Frihet eller forhold

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en mann i slutten av 40 årene som bor alene etter at ungene har flyttet ut. Min økonomi er nå grei, eier min egen bolig og ungene greier seg rimelig bra. Har vært igjennom et langt samboerskap og et svært kort ekteskap. Det har vært mange turbulente år som har vært slitsomme både for kropp og sjel. Dårlig samarbeid i mellom mor til mine barn og meg. Økonomisk tøft pga to samlivsbrudd og flere bosteder de siste 10 årene. Føler at det er på tide at jeg får noen gode år nå og etter at den siste ungen flyttet ut har jeg fått en veldig frihetsfølelse over meg. I den forbindelse lurer jeg veldig på hva slags retning jeg skal velge for livet mitt. Er i forhold med ei jente som har små barn. Hun ønsker at vi skal flytte sammen og skape familie. Jeg vet ikke om jeg bør velge dette siden jeg ikke vil ha alle de forpliktelser over meg som hun forventer jeg skal fylle. Være far for hennes barn, holde hus og hjem ved like, være en trygghet osv alt som en partner skal være. Og det er greit nok, men ønsker jeg å binde meg til dette igjen? På den andre siden gir et slikt forhold en følelse av fellesskap, noen å komme hjem til og noen å snakke med når man blir eldre. Velger jeg bort dette i dag, kan jeg bli værende alene i mange år, kanskje for resten av livet. Men jeg kan heller ikke tvinge meg til å ønske dette når er slikt bånd virker hemmende og frustrerende på meg i dag. Min kjæreste viser liten forståelse for mitt ønske om å dyrke egne interesser, hun forventer at jeg først og fremst dekker hennes behov før mine egne. Dette gjør ønske om samboerskap mindre. Er det noen som har råd, eller har samme erfaringer, eller tanker selv?

Anonymous poster hash: 0fce4...3a4

[Civilix]

Høres ut som om du har noen erfaringer å ta lærdom fra, hadde jeg vert deg hadde jeg nå etter 20 år satt meg selv fremst for en gang skyld. "Markedsverdien" din om 5 år sammenlignet med nå burde bare gå oppover, og hvis du går på med nye småbarn nå er du over 60 neste gang du har sjans til å få gjort noe for deg selv. Og hvem vet hvordan helsa da utvikler seg på de åra.

[Pliscin]

Det virker som du tenker at det er nå eller aldri. Enten så velger du friheten eller så velger du familieliv. Men jeg vil ikke si at det er så svart/hvitt. Det går an å være i et forhold, men samtidig ha mye frihet. Og det går an å være singel og fri, men samtidig ha damer i livet sitt. Om du lever noen år som singel, kan du jo fortsatt få deg ny dame etterpå.

 

Jeg tror jeg ville valgt å være singel en stund, og leve livet litt. Ta det fullt ut, slik at du får "rast fra deg" og fått det ut av systemet. Så kan du jo se deg etter ei ny når tiden er moden.

Endret 29. november 2016 av Pliscin

[Kikert]

Min kjæreste viser liten forståelse for mitt ønske om å dyrke egne interesser, hun forventer at jeg først og fremst dekker hennes behov før mine egne. Dette gjør ønske om samboerskap mindre. Er det noen som har råd, eller har samme erfaringer, eller tanker selv?

 

Virker som om du vil ha litt velfortjent frihet og mulighet til å gjøre det du selv vil. Et slik forhold vil da ikke vare og det vet du nok selv. Det er ikke vits å pine seg så lenge man klarer, det hjelper verken deg eller henne.

 

Du kommer ikke til å ende opp alene hvis du ikke vil, mange fisk i havet og det er liten sannsynlighet for at du ikke finner noen. Det finnes damer som klarer å akseptere kjærestens behov. Man må tilpasse seg hverandres liv i et forhold, men det må gå begge veier.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Jeg ønsker ikke frihet for å leve ut singel-livet, med piker, vin og sang, mer å kunne å fri til å nyte mine egne interesser og slippe båndet med å måtte være "far og partner" 24 timer i døgnet. Er glad i kjæresten min og hennes barn Vi reiser på turer sammen, er sosiale blant venner, og koser oss i sofaen foran TV. Men hennes "krav" om at jeg må være far og partner 24 timer i døgnet er lite fristende. Det er nesten 12 år siden jeg ble alene med mine barn. Hadde et kort ekteskap og heftig ekteskap etterpå som nærmest ødela meg økonomisk og la mitt selvbilde i grus. Alle disse årene og dårlige opplevelser har satt sine spor. Mener selv at jeg har mye kjærlighet å gi til den rette person, men når man møtes med krav om at jeg skal tilbake til rollen jeg har stått i alene i de siste 12 år, vel da blir man både skremt og kvalm. Når skal jeg få lov til å føle at livet faktisk er herlig å leve?

 

Hadde hun vist mer forståelse for mine behov og latt meg få en del frihet hadde jeg neppe skrevet noe her. Men slik er det vel ofte med damer, de forventer mye mer av sin partner enn vi mannfolk. Er ihvertfall den opplevelsen jeg sitter igjen med etter flere samliv og partnere. Alt eller ingenting.

Anonymous poster hash: 0fce4...3a4

[Kablam]

En person som ikke lar deg få ha egne interesser er ikke verdt å bruke tid på mener jeg. Uansett om det er mann, kvinne, foreldre, eller hva.

Kanskje du bare burde fortelle henne at du ønsker å ha egne interesser og hvor viktig det er for deg. Det er ikke sikkert hun har forstått det om du bare har sagt det i forbifarten. Sitt ned og si at nå skal dere ha en seriøs samtale om at du trenger litt alenetid.

Når det gjelder om din "markedsverdi" vil øke når du er i slutten av 40-årene er jeg uenig, da mye kan skje med helsa og utseendet til folk når de passerer 50. For ikke å snakke om jobben, gamle ansatte er ikke alltid populære. Man vet aldri hva fremtiden vil bringe, og å si nei til en potensielt bra make fordi man tror markedsverdien vil øke med årene kan fort bli en stor feil. 

Likevel må det jo være den rette maken, og om hun ikke har forståelse for din fritid er hun ikke den rette.

[Civilix]

(...)da mye kan skje med helsa og utseendet til folk når de passerer 50. For ikke å snakke om jobben, gamle ansatte er ikke alltid populære. Man vet aldri hva fremtiden vil bringe, og å si nei til en potensielt bra make fordi man tror markedsverdien vil øke med årene kan fort bli en stor feil.(...)

 

det skjer da mindre når man bikker 50 enn mange andre aldre, jeg vil tro det er mindre endringer mellom 48 og 53 enn det er mellom 28/33. Man har stort sett innarbeida rutinene som man holder på da, og det meste som skal gå galt galt har allerede skjedd, selvfølgelig kan hvem som helst bli utsatt for sykdom men 50-åra er ikke gammelt nok til å få stor økning i faren. Jeg vil si at menn i 40 og 50 åra plukker fra den samme potten med kvinner.

 

Når det kommer til jobb er jo en av fordelene med frihet at man kan jobbe ekstra uten at noen klager på det, og er du heldig kan du sette av tid til å fortsette å klatre karrierestigen, og man får bygd opp ett godt regnværsdag fond som kan være godt å ha i baklomma hvis noe skjer.

[Gjest]

er man usikker så er man usikker.

 

du er tydligvis ikke klar for å ta steget med å flytte inn hos kjæresten din. respekter deg selv. ikke flytt inn med henne.

 

hvis det er spikeren i kista for henne, so be it, da var hun ikke verdt det uansett da du tydeligvis ikke var det.

 

har vært igjennom turbulente år selv . har vært singel med vilje i snart 3 år. er fantastisk å faktisk ha ro i sjelen. har brukt denne tiden på å bli bedre kjent med meg selv. dette trengte jeg. 

 

Få skuta på rett kjøl og bli riktig stødig først. 

 

Nå kan jeg danne forhold under stødige forhold og på riktige premisser.

 

nei, hold deg der du er en stund til. sørg for økonomisk selvstendighet og sikkerhet. ta vare på deg selv, både fysisk og psykisk.

[Kablam]

 

 

det skjer da mindre når man bikker 50 enn mange andre aldre, jeg vil tro det er mindre endringer mellom 48 og 53 enn det er mellom 28/33. Man har stort sett innarbeida rutinene som man holder på da, og det meste som skal gå galt galt har allerede skjedd, selvfølgelig kan hvem som helst bli utsatt for sykdom men 50-åra er ikke gammelt nok til å få stor økning i faren. Jeg vil si at menn i 40 og 50 åra plukker fra den samme potten med kvinner.

 

 

Som 50-åring er man fortsatt nærmere de gamle årene, noe en kvinne som tenker fremover vet.

 

Jeg vil si meg komplett uenig i at menn i 40-årene og 50-årene plukker opp den samme potten kvinner. Det er bare wishful thinking av en mann. I 50-årene er man ganske nærme 60 som er gammelt. Det er gråhåret pensjonistalder liksom.

Ps. no offence meant til trådstarter.

Det er bare at jeg som kvinne er uenig i det at yngre (og barnløse) kvinner ser likt på menn i 40 og 50-årene. Hvis man vil ha en kvinne som også er i 40-50-årene har man selvsagt sjans som 50+ også.

 

Endret 30. november 2016 av Kablam

[Civilix]

(...)Det er gråhåret pensjonistalder liksom.(...)

 

Kan det være at du har ett litt skjevt bilde av 50-åringer hvis du tror de er alle gråhårede pensjonister

 

Og når vi snakker om grått hår er det noe som starter i 20-åra for enkelte, mens andre har like sterk farge når de havner i grava. Også er det jo det som heter hårfarge da...

[BuffyAnneSummers]

Syns du burde gjøre det du føler er best for deg. Hverken hun, du eller hennes barn er tjent med en farsfigur som alltid vil tenke ''hva om..'' og være frustrert hele tiden fordi han egentlig ikke vil være der. Ikke tro ett sekund at du er egoistisk, det er ingenting egoistisk med å kjenne sine egne grenser. 

Syns også at det er underlig at en kvinne med barn ikke forstår hvor viktig det er med alenetid, hun må jo sette enormt pris på det når du passer på barna og hun gjør noe annet hun har lyst til å gjøre alene? Hvis dere ikke allerede har en slik ordning så kan du jo foreslå en, så kan det hende at hun faktisk ser hvor godt litt tid alene kan gjøre alle sammen. Husk å også kreve tilbake det du gir henne, så hvis du sitter barnevakt så hun kan pleie sine egne interesser så må hun også gjøre det samme for deg.

Endret 30. november 2016 av BuffyAnneSummers

[AnonymDiskusjon]

Takk for alle som har svart meg. Er ikke så veldig bekymret for min markedsverdi og om jeg nærmer meg 50. Alder kan jeg ikke gjøre noe med. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg hadde jeg ikke vært i tvil hvis kjæresten min viste forståelse for mitt ønske om litt frihet og at jeg skal få dyrke mine interesser. Stiller ofte opp som barnevakt og andre gjøremål. Dessverre blir dette ikke veldig verdsatt og føler at kravene til å stille opp blir verre og verre. Når jeg av og til sier nei til dette kan jeg ikke gjøre åpnes det opp et skred av harme og sinne. Føler at jeg har vært i samme situasjon tidligere....og det endte til slutt med skilsmisse og økonomisk katastrofe.

 

Anonymous poster hash: 0fce4...3a4

[theGunner76]

Så da vet du svaret selv. Ikke la frykten for å være alene, bestemme over deg.

[Andysowhatgg]

Det tar meg alltid 5-10måneder om ikke mer for å bli vant med et forhold.

[BrukerSlettetDenneKontoGrunnetSensur]

https://therationalmale.com/2011/09/12/the-myth-of-the-lonely-old-man/

"Don’t buy into the powder-puff idea that if you don’t find your mythological soulmate ONE by the time you’re 30 and ASAP you’ll tempt fate and risk a life of quiet desperation. This contrivance only serves the interests of women who’s imperative it is to enjoy their party years in their 20′s with as many Alphas as they can attract and have a stable Nice Guy who’s petrified he’ll live a life of loneliness and desperation waiting for them at 28-30 to marry and ensure their long term security.

 

Don’t buy this lie. The man who is comfortable with himself and confident in his true independence is the one that women will want to be associated with and to share in it. How you handle being alone and what you do with the opportunities that freedom allows is the real measure of a man. If you’re single and 50 you STILL have options if you’re only brave enough to explore them. I know divorced men in their 50s who’re dating mid 30s women right now and I know men in their 60s who’ve been trapped and emotionally blackmailed by their wives for 30 years. Mariage is no insulation from the sexual marketplace."

Endret 7. desember 2016 av Tranaas

[Gjest Bruker-245639]

Frihet! Virkelig, etter 40 er frihet det eneste fornuftige valget.