Stemor er psykopat. Hvordan hjelpe pappa ut av forholdet?

[AnonymDiskusjon]

Nå tenker dere sikkert, "15 år gammel jente som hater stemor".

Neida.

Eller jo det også. Bare at ti år har gått.

 

Kort oppsummering;
 

Pappa forlot mamma for en ny kvinne for ti år siden. Det tok ett år fra pappa traff denne dama til skillsmissen endelig var i mål. Denne perioden kjempet mamma og vi barna for å få pappa tilbake før vi til slutt gav opp.
Denne andre kvinnen begynte allerede tidlig i prosessen og trakkasere, mobbe, spionere og psyke ut mamma. Hun trakkaserte i form av SMS'er til alle døgnets tider, og ved å ringe.
Hun ringte fra sin telefon, pappas telefon, og hun tok pappas telefon og sendte meldinger både til mamma, meg og søster og utga seg for å være pappa og skrev fornedrende ting og at han ikke ville ha oss lenger.

Pappa var fullstendig klar over hvordan hun holdt på.

Han sa at hun truet med å ta livet sitt hvis han gikk i fra henne. Han hadde ikke noe valg.

Jeg var 14-15 år når dette skjedde, og innså ikke med en gang at denne kvinnen som pappa hadde rotet seg borti var alvorlig mentalt syk. Det skjønte jeg først senere.

Historiene er mange, og drøye. Jeg kunne skrevet bok.

I årene som fulgte gav mamma og søster opp pappa. Jeg kjempet i flere år for å holde kontakten, men når jeg ble 21 så gav jeg opp. Jeg orket ikke mer.

Jeg slet hele videregående med søvnproblemer og angst for at mamma skulle gjøre det samme mot meg som pappa å stikke. Jeg prøvde å holde kontakten, men jeg visste hele tiden at det ikke kom til å gå.

Kontakten var for det meste ènveis og fikk jeg svar kunne jeg aldri vite hvem det faktisk var som sendte meldingene.

Når jeg ble 21 stilte jeg pappa til veggs; all or nothing.
Pappa (evt kona? dette var over en facebookchat) valgte den nye kona og hennes barn. Han sa han var like glad i dem som i meg og ba meg holde kjeft. Han nektet å møte meg for å si det til meg face 2 face.

 

Så går det noen år og jeg hører ingenting.
Jeg og søster blir voksne. Vi fullfører utdanning, får jobb, kjærester, etablerer oss. Pappa går glipp av alt.

 

Fra familie og venner som bor rundt han hører vi at han er blitt helt isolert. Folk ser han knapt. Den sosiale mannen med det store kontaktnettet som elsket jobben sin, møter ikke opp på avtalte arbeidsoppdrag. Han er ikke ute å fisker, han snakker ikke med søsken. Han sitter bare hjemme med kona. Kona er det ingen som ser. Hun er ikke på butikken en gang. De eneste pappa tilsynelatende har kontakt med, er kona og hennes datter.
Vi er bitre, samtidig begynner vi å synes synd på ham.

 

Plutselig for noen uker siden dumper ett brev i posten fra ett advokatbyrå. Han vil at kona skal sitte i uskiftebo dersom han dør først.
Dette tente varsellampene. Vi hadde lenge hørt snakk om at han har isolert seg og vært rar. Er han syk?
Må vi dele barndomshjem med henne og hennes barn? Skal vi ikke en gang når pappa dør bli kvitt henne?

Jeg tar kontakt med Pappas bror som ringer han. Vi har god kontakt med alle ellers i slekta. Pappa sier han skal ringe opp om noen dager.
Han holder løftet sitt og etter to dager ringer han.
Det er ikke han som er syk. Det er kona. Hun er ett regelrett nervevrak og tåler ikke at han snakker til henne lenger. Jeg tolker det dithen at det er snakk om raseriutbrudd og angstanfall.

Det viser seg at akkurat som vi misstenkte; hun følger med alt han gjør, alle han ringer, alle han sender meldinger til. Har han vært ute på jobb blir han kryssintervjuet når han kommer hjem igjen.

Hun truer med å ta livet sitt hvis han forlater henne, og hun nekter å legges inn.
Han sier til broren at dette må ikke komme ut på bygda. (Alle har jo skjønt opplegget selv selvfølgelig) Da vil hun bare bli verre. Men han gir onkel beskjed om å fortelle dette til meg slik at jeg kan si det til søster. Han sier "han håper at han kommer seg ut av det snart."
Jeg sier til onkel, at neste gang han snakker med pappa, be han ringe meg.

 

Så her er situasjonen per i dag; Jeg kan ikke ringe eller sende melding til pappa. (Jeg misstenker han og kona har tvillingsim) Vi kommuniserer nå kun via min onkel.
Den nye kona hans ødela familien hans, karrieren hans, og nå kommer han seg ikke vekk fra henne.
Jeg misstenker at han sliter økonomisk, i og med at han ikke er på jobb og endte opp med gjeld etter skillsmissen. Hans nye kone er også dyr i drift, med dyr smak og hun har aldri vært i fast arbeid. Hun eier ikke økonomisk sans.

Jeg har sagt at tross alt som har skjedd, skal jeg være der for han hvis han bryter ut. Det samme skal mine søsken og pappas søsken. Jeg tilgir ikke at han lot henne holde på sånn, men det er lettere å akseptere nå når han selv endelig innrømmer at kona er syk.
Min far nærmer seg pensjonsalder. Han kan ikke kaste vekk alderdommen sin på dette syke mennesket. Han kan aldri redde henne.
Og jeg har mistet så mange år med han. Jeg vil ha han tilbake.

Jeg prøver nå å avtale ett møte. Det er vanskelig for han, da han ikke kan forlate huset uten at dama blir rabiat. Jeg kan ikke komme dit. Da henter hun tauet tvert.

Om selvmordstruslene er tomme trusler? - ikke nødvendigvis. Hun hadde en mor som tok selvmord.
Jeg aner ikke om hun har oppfølgling fra lege, jeg tror kanskje hun har det til en viss grad, men for meg virker det temmelig klart at hun burde vært innalgt.
Hun er manipulerende, kontrollerende, og spiller på samvittigheten til de rundt seg. Hun er psykopat, og min far er fanget med henne.

Legges inn?

Dette vil hun selvfølgelig ikke. Så da kommer jeg til spørsmålene;

Er det noen andre som har vært i samme situasjon og hva skjedde?

Hvordan kan jeg få pappa til å overbevise henne om at det beste er å gå med på innleggelse?

Hva skal til før noen blir tvangsinnlagt? Jeg kjenner folk som har forsøkt å ta selvmord og selv ikke de kan legges inn uten at de selv vil det!!

 

Hvordan i alle dager kan jeg jobbe rundt dette mennesket og "redde ut pappa"?

 

Gode råd mottas med takk.

- "Særkullsbarnet fra helvete. "

 

Anonymous poster hash: 2cd1d...6b6

Anonymous poster hash: 2cd1d...6b6

[Visum]

Hva er viktigst for deg? Få pappa tilbake eller få henne tvangsinnlagt?

[Kikert]

Hva er viktigst for deg? Få pappa tilbake eller få henne tvangsinnlagt?

 

Det virker som om de to går hånd i hånd og det er uansett for alle parters beste at dama får skikkelig hjelp.

[Harley Davidson]

Hei

 

Utrolig leit å høre hvordan du har det. Og enda verre hvordan din far har det. Nå er det ikke lett når man kommer i en slik situasjon hvor den man elsker er en som truer med å ta livet sitt hvis du forlater den. Og så syk som hun er så er det ganske så trolig at hun kommer til å iscenesette et oppmerksomhets-"selvmord".

 

Men det er nesten en sjanse dere må ta. Dere kan ikke redde den som allerede er "død". Det må bare gå som det går. Jeg er overholdet ikke noen ekspert på området, men jeg vet litt om hvordan faren deres må ha det.

 

Jeg tror dere må ta en intervensjon med han. På en eller annen måte må dere som gruppe stå sammen og fortelle han, og vise han, at dette er noe dere er enige om. Det blir lettere for han å sette sine egne tvil til sides når han kan se at alle dere er enige og har en lik oppfatning å fortelle han.

 

Jeg tror.. at dere bør prøve å få til et møte hos for eksempel broren hans, hvor han uforvarende kan komme og ikke vite at dere har et møte han skal være delaktiv i.

 

Det er eneste måten tror jeg da- å filleriste mannen nå før det er for sent. Og samtidig er det mye lettere da man har felleskapet å støtte seg til under møtet.

 

Skriv små kort dere kan gi han hvis han ikke vil være der som han kan få med seg, hvor dere skriver positive ting som for eksempel "Jeg savner deg pappaen min" og "Vi er så redde for deg, men vi er så glade i deg" osv. Bare for å være sikker på at dere kan nå frem til han.

 

Han blir nok ikke glad for dette, men det kan gå alle veier. Om han er på gli (uten at dere vet det) så er dette raskt unnagjort.

 

Men vær alle sammen helt klar og tydelig på at dere påtar dere et ansvar om å være der når han blir alene. Både ovenfor dere selv og han. Å bli alene er noe av det verste som er når man skal bryte ut av et forhold man gjerne skulle ha hatt med en person, men som man ikke kan ha.

 

Lykke til. Synes du er en god jente som gjør dette..

Endret 26. november 2016 av Harley Davidson

[toro6]

Edit: jeg er blind.

Endret 26. november 2016 av toro6

[AnonymDiskusjon]

Hva er viktigst for deg? Få pappa tilbake eller få henne tvangsinnlagt?

 

 

Hva er det for ett spørsmål? Så klart pappan min er viktigst!

Men dama trenger jo hjelp. Hun er jo sjuk. Og jeg vil ikke at andre skal havne i situasjonen vi er i pga henne.

Tvangsinnleggelse er drøyt, men i enkelte tilfeller det riktige å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 2cd1d...6b6

[toro6]

Dumme meg, du skriver jo om tvangsinnleggelse.. Men ta kontakt med kommunen, de har folk som kanskje vet mer.

[Hopperesque]

Psykopat? Høres mer ut som stemoren har borderline.

[what_no2000]

Plutselig for noen uker siden dumper ett brev i posten fra ett advokatbyrå. Han vil at kona skal sitte i uskiftebo dersom han dør først.

[...]

Må vi dele barndomshjem med henne og hennes barn? Skal vi ikke en gang når pappa dør bli kvitt henne?

Jeg kan dessverre bare hjelpe deg med det enkle spørsmålet ditt:

 

En ektefelle (eller samboer med felles barn) kan bare sitte i uskifte hvis særkullbarn (dvs. du) godtar det. Det følger av arveloven §10 (og §28 C som omhandler samboere med felles barn):

 

"§ 10.I høve til særskilt livsarving (særkullbarn eller livsarving til særkullbarn) etter avdød ektemake har attlevande ektemake berre rett til uskifte når den særskilde livsarvingen samtykkjer. [...]"

 

Brevet du har fått er sannsynligvis et forsøk på å få et slikt samtykke fra deg. Hvis du ikke samtykker vil samboeren ikke ha mulighet til å sitte i uskifte.

 

Se https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1972-03-03-5 for hele arveloven.

[AnonymDiskusjon]

 

Plutselig for noen uker siden dumper ett brev i posten fra ett advokatbyrå. Han vil at kona skal sitte i uskiftebo dersom han dør først.

[...]

Må vi dele barndomshjem med henne og hennes barn? Skal vi ikke en gang når pappa dør bli kvitt henne?

Jeg kan dessverre bare hjelpe deg med det enkle spørsmålet ditt:

 

En ektefelle (eller samboer med felles barn) kan bare sitte i uskifte hvis særkullbarn (dvs. du) godtar det. Det følger av arveloven §10 (og §28 C som omhandler samboere med felles barn):

 

"§ 10.I høve til særskilt livsarving (særkullbarn eller livsarving til særkullbarn) etter avdød ektemake har attlevande ektemake berre rett til uskifte når den særskilde livsarvingen samtykkjer. [...]"

 

Brevet du har fått er sannsynligvis et forsøk på å få et slikt samtykke fra deg. Hvis du ikke samtykker vil samboeren ikke ha mulighet til å sitte i uskifte.

 

Se https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1972-03-03-5 for hele arveloven.

 

 

TS her!

 

Hei, formulerte meg sikkert litt rart. Dette hørte egentlig ikke til hovedspørsmålene mine, men var den frustrerte tankegangen vi satt med når vi fikk brevet.

Det viser seg at vi kan nekte, men da vil de trolig skrive testamentet, og da kan de i verste fall testamentere bare til henne og hennes barn. (Dette gjør de sikkert også siden hun trekker i trådene) Evt hun kan bruke opp arven eller gi den vekk til egne arvinger før vi får den. Så det er ett lite gunstig alternativ for vår del.

Hele denne saken om arven og brevet gjorde oss vel egentlig mest nervøse for om hun kanskje er så syk at hun kan finne på å gjøre han noe. Uten at vi vil virke paranoide og diskutere dette nærmere. Men n¨r pappa først nå etter så mange år endelig innrømmer at hun er syk så kan det være at han fremdeles har tungt for å innrømme hvor syk hun faktisk er. Dette er også en av grunnene til at jeg per nå ikke tør sende han melding eller ringe, og for at hele denne posten er anonym.

Jeg skal spørre han om han helt ærlig tror hun kan være farlig for han når jeg snakker med han, men jeg er redd han kommer til å være uærlig når han svarer.

Jeg har ikke møtt henne på mange år nå, og det er vanskelig for meg å si hvor ille dette er kun basert på det jeg hører.

 

Det jeg hadde håpet er at kanskje akkurat den biten evt kunne være med å få henne innlagt enten hun vil eller ei. Hvis pappa får litt pusterom vil det nok bli lettere for han å bryte ut.

 

Jeg vet forøvrig også at hun er svært paranoid. Klikker i vinkel og sier han er utro hvis han har vært vekke noen timer på feks jobb feks. Jeg vet at hun var på samme måte mot eksmannen sin. Jeg snakket mye med han tidligere.

Hun virker også "obsessed" av mamma. Har sendt meg meldinger og anklager mamma for at hun og pappa sender meldinger til hverandre. (Mamma har sagt at kors på halsen dèt gjør hun ikke - og jeg tror henne. Hun hadde virkelig ikke tatt i pappa med ildtang.)

Hun har også gått inn på facebooken hennes, prøvd å lagt henne til som venn, lagt til hele mammas venneliste som sine venner osv.    Hun er et jævla barn.

 

Om hun har Borderline?

Meget mulig. Noe er det.

 

Det har bare blitt slik at vi prøver å le av hele greia. Det er så patetisk.

 

Anonymous poster hash: 2cd1d...6b6

[toro6]

Hvis dette destruktive forholdet er av "vanlig" art, hva nå enn det er, så kommer han til å innta en staut forsvarsposisjon og forsvare henne i det lange... Og hva hender når hun får vite at familien hans har begynt å helle sterkere lut på problemet?

 

Som sagt tidligere, du burde ta kontakt med noen som jobber med dette. En psykolog eller lege. Fastlegen din f.eks kan brukes til mer enn å se på suspekte føflekker.

[what_no2000]

Det viser seg at vi kan nekte, men da vil de trolig skrive testamentet, og da kan de i verste fall testamentere bare til henne og hennes barn. (Dette gjør de sikkert også siden hun trekker i trådene) Evt hun kan bruke opp arven eller gi den vekk til egne arvinger før vi får den. Så det er ett lite gunstig alternativ for vår del.

Et testamente kan ikke gjøre pliktarvinger (barn) arveløse. 2/3 av arven må uansett fordeles likt mellom de, ev. begrenset til 1 million per barn.

 

Det følger av arveloven § 29: "To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren [...]"

 

Gitt at man ikke er gift kan resten av arven fritt fordeles til andre eller gis til bare ett barn.

 

Samboere har i noen tilfeller (hvis man har felles barn, mm.) krav på 4 G (dvs under 400 000). Disse 4 G har prioritet hvis det ikke er nok verdier til både livsarvinger og samboer. (Ektefeller har en tilsvarende prioritet på å få 4 G, hvis det er lite verdier.)

 

Men det er som du sier mulig å gi bort hva man vil mens man lever til hvem man vil. En forutsetning er at gaven er reell, dvs. at man faktisk mister det man gir bort. Hvis man f.eks "gir bort" huset til ett barn under forutsetning at man selv kan bo der til man dør, så regnes det ikke som en gave men som en dødsdisposisjon på samme måte som et testamente, og reglene for pliktarv vil fortsatt gjelde for "gaven".

[youngandfree]

Dette høres ikke ut som et lett situasjon. Men jeg må desverre si jeg kjenner meg igjen i min foster-stemor. Jeg er fosterbarn og hun ville ikke ha meg, så jeg ble kastet ut som 15 åring...Den sterke snille tøffe fosterfaren min var blitt en tøffel. En skikkelig tøffel. Hun manipulerte vekk barna hans så de ble hjemløse. Mens hennes barn fra tidligere ekteskap skulle få bli... Du er ikke alene her i verden. Og min biologiske mor har bordeline , er bipolar og manisk ganske ofte - dette hørtes ut som henne til de grader. Inleggelse er lurt, om så mot fri vilje...De kan skade seg selv og vil forstå etterhvert. Veldig manipulerende også.

[IHaveADream]

TS:

 

Din far er ikke et barn. Han har VALGT denne damen, og VALGT å forbli i forholdet og VALGT henne over dere og deres mor.

Han må selv VELGE å forlate psykopaten. Begår hun selvmord, så ja, da gjør hun det. Det vil ikke være din, din mors eller din fars skyld dersom hun gjør det. Ingen kommer til å klandre dere.

 

Hele poenget er at det er din far alt beror på her; det er han som må gjøre et VALGT. Så enkelt er det.

 

For øvrig bør du lære deg forskjellen på "ett" og "et".