hva vil han - og hva skal jeg gjøre?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har hatt kontakt med en fyr i noen måneder nå, nesten et helt år. Vi har i hvert fall snakket omtrent hver dag i rundt 7-8 måneder. Jeg har kun truffet denne personen noen få ganger. Vi bor et godt stykke unna hverandre. Jeg synes dog det har vært litt viktig å truffet hverandre, og skulle ønsket vi kunne truffet hverandre oftere. Jeg forstår at han både har sitt å slite med og har andre mennesker enn meg i livet sitt, men jeg mener han skulle prioritert meg mer. 

 

Og nå er jeg helt fortvila og vet ikke hva jeg egentlig skal gjøre. Jeg har oppriktige følelser og er virkelig glad i denne fyren. Det er ingen andre jeg har følt det slik for. Men jeg merker tålmodet mitt begynner å avta. Jeg vet ikke om han vil være min kjæreste. Jeg tror ikke han er klar for å introdusere meg for familien eller vennene hans. Jeg er kanskje ikke det jeg heller, men synes likevel det er fælt at han ikke ønsker det. 

 

Når sant skal sies har jeg også mine problemer. Jeg er uten jobb og sliter en god del sosialt. Jeg liker ikke å påpeke at jeg selv er dum, men jeg er det. Jeg vet ingenting om samfunnet, politikk og ting som skal være allmenn viten. Jeg vet ikke om jeg i utganspunktet er tilbakestående, men noen ganger lurer jeg på om det er noe galt i hodet mitt. Jeg tror han har merka det også, men jeg vet han er glad i meg. 

 

Gidder ikke å skrive noe mer her, men håper dere oppegående personener på dette forumet kan ta dere tid til å hjelpe meg til å få en klarhet. Bare still spørsmål hvis dere trenger å vite mer.  Dilemmaet mitt nå er litt; skal jeg prøve å finne meg noen andre? I det minste la meg selv få hooke opp med noen. Fordi jeg synes det er litt gøy. Men vet at denne fyren ikke ville likt det. Og det er ikke verdt å miste ham for litt tåpelig hookinggøy en kveld? Jeg vet at han ikke gjør det med noen andre. Men jeg blir så frustrert over at han ikke får til å møte meg. Er det det at jeg ikke er bra nok, er det kanskje ikke like greit å bare la meg gå da? 

Anonymous poster hash: 9bc52...c5b

[Uferdig Setnin]

Har du prøvd å snakke med vedkommende om det du skriver om her? Det kan være en god plass å starte.

[chili89]

Ja, absolutt. Jeg er lei av meg selv fordi jeg har masa så mye på ham. For eksempel ville han ikke at jeg skulle gjøre noe fordi han var bekymra for meg. Ja, er enig i at det er grunn til bekymring, men samtidig mener jeg det er viktigere å leve livet enn å være for forsiktig. Jeg har slitt med psyken, og jeg tror dette kan være med å løfte meg opp. Det kan hende det er helt bortkasta òg, men det er ikke bestandig man vet før man har prøvd. Jeg sa så mange ganger til han at han skulle møte mine krav, hvis ikke gjorde jeg dette. Jeg liker ikke å true på denne måten, men jeg ville gi ham et valg. 

 

Ble til slutt såpass lei, at jeg tok mitt valg. 

 

Jeg spør ham om han har følelser for meg, om han potensielt sett kan tro vi kan bli kjærester. Han svarer aldri ja eller nei, men gir uttrykk for at han vil (det er ikke nok for meg, jeg må ha det i klartekst, for jeg har misforstått i tidligere relasjoner. Men så trenger han tid, siden han sliter med helsa. Og jeg har min sympati, men jeg er usikker om det blir brukt som en unnskyldning. Jeg kjenner andre som sliter med kroniske smerter og gjør ditt og datt liksom. Jeg vet at folk er forskjellige, men burde han ikke kunne ofre litt hvis han mener det når han sier han vil møte meg? Hva kan jeg gjøre liksom? Og jeg vet ikke om han overdriver. En ting er om han har en fysisk sykdom. Men så har han også psykiske ting, og det virker som han ønsker at jeg skal forstre opp under de problemene. Jeg har ikke nok kunnskap om det til å komme med faglige begrunnelser for hvorfor tankegangen hannes ikke er riktig, men jeg vet at den er feil. Og hvis jeg skal støtte han i det, støtter jeg faktisk en psykisk lidelse. 

[novaster]

En ting er i alle fall sikkert. Du er ikke dum.

Du reflekterer over din egen situasjon, skriver godt og konkret, har empatiske evner og setter deg inn i andres situasjon. Innsikt i allmennkunnskap og samfunn er ofte styrt av interesser/type intelligens, og gjør deg verken "dum" eller "smart" - hvis man absolutt skal gi det merkelapper, så ville jeg kalt det uinformert/informert. Du er jo allerede klar over at du ikke har total oversikt - og det krever ganske mye selvinnsikt, og er som oftest å foretrekke over noen som tror de vet alt om hvordan verden fungerer.

 

Hvis du har følelser for personen kan du kanskje tenke/føle litt over årsakene til dette. Ofte er følelser alene et dårlig, og ustabilt grunnlag å gå inn i et forhold på. Gjør han noe for deg, som ingen andre kan? Inspirerer han deg? Gjør han livet ditt bedre - eller er det avvisningen som gjør det spennende? Gir han deg energi?

 

Sier ikke at et forhold ikke kan funke (vet alt for lite om situasjonen deres), men vil foreslå at du tenker på deg selv først - forbedre situasjonen du er i, der det er mulig - og deretter satse på eventuelle forhold. Å hooke rundt fikser ingenting, men det kan gjøre at du treffer noen du liker enda bedre - og som i beste fall er en mye bedre match.

Endret 23. november 2016 av novaster

[Eirik Blodøks]

Litt utydlig her for min del. Ut i fra teksten er det uklart for meg om det er begge som sliter med psykisk helse, eller begge? 

 

Uansett er det viktig å ikkje bruke forhold til å forbedre psykisk helse. Psykisk helse er noko ein bør ha litt kontrol på FØR ein går inn i eit forhold, fordi det kan være svært destruktivt for forhold, og meir for deg sjølv dersom forholdet skulle gå nedenom. 

[chili89]

Litt utydlig her for min del. Ut i fra teksten er det uklart for meg om det er begge som sliter med psykisk helse, eller begge? 

 

 

 

Om det er begge eller begge?

 

Neida, vi begge har vel hvert vårt, men han er fungerende i jobb, og det er ikke jeg. Han holder seg oppdatert og er mer årvåken. Istedet for å utdype, kan jeg si det så enkelt at han er smartere enn meg. Mer kunnskaprik og tar ting enklere. Jeg er dum i forhold til ham. En følelse jeg ikke liker. Men! Han ser ikke ned på meg, og til tross for alt dette, føler jeg at (oi, skummelt for meg å tenke slike positive tanker, men) han ser noe i meg og har troen på meg. At det kanskje en plass i meg finnes et ubrukt potensiale. Eller han får i det minste meg til å tro det. Jeg føler han godtar meg slik jeg er, men genuint ønsker at jeg skal leve ut potensialet mitt. Jeg vet jo ikke hva han tenker, men med denne typen tror jeg at det gjelder like mye å lese ham som å høre på ordene han sier. (Eller ikke sier)

 

Som svar til Novaster; ja, jeg føler virkelig han gir meg energi. Jeg har aldri (eller i hvert fall ikke på veldig lenge) følt at jeg har ønska ting, ønska å engasjere meg i ting, vite og lære nye ting. Det er litt morsomt, for aller først gang vi prata sammen, sa jeg til han at han fikk meg engasjert i ting. Det var ikke det at det var en løgn da heller, men man sier jo ting man ikke legger så mye verdi i, når man bare smalltalker med folk.

 

Og for å svare Eirik igjen; ja, det er ingen god idé å bruke et forhold til å kurere en psykisk lidelse. Men jeg tror kanskje jeg starta den prosessen like før jeg ble kjent med denne personen. (Å bli frisk på en måte) Og det er kanskje en av årsakene til at jeg faktisk har fått den muligheten. Altså at jeg var kapabel til å inngå en relasjon og vennskap med vedkommende. Sett alle følelsen og den typiske mann/kvinne kjærligheten til side, er det vennskapet som alltid har betydd mest for meg. Jeg har også følelser, både fysiske og emosjonelle, noe som både kan være godt og vondt. Virkelig vondt når det har vært på sitt verste. Men slik er vel kjærlighet kanskje? Nå vet jeg ikke enda om dette er sånn ekte kjærlighet som de kaller det. Men jeg utelukker det hvert fall ikke. 

 

Hvert fall. Jeg prøver å ikke tenke for mye og langt frem og definere i hytt og pine. Og en psykisk lidelse er ikke bare bare, og sannsynligvis noe jeg må lide med resten av livet. Det betyr ikke at man skal unngå forhold eller kjærlighet. Går det skeis, kan det selvfølgelig hende det går skeis med meg også. Men altså, jeg har vært igjennom mangt et følelsestog igjennom livet, og okke som hvordan dette går, er jeg interessert i å se hvor langt det kan gå. Har nok allerede kommet så langt, at jeg tror skadeomfanget vil være like ille uansett om det først går ille. Hva har jeg å tape? 

 

Det med hookings var en dårlig idé. Dessverre måtte jeg lære det på den harde måten. Jeg tenkte jo aldri at jeg ville finne meg noen bedre. Eller altså. Man vet jo aldri om man kan finne noen bedre. Hvordan kan man vite at en person er best for deg liksom? Jeg må jo være ærlig og innse... det kan være noen andre som er bedre for ham også. Kanskje er vi en perfekt match, kanskje finnes det en match som er bedre for oss begge der ute..? Ingen besitter fasitsvaret.. Jeg bare tenker at akkurat nå er vi gode for hverandre. Selv om den destruktive delen av meg tenker at jeg ikke har noe godt å gi ham. Jeg innser det er en tankegang jeg må legge bort hvis dette skal ha noen sjans til å gå.  

 

Tilbake til det det med hookings og leten etter noen andre og bedre... Etter forrige innlegg jeg skrev, ble jeg delvis kjent med et nytt menneske. Jeg nevnte at jeg skulle gjøre noe som han fyren var sterkt imot. Dette var da en reise... Og nå sett i retrospekt, var det noe jeg absolutt trengte! Selv om denne reisa også var vond på mange måter. Men slik er jo livet, dere, vonde og gode følelser. Jeg tror jeg begynner å lære meg at man faktisk skal kjenne på de alle.  

 

Huff, nå roter jeg meg bort litt her. Hvert fall, ei jeg traff på reisa, kunne fortelle meg om en litt interessant innsynsvinkel på det med kjærligheten. Og det er at det til syvende og sist ikke heter at det kun er en som er forleksa eller har følelser. Er det ekte kjærlgihet, er det gjensidig. Altså, hun forklarte det mye bedre enn meg, men jeg er for trett til å tenke supertydelig nå (eller skrive). Kort forklart tror jeg det kan handle om at (hvert fall for min del), ja, det er lett å bli betatt osv, men som oftest for at det skal gå dypere, må man ha et eller annet ønske og tro på at det kan bli noe mer. Og jeg tror ikke de fleste har det, om det ikke er gjensidige følelser. En illusjon kan det så være, ja, men ikke noe mer enn det, da... Nå vet jeg ikke om dette er noe som stemmer eller ei. Men synes en del av det virka logisk i alle fall.  

[Baardsen]

Lev i nuet og ikke planlegg så mye men bare gjør det. Men nei klart en må planlegge litt. Kanskje han er skuffet over livet og kjærligheten og alt aldri ble slik han trodde. Du kan ikke slenge han over ryggen og bare ta ham med hjem. Eller jo du kan men det blir jo litt rart. Du kan jo ikke presse han opp i et hjørne for at du vil se han velge heller. Nei det blir for dumt.

[Civilix]

Jeg har hatt kontakt med en fyr i noen måneder nå, nesten et helt år. Vi har i hvert fall snakket omtrent hver dag i rundt 7-8 måneder. Jeg har kun truffet denne personen noen få ganger. Vi bor et godt stykke unna hverandre. Jeg synes dog det har vært litt viktig å truffet hverandre, og skulle ønsket vi kunne truffet hverandre oftere. Jeg forstår at han både har sitt å slite med og har andre mennesker enn meg i livet sitt, men jeg mener han skulle prioritert meg mer. (...)

 

Anonymous poster hash: 9bc52...c5b

 

Forstår jeg det riktig at han ikke ønsker å prioritere reise til deg? Eller er det at han ikke ønsker besøk av deg heller?

 

Som den part med mest tid er det jo bare fornuftig at du bruker tid på reise for å møtes.

[chili89]

 

Jeg har hatt kontakt med en fyr i noen måneder nå, nesten et helt år. Vi har i hvert fall snakket omtrent hver dag i rundt 7-8 måneder. Jeg har kun truffet denne personen noen få ganger. Vi bor et godt stykke unna hverandre. Jeg synes dog det har vært litt viktig å truffet hverandre, og skulle ønsket vi kunne truffet hverandre oftere. Jeg forstår at han både har sitt å slite med og har andre mennesker enn meg i livet sitt, men jeg mener han skulle prioritert meg mer. (...)

 

Anonymous poster hash: 9bc52...c5b

 

Forstår jeg det riktig at han ikke ønsker å prioritere reise til deg? Eller er det at han ikke ønsker besøk av deg heller?

 

Som den part med mest tid er det jo bare fornuftig at du bruker tid på reise for å møtes.

 

 

Nei, altså, hoveproblemt da jeg skrev første post var vel egentlig at det ikke gikk an å planlegge et treff. Om det så var hvor jeg bor eller hjemme hos ham. Og om det så var én uke eller et par måneder frem i tid. Har ikke noe imot å reise til han, men hadde behov for å hvert fall planlegge minst ei uke frem i tid. Men jeg føler ting er noe bedre nå da, og kanskje jeg kan klare å være litt mer impulsiv også. Dog impulsivitet er også litt problem for ham, har jeg følelse av, på en måte. Igjen er det litt dumt for begge parter å planlegge sånn over ei måned frem i tid også. 

 

Uansett. Jeg var såpass usikker da jeg skrev første post. Er tingen at han ikke vil ha meg, ikke ser noe fremtid for oss osv... Tanker som surret i hodet mitt. Da er det jo dumt for meg å holde meg tilbake på andre fronter i livet, tenkte jeg. (Men som en her tidligere nevnte, å hooke rundt løser ingenting. Det er jo ikke slik at jeg må gi avkall på andre ting som jeg vil liksom) Men jeg føler meg litt smartere og sikker nå. Ting tar tid. Og det folk sier eller ikke sier, er ikke alltid det man må fokusere på, men prøve å lære seg å lese hele bildet isteden. Jeg er ikke så god på det. Er vel som alt annet i livet, en læringsprosess. 

 

Jeg er enig i at den med best tid, burde bruke mest tid på å reise. Men det er også godt å føle seg prioritert og at den andre parten liksom har lyst til å ofre noe for deg også. Jeg tenker det har litt med hva man faktisk velger å bruke tiden til. Selv om jeg ikke har noen jobb, kan jeg gjøre meg selv opptatt jeg også, men jeg velger jo å gjøre ting med han istedet.  

 

Dog jeg vil ikke at han skal se på meg som plikt, jeg vil at han skal ha lyst til å treffes osv. Kjenne på savn av å ikke være sammen osv.