Store kommunikasjonsproblemer i familie

[AnonymDiskusjon]

Hei! Jeg kommer fra en stabil familie, men jeg har store problemer med kommunikasjon med foreldre og mitt søsken. De skal alltid presse på meg meninger om hvordan livet mitt burde være, alt fra store ting til små detaljer. De gjør narr av mine egne meninger og forteller meg gjerne at alt ved verden rundt meg prøver å manipulere meg.

Jeg er drit lei av dette. Jeg har kuttet ut kommunikasjon med dem i flere år. De er de eneste som oppfører seg på denne måten mot meg. Alle andre er da mer normale. Jeg elsker vennene mine og har aldri hatt problemer med dem.

1. De prøver alltid å fortelle meg at vennene mine lyver til meg, prøver å manipulere meg, og forteller meg ting fordi de har intensjoner. Eksempler:
Meg: "Jeg har lyst til å studere ingeniør"
Foreldrene mine: "Nei det må du ikke finne på."
Meg: "Vennene mine xxx og zzz trives veldig godt. :)"
Foreldrene mine: "Det sier de BARE fordi de vil skryte og manipulere deg. Er du så naiv at du tror på dem?"

Mor: "Den jakken er altfor liten!"
Meg: "Jeg liker den, xxx sa også at den var veldig fin."
Mor: "Det sa hun BARE for å være hyggelig mot deg! Skjønner ikke at du tror på dem sånn uten videre. Du er så naiv."

Søster: "Hvordan går det med han gutten du liker?"
Meg: "Det går fint, xxx har også sagt han sikkert liker meg."
Søster: "Det sier hun BARE for å være hyggelig mot deg. Stakkars deg som tror på det."

Meg: "Kan dere ikke slutte å ha meninger om livet mitt?"
Foreldre: "Men vi prøver bare å hjelpe deg! Skjønner du ikke at du må bli hjulpet? Så naiv du er. Vi er foreldre så vi må passe på!"

Dette er bare noen eksempler, de kontakter meg for å si slike ting flere ganger i måneden over flere år.

Jeg tar selvsagt ikke telefonen flesteparten av gangene de ringer, men jeg synes det er trist at vi ikke kan være en normal familie med normale samtaler.

Anonymous poster hash: 1e32c...e73

[Kikert]

De gjør det de sier at andre gjør..., de fortjener en ironisk

 

Er ikke mye å gjøre desverre. Slike kontrollerende mennesker er et herk. Jeg vet ikke hvordan de er mot andre, men det virker som om de har et stort behov for makt på en måte som er regelrett destruktiv for deg.

 

Man trenger ikke kontakt med slike folk uansett om det er familie. Man tåler litt ekstra fra familien selvfølgelig, men man må sette en grense med dem også. Jeg har kuttet kontakt med over halvparten av familien pga. ekstrem drittslenging og nedlatende tone, det er noe av det beste som har skjedd i livet mitt.

 

Jeg vet ikke hva du synes du bør gjøre, men jeg anbefaler å gi helt f. Bare det at du skriver et innlegg her viser jo hvor ille det er.

[Emsal]

Du glemte å skrive noe på siste linje "Kan dere ikke slutte å ha meninger om livet mitt?, xxx sa også dere burde slutt å ha meninger om livet mitt."

 

Men sånn seriøst hva har det noe å si hva xxx har sagt? Jeg er enig i at foreldrene overdriver, men det gjør de bare for at du skal bli dytta i retninga å tenke selv. Ta første eksempelet:

 

Meg: "Vennene mine xxx og zzz trives veldig godt. :)", bare fordi de trives godt med studiet sitt betyr ikke at du kommer til å gjøre det. Hvis du hadde sagt noe som, "Jeg har tenkt på dette lenge og har sett på fagene og det er noe jeg synes jeg virkelig kommer til å klare, jeg har dessuten også snakket med studieveilederen". Hvis du hadde sluttet å bruke vennene dine som begrunnelse hver gang, så tror jeg ikke du hadde hatt dette problemet. De vil bare du skal begynne å tenke litt kritisk.

 

Jeg mener å huske at jeg hadde samme problemet før når jeg var liten. Men jeg skjønte da etterhvert at det var lurere å begrunne det med noe annet enn at h*n sa det. Og faktisk komme med noen konstruktivt. Jeg tror bare foreldrene dine ikke tror du er voksen nok enda og ser fortsatt på deg som et barn.

 

Jeg ser du elsker vennene dine. Jeg liker og mine venner, de støtter meg i gode og onde tider, men det er nettopp det venner er til, foreldre i min mening er "folk" som skal forberede deg på det virkelige liv. Venner kommer aldri til å være strenge mot deg eller si ting som du ikke liker, selv om det av og til må til.

 

Ta et eksempel: Vennene dine støtter deg med å ta et studie, mens foreldrene dine er "negative". Etter halvanne år med studie synes du ikke dette var noe gøy lenger, og slutter. Vennene dine kommer og støtter deg igjen. Men hvor langt har du kommet i livet? Hadde du klart å unngått dette med å høre på foreldrene dine og kanskje kommet med noen bedre argumenter enn h*n sa ditt og datt? Kanskje du ikke hadde valgt dette studiet i det hele tatt. Selvfølgelig blir man rikere av erfaringen, men du vil heller ikke sløse bort så mye av livet ditt bare på å få erfaring. Hadde det ikke vært bedre å hørt med noen som har litt mer erfaring enn deg og dine venner?

 

Disiplin, gjennomføringsevne og kritisk tenking er noe man som oftest lærer på skolen. Jeg mener at foreldrene dine bare prøve å lære deg disse tingene. Det er mulig de gjør det på en dårlig måte, men de er mennesker de også og er ikke perfekte.

 

Nå som jeg har sagt dette så synes jeg foreldrene dine oppfører seg som noen idioter og jeg synes de kunne støtte deg litt mer. Måten de oppfører seg på kunne vært bedre. Bare husk på at det er ditt liv og at det hverken er din foreldres eller dine venners liv.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar, men du misforstår, jeg bruker selvsagt ikke venner som begrunnelse hver gang, det er ganske siste utvei egentlig.

Når jeg prøver å bruke mine egne meninger som begrunnelse, slik du foreslår, hjelper det like lite. Mine egne meninger er også verdiløse for dem.

Det å si at jeg tror jeg vil trives på et studie fordi jeg liker fagene har jeg selvsagt også sagt, men jeg får fortsatt som svar at:
"Du vet ikke hva du snakker om. Du er altfor ung. Vi som er eldre vet alt mye bedre enn deg. Du har ingen fremtid der."

Slike ting.

Anonymous poster hash: 1e32c...e73

[Kikert]

Uansett så burde foreldrene ordlegge seg anerledes. Man kan presentere en ting på flere måter med forskjellige resultat, den ene skaper bråk mens den andre skaper fred.

[Emsal]

Foreldrene høres ut som de er veldig høye på pæra. Her kreves det nok en god porsjon krenking, ikke av deg, men av noen som kanskje er rundt samme alder som foreldrene dine. Du må finne deg en person, som er villig til å høre på dine meninger og få den personen til å si det til dine foreldre. Du kan snakke med nære venner eller familie av dine foreldre. Du er sikkert venn med noen av de på facebook, hvis ikke så kan du bare legge dem til og slå av en prat. 

[AnonymDiskusjon]

Veldig god idé å alliere meg med en annen person på deres alder. Problemet blir å finne noen. Kanskje jeg skal våge meg på en nabo eller venn av familien, eller bare familieterapi.

Har også lest en strategi om å skrive ned ordrett det som blir sagt, med en gang det blir sagt, og la dem lese gjennom det senere. 

Haha, her er en samtale fra sist jeg traff dem, bare til underholdning:

Jeg kommer ut av dusjen.
Moren min: "Har du dusjet? Hvorfor vasket du ikke håret??"
Meg: "...jeg vasket håret."
Moren min: "Men det er jo så flatt!"
Meg: "Flatt?"
Moren min: "Du kan ikke bare gå med det slik! Det er jo kjempeflatt!"
Meg: "...."
Moren min: "At du ikke gidder å høre på meg! Dette er veldig viktig!! Hår må se litt luftig ut. *hun begynner på en 10 minutter lang tale om hår* "

 Håret mitt så jo helt normalt ut for en som nettopp hadde dusja.

Anonymous poster hash: 1e32c...e73

[Kikert]

Drit i nedskrivning, de vil bare avvise det med at du har skrevet feil. Ta opp samtalene med telefonen eller noe, da kan de ikke nekte for noenting.

[€uropa]

Jeg vet ikke hvordan du kan få familien din til å oppføre seg og kommunisere bedre. Jeg tror egentlig ikke at man kan forandre andre voksne mennesker.

 

Men jeg forstår godt at du lar være å svare på telefonen. Som innlegg #2 er inne på, trenger du ikke å ha kontakt med mennesker som trekker deg ned bare fordi de er familie. Jeg har selv brutt med en bror og er i prosessen med å bryte med ei søster (av andre grunner enn dem du har). Det er trist, men er den beste løsningen for meg. Selv om faren min ikke argumenterer akkurat slik foreldrene dine gjør, har han også en tendens til å si ganske håpløse og sårende ting når vi er sammen. Jeg bryter ikke kontakten med pappa, men jeg begrenser den til noen få ganger i løpet av året.

 

Akkurat hva en normal familie er, vet jeg ikke. Jeg vokste jo opp i den tro at jeg hadde en normal familie. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, har bodd langt vekk fra dem, har fått egne erfaringer, truffet mange andre mennesker og reflektert over det, har jeg blitt mer bevisst på at særlig pappa og stemor sier og gjør ting som egentlig er ganske merkelige, uforutsigbare og i noen tilfeller på direkte akkord med sosiale normer. Så hvem vet hva en normal familie er.

 

Hilsen mann på 23 år.