Påstand : Vi vet 100% sikkert at vi eksisterer. Vi vet at noe skjer. Utover dette vet vi ingenting.

[Mindwheeel]

I mange år har jeg tenkt over spørsmål av typen : "Hva vet vi egentlig sikkert?" Hadde vært morro å høre hvilke tanker de andre her har om dette. Her er en måte å se det som jeg syns gir mening:

 

Vi vet eksistensens realitet. Bortsett fra dette vet ingenting.

 

Vi vet 100% sikkert at vi eksisterer. At noe eksisterer. At noe skjer. At noe er på gang. At eksistensen eksisterer som den gjør. De opplevelsene jeg nå har av verden, er ekte opplevelser. Det er mere enn ikkeno i det hele tatt. Det er en utvilsom REALITET. Det går ikke engang an å tvile på det fordi selv den minste tvil umiddelbart bekrefter eksistensen.

 

Utover dette er omtrent alt uvisst. Fordi vi ikke vet hva det kan være vi ikke opplever. Vi vet ikke hva vi går glipp av. Vi vet ikke hva datasettet mangler. Vi ser ikke lengre enn horisonten. Vi har ingen kjennskap til hva som skjer i den neste dimensjonen like rundt hjørnet. I tillegg er den rene størrelsen på alt sammen totalt overveldende. Hele den verden vi lever i, antallet enheter i bevegelse, litenheten til de minste partiklene, storheten til de største himmenlegemene og antallet hendelser som skjer samtidig i det uendelig store verdensrommet... Totalt er det så mye og så komplekst og så rikt at det er umulig for noen enkeltperson å forstå begynnelsen.

 

I tillegg til alt det ukjente kommer mulighetsrommet. Alt det mulige. Totaliteten av alle fremtider. Potensialet. Unike kombinasjoner av hendelser som tilfeldigvis aldri har forekommet. En sjakkspiller ville kanskje kalt dette "Alle teoretisk mulige posisjoner som kan oppstå". I sjakk er dette mange nok selv på 64 ruter med 32 aktører som bare kan gjøre en bevegelse om gangen. Hvor mange muligheter som kan finnes i et helt univers med fantasilliarder antall enheter som alle kan flytte seg samtidig og manøvrere gjennom et uendelig stort rom, er mildt sagt ikke lett å si. Selv de beste matematikerne må melde pass. Ett mikrosekund inn i fremtiden finnes det så mange mulige kombinasjoner av enheter og posisjoner og relasjoner...inne i en hvilken som helst stue...at ingen har evnen til å forestille seg det. Fremtiden er et hav av mysterium.

 

Alt vi kaller "naturlover" kan for alt vi vet bare være noen lokale regelmessigheter som tilfeldigvis opptrer akkurat i det tidsvinduet på dette stedet. Kanskje er mange av regelmessighetene vi opplever som naturlover bare lokale tilfeldige avvik fra en helt annen normal. Den vanlige normalen kan gjelder helt under andre forhold enn de vi er vant til. Vår eksistens kan være et rart unntakstilfelle. Hvilken grunn har vi til å anta at regelmessighetene vi tilfeldigvis opplever har universell gyldighet?

 

Og som det også har nevnt : hele vår eksistens kan for alt vi vet være signaler sendt til en hjerne på tank. Vi kan være karakterer i et større intergalaktist dataspill. Vårt synlige univers kan være del av en hendelse på nanonivå inne i en celle i et dyr som lever i et ukjent større økosystem i en dimensjon vi ikke har kjennskap til.

 

Basert på alt dette har jeg blitt stadig mer overbevist om at det eneste jeg kan vite med noen grad av sikkerhet er eksistensen egen umiddelbare realitet. 

Endret 27. november 2016 av Mindmooover

[Larzen_91]

Ja, du er ikke den første som undrer over problemet med hard solipsisme. Det kan jo tas enda et steg lenger og man kan si at det du opplever ikke er ekte, det er et program eller en illusjon som du kun oppfatter som reell.

 

Jeg har sluttet å involvere meg i slike debatter da de til syvende og sist er intetsigende. På ett eller annet tidspunkt må man av praktisk nødvendighet akseptere noe som reelt. Akkurat som at du har akseptert at den realiteten du opplever er reell, noe jeg er enig med deg i. Jeg er også av den oppfatning av at jeg mener vi er to individer som opplever den samme realiteten. Men dette kan jo også utfordres med slike tanker, der jeg eller du kan si at motparten bare er et produkt av sitt eget sinn.

[Mindwheeel]

Ja, du er ikke den første som undrer over problemet med hard solipsisme. Det kan jo tas enda et steg lenger og man kan si at det du opplever ikke er ekte, det er et program eller en illusjon som du kun oppfatter som reell.

 

Jeg har sluttet å involvere meg i slike debatter da de til syvende og sist er intetsigende. På ett eller annet tidspunkt må man av praktisk nødvendighet akseptere noe som reelt. Akkurat som at du har akseptert at den realiteten du opplever er reell, noe jeg er enig med deg i. Jeg er også av den oppfatning av at jeg mener vi er to individer som opplever den samme realiteten. Men dette kan jo også utfordres med slike tanker, der jeg eller du kan si at motparten bare er et produkt av sitt eget sinn.

 

Hvis den virkeligheten jeg opplever er et program eller en illusjon, så er den likevel reell. Den er reell som hva den er. Hva som ligger bak den vet jeg ikke. Forklaringen vet jeg ikke. Hvem jeg selv egentlig er forblir også uvisst. Men at det som oppleves nå , virkelig oppleves nøyaktig sånn som det oppleves nå , er 100% sikkert.

 

Når det gjelder formålet med sånne debatter så kan det jo avhenge av hva man gjør ut av det. Det kan være inspirerende på den måten at det utvider perspektivene på hva som er mulig. Også på hva som er mulig i mitt eget liv. Kanskje jeg kunne levd på helt andre måter enn de jeg har gjort til nå som er mye mer interessant enn det jeg til nå tilfeldigvis har tenkt på? Kanskje ville den smarteste mulige utgaven av meg selv i en annen del av multiuniverset valgt noe annet i akkurat denne situasjonen, og kanskje kan tanken på hva dette kunne vært være en nyttig ledetråd for meg i min nåværende eksistens? Osv osv osv... Det kan i beste fall åpne opp interessante perspektiver. 

 

Når det gjelder dette med at vi er to individer som opplever samme realiteten så kan såklart alt dette også tolkes på utallige måter. I en viss forstand kan vi si at ulike mennesker er individer. I en viss forstand er vi også komplette økosystem bestående av trilliarder av små mobile enheter. Og i en viss forstand er vi bare mikropartikler i et mye større livsforløp. Og alle disse perspektivene er interessante. Alle er korrekte på hver sin måte og begrensede på hver sin måte. De er ulike måter å tolke den samme virkeligheten på. Og det samme med spørsmålet om identitet, eller "jeg" eller bevisstheten selv. På en måte opplever vi den lokalt og fra dette lokale perspektivet fremstår det som "min" bevissthet. Samtidig merker jeg også at innholdet i bevisstheten er fyllt med materialet som kommer fra omverdenen gjennom senseapparatet. Og jeg merker at alt jeg opplever av bevissthet også preges av hele den fysiske allmenntilstanden. Alt glir på en måte sammen med alt annet.

 

Det jeg syns er morro med å skrive her inne er å se hvordan ett og samme spørsmål kan belyses fra mange ulike vinkler. Med bruk av ulike teoretiske perspektiver. Og på en måte gjør alle disse perspektivene sett sammen til at virkeligheten enda rikere.

[Frode1969]

Ei jente (16) jeg kjenner, stilte meg en dag dette gode spørsmålet. Frode, hvorfor lyser lys, hva er det som får det til å lyse slik som det gjør? Spørsmålet tok meg helt på senga, og jeg måtte tenke meg om for å huske alt jeg kunne komme på om lys, øyne og hjerne. Jeg fikk summet meg litt og svarte som følger.

 

Dette vil kanskje høres rart ut for deg, men lyset lyser egentlig ikke, og alle fargene vi ser rundt oss eksisterer heller ikke. Lys er bare hjernens tolkning av elektromagnetiske bølger som har en bølgelengde på ca 380nm-750nm. Du skjønner at øynene våre er følsomme for elektromagnetiske bølger med denne bølgelengden. Dette gjør at stavene og tappene i øynene våre sender nerve signaler til hjernen som tolker dette som lys, og i sin tur bilder.

 

Vi har tre typer staver i øynene våre som er følsomme for elektromagnetiske bølger med forskjellige bølgelengder. De forskjellige bølgelengdene, tolker hjernen som forskjellige farger. Elektromagnetiske bølger med kortere eller lengre bølgelengde en ca 380nm-750nm oppfatter vi ikke som lys. Men det finnes kameraer som gjør det.

 

Etter denne samtalen falt jeg i tanker om hvilke muligheter vi har for å "se" verden rundt oss. Det er for det meste greit med den fysiske verden som vi går rundt omkring i til daglig. Våre sanser er nemlig utviklet for at vi skal kunne orientere oss i denne. Men, lys fra galakser ute ved enden av det observerbare universet observeres som radiobølger. Dette skyldes at disse beveger seg så raskt bort fra oss at Dopplereffekten fører til en ekstrem rødforskyvning av lyset fra disse, helt til det havner på radiobølge delen av spekteret. Derfor er radioteleskop et viktig redskap for å utforske universet. Radiobølger har en mye lenger bølgelengde en synlig lys. Men forskere studerer også universet på kortere bølgelengde en det synlige lyset. Dette er Røntgenstråler og gammastråling.

 

I tidlige tider var det ikke lett å se hvordan vi er plassert i universet. Fram til Nikolaus Kopernikus (1473-1517) foreslo at Jorden og de andre planetene går i bane rundt solen, trodde alle at jorden var universets sentrum. Med våre moderne metoder kan vi se planetene kretse om solen, og mange av disse har måner som kretser rundt seg. Vi kan se milliarder av andre soler (stjerner) som går i bane rundt galaksens (Melkeveiens) massesentrum, hvor det befinner seg et supermassivt sort hull (4,1- 4,5 millioner solmasser). Det finnes et sted mellom 100-400 milliarder stjerner i melkeveien (galaksen).  90%  av massen i en galakse ser ut til å være mørk materie som vi ikke kan se i det hele tatt.

 

Vi kan se at Melkeveien går i bane sammen med ca 50 andre galakser rundt ett felles massesentrum i den lokale gruppen, som er en liten galaksehop. De største kan bestå av tusenvis av galakser. Avstanden galaksene i mellom innenfor hopen er vanligvis 1.2 millioner lysår, mens avstanden mellom hopene kan være 100 millioner lysår.

Galaksehopene igjen er samlet i superhoper hvor de forskjellige galaksehopene går i bane rundt ett felles massesentrum. Det er 10 000 talls galakser i en superhop, og det finnes ca 200 milliarder galakser i det observerbare universet.

 

Den observerbare delen av universet er så stort at det meste vi kan studere der skjedde for veldig lenge siden. Lyset fra fjerne galakser bruker veldig lang tid på å nå oss .Med lyset mener jeg et vidt spekter av elektromagnetiske bølger. Dette gir oss en mulighet til  å se hvordan universet så ut tidligere og hvordan det har utviklet seg. Ingen av de fjerne galaksene vi kan se, ligger lenger der vi ser dem i dag, de har flyttet på seg. 

 

Det er heller ikke så lett å se noe som er veldig lite. Lys har en så pass stor bølgelengde at det er vanskelig å se små detaljer på for eksempel biologiske prøver i et vanlig mikroskop, men elektroner har en bølgelengde som er en hundretusen del av det synlige lysets bølgelengde. Et elektronmikroskop kan forstørre opp til ti millioner ganger. Da får vi meget detaljerte svart hvitt bilder (men  kanskje ikke veldig detaljert når man forstørrer helt opp til ti millioner ganger).

 

Vi kan ikke se hvordan atomene eller andre partikler ser ut. Som tidligere nevnt, så har elektroner en bølgelengde. Det har også de andre elementærpartiklene (kvarker) som protonene og nøytronene i atomene er bygget opp av. Et elektron kan siden det har bølgenatur befinne seg på flere steder samtidig. Et elektron kan bevege seg i gjennom to spalter samtidig, og være i interferens med seg selv. Et elektron kan derfor ikke ses på som ei kule av fast stoff. Det er kanskje umulig å forklare hvordan elektroner og de andre partiklene i atomene ser ut. Vi har ingen metoder for å se noe nede på denne skalaen. Lysbølger og elektroner blir for store.

 

Når man skal studere atomets byggesteiner, må man bruke en partikkelakselerator. Partikkelen blir ikke synlig her, men det er mulig å spore hvordan restene etter en protonkollisjon beveger seg i ett kraftig magnetfelt. Ladde partikler i et magnetfelt beveger seg i sirkler. Ved å måle hastigheten og radiusen kan man regne ut partikkelens masse, og finne ut hvilken partikkel det er, eller om det er en ny og ukjent en.

 

Masse er det samme som energi. Elementærpartiklene er egentlig bare energi med kvantefiserte størrelser. Gluoner er energien fra deformasjonen av rommet rundt kvarker som ligger inntil hverandre (gravitasjon). Denne energien utløses ved en partikkelkollisjon når kvarkene slås fra hverandre. Når kjernepartikler slås fra hverandre (fisjon) er det stort sett det samme som skjer, og derfor går noe av massen tapt som energi.

 

Fusjon i tidligere generasjoner stjerner, og og når de gikk supernova har frambrakt alle grunnstoffene (tyngre en hydrogen, og noe av heliumet) som finnes naturlig i universet. Dette førte til dannelse av nye  stjerner og planeter, som for eksempel solen og Jorden. Livet oppstod, og bla bla evolusjon bla bla, og vips her er vi. Vi er en del av universet, og er bygget opp av partikler som egentlig bare er energi. Universet har på en måte fått bevissthet og øyne gjennom oss.

 

Jeg har ikke et sluttpoeng å komme med her. Dette innlegget er egentlig bare en vitenskapfilosofisk fabulering fra min side, som begynte med et spørsmål ei jente stilte meg.

[G]

La oss ta et tenkt eksempel. Vi vet fra fysikkens lover om elektromagnetisk stråling at det røde lysets bølgelengder er lengre i "meter" enn det blå lysets bølgelengder i "meter". Vi har et visst forhold til hva en meter er, og vi kan forestille oss at en bølgelengde må være uhyre liten. Samt at sensoren for lys, øyet kan oppfatte disse lyspartiklene/lysbølgene.

 

Men, jeg vet ikke om du har samme opplevelse av rød som jeg har av fargen rød. Men vi vet at vi begge kan oppfatte den fargen dersom vi har fargesynet i orden. Men for hva jeg vet så tolker hjernen din rødt slik jeg tolker lilla, selv om bølgelengden tolkes "nøyaktig likt" av sensoren øyet.

 

Til og med det at vi har to øyne er jo veldig interessant. Dersom jeg ser på noe, så har jeg varmere farger på det ene øyet enn på det andre. Jeg vet ikke egentlig hvorfor. Det er ikke snakk om den store nyanseforskjellen, men kan sammenliknes litt med kelvin og f.eks. dataskjermer, lyspærer eller hva det måtte være.

 

Kan hende dette gir meg en eksepsjonellt godt dybdesyn, eller er det fordi jeg vet at fra en synsundersøkelse, så ble det funnet føflekk (som i og for seg er veldig normalt at kan forekomme) på den ene netthinnen min. Bidrar føflekken på fargespekteret? Det er selvsagt kun en strøtanke, som kanskje ikke har bunn i realiteter. Men, like fullt så har jeg undres over hvorfor jeg har forskjellig kelvinoppfattelse på de to øynene mine. Kanskje alle har det slik?

Endret 27. november 2016 av G

[toro6]

Gidder ikke lese teksten akkurat nå, Mindmooover, men er enig i påstanden.

 

Larzen sier: "Det kan jo tas enda et steg lenger og man kan si at det du opplever ikke er ekte, det er et program eller en illusjon som du kun oppfatter som reell."

 

Saken er jo at alle programmer og illusjoner er ekte.   Ingenting uekte eksisterer. Om vi er skapt av mamma, pappa, aliens, kunstig intelligens, Gud, en annen gud eller en colakork, er egentlig irrelevant.

 

Eller whatever.

 

Edit: Ser nå at vi er på samme bølgelengde.

Endret 28. november 2016 av toro6

[G]

Nå er jeg litt stygg og trekker en gud inn i dette. For jeg selv tenker at den jødeguden, kristneguden, islamguden, vikingguden og noen flere er fiktive figurer. Altså et resultat av menneskesinnets fantasi. Om den fantasiegenskapen til hjernen er et resultat av at vi fikk fantasi til å tenke å bruke verktøy eksempelvis er jo svært vanskelig å vite, men jeg tenker at det er et evolusjonsmessig fortrinn, som også bærer med seg noen bakdeler.

 

Slike evolusjonsmessige fordeler som også bærer en ekkel bakside har vi jo flere av enn dette ene. Sykdommer eller hva det nå måtte resultere i da. Hva er sinnslidelse eksempelvis, hvordan forklarer vi det. Har det noen åpenbare fordeler? Eller kreft, eller hva det måtte bli av evolusjonen som bringer disse mutasjonene.

 

Det jeg ville si om guder likevel, det er at vi jo ikke har begrep om det kanskje kan finnes noe slikt likevel. Jeg stoler ihvertfall ikke på tusenår gamle fantasier, eller 3000 år gamle fantasier for den saks skyld. Egentlig så er jo en slik gud irrelevant for våre liv, er den vel ikke?

 

Man kan snakke om moral og slikt da, men det har vi vel med eller uten noen gudetro uansett.

 

Guden er jo aldri der, den utveksler aldri kommunikasjon, aldri noen møter med oss, aldri noen hjelpende hendelser. Alt er jo bare resultater av tilfeldigheter? Etc. Så da er guden irrelvant for våre liv, med unntak for hos de som tar til seg andres fantasi, eller som lager sin egen. Da blir den litt relevant. Men guden kommuniserer og gjør ikke noe mer av det andre for det om, annet enn å påvirke sinnets kjemi gjennom fantasiene, og evt. placeboeffekter som skjer med det individets kropp.

 

For et annet ikketroende individ som betrakter det troende individet så er ihvertfall denne guden død. Så om det er noe utover vår fatteevne, så er det bare der og ikke noe mer. Hva som skjer etter døden er jo også ganske irrelevant nå når man evt. har noen år liv å ta fatt på.

 

Man får nyte det man klarer, og ta de lidelser som måtte komme vår vei om en annen. For noe annet valg enn det har vi egentlig ikke.

Endret 28. november 2016 av G

[Mindwheeel]

Ei jente (16) jeg kjenner, stilte meg en dag dette gode spørsmålet. Frode, hvorfor lyser lys, hva er det som får det til å lyse slik som det gjør? Spørsmålet tok meg helt på senga, og jeg måtte tenke meg om for å huske alt jeg kunne komme på om lys, øyne og hjerne. Jeg fikk summet meg litt og svarte som følger.

 

Dette vil kanskje høres rart ut for deg, men lyset lyser egentlig ikke, og alle fargene vi ser rundt oss eksisterer heller ikke. Lys er bare hjernens tolkning av elektromagnetiske bølger som har en bølgelengde på ca 380nm-750nm. Du skjønner at øynene våre er følsomme for elektromagnetiske bølger med denne bølgelengden. Dette gjør at stavene og tappene i øynene våre sender nerve signaler til hjernen som tolker dette som lys, og i sin tur bilder.

 

Vi har tre typer staver i øynene våre som er følsomme for elektromagnetiske bølger med forskjellige bølgelengder. De forskjellige bølgelengdene, tolker hjernen som forskjellige farger. Elektromagnetiske bølger med kortere eller lengre bølgelengde en ca 380nm-750nm oppfatter vi ikke som lys. Men det finnes kameraer som gjør det.

 

Etter denne samtalen falt jeg i tanker om hvilke muligheter vi har for å "se" verden rundt oss. Det er for det meste greit med den fysiske verden som vi går rundt omkring i til daglig. Våre sanser er nemlig utviklet for at vi skal kunne orientere oss i denne. Men, lys fra galakser ute ved enden av det observerbare universet observeres som radiobølger. Dette skyldes at disse beveger seg så raskt bort fra oss at Dopplereffekten fører til en ekstrem rødforskyvning av lyset fra disse, helt til det havner på radiobølge delen av spekteret. Derfor er radioteleskop et viktig redskap for å utforske universet. Radiobølger har en mye lenger bølgelengde en synlig lys. Men forskere studerer også universet på kortere bølgelengde en det synlige lyset. Dette er Røntgenstråler og gammastråling.

 

I tidlige tider var det ikke lett å se hvordan vi er plassert i universet. Fram til Nikolaus Kopernikus (1473-1517) foreslo at Jorden og de andre planetene går i bane rundt solen, trodde alle at jorden var universets sentrum. Med våre moderne metoder kan vi se planetene kretse om solen, og mange av disse har måner som kretser rundt seg. Vi kan se milliarder av andre soler (stjerner) som går i bane rundt galaksens (Melkeveiens) massesentrum, hvor det befinner seg et supermassivt sort hull (4,1- 4,5 millioner solmasser). Det finnes et sted mellom 100-400 milliarder stjerner i melkeveien (galaksen).  90%  av massen i en galakse ser ut til å være mørk materie som vi ikke kan se i det hele tatt.

 

Vi kan se at Melkeveien går i bane sammen med ca 50 andre galakser rundt ett felles massesentrum i den lokale gruppen, som er en liten galaksehop. De største kan bestå av tusenvis av galakser. Avstanden galaksene i mellom innenfor hopen er vanligvis 1.2 millioner lysår, mens avstanden mellom hopene kan være 100 millioner lysår.

Galaksehopene igjen er samlet i superhoper hvor de forskjellige galaksehopene går i bane rundt ett felles massesentrum. Det er 10 000 talls galakser i en superhop, og det finnes ca 200 milliarder galakser i det observerbare universet.

 

Den observerbare delen av universet er så stort at det meste vi kan studere der skjedde for veldig lenge siden. Lyset fra fjerne galakser bruker veldig lang tid på å nå oss .Med lyset mener jeg et vidt spekter av elektromagnetiske bølger. Dette gir oss en mulighet til  å se hvordan universet så ut tidligere og hvordan det har utviklet seg. Ingen av de fjerne galaksene vi kan se, ligger lenger der vi ser dem i dag, de har flyttet på seg. 

 

Det er heller ikke så lett å se noe som er veldig lite. Lys har en så pass stor bølgelengde at det er vanskelig å se små detaljer på for eksempel biologiske prøver i et vanlig mikroskop, men elektroner har en bølgelengde som er en hundretusen del av det synlige lysets bølgelengde. Et elektronmikroskop kan forstørre opp til ti millioner ganger. Da får vi meget detaljerte svart hvitt bilder (men  kanskje ikke veldig detaljert når man forstørrer helt opp til ti millioner ganger).

 

Vi kan ikke se hvordan atomene eller andre partikler ser ut. Som tidligere nevnt, så har elektroner en bølgelengde. Det har også de andre elementærpartiklene (kvarker) som protonene og nøytronene i atomene er bygget opp av. Et elektron kan siden det har bølgenatur befinne seg på flere steder samtidig. Et elektron kan bevege seg i gjennom to spalter samtidig, og være i interferens med seg selv. Et elektron kan derfor ikke ses på som ei kule av fast stoff. Det er kanskje umulig å forklare hvordan elektroner og de andre partiklene i atomene ser ut. Vi har ingen metoder for å se noe nede på denne skalaen. Lysbølger og elektroner blir for store.

 

Når man skal studere atomets byggesteiner, må man bruke en partikkelakselerator. Partikkelen blir ikke synlig her, men det er mulig å spore hvordan restene etter en protonkollisjon beveger seg i ett kraftig magnetfelt. Ladde partikler i et magnetfelt beveger seg i sirkler. Ved å måle hastigheten og radiusen kan man regne ut partikkelens masse, og finne ut hvilken partikkel det er, eller om det er en ny og ukjent en.

 

Masse er det samme som energi. Elementærpartiklene er egentlig bare energi med kvantefiserte størrelser. Gluoner er energien fra deformasjonen av rommet rundt kvarker som ligger inntil hverandre (gravitasjon). Denne energien utløses ved en partikkelkollisjon når kvarkene slås fra hverandre. Når kjernepartikler slås fra hverandre (fisjon) er det stort sett det samme som skjer, og derfor går noe av massen tapt som energi.

 

Fusjon i tidligere generasjoner stjerner, og og når de gikk supernova har frambrakt alle grunnstoffene (tyngre en hydrogen, og noe av heliumet) som finnes naturlig i universet. Dette førte til dannelse av nye  stjerner og planeter, som for eksempel solen og Jorden. Livet oppstod, og bla bla evolusjon bla bla, og vips her er vi. Vi er en del av universet, og er bygget opp av partikler som egentlig bare er energi. Universet har på en måte fått bevissthet og øyne gjennom oss.

 

Jeg har ikke et sluttpoeng å komme med her. Dette innlegget er egentlig bare en vitenskapfilosofisk fabulering fra min side, som begynte med et spørsmål ei jente stilte meg.

 

På en måte viser alt du skriver om her hvilken ufattelig rikdom og storhet som går gjennom alt sammen. Virkeligheten vi er en del av blir rett og slett mere spektakulær og heftig jo mer vi lærer om den. Størrelsen på disse galaksehopene...litenheten på kvarkenivået...kompleksiteten i alle interaksjonene. Det totale omfanget av alt sammen er fullstendig spektakulært.

 

Det du sier om bølger og frekvenser får meg til å tenke på en teori jeg hørte for ikke så lenge siden. Det gikk ut på at hele virkeligheten vår essesielt er bygget opp av bølger, vibrasjoner og musikk. At det vi kaller partikler egentlig bare er lokale tendenser som tar en viss form for en viss periode og at vi dermed tolker som en "enhet" noe som egentlig er en kontinuerlig prosess. Og at det samme gjelder oss selv : at vi er en kontinuerlig prosess og at vår "identitet" eller "egenhet" eller "unikhet" bare er en tanke som oppstår underveis. Og at denne tanken også bare er en del av denne kontinuerlige prosessen der alt hele tiden skifter og utspiller seg som bølger og vibrasjoner og en dans av konstellasjoner gjennom rommet.

 

Dette minner om det ufattelige antallet tolkningsmuligheter. I en og samme virkelighet kan vi bruke vidt forskjellige teoretiske modeller. Noen modeller hjelper deg til å se visse ting og andre modeller hjelper deg til å se andre ting. Den grunnleggende innsikten ser ut til å være at enhver teoretisk modell må være uendelig begrenset siden virkeligheten selv alltid overgår en bestemt tolkning av den. Sånn sett fremstår alle våre teorier som manøvreringsredskaper vi bruker mens vi er underveis på livets ferd. Ingen teori er riktig eller feil i seg selv. Teoriene er mulige tolkninger av noe som oppleves. Teoriene er uendelig mangelfulle samtidig som de har praktiske funksjoner og mulig verdi i livssituasjonene der teoriene benyttes. Teori er altså som en slags software som menneskehjernen opererer på i en verden av uendelig kompleksitet.

 

Hvis vi vil strekke fantasien enda lengre kommer alle spørsmålene knyttet til hva som kan ha vært før Big Bang. Og hva som eksisterer utenfor hele vårt synlige univers. Big Bang kan umulig å ha oppstått ut av ingenting. Fordi hadde det noensinne vært en situasjon med et absolutt og uendelig ingenting , så ville ingenting kunne begynt, og det ville aldri kunne være noe levende univers.

 

Men som vi vet, som levende vitner underveis, så er det definitvt noe på gang ( og som du var inne på : ikke så rent lite heller ).

 

Dermed kan vi med ganske stor sikkerhet konkludere at NOE må ha eksistert før Big Bang også. La oss da anta at Big Bang var en hendelse innenfor et mye større univers som omslutter vårt synlige univers og eksisterte lenge før vårt synlige univers. Hvor komme så dette universet fra? Selv om vi her har null empiriske data ser vi her den samme grunnleggende problemstillingen : Ingenting kan oppstå ut av ingenting. Så uten hensyn til hva slags univers som kan eksistere hinsides vårt synlige univers, så må dette ha oppstått på en eller annen måte også, og må ha et eller annet opphav. Så for hvert univers vi vil forklare, må vi forutsette et annet univers før og utenfor det, og før og utenfor det igjen...og ingen ende er i sikte!

 

Dermed vil til slutt den eneste fornuftige antagelsen måtte være at vi på en eller annen måte har å gjøre med uendelighet.

 

Og her kommer "multiunivers" hypotesene inn med full vigør! Det interessante med Multiuniverset er at hvis noe slikt faktisk eksisterer ( og såvidt jeg kan se er det ganske gode grunner til å anta det ) så har det mildt sagt forbløffende konsekvenser. Hvis vi reellt har å gjøre med uendelighet så åpner det seg bokstaveligtalt en hel verden av nye muligheter som ikke engang kan forbli bare muligheter.

 

Vi må da kunne anta, og egentlig nesten regne som helt sikkert, at det finnes universer der det akkurat i dette øyeblikk eksisterer vesener som er totalt identiske med oss og lever på en helt identisk jordklode. Og der disse vesenene har nøyaktig denne samtalen på en annen versjon av diskusjon.no.

 

Og ikke bare det! Det finnes uendelig mange av disse alternative versjonene av oss selv.

 

Og ikke bare det! Vi kan regne med at det finnes uendelig mange alternative scenarioer i tillegg, der våre livsforløp utspiller seg littegrann forskjellig, der vi tar litt ulike veivalg på ulike steder i livet, og der begivenhetene utspiller seg annerledes.

 

Ett eller anet sted i multiuniverset lever du i dette øyeblikket omtrent helt sikkert som en høvding i en landsby...i en annen verden er du en oppdagelsesreisende eventyrer...i atter en verden er du en genial oppfinner...og kanskje også ( eller egentlig så godt som garantert ) så er det også verdener der du er konge over hele verdenssamfunnet og lever i et lykkelig og harmonisk jordisk paradis. 

 

Vi må også regne med at superintelligens for lengst har utviklet seg i multiuniverset. Uendelig mye superintelligens som også har hatt en evighet til å vokse til de høyeste mulige nivåer. Kanskje en ukjent multiuniversell superintelligens av evig opphav følger med på oss i dette øyeblikk 

Endret 28. november 2016 av Mindmooover

[G]

 

 

Vi må også regne med at superintelligens for lengst har utviklet seg i multiuniverset. Uendelig mye superintelligens som også har hatt en evighet til å vokse til de høyeste mulige nivåer. Kanskje en ukjent multiuniversell superintelligens av evig opphav følger med på oss i dette øyeblikk  

 

Forklar meg gjerne hvordan intelligens kan overvinne rom og avstander? Hvordan skal de kunne komme fra et annet univers (boble) og over i vår? Når vi ikke en gang kan tenke oss at vi på mange generasjoner vil være i stand til å tilbakelegge en avstand til vår nærmeste stjerne en gang.

 

For ikke å glemme at det kanskje vil ta uante generasjoner, og antall forsøk, samt utarming av våre nærmeste planeter for ressurser å skulle finne energi nok til å nå vår nærmeste stjerne en gang. Jeg føler at du har dratt historien om superintelligens i fra en sci-fi serie elns.

 

F.eks. Stargate Universe..

[toro6]

 

 

 

Vi må også regne med at superintelligens for lengst har utviklet seg i multiuniverset. Uendelig mye superintelligens som også har hatt en evighet til å vokse til de høyeste mulige nivåer. Kanskje en ukjent multiuniversell superintelligens av evig opphav følger med på oss i dette øyeblikk  

 

Forklar meg gjerne hvordan intelligens kan overvinne rom og avstander? Hvordan skal de kunne komme fra et annet univers (boble) og over i vår? Når vi ikke en gang kan tenke oss at vi på mange generasjoner vil være i stand til å tilbakelegge en avstand til vår nærmeste stjerne en gang.

 

For ikke å glemme at det kanskje vil ta uante generasjoner, og antall forsøk, samt utarming av våre nærmeste planeter for ressurser å skulle finne energi nok til å nå vår nærmeste stjerne en gang. Jeg føler at du har dratt historien om superintelligens i fra en sci-fi serie elns.

 

F.eks. Stargate Universe..

 

 

Ja, eller Star Trek.. I begge seriene bruker de transportmetoder som baserer seg på teoriene til mannen du siterer i signaturen din, gode gamle Albert. I Stargate spesielt reiser de langt ved hjelp av noe som kalles en Einstein-Rosen bro, eller ormhull. Dette er genuin vitenskap. Teoretisk vitenskap, selvfølgelig, men vitenskap. Kanskje det er mulig, kanskje ikke, men det vet ikke vi. Husk at du tilhører rasen som for 150 år siden knapt hadde sett en bil.. Ikke vær han som lo av Wright brødrene, liksom.  

 

Bare vårt unge univers har potensiale til å inneha 9 milliarder år gamle sivilisasjoner. Tenker vi på multiverset, er det ingen hypotetisk grense for hvor lenge intelligente vesener kan ha utviklet seg.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg har ikke et sluttpoeng å komme med her. Dette innlegget er egentlig bare en vitenskapfilosofisk fabulering fra min side, som begynte med et spørsmål ei jente stilte meg.

 

Jeg kan forstå hvordan og hvorfor vi ser refleksjoner av lys, men hvorfor er det sånn at vi også ser det sorte, altså det som ikke er reflektert av lys?

[Larzen_91]

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

[Frode1969]

Jeg vet ikke hva som var før "big bang", eller om det var noe før dette. Heller vet jeg ikke hvor stort dette universet virkelig er, eller om det finnes flere univers (dimensjoner). Jeg kjenner de forskjellige teoriene angående dette, men jeg kan jo ikke vite om noen av dem er riktige.

 

Jeg vet at masse er energi og jeg er enig med deg Mindmooover i at denne energien må gjøre noe med noe for å kalles energi. Selv tror jeg at energien påvirker rommet, og deformerer dette på en eller annen måte.

 

Det er kjekt å lese innleggene på denne tråden, og se en litt annen vinkling på dette en det jeg er vant til, filosofisk og ikke bare fysikk. 

[toro6]

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

Noe sånt. Man ser ikke sort, man kan nesten si det ikke er der..

[Gjest Bruker-95147]

Fordi det er hjernens måte å bearbeide områder som gir fra seg lite eller intet lys.

 

Er hjernen da ett lys, fordi jeg antar at noe som er sort kan ikke se noe annet som også er sort?

[Larzen_91]

Der datt jeg av lasset, som jeg ofte gjør i våre utvekslinger..

[Frode1969]

På TVen din er sort de feltene som ikke sender ut lys. Hjernen ligger inne i hodet, og der er det ganske mørkt. Alt hjernen registrerer utenfra kommer fra sansene våre, via nervesystemet.

[Frode1969]

Absolutt sort finnes kanskje ikke. det er bare relativt mørkt nok til at vi oppfatter dette som svart. Solflekkene er et greit eksempel på dette.

[toro6]

Ikke engang sorte hull antas å være helt sorte, på grunn av såkalt Hawking-stråling. Og verdensrommet i seg selv, det som ser tomt ut, har mikrobølgebakgrunnen.

[Frode1969]

toro6 er virkelig vis.