Påstand : Vi vet 100% sikkert at vi eksisterer. Vi vet at noe skjer. Utover dette vet vi ingenting.

[toro6]

I am nothing but a humble apprentice. Det er så mye kunnskap her på forumet at hodet ditt snurrer noen ganger.

[Gjest Bruker-95147]

Vi vet eksistensens realitet. Bortsett fra dette vet ingenting.

 

Det som eksisterer er vel det som skjer nå, og siden vi sanser og tolker med en tidsforsinkelse mellom det som skjer og det som tolker det som skjer - hvordan vet vi at vi eksisterer, fordi vi sanser bare det som har eksistert?

 

Eksisterer vi aldri så lenge vi bare vet at vi eksisterte?

Endret 28. november 2016 av Bruker-95147

[toro6]

Men hvordan kan man tenke "jeg eksisterer" hvis man sluttet å eksistere midt i setningen?

[Frode1969]

Min kjære เมฆบ้า

Vi eksisterer, men jeg vet ikke helt hva du mener.

 

Hjernen bruker ca et halvt sekund, eller mer for å forstå det som skjer rundt oss. Deretter bruker hjernen noe mindre en et sekund på å reagere. 

 

Men det er en spennende tanke du kommer med der.

 

Jeg tror ikke at tid er en jevn strøm av tid. Det virker mest sannsynlig for meg at den eneste tid er nå. Fortiden finnes derfor ikke lenger, og er ikke et sted vi kan besøke med en tidsmaskin. Hjernen bruker tid på å reagere.

 

 

Jeg redigerer for å si at dette bare er min mening.

Endret 28. november 2016 av Frode1969

[G]

 

Bare vårt unge univers har potensiale til å inneha 9 milliarder år gamle sivilisasjoner. Tenker vi på multiverset, er det ingen hypotetisk grense for hvor lenge intelligente vesener kan ha utviklet seg.

 

 

Noen poenger. Men, vi har ikke begrep om et slikt ormehull lar seg knytte mellom 2 eller flere universbobler i fra et eventuellt multivers som vi heller ikke er i stand til å se om eksisterer annet enn i fra matematikken og det Higgs Boson-resultatet i fra CERN. Siden tallet de fikk ut av "maskinen" var annerledes enn forventet så åpnet dette for muligheter for at Standard-modellen ikke er helt i orden, altså at det må "finnes opp" ny vitenskap for å forklare fysikken bak vårt univers eksistens.

 

Men, tallet gjorde det også hypotetisk mulig at det kan finnes multivers. Jeg er ikke høyt utdannet, så dette er kun ting som jeg husker i fra å lese i media fra den tid de fant "Higgs Bosonet" eller et annet Boson. De tror at de er rimelig sikre på at det var Higgs Bosonet.

 

Nå skal jeg være småstygg: For folk tror på julenissen også. Gavene kommer jo under juletreet de. Ikke sant!

 

Teorien om kvantefysikk sier at du ikke kan måle noe uten å påvirke resultatet, for i det du måler på det, så endrer du på forutsetninger. Et elektron f.eks. kan være "alle" steder samtidig. Hva som menes med alle er kanskje litt flytende, men det kan være utrolig mange steder samtidig. Men straks du måler på hvor det kan befinne seg, så endrer du forutsetningene, jamfør bølge og partikkeloppførselen. Noen ganger når en måler så oppfører det seg som partikkel, mens i andre eksperimenter som bølge. Så hva er det da? Vi antar at det er både bølge og partikkel, men hvorfor oppfører det seg isolert sett som bølge noen ganger og partikkel andre ganger?

 

Så kan det hende at i det de målte på Higgs Bosonet så forkludret de eksperimentet? For det er vel kvantefysikk de bedriver målinger og utregninger på?

 

Ok, det finnes kanskje ingen grense med multivershypotesen bakenfor. Men, hvordan vet vi at et annet univers er eldre enn vårt? Vi er jo ikke i stand til å se vårt eget univers helt tydelig. Ja vi har bakgrunnsstråling, så vi ser mye, men vet du om den dekker hele universets dybde vekk i fra vårt ståsted? Universet vil dessuten alltid bevege seg raskere enn hva vi klarer å forfølge dets hypotetiske utvidelse.

 

En annen hypotese er The Big Rip som kan skje når som helst, hvor universet vil rives enda større på brøkdelen av et sekund, på liknende vis som vi så med the Big Bang, og vi aner ikke hva restene av universet da blir til.

 

Hvordan vet vi at standard-modellen er lik i de andre universene? Eller at evolusjonen ikke tar knekken på kroppene gjennom mutasjoner på disse super-intelligente vesener. For du regner vel med at de også startet med å ha kropper, som fra gjennom evolusjon vel? Eller har de klart å fjerne seg fra kropper og inn i en annen bedre form. Som f.eks. udødelig og reparerbare maskiner som også bærer på deres hjernekapasitet?

 

Fiberoptisk hjerne, og ymse redundans for bevegelse av den maskin de har koblet seg til.

 

Ok, jeg har ingen langvarig utdannelse, slik som andre har. Men, det betyr ikke at jeg tar helt feil i de ting jeg ytrer. Men, vær obs på at noen av de tingene jeg skriver sannsynligvis vil kunne rettes på av vitenskapsmenn da. Håper at alt jeg skrev i dette innlegget holder litt vann da.

 

 

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

Noe sånt. Man ser ikke sort, man kan nesten si det ikke er der..

 

 

Men det er jo ørlite substanser i vakuum også som danser inn og ut av eksistens. Men, det spørs jo om sanseapparatet øyet er i stand til å få med seg så små sporadiske hendelser her og der. Jeg lurer på hvor mye statisk elektrisitet et romskip vil bære på etter sin ferd i vakuum?

 

Eller om disse små mengdene substans er i stand til å forringe metallstrukturer eller andre materialer som romskipet er laget av. Slik som sollys falmer et materiale..

 

Hensikten med romskipsferder er fart for å komme seg fra A til B. Og da kan det hende vi regelrett kolliderer mange ganger med partikler som plutselig finner på å eksistere i den brøkdelen av tid romskipet befinner seg akkurat der partikkelen fødes. Uten romskipet der, så ville jo partikkelen dø like etterpå, men vi vet jo ikke om disse partiklene kan tenkes å lage strukturell skade på materie (altså gjøre et molekyl kjemisk om til et annet molekyl).

 

For de fleste romsonder vi har sendt ut har jo bare flydd relativt sett ikke et sekund en gang, dersom man skal sette det i perspektiv av en veldig lang romferd fra et solsystem til et annet solsystem.

 

Vi har heller ikke fått ta tilbake særlig mange av romsondene for etterinspeksjon. Og det ville også ha vært svært vanskelig å utføre her på jordkloden, i og med at sonden da må bevege seg ned i atmosfæren og få ødeleggelser derfra. Så sondene må rett og slett inspiseres ute i rommet (vakuumet). Så hva vet vi egentlig om disse sondenes evt. strukturelle skader fra ferden i vakuum?

 

Og hvordan skal vi i det hele tatt noensinne kunne isolere vakuumets partikkelpåvirkning i forhold til annen kosmisk stråling. Det blir jo komplett umulig. Man har jo kosmisk stråling som stoppes av et papirtykt lag, man har kosmisk stråling som vandrer gjennom hele planeter. Man har sterke gammastråler som er svært ødeleggende og man har nøytrinoer som nesten ikke påvirker særlig mye. Kanskje andre kraftige typer kosmisk stråling?

 

 

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

 

Er hjernen da ett lys, fordi jeg antar at noe som er sort kan ikke se noe annet som også er sort?

 

 

Godt spørsmål, selv om ikke alle andre oppfatter verdien i slike.

 

Men, for å forsøke å gi en forklaring, så kan det vel tenkes at det er fraværet av informasjon som oppfattes som svart?

 

Men, hvordan kan svart da absorbere mer energi enn hvit fra sollyset?

 

 

Vi vet eksistensens realitet. Bortsett fra dette vet ingenting.

 

Det som eksisterer er vel det som skjer nå, og siden vi sanser og tolker med en tidsforsinkelse mellom det som skjer og det som tolker det som skjer - hvordan vet vi at vi eksisterer, fordi vi sanser bare det som har eksistert?

 

Eksisterer vi aldri så lenge vi bare vet at vi eksisterte?

 

 

Igjen et interessant spørsmål. Jeg velger å undre meg over hvor raskt sansene våre faktisk fungerer. At jeg i det hele tatt er i stand til å kjøre bil uten at det går galt i denne tiden sansene behøver å oppfatte bevegelser fra andre objekter (stillestående som de som har vektorer i forhold til samme grunnplan).

 

Jeg undrer meg også over hvorfor øyet ikke blir mettet, men hele tiden stort sett da, er i stand til å "nullstille" sensorene sine for mottak av nye lysinntrykk. Det er bedre enn kodakfilm det.

 

Men hvordan kan man tenke "jeg eksisterer" hvis man sluttet å eksistere midt i setningen?

 

Fordi det ikke er en elektrisk, men kjemisk informasjonsbærer. Kjemien har et større potensiale for forsinkelse vil jeg tro, og sånn sett kanskje kan fungere som den perfekte informasjonsbærer i de mikrosekundene du tror du er død/ikke eksisterer, inntil det tenner opp igjen?

 

Dessuten så snakker man om tusenvis (underdrivelse) av nevroner, og ikke bare et isolert nevron som forskerne betrakter under sine luper, som arbeider jevnt og trutt i hjernene våre. Du kan nesten sammenlikne det med stempelmotoren, at i det et stempel har fullført sin syklus, så er noen andre stempler midt i prosessen for sine sykluser.

 

 

 

Hjernen bruker ca et halvt sekund, eller mer for å forstå det som skjer rundt oss. Deretter bruker hjernen noe mindre en et sekund på å reagere. 

 

Men det er en spennende tanke du kommer med der.

 

Jeg tror ikke at tid er en jevn strøm av tid. Det virker mest sannsynlig for meg at den eneste tid er nå. Fortiden finnes derfor ikke lenger, og er ikke et sted vi kan besøke med en tidsmaskin. Hjernen bruker tid på å reagere.

Det er kanskje noe du kunne utdypt?

 

Tid er relativt til rommet. Det er bundet av rommet. Om du kjører i 200 km/t så går tiden saktere for deg enn for en som står i grøfta og ser på.

 

 

 

 

Endret 6. desember 2016 av Larzen_91

[Noxhaven]

 

 

Jeg tror ikke at tid er en jevn strøm av tid. 

 

Jeg tenker at tid er et mentalt konstruert konsept som forklarer bevegelse i rom, og er dermed relativt til farten ting beveger seg.

 

 

 

Er hjernen da ett lys, fordi jeg antar at noe som er sort kan ikke se noe annet som også er sort?

 

Hmm.. jeg vil si ja. Hjernen er "lys" (noe som inneholder og fører energi/elektriske impulser) og slik må det være for at hjernen skal kunne tolke både lys samt fravær av lys eller mørket.

 

Sort/hvit er forresten noe helt annet enn mørkt/lyst.

[Mindwheeel]

 

 

 

Vi må også regne med at superintelligens for lengst har utviklet seg i multiuniverset. Uendelig mye superintelligens som også har hatt en evighet til å vokse til de høyeste mulige nivåer. Kanskje en ukjent multiuniversell superintelligens av evig opphav følger med på oss i dette øyeblikk  

 

Forklar meg gjerne hvordan intelligens kan overvinne rom og avstander? Hvordan skal de kunne komme fra et annet univers (boble) og over i vår? Når vi ikke en gang kan tenke oss at vi på mange generasjoner vil være i stand til å tilbakelegge en avstand til vår nærmeste stjerne en gang.

 

For ikke å glemme at det kanskje vil ta uante generasjoner, og antall forsøk, samt utarming av våre nærmeste planeter for ressurser å skulle finne energi nok til å nå vår nærmeste stjerne en gang. Jeg føler at du har dratt historien om superintelligens i fra en sci-fi serie elns.

 

F.eks. Stargate Universe..

 

 

Selv om det virker umulig for oss kan det jo hende det er fullt mulig for noen som har lært seg alle smutthullene i eksistensens fysiske lover. De kan også ha utviklet teknologier som virker mer usannsynlige for oss enn smarttelefonen virket for våre forfedre. 

 

Jokeren her er jo muligheten for en superintelligens som har en evighet til å utvikle seg i et rom uten grenser. En virkelig superintelligens vil kanskje få til forbausende mye forbausende raskt. En uendelig superintelligens som i tillegg har en evighet til å utvikle seg må kunne antas å være i stand til ting som utfra vår virkelighetsforståelse fremstår som umulig.

 

Superintelligens ganget med en evighet kan altså medføre at hendelser som er totalt utenkelige for oss, nesten helt sikkert allerede har forekommet uendelig lenge, og at de i tillegg har forekommet i uendelig mange forskjellige variasjoner.

 

 

Jeg har ikke et sluttpoeng å komme med her. Dette innlegget er egentlig bare en vitenskapfilosofisk fabulering fra min side, som begynte med et spørsmål ei jente stilte meg.

 

Jeg kan forstå hvordan og hvorfor vi ser refleksjoner av lys, men hvorfor er det sånn at vi også ser det sorte, altså det som ikke er reflektert av lys?

 

 

Det må vel lys til for at vi skal se noe som helst? Så alt vi kaller mørkt er bare mørkt i et relativt forhold til lys. Selv om de bokstavene du nå leser fremstår som svarte er de også resultatet av lys som sendes ut av skjermen. Når vi lever såpass nærme en sol er det heldigvis ikke noe som er helt mørkt. Det kan virke mørkt av og til, men det er likevel aldri helt mørkt

 

 

Vi vet eksistensens realitet. Bortsett fra dette vet ingenting.

 

Det som eksisterer er vel det som skjer nå, og siden vi sanser og tolker med en tidsforsinkelse mellom det som skjer og det som tolker det som skjer - hvordan vet vi at vi eksisterer, fordi vi sanser bare det som har eksistert?

 

Eksisterer vi aldri så lenge vi bare vet at vi eksisterte?

 

 

"Nå" vil i dette tilfellet ha den meningen vi selv tillegger det og jeg vil tolke "nå" som identisk med det tidsvinduet som oppleves. Selv om formen på hva jeg opplever nå kanskje er en slags utdatert kopi av noe mer virkelig som skjedde for noen sekunder siden, så forandrer ikke det denne opplevelsens ubestridelige realitet.

 

Her har vi en mye mer grunnleggende og pålitelig innsikt enn noen logiske resonnementer : Dette eksisterer fordi dette eksisterer.

 

Dette er altså ikke bare en påstand. Dette er heller ikke bare en observasjon. Dette er en direkte selvinnlysende realitet 

 

 

Endret 29. november 2016 av Larzen_91

[Frode1969]

Nedenfor kan dere lese et utdrag fra "Tidens prinsipp" som jeg skrev i 2014.

 

Fenomenet tid er innhyllet i mystikk, og jeg har flere ganger hørt folk si at tid er bare en illusjon.

 

Enda oftere hører jeg folk snakke om tid som en egen dimensjon som kan sammenlignes med et uendelig målebånd for tid.

Dette kan nok være den illusjonen de førstnevnte snakker om, og da er jeg i så fall enig med dem.

 

Men tid er ikke en illusjon, det er et reelt fenomen, og ikke abstrakt.

 

Jeg skal i dette skrivet forsøke å forklare hva tid etter min mening rent fundamentalt er.

Deretter skal vi se nærmere på tvillingparadokset for å gi en bedre forklaring på tidsdilatasjon.

 

Jeg håper at etter du har lest dette skrivet har fått en bedre forståelse for hva tid muligens er.

 

Men husk at dette bare er en tese som bygger på det jeg personlig synes å være mest sannsynlig og logisk.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva er tid?.

 

Vi mennesker ser ofte på tid som en egen dimensjon, som noe man kunne reist fram og tilbake i, hvis noen bare hadde funnet opp en tidsmaskin.

 

Selv seriøse fysikere snakker i ramme alvor om å reise i tid og om bestefarparadokset.

Det vil si at du reiser bakover i tid og dreper din egen bestefar slik at du aldri kunne ha blitt født, og da kunne du heller ikke ha reist bakover i tid og drept din egen bestefar.

 

Bestefarparadokset omgås visstnok ved at hver gang noen tar en avgjørelse eller gjør noe som helst så åpner det seg en ny dimensjon.

Det vil altså si at hvert sekund oppstår det milliarder av nye univers bare for at vi skal kunne reise tilbake i tid uten å ødelegge nåtiden.

Tenke seg til all energi/masse som må gå med for å skape alle de nye universene..

 

Men nå tilbake til den logiske verden.

Fortiden eksisterer ikke lenger, så den finnes derfor ikke som et sted vi kan besøke.

Det er kun nå som eksisterer, og det er kun nå som noen gang har eksistert.

Det at ting skjer, bevegelse, kjemiske prosesser osv skyldes naturlovene innenfor vår referanseramme, og ikke en strøm av tid.

 

For oss mennesker er det naturlig å tenke på tid som en jevn strøm.

Vi har en innebygget tidssans styrt av våre biologiske kjemiske prosesser som er akkurat som all kjemi, basert på fysikkens lover.

Og ikke glem jordens rotasjon og bane rundt Solen som gir oss dager og år.

 

Klokkene våre er også basert på fysikkens lover.

Dette gjelder kvartsur, gamle bestefarsklokker med pendel, timeglasset, og atomur.

 

Instrumenter som måler tid er basert på at naturlovene er konstante innen for vår referanseramme.

Et pendelur bruker tregheten i en pendel for å gi en konstant hastighet på klokkemekanismen, og gravitasjon som muliggjør at vi får en pendelbevegelse.

I «kreftenes opprinnelse i rommet» har jeg skrevet at treghet blant annet er et resultat av at rommets reaksjonshastighet = lyshastigheten.

 

Et atomur bruker et atoms resonansfrekvens som oscillator.

Dette gir oss en nøyaktighet på +/- et sekund på en million år.

Også her er det rommets reaksjonshastighet (lyshastigheten) som fører til den konstante frekvensen da lyshastigheten dirigerer naturlovene.

 

Tid er altså en måleenhet på naturlovene, derfor er lyshastigheten (målt i tid) i vakuum alltid konstant innenfor vår referanseramme.

 

 

 

Tidsdilatasjon.

 

 

I følge Albert Einstein vil en enegget tvilling som reiser i svært høy hastighet, lenge, og langt oppleve at tiden går saktere en den gjør for tvillingen som ble igjen.

Men hvis de begge befinner seg i hver sin romkapsel kan de begge argumentere for at det er de selv som reiser og opplever at tiden går saktere.

Dette kalles tvillingparadokset.

 

Jeg mener at så lenge begge romskipene holder jevn fart (relativt i ro) så skyldes den endringen i tid vi observerer kun vår referanseramme.

Så lenge alt er likt i begge treghetsystem blir det ingen tidsdilatasjon.

Er det en forskjell i akselerasjon og gravitasjon blir differansen på disse her avgjørende for tidsdilatasjonen.

 

Tidsdilatasjon blir ikke påvirket av hvor langt, lenge, eller hvor fort man reiser.

Det er bare akselerasjon, g-krefter og gravitasjon som fører til tidsdilatasjon.

 

I kreftenes opprinnelse har jeg skrevet at i et gravitasjonsfelt er rommet strukket, og at det samme gjelder ved g-krefter.

Det at rommet er strukket fører til at det er mer spent, hvilket gir det en høyere resonansfrekvens (se etterord i kreftenes opprinnelse).

Dette fører til at lyshastigheten blir høyere der, men naturlovene er bestemt ut fra rommets reaksjonshastighet (lyshastigheten).

Derfor opplever vi at det er tiden og ikke lyshastigheten som endrer seg siden naturlovene styrer tiden.

 

Tiden oppleves som strukket siden lyshastigheten øker.

Vi vil oppleve å reise lenger på mindre tid en det oppleves observert fra et område med mindre gravitasjon eller g-krefter.

 

Derfor er det at innenfor et hvert gravitasjonsfelt uansett om det har en enorm styrke eller en minimal styrke eller at vi akselererer helt vilt vil vi måle lyshastigheten som den samme.

Tiden må derfor gå saktere i et kraftig gravitasjonsfelt i forhold til i et svakt gravitasjonsfelt og ved g-krefter kontra ingen g-krefter.

 

Dette skyldes at naturlovene bestemmes av rommets reaksjonshastighet (lyshastigheten) som blir påvirket av hvor meget rommet er spent (strukket).

Det er naturlovene som avgjør hvordan vi oppfatter tid.

De styrer alt fra hastigheten til kjemiske reaksjoner (dermed vår biologi som tidssans og aldring), til naturlover som treghet og dermed våre forskjellige typer av klokker.

Dette er ekte tidsdilatasjon.

[Mindwheeel]

Nedenfor kan dere lese et utdrag fra "Tidens prinsipp" som jeg skrev i 2014.

 

Fenomenet tid er innhyllet i mystikk, og jeg har flere ganger hørt folk si at tid er bare en illusjon.

 

Enda oftere hører jeg folk snakke om tid som en egen dimensjon som kan sammenlignes med et uendelig målebånd for tid.

Dette kan nok være den illusjonen de førstnevnte snakker om, og da er jeg i så fall enig med dem.

 

Men tid er ikke en illusjon, det er et reelt fenomen, og ikke abstrakt.

 

Jeg skal i dette skrivet forsøke å forklare hva tid etter min mening rent fundamentalt er.

Deretter skal vi se nærmere på tvillingparadokset for å gi en bedre forklaring på tidsdilatasjon.

 

Jeg håper at etter du har lest dette skrivet har fått en bedre forståelse for hva tid muligens er.

 

Men husk at dette bare er en tese som bygger på det jeg personlig synes å være mest sannsynlig og logisk.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva er tid?.

 

Vi mennesker ser ofte på tid som en egen dimensjon, som noe man kunne reist fram og tilbake i, hvis noen bare hadde funnet opp en tidsmaskin.

 

Selv seriøse fysikere snakker i ramme alvor om å reise i tid og om bestefarparadokset.

Det vil si at du reiser bakover i tid og dreper din egen bestefar slik at du aldri kunne ha blitt født, og da kunne du heller ikke ha reist bakover i tid og drept din egen bestefar.

 

Bestefarparadokset omgås visstnok ved at hver gang noen tar en avgjørelse eller gjør noe som helst så åpner det seg en ny dimensjon.

Det vil altså si at hvert sekund oppstår det milliarder av nye univers bare for at vi skal kunne reise tilbake i tid uten å ødelegge nåtiden.

Tenke seg til all energi/masse som må gå med for å skape alle de nye universene..

 

Men nå tilbake til den logiske verden.

Fortiden eksisterer ikke lenger, så den finnes derfor ikke som et sted vi kan besøke.

Det er kun nå som eksisterer, og det er kun nå som noen gang har eksistert.

Det at ting skjer, bevegelse, kjemiske prosesser osv skyldes naturlovene innenfor vår referanseramme, og ikke en strøm av tid.

 

For oss mennesker er det naturlig å tenke på tid som en jevn strøm.

Vi har en innebygget tidssans styrt av våre biologiske kjemiske prosesser som er akkurat som all kjemi, basert på fysikkens lover.

Og ikke glem jordens rotasjon og bane rundt Solen som gir oss dager og år.

 

Klokkene våre er også basert på fysikkens lover.

Dette gjelder kvartsur, gamle bestefarsklokker med pendel, timeglasset, og atomur.

 

Instrumenter som måler tid er basert på at naturlovene er konstante innen for vår referanseramme.

Et pendelur bruker tregheten i en pendel for å gi en konstant hastighet på klokkemekanismen, og gravitasjon som muliggjør at vi får en pendelbevegelse.

I «kreftenes opprinnelse i rommet» har jeg skrevet at treghet blant annet er et resultat av at rommets reaksjonshastighet = lyshastigheten.

 

Et atomur bruker et atoms resonansfrekvens som oscillator.

Dette gir oss en nøyaktighet på +/- et sekund på en million år.

Også her er det rommets reaksjonshastighet (lyshastigheten) som fører til den konstante frekvensen da lyshastigheten dirigerer naturlovene.

 

Tid er altså en måleenhet på naturlovene, derfor er lyshastigheten (målt i tid) i vakuum alltid konstant innenfor vår referanseramme.

 

 

 

Tidsdilatasjon.

 

 

I følge Albert Einstein vil en enegget tvilling som reiser i svært høy hastighet, lenge, og langt oppleve at tiden går saktere en den gjør for tvillingen som ble igjen.

Men hvis de begge befinner seg i hver sin romkapsel kan de begge argumentere for at det er de selv som reiser og opplever at tiden går saktere.

Dette kalles tvillingparadokset.

 

Jeg mener at så lenge begge romskipene holder jevn fart (relativt i ro) så skyldes den endringen i tid vi observerer kun vår referanseramme.

Så lenge alt er likt i begge treghetsystem blir det ingen tidsdilatasjon.

Er det en forskjell i akselerasjon og gravitasjon blir differansen på disse her avgjørende for tidsdilatasjonen.

 

Tidsdilatasjon blir ikke påvirket av hvor langt, lenge, eller hvor fort man reiser.

Det er bare akselerasjon, g-krefter og gravitasjon som fører til tidsdilatasjon.

 

I kreftenes opprinnelse har jeg skrevet at i et gravitasjonsfelt er rommet strukket, og at det samme gjelder ved g-krefter.

Det at rommet er strukket fører til at det er mer spent, hvilket gir det en høyere resonansfrekvens (se etterord i kreftenes opprinnelse).

Dette fører til at lyshastigheten blir høyere der, men naturlovene er bestemt ut fra rommets reaksjonshastighet (lyshastigheten).

Derfor opplever vi at det er tiden og ikke lyshastigheten som endrer seg siden naturlovene styrer tiden.

 

Tiden oppleves som strukket siden lyshastigheten øker.

Vi vil oppleve å reise lenger på mindre tid en det oppleves observert fra et område med mindre gravitasjon eller g-krefter.

 

Derfor er det at innenfor et hvert gravitasjonsfelt uansett om det har en enorm styrke eller en minimal styrke eller at vi akselererer helt vilt vil vi måle lyshastigheten som den samme.

Tiden må derfor gå saktere i et kraftig gravitasjonsfelt i forhold til i et svakt gravitasjonsfelt og ved g-krefter kontra ingen g-krefter.

 

Dette skyldes at naturlovene bestemmes av rommets reaksjonshastighet (lyshastigheten) som blir påvirket av hvor meget rommet er spent (strukket).

Det er naturlovene som avgjør hvordan vi oppfatter tid.

De styrer alt fra hastigheten til kjemiske reaksjoner (dermed vår biologi som tidssans og aldring), til naturlover som treghet og dermed våre forskjellige typer av klokker.

Dette er ekte tidsdilatasjon.

 

Så du sier at tid er resultat av de fysiske lovene i vår verden. "Naturlovene" i vår verden fremstår her som den menneskelige tolkningen av mønstre og regelmessigheter vi opplever i verden vi opplever både innvendig og utvendig. Og alt vi har skrevet og forsket og laget teorier baserer seg også på denne grunnleggende subjektive opplevelsen av mønstre og regelmessigheter i rommet. "Tid" er da en egen type abstraksjon som vi bruker for å måle ulike hastigheter på fenomener vurdert i forhold til hverandre. Tid ser ut til å bli meningsfullt når det tar utgangspunkt i ett stabilt bevegelsesmønster - og fra dette perspektivet sammenligner alle andre bevegelsesmønstre med dette ene bevegelsesmønsteret. En klokke er et eksempel på et sånt fast bevegelsesmønster der det grunnleggende bevegelsesmønsteret er "atomuret" som alle de andre klokkene stiller seg inn etter. Dette minner også om måten vi har en tilfeldig avstand ( en "meter" ) som vi deretter kan sammenligne alle andre avstander med og på denne måten bygge opp et effektivt målingssystem. Dermed fremstår også tid som et unikt subjektivt fenomen siden det alltid konstateres fra et bestemt utgangspunkt som ser ut på en verden av andre fenomener som beveger seg rundt i rommet. Tid er altså et abstrakt redskap vi mennesker bruker for å forstå bevegelse i rommet med utgangspunkt i posisjonen vi selv tilfeldigvis befinner oss i. Og der alt dette, som du sier, er resultat av alle lovmessighetene og hendelsene i det rommet der vi lever. Jeg syns det her gir mening.

[Frode1969]

Veldig hyggelig å høre

[Larzen_91]

Moderatormelding

Multiposter er flettet sammen for en ryddigere tråd. Bruk gjerne multisitat-funksjonen eller trykk "Svar" flere ganger dersom du har flere brukere du vil svare. Innhold forøvrig er ikke redigert.

Reaksjoner på moderering tas på PM eller i tråd for tilbakemeldinger, ikke i tråden.

[toro6]

Du som er vis da, Frode69 Må lese mer av det du skriver litt senere.

 

Mr G, svarer nå jeg kommer i det kreative hjørnet. Ser det er mye kult der.

[t_o_m_m_y]

buddhismen og buddha tar eksistens spm med roten.
generelt sier buddha sin lære at det eneste mennesket vet finnes for sikkert er natur lovene sin årsak-virkning effekt(karma).
videre sier buddha at tankene og følelsene våre klarer ikke skue det store bilde,
ergo gjennom meditasjon(zazen) så kan man bryte gjennom til en dypere tilstand der ingen tanker og følelser er,-for da avsløre hvordan intellektet og følelsene ser stykkevis og egosentrisk selektivt,
Ergo da komme til den direkte opplevelse av natur kreftene slik dem nøytralt ER.

i å med at natur kreftene ikke er personlige guder,
så skal man ikke personifisere noe men mer akseptere utfallet som en karma lov.
MEN så kan mennesker befri seg fra den mentale illusjon man lever i gjennom å stadig meditere og praktisere buddhas lære,
da til slutt komme "nirvana",-som er fullt og helt forståelse samt aksept og forsoning med den relative virkelighet slik den nøytralt ER.
man "oppnår" ikke direkte nirvana men mer kommer tilbake til hva man glemte,
eller sagt på en annen måte; man kommer tilbake til eksistensen sin rot,-som egoet og sjelen hadde glemt).

buddha snakker ikke om metafysisk eksistensen i sin lære,
fordi den eneste eksistens mennesker kjenner er relativt flyktig ergo ingen fast uforanderlig natur,
men kan meditere seg inn til å få innsikt i å forstå at alt er "buddha natur",-ergo alle motpoler er buddha natur i ulike relative forkledninger.
i det hele tatt er buddhas lære at det å gjøre sine tanker og følelser til autoritet for den ultimate sannhet er det samme som å skape sin egen lidelse(dukkha) av mentale illusjoner man selv har skapt,
og at menneskets mål må være å ikke lenger bli lurt av hvordan intellektet splitter og deler alt inn i separerte deler.

i det hele tatt så er det da ingen hensikt å snakke om eksistens,
fordi vis mennesket er del av relative flyktige fenomener,
og mennesker selv er relativt flyktig i sin natur,-ergo aldri noe fast definert,
så burde helle  spm være "hvordan er best måte å forholde meg til meg selv som flyktig og relativ natur?".
uansett hvor mye mennesker vet om naturen rundt oss,
så kan man være sikker på at vi kun har studert noe som er flyktig og relativt ergo ikke fast uforanderlig,
ergo problematikken vil fremdeles være "vis jeg er flyktig og relativ,hva er da min rolle i dette univers?".

 

Endret 30. november 2016 av t_o_m_m_y

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Vi vet eksistensens realitet. Bortsett fra dette vet ingenting.

 

Det som eksisterer er vel det som skjer nå, og siden vi sanser og tolker med en tidsforsinkelse mellom det som skjer og det som tolker det som skjer - hvordan vet vi at vi eksisterer, fordi vi sanser bare det som har eksistert?

 

Eksisterer vi aldri så lenge vi bare vet at vi eksisterte?

 

 

Igjen et interessant spørsmål. Jeg velger å undre meg over hvor raskt sansene våre faktisk fungerer. At jeg i det hele tatt er i stand til å kjøre bil uten at det går galt i denne tiden sansene behøver å oppfatte bevegelser fra andre objekter (stillestående som de som har vektorer i forhold til samme grunnplan).

Jeg undrer meg også over hvorfor øyet ikke blir mettet, men hele tiden stort sett da, er i stand til å "nullstille" sensorene sine for mottak av nye lysinntrykk. Det er bedre enn kodakfilm det.

 

 

Når jeg av og til klarer å være så stille (når selvet har stilnet, og ingen dialog foregår i bevisstheten), kan jeg av og til ane hvor fantastisk mye det går an å få med seg bare i ett brøkdelen av ett sekund (tiden står omtrent stille og man kan motta uendelig mye informasjon), og jeg blir nesten forelsket i denne organismen som kalles menneske fordi den er i sannhet noe spektakulært som er breddfull av informasjon og evner som er dyrket frem gjennom utallige millioner av år med evolusjon. 

 

Det sies at you cant have your cake and eat it too .. men jeg mener å se at siden vår organisme er skapt av universet og beveger seg eller vibrerer i samme takt som elementene og som oppdateres kontinuerlig, vil det si at hele tiden er alt spitternytt og ingenting blir tilbake eller gjentar seg, og det betyr at jeg faktisk kan have my cake ande eat i too der hvor jeg klarer å bli helt rolig og slutte å bevege meg bort fra virkeligheten ved å forsøke å tenke/skape meg selv inn i den

 

Er det sånn at det er selvet som er tidsforsinkelen, fordi den tar sin tid å sanse og tenke seg til i bevisstheten, og at den så sier til seg selv at dette foregår nå og dette er virkeligheten, når det egentlig ikke er virkelig lengre,  - samt at selvet er kondisjonert ut fra kulturell og genetisk arvemateriale. Og selvet klarer bare få med seg de fragmentene som det har blitt opplært til å skjønne eller se, og at all den viten vi har skrevet ned og klarer memorere er bare en brøkdel av alt, og derfor kan selvet aldri si noe mer presist enn de brøkdelene som er basis for å lage seg ord og danne seg forestillinger ut fra

 

Betyr det at vi egentlig ikke sover eller er våkne, men at vi drømmer passivt og aktivt. Om natten er det selvet som sover og da spiller beivsstheten helt alene frem sine egne bilder og stemninger, mens om dagen er selvet aktivisert og lager sine drømmer basert på den brøkdelen av sansene den klarer få med seg eller er kondisjonert til å tro på eller trent til å håndtere, og kjemper desperat for å få en slags kontroll på denne virkeligheten som det nok innerst inne vet ikke kan stemme ... 

 

Er det kanskje sånn at det mørke ser ikke mørket, men er det mørket som selvet mener å se, og selvet er ikke virkelig

 

Jeg bare spør meg selv sånne spørsmål, så ikke tro at jeg forlanger noe svar på dem,  - liker bare å grunne på sånne pussigheter, og noe skal man jo ha å gjøre for å døyve kjedsomheten ved å leve 

Endret 4. desember 2016 av Bruker-95147

[t_o_m_m_y]

All eksistens trenger ikke ord for å eksistere,og nåtid er det kun en av. alt er ett med hverandre i en alltid foranderlig flytende prosess,-hvor alts natur er forandring,

dog tanken liker å splitte opp i dualiteter som isolerer seg fra hverandre,kunstige inndelinger som til slutt tror at liver er dualistisk. Eksistens spm er derfor like absurd som å tro at vann og damp er separert fra hverandre.

 

Man kan ikke unngå dialektikk oppsetninger når skal avsløre intellektets begrensning, men før eller senere må man droppe all dialektikk framfor direkte erfaring med livet,-nåtiden der alt skapes i en eneste stor bevegelse og alt flytter seg i påvirkning med hverandre.

Endret 6. desember 2016 av t_o_m_m_y

[ildsint]

 

 

 

Vi vet eksistensens realitet. Bortsett fra dette vet ingenting.

 

Det som eksisterer er vel det som skjer nå, og siden vi sanser og tolker med en tidsforsinkelse mellom det som skjer og det som tolker det som skjer - hvordan vet vi at vi eksisterer, fordi vi sanser bare det som har eksistert?

 

Eksisterer vi aldri så lenge vi bare vet at vi eksisterte?

 

 

Igjen et interessant spørsmål. Jeg velger å undre meg over hvor raskt sansene våre faktisk fungerer. At jeg i det hele tatt er i stand til å kjøre bil uten at det går galt i denne tiden sansene behøver å oppfatte bevegelser fra andre objekter (stillestående som de som har vektorer i forhold til samme grunnplan).

Jeg undrer meg også over hvorfor øyet ikke blir mettet, men hele tiden stort sett da, er i stand til å "nullstille" sensorene sine for mottak av nye lysinntrykk. Det er bedre enn kodakfilm det.

 

 

Når jeg av og til klarer å være så stille (når selvet har stilnet, og ingen dialog foregår i bevisstheten), kan jeg av og til ane hvor fantastisk mye det går an å få med seg bare i ett brøkdelen av ett sekund (tiden står omtrent stille og man kan motta uendelig mye informasjon), og jeg blir nesten forelsket i denne organismen som kalles menneske fordi den er i sannhet noe spektakulært som er breddfull av informasjon og evner som er dyrket frem gjennom utallige millioner av år med evolusjon. 

 

Det sies at you cant have your cake and eat it too .. men jeg mener å se at siden vår organisme er skapt av universet og beveger seg eller vibrerer i samme takt som elementene og som oppdateres kontinuerlig, vil det si at hele tiden er alt spitternytt og ingenting blir tilbake eller gjentar seg, og det betyr at jeg faktisk kan have my cake ande eat i too der hvor jeg klarer å bli helt rolig og slutte å bevege meg bort fra virkeligheten ved å forsøke å tenke/skape meg selv inn i den

 

Er det sånn at det er selvet som er tidsforsinkelen, fordi den tar sin tid å sanse og tenke seg til i bevisstheten, og at den så sier til seg selv at dette foregår nå og dette er virkeligheten, når det egentlig ikke er virkelig lengre,  - samt at selvet er kondisjonert ut fra kulturell og genetisk arvemateriale. Og selvet klarer bare få med seg de fragmentene som det har blitt opplært til å skjønne eller se, og at all den viten vi har skrevet ned og klarer memorere er bare en brøkdel av alt, og derfor kan selvet aldri si noe mer presist enn de brøkdelene som er basis for å lage seg ord og danne seg forestillinger ut fra

 

Betyr det at vi egentlig ikke sover eller er våkne, men at vi drømmer passivt og aktivt. Om natten er det selvet som sover og da spiller beivsstheten helt alene frem sine egne bilder og stemninger, mens om dagen er selvet aktivisert og lager sine drømmer basert på den brøkdelen av sansene den klarer få med seg eller er kondisjonert til å tro på eller trent til å håndtere, og kjemper desperat for å få en slags kontroll på denne virkeligheten som det nok innerst inne vet ikke kan stemme ... 

 

Er det kanskje sånn at det mørke ser ikke mørket, men er det mørket som selvet mener å se, og selvet er ikke virkelig

 

Jeg bare spør meg selv sånne spørsmål, så ikke tro at jeg forlanger noe svar på dem,  - liker bare å grunne på sånne pussigheter, og noe skal man jo ha å gjøre for å døyve kjedsomheten ved å leve 

 

 

Men kan en ikke se bort fra den religiøse side av saken og de fantastiske påstander som enkelte tilhengere av transcendental meditasjon kommer med og bare betrakte det som et middel til å slappe av og bli kvitt stress på ?

 

Det er naturligvis ikke galt å slappe av. Jesus selv trakk seg bort fra menneskemengder for å hvile. Men  han gjorde det ikke på en måte som ville innebære at han brøt bibelske retningslinjer.

[ChiaroScuro]

 

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

 

Er hjernen da ett lys, fordi jeg antar at noe som er sort kan ikke se noe annet som også er sort?

 

Hjernen lyser ikke:)

Dersom "noe som er sort" ser med menneskelige øyne, kan det ikke se "noe annet som er sort", men dersom "noe annet som er sort" ser med andre øyne (dyr eller insekters øyne) kan det godt hende at  "noe annet som er sort" kan se  "noe  som er sort" - men med en annen farge:)

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

 

Er hjernen da ett lys, fordi jeg antar at noe som er sort kan ikke se noe annet som også er sort?

 

Hjernen lyser ikke:)

Dersom "noe som er sort" ser med menneskelige øyne, kan det ikke se "noe annet som er sort", men dersom "noe annet som er sort" ser med andre øyne (dyr eller insekters øyne) kan det godt hende at  "noe annet som er sort" kan se  "noe  som er sort" - men med en annen farge:)

 

 

Eller det er vel bevisstheten som ser mørket, og da må vel nesten bevisstheten også være noe annet enn mørket det ser

[ChiaroScuro]

 

 

 

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

 

Er hjernen da ett lys, fordi jeg antar at noe som er sort kan ikke se noe annet som også er sort?

 

Hjernen lyser ikke:)

Dersom "noe som er sort" ser med menneskelige øyne, kan det ikke se "noe annet som er sort", men dersom "noe annet som er sort" ser med andre øyne (dyr eller insekters øyne) kan det godt hende at  "noe annet som er sort" kan se  "noe  som er sort" - men med en annen farge:)

 

 

Eller det er vel bevisstheten som ser mørket, og da må vel nesten bevisstheten også være noe annet enn mørket det ser

 

Den menneskelige bevissthet er avhengig av synsinntrykk. Mørket er derfor ikke negativt - i motsetning til lyset. Paradoksalt er det sterke lyset i enden av tunnelen (nær døden opplevelse) virkelig selv om det oppfattes av skeptikere som innbilt. Når synet stenges ned for å prioritere en døende hjerne med det lille blod som pumpes, så går alt i hvitt - ikke sort.

Når bevisstheten ser mørket er bevisstheten fornøyd. Den ønsker IKKE å være noe annet enn mørket den opplever!

 

Ikke min i hvert fall.

[Gjest Bruker-95147]

Det stemmer ikke at bevisstheten er avhengig av synsinntrykk, og det vet vel alle som har erfart en drøm bestående av visuelle bilder bla. Lys er også bare en av flere fenomen som bevisstheten kan vise frem når forutsetningene ligger til rette for det. Tror du baserer deg på at hjerne er bevissthet, og det behøver ikke stemme bokstavelig talt