normalt ikke selverkjenner at de har feil:

 

 

Om vennen min, så er det ikke skråsikkert at vedkommende har full NPD, men det er mange trekk så som f.eks. å være løssluppen som kanskje er et greit synonym til fremmedordet promiskuitet. Nå er jo ikke utroskap noe som isolert sett bare gjelder for narsissisters adferd. Og jeg vil selv være tillempelig å kunne forstå at man lar seg friste. Det som er dumt er jo at en annen partner føres bak lyset. Og dette gjenspeiler jo narsissters mangel på empati og verdsettelse av andre. At en er utro, greit, det kan skje, men en bør bryte et utroskapsmønster. De fleste vil forstå noe sånn. Hva gjør at narsissisten velger å følge et gjentakende utroskapsmønster? Hvorfor er ikke andre mennesker like mye verdt som narsissten selv? Er det noe spenningssøkende i det at man kan komme unna med "synder" som man kan risikere å bli tatt for, eller gir narsissten bare simpelthen faen i "alle andre", eller begge deler?

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Promiscuity

 

Anonymous poster hash: e915a...c81

 

Heisann, du! Det er jo ganske mange som har narsissistiske trekk, og det er i grunnen ingen ulempe, slik jeg ser det. Men jeg kan ikke uttale meg på andres vegne, da jeg ikke har faglig kunnskap om diagnosen eller utredning av diagnoser.

Har sett en del videoer av Sam Vakin, og han er, etter min mening, en narsissist selv. Mange psykologer og psykiatere har narsissistiske trekk selv, da dem må distansere seg litt fra alt det vonde dem hører fra pasientene sine, tror jeg. 

 

Jeg har lyttet mye til min samboer, og blitt fortalt i årevis hvordan jeg har såret henne på visse områder. Dette har jeg etter flere år tatt inn over meg, og forstått at jeg må gjøre noe med. Så jeg, personlig, har innsett at jeg trenger hjelp på visse områder, og det er kanskje det første steget i riktig retning, for min del, mot å lære meg å tenke annerledes. Foruten meg selv, så er jeg utrolig glad i denne personen. Hun betyr noe mer for meg, enn andre mennesker.

 

I Norge, så har man ikke diagnosen full NPD. Jeg tror veldig få mennesker, inkludert meg selv, har full NPD. 

 

Ang utroskap. For min del, så er ikke utroskap aktuelt. Det bryter ved mine prinsipper. Jeg skyr situasjoner der jeg merker at andre interesserer seg for meg, på et seksuelt plan. Men jeg gjør jo dette for min egen del og holdninger, ikke ut i fra hvordan samboeren min ville taklet dette. At andre velger å være utro, som har narsissistiske trekk, tror jeg handler om maktfølelse og kontroll. 

 

Jeg ser på meg selv som bedre enn alle andre, fordi jeg rett og slett er det, i mine øyne. Hvorfor? Jeg har lært at man må sette seg selv først, elske seg selv, for i tøffe situasjoner, så svikter alle. Jeg kan kun stole på meg selv.

 

For meg, så handler alt om maktfølelse og kontroll. Og ja - jeg gir totalt faen i andres menneskers liv. Jeg kan i hvert fall kontrollere om jeg skal bry meg eller ikke. Jeg velger å bry meg i noen situasjoner, men kun fordi jeg får noe positivt ut av det selv.

 

Har han vennen din vurdert terapi? Hvordan stiller han seg til dette?

[AnonymDiskusjon]

Hva får en kvinne til å bli ved din lest dersom du repetativt sårer henne og bryter henne ned? Jeg vil kategorisere store deler av nåtidens unge mennesker som narsissister, narsissimen - og ikke felleskapet - dyrkes hvor enn vi går. Så rent statistisk sett er det nok lite spesielt ved deg, selv om jeg mistenker at dette også grenser eller går over til dyssosial pf og/eller mild psykopati.

 

Jeg er interessert i å høre om hvordan samspillet fungerer med den ene du føler betyr noe for deg.

 

Anonymous poster hash: 82a43...bd8

[Djevelsk Faen]

Jeg har faktisk positive sider også, men det kommer kanskje ikke tydelig frem for dere. Hun ser vel hvordan jeg jobber for å forbedre de negative sidene, og ser endringer. Som sagt - jeg er bedre enn alle andre. Hun er vel én av dem som faktisk ser og forstår dette.

Jeg vil kalle de små, uintelligente, patetiske drittunger, som får det dem peker på, uten å faktisk jobbe for det. 

Nå har jeg vært hos Psykiatere og psykologer, og de har bedre innsikt og faglig kunnskap til å utrede meg for hvilken personlighetsforstyrrelse jeg har, enn bedrevitere på et offentlig forum. 

 

Jeg orker ikke å skrive en bok om hvordan vi har det her hjemme. Da får du heller spørre meg om noe spesifikt, så skal jeg svare etter beste evne.

Endret 7. desember 2016 av Djevelsk Faen

[00034343]

Hva får en kvinne til å bli ved din lest dersom du repetativt sårer henne og bryter henne ned? Jeg vil kategorisere store deler av nåtidens unge mennesker som narsissister, narsissimen - og ikke felleskapet - dyrkes hvor enn vi går. Så rent statistisk sett er det nok lite spesielt ved deg, selv om jeg mistenker at dette også grenser eller går over til dyssosial pf og/eller mild psykopati.

 

Jeg er interessert i å høre om hvordan samspillet fungerer med den ene du føler betyr noe for deg.

 

Anonymous poster hash: 82a43...bd8

Jeg trodde man måtte ha mangel på empati og kjærlighet for NPD? Noe som forklarer hvorfor man kun ser på personer som en måte på å "løsne på krana" eller "slippe løs trykket". Samtidig som man gir totalt faen i hva vedkommende sier og gjør, så lenge du får ditt. Og ja, gir faen i følelsene deres. Og konstant vurdere + og - i forholdet man befinner seg i.

 

Men hva vet jeg? Denne oppførselen kan fungere for ONS, men ikke i noen varende forhold. Kvinnfolk lukter lunta rimelig fort.

 

EDIT: Har jeg hørt.

Endret 7. desember 2016 av Scatdude

[AnonymDiskusjon]

Jeg har faktisk positive sider også, men det kommer kanskje ikke tydelig frem for dere. Hun ser vel hvordan jeg jobber for å forbedre de negative sidene, og ser endringer. Som sagt - jeg er bedre enn alle andre. Hun er vel én av dem som faktisk ser og forstår dette.

Jeg vil kalle de små, uintelligente, patetiske drittunger, som får det dem peker på, uten å faktisk jobbe for det. 

Nå har jeg vært hos Psykiatere og psykologer, og de har bedre innsikt og faglig kunnskap til å utrede meg for hvilken personlighetsforstyrrelse jeg har, enn bedrevitere på et offentlig forum. 

 

Jeg orker ikke å skrive en bok om hvordan vi har det her hjemme. Da får du heller spørre meg om noe spesifikt, så skal jeg svare etter beste evne.

Og det du får, uten å jobbe for det? Hva gjør det deg til?

 

- Hvem er hovedforsørger, om noen?

- Hva kan typisk utløse krangler?

- Definerer du psykiatri for å være eksakt vitenskap?

- Hva innebærer psykisk terror? Mot hvem?

- Evner du å være en omsorgsperson og en klippe?

 

 

Anonymous poster hash: 82a43...bd8

[Djevelsk Faen]

 

Jeg har faktisk positive sider også, men det kommer kanskje ikke tydelig frem for dere. Hun ser vel hvordan jeg jobber for å forbedre de negative sidene, og ser endringer. Som sagt - jeg er bedre enn alle andre. Hun er vel én av dem som faktisk ser og forstår dette.

Jeg vil kalle de små, uintelligente, patetiske drittunger, som får det dem peker på, uten å faktisk jobbe for det. 

Nå har jeg vært hos Psykiatere og psykologer, og de har bedre innsikt og faglig kunnskap til å utrede meg for hvilken personlighetsforstyrrelse jeg har, enn bedrevitere på et offentlig forum. 

 

Jeg orker ikke å skrive en bok om hvordan vi har det her hjemme. Da får du heller spørre meg om noe spesifikt, så skal jeg svare etter beste evne.

Og det du får, uten å jobbe for det? Hva gjør det deg til?

 

- Hvem er hovedforsørger, om noen?

- Hva kan typisk utløse krangler?

- Definerer du psykiatri for å være eksakt vitenskap?

- Hva innebærer psykisk terror? Mot hvem?

- Evner du å være en omsorgsperson og en klippe?

 

 

Anonymous poster hash: 82a43...bd8

 

Hvis du sikter til at jeg er uten jobb og utdanning, så lever jeg på oppsparte midler, tidligere inntekt fra jobb, samt arv. Så noe NAV-slave, eller å karve til meg skattebetalernes penger, gjør jeg ikke. Jeg har valgt å ikke jobbe. Og trenger jeg mer penger, så finner jeg meg en jobb. Så enkelt er det.

 

Vi har separat økonomi. Så der stiller vi likt. Vi krangler sjeldent. Om det blir en krangel, så er det vel noe rundt husarbeid eller hva vi skal spise til middag. Helt ærlig, så bryr jeg meg ikke om hverken det ene eller det andre ang psykiatri.

Psykisk terror kan være så mangt. Oppsøke personens slekt å fortelle ting jeg vet om vedkommende, som kan skade dens familiære forhold, sette personens venner opp mot dem, spre løgner, ja, alt mulig. Det er så mange at jeg ikke har tall på dem. Og jeg vil heller ikke nevne hvem jeg har gjort ting mot. Samboer har fått sinn del, mens min egen familie har fått gjennomgå mest.

Jeg er det for min samboer, men jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært om jeg hadde blitt far, f.eks. Liker unger, men om ungen hadde fått mer oppmerksomhet enn meg, så kunne jeg blitt en smule vanskelig, kanskje. Vet ærlig talt ikke. 

Jo. Helt klart. Jeg kan, om jeg får noe igjen for det. Altså, om det er noen fordeler for meg, så kan jeg alltid late som om jeg er en omsorgsperson. 

Endret 7. desember 2016 av Djevelsk Faen

[AnonymDiskusjon]

Jeg ser på meg selv som bedre enn alle andre, fordi jeg rett og slett er det, i mine øyne. Hvorfor? Jeg har lært at man må sette seg selv først, elske seg selv, for i tøffe situasjoner, så svikter alle. Jeg kan kun stole på meg selv.

 

For meg, så handler alt om maktfølelse og kontroll. Og ja - jeg gir totalt faen i andres menneskers liv. Jeg kan i hvert fall kontrollere om jeg skal bry meg eller ikke. Jeg velger å bry meg i noen situasjoner, men kun fordi jeg får noe positivt ut av det selv.

 

Har han vennen din vurdert terapi? Hvordan stiller han seg til dette?

 

 

Det om at en kun kan stole på seg selv har jeg hørt fra en helt annen godt voksen som har vært igjennom skilsmisse. Du har helt sikkert rett på at slik er faktisk realitetene for alle egentlig. Selvsagt kan man være ha flaks hvor andre bryr seg om deg og kanskje gir en verdifull støtte på en eller annen måte, i en ellers svært tung situasjon.

 

Vi skal nok alle i løpet av livet igjennom tunge situasjoner. En gang og kanskje flere ganger.

 

Husk at det er flere anonyme enn meg som poster i tråden. Sjekk alltid den anonyme koden i bunnen av hvert innlegg så holder du muligens tråden i hvilken anonym som er hvilken. Jeg er ikke ute etter å provosere. Fortell meg om jeg skulle falle i fellen for å si noe som provoserer, er bedre det.

 

Jeg har en tanke å spørre om. Siden narsissister gjerne har et kjølig og delvis avslått emosjonell innlevelsesevne, eller hvordan man enn måtte finne på å definere noe sånn.

 

Hvordan er dine konkrete positive opplevelser med livet, når du først opplever dem. Finner du at andre mennesker kan være svært positive og får du da en følelse / tilknyttelse til vedkommende? Sprer du selv noe positivt som andre setter pris på ved deg? Hvordan er livet som foregår i tankene dine om du har innsikt. Legger du fra deg mye negative merkelapper på følelser og tanker som oppstår? Er du en optimist?

 

Svar:

Den vennen kom dessverre på vrang med NAV. Så vedkommende lagde seg en egen løsning i å få etterutdannet seg, og kommet seg i jobb for egen maskin.  Var visst arbeidspsykolog involvert og greier, og det ble skikkelig problemer mellom vedkommende og denne arbeidspsykologen. Testen som ble utført kunne ikke gjøres om igjen, og da klikket det sikkert nesten for vedkommende. Jeg har sett vedkommende klikke på bussen, fordi han syntes bussjåføren var urimelig og vanskelig. Var sannsynligvis et av de først narsissistiske tendensene jeg merket meg. Men dette var tilbake omtrent år 2001 eller 2002. Problemstillingen var noe med billettoppgjøret. Og bussjåføren hadde jo rett til å be han forlate bussen om han ikke betalte for seg.

 

Jeg tenker som så at vedkommende nok hadde et øyeblikk av at "alle burde bifalle meg". "At meg er så fantastisk at folk burde gjøre spesielle ting for meg", eller noe sånn. Narsissist med andre ord, tenker jeg nå lenge etterpå. Da var det bare kleint og ubehagelig å observere en person klikke og gå ut i en form for raseri mot bussjåføren.

 

Siden har vedkommende fortalt meg at han aldri skal ha noe med psykologer å gjøre. For han mottok jo en personlighetsforstyrrelsesdiagnose, som aldri har blitt røpet til meg i klartekst hva var for en merkelapp.

 

Jeg regner med at det nok klikket for vedkommende å motta en slik merkelapp. Det er jo egentlig litt synd da, dersom det potensiellt hadde vært god hjelp å få motta fra psykologer. Men, når psykologer blir rangert å være mindre verdt og bare til bryderi, så er det jo ikke mye å gjøre videre i den løypa.

 

Er jo fantastisk at vedkommende har etterutdannet seg og tatt ansvar selv da. Står jo litt respekt av at vedkommende kom seg litt videre. Vedkommende vingler litt inn i og ut av utroskapen støtt og stadig. Men det får være mellom vedkommende og ektefelle. Jeg har ikke tenkt å røpe noe for ektefellen. Ektefellen får nesten finne ut av det selv, og denne ektefellen har nok hatt anledning til å avbryte, men har av en eller annen grunn som egentlig ikke angår meg så mye, valgt å bli værende. Jeg hadde blitt gal i samme posisjon med et slikt menneske som vedkommende kan se ut til å være.

 

Spørs om de ikke har et ganske overfladig samliv. Vedkommende forteller at de aldri har sex lengre, at vedkommende ikke orker tanken. Ektefellen er ikke attraktiv lengre, sannsynligvis fordi det er så mye intern uro i ekteskapet.

 

Anonymous poster hash: e915a...c81

[AnonymDiskusjon]

Eller alternativt, at vedkommende bygger seg en unnskyldning for å unnslippe og berettige for seg selv at å være utro er greit nok det.

 

Om vedkommende i det hele tatt har empati i utgangspunktet rundt utroskapsspørsmål da, for det betinger vel egentlig at det er på plass først for i det hele tatt ha behov for å skape unnskyldninger.

 

Vedkommende er ihvertfall veldig rask med å legge ut unnskyldninger for å plastre på ting som av og til skjærer seg vedrørende avtaler. Vedkommende er et avtalerotehue. Vedkommende skal visst også ha sagt at det er blitt brutt tusenvis av avtaler, som om det er helt normalt og at alle bare må innrette seg.

 

Så det investerte fra min side:

 

- var jo et potensiellt vennskap, ihvertfall virket det som en årelang vennskapsinvitasjon

- vedkommende har en del greie interesser, som jeg ikke har noe i mot å utveksle dialog med

- jeg har vurdert om det å kutte kontakt kan være smart

- jeg hadde et svært kortvarig kontaktbrudd, der vedkommende kanskje kan ha forstått at det gikk litt over mine tålmodighetsgrenser vedrørende en sak nylig

 

Relasjoner kan være utfordrende nok for "normale" mennesker. Nå er vel hverken jeg eller vedkommende helt normale. Kan hende at normale mennesker takler narsissister bedre enn hva jeg gjør, eller motsatt.

Anonymous poster hash: e915a...c81

[Horten Market]

Jeg ser på meg selv som bedre enn alle andre, fordi jeg rett og slett er det, i mine øyne. Hvorfor? Jeg har lært at man må sette seg selv først, elske seg selv, for i tøffe situasjoner, så svikter alle. Jeg kan kun stole på meg selv.

 

Det siste er vel sant - du kan til syvende og sist kun stole på deg selv. Men hvordan begrunner det at du er bedre enn andre, eller nødvendigheten av å se deg selv som det?

 

Ser du en motsetning i det å elske deg selv og samtidig elske dine nærmeste like mye?

 

Er du redd for at hvis du ikke elsker deg selv, så er det ingen andre som gjør det?

 

Hvordan reagerer du på det siste spørsmålet: Stikker det, og er det vanskelig å være ærlig om det, til og med overfor deg selv?

Endret 8. desember 2016 av Horten Market

[Djevelsk Faen]

 

Eller alternativt, at vedkommende bygger seg en unnskyldning for å unnslippe og berettige for seg selv at å være utro er greit nok det.

 

Om vedkommende i det hele tatt har empati i utgangspunktet rundt utroskapsspørsmål da, for det betinger vel egentlig at det er på plass først for i det hele tatt ha behov for å skape unnskyldninger.

 

Vedkommende er ihvertfall veldig rask med å legge ut unnskyldninger for å plastre på ting som av og til skjærer seg vedrørende avtaler. Vedkommende er et avtalerotehue. Vedkommende skal visst også ha sagt at det er blitt brutt tusenvis av avtaler, som om det er helt normalt og at alle bare må innrette seg.

 

Så det investerte fra min side:

 

- var jo et potensiellt vennskap, ihvertfall virket det som en årelang vennskapsinvitasjon

- vedkommende har en del greie interesser, som jeg ikke har noe i mot å utveksle dialog med

- jeg har vurdert om det å kutte kontakt kan være smart

- jeg hadde et svært kortvarig kontaktbrudd, der vedkommende kanskje kan ha forstått at det gikk litt over mine tålmodighetsgrenser vedrørende en sak nylig

 

Relasjoner kan være utfordrende nok for "normale" mennesker. Nå er vel hverken jeg eller vedkommende helt normale. Kan hende at normale mennesker takler narsissister bedre enn hva jeg gjør, eller motsatt.

 

Anonymous poster hash: e915a...c81

 

Eneste personen jeg har sluppet inn i mitt hemmelige "tillitsrom", er samboeren. 

Man kan kanskje treffe på noen som støtter deg og bryr seg om deg, men det kommer til et stykke der man står helt alene. Jeg lever etter føre var-prinsippet. 

 

Takk for den informasjonen ang den anonyme koden. Å ikke klare å provosere en med narsissistiske trekk, er meget vanskelig. Jeg visste jeg kom til å bli provosert av å lage denne tråden, det er også litt av poenget. Jeg må lære meg å tåle enda mer kritikk, samt å forstå at ikke alle andre mennesker har den samme oppfatning av ting som meg, og det er, sitter langt inne - helt ok, nesten.

 

Jeg nyter sjelden livet eller andre opplevelser. Nesten hver dag er lik, i mitt hode. Noen ganger kan jeg tenke over at jeg har gjort noe skikkelig kos, men det tilhører sjeldenhetene. Når jeg gjør noe kjekt jeg aldri har gjort før, så kan jeg få en sånn "shit, dette var awesome-følelse". Jeg hater negative mennesker. De som er pessimister, alltid ser negativt på ting, og ikke stoler på seg selv. Jeg er helt klart mest komfortabel med positive mennesker, som sprer glede og humor. Jeg liker folk som byr på seg selv og er morsomme. Jeg er en humørspreder og klovn. Jeg blir ofte fortalt hvor mye glede og humør jeg sprer, og at jeg er en person som kan snu negativ stemning til noe positivt. Humor og selvironi er nok mine sterkeste kort der. Jeg er evig optimist når det gjelder andre, men kan nok være negativ til mine egne aktiviteter om jeg er usikker på hvordan det skal gjøres. Hater å prøve nye ting jeg ikke med 100% sikkerhet kan si at - dette er jeg god i/til. 

 

Noen hater merkelappe, andre ikke. Selv bryr jeg ikke så veldig mye om diagnosen min. Forteller helt åpent om det om noen lurer. Aldri noen som har reagert eller noe. 

Visse studier viser jo til at psykolog kanskje ikke har den positive effekten den er ment som, på personer med narsissistiske trekk. Nå sliter jo flere av oss(vi som har narsissistiske trekk), med å innrømme egne feil og nekter å se at vi trenger hjelp. 

 

Vi pleier å få til det vi bestemmer oss for, bare vi kjører på og ikke lar oss påvirke av andre tanker. 

 

Altså, en med narsissistiske trekk, kan lett slutte å bry seg om et menneske. Samlivsbrudd, etc, er ekstremt lett å komme over for oss, for alt handler om oss selv. Vi har en stor fordel der. 

For din del, så kan det være smart å bryte all kontakt. Men ikke tro at du kan få den andre personen til å forstå at du bryter kontakten med han for å få han til å innse egne feil, for det er ikke i hans tankegang. Omvendt psykologi, eller å få oss til å innse ting ved hjelp av slike midler, fungerer svært dårlig. Vi lager bare en god story i vårt eget hode, så er den saken ute av verden.

 

 

Jeg ser på meg selv som bedre enn alle andre, fordi jeg rett og slett er det, i mine øyne. Hvorfor? Jeg har lært at man må sette seg selv først, elske seg selv, for i tøffe situasjoner, så svikter alle. Jeg kan kun stole på meg selv.

 

Det siste er vel sant - du kan til syvende og sist kun stole på deg selv. Men hvordan begrunner det at du er bedre enn andre, eller nødvendigheten av å se deg selv som det?

 

Ser du en motsetning i det å elske deg selv og samtidig elske dine nærmeste like mye?

 

Er du redd for at hvis du ikke elsker deg selv, så er det ingen andre som gjør det?

 

Hvordan reagerer du på det siste spørsmålet: Stikker det, og er det vanskelig å være ærlig om det, til og med overfor deg selv?

 

Jeg begrunner det med, at jeg bare er det. Så enkelt. Jeg vet hva som bor i meg, og det er mer enn hos andre. Jeg er klar over mine kvaliteter, og trenger ikke leve 20-40år av livet mitt for å innse at jeg faktisk betyr noe.  

 

Jeg elsker meg selv mye høyere enn jeg elsker noen andre. Jeg forguder meg selv, elsker samboer og kanskje liker en eller annen bekjent. Alltid meg selv, soleklart på topp.

Ikke i det hele tatt. Jeg vet jeg er elsket av flere. Det er bare dét, at jeg setter ikke dem særlig høyt. Det er på en måte meg mot verden. Det var ganske lett å svare på. Stikker ikke, men irriterer meg bare at du ikke skjønner hvilke tanker jeg har om meg selv og min egen verdi.  

Endret 9. desember 2016 av Djevelsk Faen

[BuffyAnneSummers]

Tror du noe vil forandre seg når/hvis dere får barn sammen?

[Djevelsk Faen]

Tror du noe vil forandre seg når/hvis dere får barn sammen?

Jeg håper det, for min og barnets skyld. Å få barn, er i mine øyne, det mest egoistiske du kan gjøre, og da bør du alltid sette barnet først. DU "tvinger" frem et avkom, og da får du behandle det som noe større enn deg selv. 

[BuffyAnneSummers]

Tror du at du kommer til å elske barnet høyere enn deg selv? Eller høres det bare helt fremmed og rart ut for deg?

Endret 9. desember 2016 av BuffyAnneSummers

[Kikert]

Tror du noe vil forandre seg når/hvis dere får barn sammen?

Jeg håper det, for min og barnets skyld. Å få barn, er i mine øyne, det mest egoistiske du kan gjøre, og da bør du alltid sette barnet først. DU "tvinger" frem et avkom, og da får du behandle det som noe større enn deg selv.

 

Siden det er det mest egoistiske man kan gjøre så burde du ha mer enn en håndfull barn alerede

 

Du skriver ofte at du er bedre enn alle andre, jeg synes virkelig synd på deg for det er bare folk som synes de er dårligere enn de fleste andre som sier det.

[Djevelsk Faen]

Tror du at du kommer til å elske barnet høyere enn deg seg? Eller høres det bare helt fremmed og rart ut for deg?

Per nå, høres det rart ut. Vi har snakket om barn, og jeg har sagt at jeg må endre på visse ting først. Første skritt, var å innse at jeg må/måtte endre på visse aspekter ved meg selv. Andre skritt, var å begynne hos psykolog. Tredje skritt, er at jeg vurderer psyko terapi eventuelt parterapi, så får vi se hva som skjer i fremtiden. 

 

 

 

Tror du noe vil forandre seg når/hvis dere får barn sammen?

Jeg håper det, for min og barnets skyld. Å få barn, er i mine øyne, det mest egoistiske du kan gjøre, og da bør du alltid sette barnet først. DU "tvinger" frem et avkom, og da får du behandle det som noe større enn deg selv.

 

Siden det er det mest egoistiske man kan gjøre så burde du ha mer enn en håndfull barn alerede

 

Du skriver ofte at du er bedre enn alle andre, jeg synes virkelig synd på deg for det er bare folk som synes de er dårligere enn de fleste andre som sier det.

 

Det var nesten morsomt, bare nesten. Kanskje jeg ikke har lært meg å bruke det rette "hode" enda. Den, var faktisk litt morsom, ikke sant? Jeg er ikke ute etter din sympati. Jeg har det bedre med meg selv, enn de fleste. Jeg har bedre selvinnsikt, enn de fleste. Jeg har mindre begrensninger, enn de fleste. Jeg er mer glad i meg selv, enn de fleste er i seg selv. Din mening, er din mening. Og min fakta, er min fakta. Deal with it, as i do!

Endret 9. desember 2016 av Djevelsk Faen

[Kikert]

Jeg synes bare det er artig å få samme svaret mange ganger

 

Neida, det er en smule kjedelig å spørre om kjedelige ting. Reaksjoner derimot er artig. Det var en annen på forumet som var narsissist (kanskje du er ham i en annen kostyme?) som reagerte en smule anerledes enn deg