Stefar rollen

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler jeg trenger å ventilere noen følelser da jeg har gått en stund uten å si noe til min samboer.

 

Vi ble sammen for 1 år siden, hun har en sønn på 2 år med en annen.

Det er ikke verdens beste forhold mellom meg og sønnen hennes, men ikke dårlig heller, han er for lengst over den sjenerte episoden i starten og har til og med kalt meg pappa noen få ganger, og vil ha meg med å leke med.

 

Men jeg klarer ikke la være å tenke på at hun har sønn med en annen, og jeg føler meg ikke helt som en del av familien. Samboeren min er den vakreste kvinnen jeg har sett, og da jeg møtte henne snudde hun livet mitt fra nær selvmord til ett liv jeg syntes var verdt å leve, frem til vi flyttet sammen og jeg begynte å tenke mer og mer på dette..

 

Jeg føler som at det er jeg som trakk det korteste strået, at jeg er minste prioritet, og at jeg bare har "tatt over" for en annen. Vi har ikke kjøpt huset vi bor i sammen, jeg har ikke startet noe med henne, bare tatt over for en annen. Det er vondt å tenke på at om hun måtte valgt å kvitte seg med 1 av oss så hadde det vært meg.

Og når jeg ser samboeren og sønnen hennes kose i sofaen mens de ser på barnetv så føler jeg bare sjalusi, sinne, og utelatelse, og hver gang han kommer hjem fra faren sin så er alt jeg hører er "pappa" ditt og "pappa" datt

Det er like vondt å se guttungen noen ganger, han ligner så på faren sin at det bare minner meg på posisjonen min og da begynner jeg å gruble igjen...

 

Jeg har lyst på et barn i fremtiden, ikke akkurat nå, men samboeren er usikker på om hun vil ha flere barn i det hele tatt, og det knuser meg å tenke på at jeg kanskje er nødt til å for alltid være minsteprioriteten og aldri få startet en familie, eller startet noe som helst... Som jeg sa så har hun gjort mye for meg bare ved å være den hun er, så det er ikke så enkelt som å si "jammen så gjør det slutt da, enkelt og greit" men jeg vet hvor følelsesløse noen folk kan være..

 

Er det noen som har opplevd/følt det samme? Eller er det bare jeg som ber om for mye og er problemet?

 

Anonymous poster hash: 5a05d...9bf

[Kikert]

Det er vondt å tenke på at om hun måtte valgt å kvitte seg med 1 av oss så hadde det vært meg.

 

Alle følelsene dine skjønner jeg, men det er positivt hvis en dame kvitter seg med deg for å ta vare på ungen. Barna er viktigst og en dame som ville valgt deg ovenfor ungen er ikke verdt det.

 

Du tenker for mye tror jeg og hvis det du tenker er rett så gjør det slutt. Hvis det du tenker ikke er rett så fortsett så godt du kan uten å tenke for mye. Hvis det du tenker viser seg å være rett så er du en erfaring rikere.

[AnonymDiskusjon]

Snakk med henne om dette!

 

Klem

Anonymous poster hash: a31a8...f99

[ilpostino]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver TS da jeg på mange måter sitter i samme båt med to bonusbarn. Hun vil alltid sette barna før deg, uansett og du vil aldri være "skikkelig pappa" selv om barnet feilaktig har kalt deg det ved et par anledninger. Det har begge mine gjort også.

[theGunner76]

Når du skriver at du var "nær selvmord" før du møtte henne, antar jeg at du sliter litt over gjennomsnittet med følelsene dine. Å snakke med henne om dette krever sin mann. Du vil møte lite forståelse fra hennes side at du er sjalu på sønnen hennes. Det er ikke nødvendigvis "unormale" tanker du sitter med, men å snakke med henne om dette krever en stødig tunge. Om du ikke har venner du kan sparre med anbefaler jeg deg om å søke en profesjonell samtalepartner. For prate trenger du. Bare ikke nødvendigvis henne, akkurat nå? Det kjenner du best på selv.

[oscrue10]

Ikke snakk med henne om det i hvert fall, men enten en fagperson eller en reflektert god venn som du stoler på.

 

Full forståelse for at du føler det slik, og jeg tenker omtrent på samme måte som deg. Jeg er singel, og veldig skeptisk til å innlede noe med en dame som har barn fra tidligere forhold. Men virker som at veldig, veldig mange av damene som er 30+ har barn.

[Civilix]

Ja utvalget av barnløse sigle damer på 30+ er ikke stort, dette er no mange av oss sliter med.

 

Det er mye av det du nevner som bare må jobbes gjennom(gjerne med profesjonell hjelp), men dette med å ha egne barn er kanskje noe du burde få utreda med samboeren. Alt det andre blir ikke mindre hardt hvis du i tillegg ønsker deg egne barn og samboer ikke er med på det.

 

Hvis dette med å være biologisk far veier tungt på deg er det best å vurdere det nøye nå, bedre å bryte før det blir for sterke bånd mellom deg og stesønn.