Jeg er veldig opp eller ned

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

- Jeg opplever dette så diffust at jeg synes det er vanskelig å forklare på en kort og konsis måte. Setter stor pris på de som likevel lover å lese gjennom hvis det er noe som virker uklart er det bare å spørre. Lover også å ikke forlate tråden straks jeg føler jeg har fått svar på det jeg lurer på. Kanskje er dette noe som gjelder flere enn bare meg?

 

Har så lenge jeg kan huske vært "plaga" meg at jeg ofte er veldig enten eller. Først og fremst gjelder det dagsform, tanker og prestasjoner, men det gjelder også hvordan jeg forholder meg til verden. Mer om det siste senere. Kort fortalt, så er det ofte slik at jeg enten føler meg som om jeg er på toppen av verden, eller så er alt helt bånn i bøtte. Enten så blir alt jeg tar i til gull, eller så blir alt jeg tar i til dritt. Jeg har søkt veldig mye på nettet etter dette, uten å ha funnet informasjon jeg føler kan forklare greia. Har lurt på om jeg kan være bipolar, uten at jeg føler at det forklarer alt heller.

 

Litt mer om hvordan det er å være meg:

Enten så føler jeg meg dritt, eller så føler jeg meg topp. Enten så presterer jeg veldig bra, eller så presterer jeg skikkelig dårlig. Det kan være mtp det sosiale: enten så har de rundt meg og jeg det dritgøy, jeg er midtpunktet (ikke at det trenger å være noe mål, ment som en situasjonsbeskrivelse) som får alle til å le og skaper god stemning og usikkerhet og manglende selvtillit i situasjonen finnes ikke. Eller, så sitter jeg stille i et hjørne og prater (i beste fall) med en person som jeg føler at jeg kjeder vettet av og er i veien for. Egentlig vil jeg bare hjem. Selvtilliten er fraværende, tør ikke møte blikket til folk, tror at ingen liker meg, osv. Enten lar jeg det ikke påvirke meg i det hele tatt om jeg tror folk liker meg eller ikke, eller så tar jeg det veldig innover meg.

 

På jobb (jobber som selger): enten så har jeg dritgode dager og leverer toppresultater. Føler at jeg kan selge til hvem som helst. Eller, så leverer jeg helt på bunn og klarer til og med å rote bort bestillinger (kunder som på forhånd har bestemt seg og oppsøker meg for å kjøpe). Selvtilliten varierer også voldsomt her. På dårlige dager føler jeg at jeg morer folk, om de ikke er interessert i det jeg selger, føler jeg uansett at jeg har gode samtaler med folk og er et positivt innslag i dagen deres. Det er både slik jeg evaluerer salgssamtalene, altså det jeg "ser" (jeg hadde god kjemi med den og den kunden og fikk den til å le), og innstillingen jeg går inn i samtaler med (personen kommer til å få en positiv opplevelse av å snakke med meg, uansett om produktet passer eller ikke, har jeg noe å tilby).

 

I relasjon til kjæresten: enten så har vi det skikkelig bra, eller så har vi det skikkelig dritt. På dårlige dager, kan vi krangle og skape dårlig stemning ut av ingenting. På gode dager, har vi det rett og slett konge bra.

 

Jeg trener boksing og også der er det det samme mønsteret: enten så "stemmer" alt, eller så går det til H uansett hva jeg gjør. Enten dukker jeg unna alt motstatenderen slenger mot meg og treffer han saftig i retur, eller så får jeg ikke til noe selv og tar slag som bare det.

 

Høres helt rart ut dette her, men dette er et mønster som går igjen. Enten så går ting bra, og de føles bra, eller så gjør de så til de grader ikke det. Alle har jo naturlige svingninger mellom gode og dårlige dager osv, men jeg føler at det svinger så mye mer for min del. På gode dager orker jeg også «alt», kan holde høyt tempo, og prestere bra, med skole, jobb, trening og venner gjerne i 16 timer i strekk, mens på en dårlig dag så kan det være helt utmattende å for eksempel bare treffe venner eller dra på jobb.

 

Vet ikke om det er relatert, men det der «enten eller» gjelder liksom egentlig det meste. Enten drikker jeg ikke, eller så blir jeg båret hjem. I perioder kan jeg spise svinesunt, mens i andre perioder kan jeg leve som en gris og meske meg med fast food og godteri. I perioder trener jeg vanvittig mye, i andre perioder orker jeg ikke trene i det hele tatt. Er liksom ikke nok å trene litt eller drikke litt, om dere skjønner?

 

Når jeg skriver ned dette her, ser jeg at mye av det nesten virker litt tvangs-messig. Og det er kanskje sånn det oppleves litt også. Hvis jeg spiser to ruter sjokolade «må» jeg bare ha resten, er jeg på løpetur, så «må» jeg ta den helt ut, til et punkt der jeg omtrent kaster opp etterpå. På en måte, for eksempel det med sjokolade, så er vel noe av dette ganske normalt, det gjelder svingningene på dagsformen også, jeg bare innbiller meg at svingningene er så mye større her. Ble mye jeg og meg her, men er det noen som skjønner hva jeg mener? Noen som har lignende erfaringer eller kan noe om dette? Er jo veldig fint på gode dager, men på dårlige dager er det slitsomt å være meg. Har bare lyst til å legge meg i en fosterstilling i en mørk krok og være alene.

 

Takk for svar!

Anonymous poster hash: 0416a...556

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg igjen i det der.

Noen dager klarer jeg alt.

Andre dager våkner jeg og det er såvidt jeg orker å kle på meg og gå på butikken.
Før kunne jeg spise et godt måltid med snaddermat, kanskje spise trøstespise på godteri, se film, serie eller spille spill. Det hjalp, som om jeg trengte en timeout eller påfyll med energi.

Men nå er det blitt verre, jeg klarer ikke å restituere meg. Jeg klarer å jobbe, problemet er egentlig å ha fri, jeg blir rastløs og klarer ikke slappe av.

 

Når dette skjer så blir jeg stort sett hjemme og prøver å unngå kontakt med andre. 

Så neste dag våkner jeg og er full av energi og klarer alt igjen. Jeg har vært hos lege, høye leververdier som er bekymringsfullt siden jeg ikke drikker alkohol, men ellers alt fint.


Kanskje jeg bare er sliten. Jeg har 8 eksamener nå i vinter, det må til for å bli ferdig med utdanningen på normert tid med godt snitt.

 

 

Jeg har ingen tips eller råd til deg, jeg håper kanskje du har noen til meg

Anonymous poster hash: 77924...807

[Pliscin]

Jeg kjenner meg også igjen i det du sier, nesten så mye at jeg føler innlegget kunne vært skrevet av meg. Jeg har dager der jeg sitter med en angst og dårlig følelse hele dagen, sier ikke et ord i lunsjen på jobb, greier ikke holde en samtale i telefon på jobben. Andre dager er det jeg som både ringer, ordner opp, og initsierer samtale i lunsjen. Det er dager jeg "låser" meg inne på kontoret. Og på fritid "låser" meg inne hjemme. Det er dager jeg ikke engang orker ta telefonen når dama ringer da hun skal bort et par dager.

 

På jobb kan jeg enkelte dager sitte og løse oppgaver 1 etter 1, og være i effektivt modus der jeg nesten imponerer meg selv. Andre dager er det så vidt jeg får gjort noe som helst, er ekstremt demotivert og føler meg håpløs. Greier ikke å fokusere nok til å få til enkel hoderegning eller huske hva jeg leste for 10 sekunder siden.

 

Jeg kan invitere meg selv på fest, og jeg kan unngå å prate med et menneske og bare sitte alene og drikke meg full på en lørdagskveld og høre på musikk. Som du sier er det avhengig av dagsform. Jeg trodde en stund det kunne være lavt testosteronnivå, og tok noe tilskudd selv om jeg skjønner at testo-tilskudd mest sannsynlig er bullshit. Jeg kjente faktisk en forskjell på humøret, nå prøver jeg å legge det til siden å se om det blir noe forskjell, eller om alt var placebo.

 

Jeg kan ha en plan i hodet, eller et "mindset" om å leve sunt, og få det til bra, og da gjerne gjøre mye ut av det. Prøve ekstreme dietter etc. Jeg har lett for å gå både opp og ned i vekt. Det samme gjør jeg med trening også, i perioder trener jeg 0, og andre gjerne annenhver dag, med intense økter og lange turer. Sliter med selvbildet og vil bruke kroppen som et verktøy for å forbedre det. Noen ganger har jeg gått mye opp i vekt, og da har jeg fått jeg panikkangst.

 

Har hatt mye angst og depresjoner oppgjennom årene, og isolert meg mye. Tror det kan ha preget meg. Har fortsatt en del indre uro. Hater store forsamlinger. Hater å ikke bli likt, og å ikke få oppmerksomhet. Livet mitt er som en berg- og dalbane på alle måter.

[dag1234]

@ TS: Synes du skal bestille time hos fastlegen og be om henvisning til psykiater/psykolog. 

 

Trenger ikke stemme, men det er ting du skirver som gir mistanke om bipolar lidelse, eventuelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Dette kan ikke fastlegene nok om, og du må til en spesialist for å få stilt diagnose og få eventuell behandling.  Ingen av disse tilstandene er det lett å diagnostisere på seg selv.

[Bjarnemann]

Hei, Pliscin, Anonym og dag!

 

Takk for flotte svar Driter i anonymfunksjonen, jeg. Innlegget var skrevet på en dårlig dag og jeg følte vel behovet for å være litt ekstra anonym. Hehe.

 

Dag: dette er noe jeg har tenkt litt på! Og når det kommer fra deg, så lytter jeg litt ekstra til det også, fordi jeg har sett innlegg av deg tidligere. Du skriver bra og gir gode råd Så var det det med å både få ut fingeren, og å finne tid. Føler ikke jeg har tid slik det er nå. Samtidig så er det kanskje slik at dette er noe jeg burde ta meg tid til. Men jeg vil jo helst klare meg på egenhånd. Klassisk, stolt mann, om du skjønner? Men, ja, dette er noe jeg har vurdert. Veldig. Og jeg burde vel bare dra. Er ikke som om jeg taper noe på det akkurat. Vet du noe om hva «løsningen» kan være i så fall? Jeg kan ikke så mye om dette her, men jeg vil jo helst unngå piller, for eksempel. Blir veldig glad om du leser resten av posten for øvrig, kanskje gir det deg et bedre bilde

 

Okei, "godt" det ikke bare er meg! Kjenner meg også veldig igjen i det dere skriver. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal bygge videre på det

 

Merker at det er litt vanskelig å strukturere det jeg skriver i forbindelse med dette temaet. Anyways, her kommer det et svar til dere begge Og til deg også, dag, om du er interessert i å lese en sånn vegg av en tekst.

 

Jeg føler meg også veldig sliten, anonym. Og når jeg tenker meg om, så er svingningene eller de dårlige periodene mest framtredende når jeg har mye å gjøre og lite tid til å hente meg inn igjen. Men det trenger ikke være sånn heller. Jeg gleda meg lenge til sommeren i år, fordi jeg regna med at den kom til å bli lik de to forrige. Begge de somrene var en to måneders opptur prega av kjempegodt humør, sosialt vinnerskap (i mangel av et bedre ord; var kjempesosial og hadde det bra mens jeg var det også - jeg hadde det gøy og lo med alle, alle hadde det gøy og lo med meg) og energi. Nesten litt euforisk. Denne sommeren ble mer middels. Og det er vel egentlig bra, for det er vel det jeg ønsker meg. Litt mer stabilitet. Problemet er bare det at de dårlige dagene/stundene ikke har blitt borte da. Slutten av høstsemesteret i fjor derimot, en periode med vanvittig mye stress og ting som skulle bli gjort (eksamensinnspurt, jobb, mye trening i forbindelse med boksing og julegaver) var en veldig god periode. Lange dager, mye å gjøre, men perioden var prega av glede over det jeg drev med og fremgang. Masse energi. Så fikk jeg en vanvittig tung periode etter det igjen da. Gikk i "hi" i juleferien og brukte deretter et par mnd på å hente meg inn igjen. Den perioden var et helvete. Var helt tappa for energi og fungerte ikke sosialt i det hele tatt. Vanvittig usikker og ingenting å gi, what so ever. Var som om jeg var tom for livskraft, om dere skjønner? Ikke sånn å forstå at jeg ikke ville leve lenger, slike tanker plages jeg heldigvis ikke mer, men tom for vilje, energi og incentiv.

 

Det er på en måte sånn det er for meg. På gode dager, så er det som om jeg henter energi fra et uendelig stort lager, mens jeg på dårlige dager er helt tom. På gode dager har jeg energi til å trene vanvittig mye og vanvittig intensivt, energi til å gi katten i hva folk tenker om meg, til å gjøre det jeg selv har lyst til, til å sette meg mål og nå dem, osv. På dårlige dager har jeg ikke energi til noen av delene og blir en etterdilter som er livredd for å gjøre et dårlig inntrykk på folk, som konstant blir misforstått og som ikke tør å ta plass i sosiale sammenhenger. Og da, som anonym nevner og Pliscin også, implisitt, slik jeg tolker deg, isolerer jeg meg. Jeg kan ta hele dager eller hele kvelder «av». Enten helt av, eller slik at jeg kun gjør det som er helt nødvendig for å komme meg gjennom dagen. Jeg drar for eksempel på skolen, men jeg lar være å lese når jeg kommer hjem og drar ikke ut med venner i helgen. Jeg isolerer meg, for det er det eneste jeg orker, og prøver å samle energi.

 

Om det hjelper å prøve å samle energi, vet jeg ikke. For det første sliter jeg litt med å få grep om kausaliteten her. Er det slik at manglende energi fører til dårlige perioder/dager/stunder? På en måte kan det virke slik, for ofte blir det bedre om jeg bruker litt tid på å hente meg inn igjen. I går for eksempel, hadde jeg en dårlig periode. Tok meg en blund midt på dagen, og det hjalp veldig. Uten at jeg kom helt på topp da. Men kanskje er det motsatt? At dårligere perioder fører til en følelse av at jeg mangler energi? For det første, så er det ikke gitt at jeg har en god dag om jeg har sovet bra og fått litt tid til å restituere meg. Dagen kan bli crap likevel. For det andre, så kan jeg også være kjempesliten, ja, helt utkjørt (for eksempel etter en slik 16-timersdag jeg skisserer i OP), men samtidig fungere godt. Skjønner/kjenner dere dere igjen? Selv etter en sånn dag, eller flere sånne dager på rappen, kan jeg være i godt humør, ha masse initiativ, en sterk vilje og god selvtillit/-følelse. Jeg kan altså objektivt sett være sliten, men likevel fungere kjempegodt. Eller, så kan jeg objektivt sett være ganske uthvilt, men fungere dritt. Men det hjelper ofte (litt) med en blund eller en time out om jeg først har det dritt. En annen ting som kompliserer litt, er om jeg lurer på om det egentlig gir energi å ta dager av slik både dere og jeg skisserer. Får man egentlig energi av å ligge død i sofaen og se på TV? Kanskje trenger man litt tid av, men kan det også hende at det hadde gitt energi om man hadde tatt tak i seg selv, kommet seg opp av sofaen og fått ting gjort isteden? Jeg vet ikke. Det har også vært færre oppturer i det siste. Hatt færre stunder der jeg gliser, der jeg koser meg i situasjonen, der jeg står foran speilet og smiler, synger og danser. Jeg lurer på, men er langtfra sikker på om det kan ha noe å gjøre med at jeg fikk meg samboer i juli (noe jeg er både glad og takknemlig for). Det kan hende at alenetid er viktig, dvs et ja på spørsmålet ovenfor om hvorvidt det hjelper å være zombie i sofaen noen ganger, og at det at jeg har fått mindre alenetid i det siste har påvirka situasjonen. Synes det er vanskelig å si noe om, føler egentlig at jeg famler i blinde når det kommer til dette her, men det er en hypotese i hvert fall. Likevel, så har jeg noen strategier jeg føler _kan_ hjelpe. Om de hjelper, eller om jeg tror at de hjelper, er dog umulig å vite helt sikkert. Kausalitet er noe dritt, vanskelig å få taket på.

 

Strategier:

Kose meg i øyeblikket. Jeg føler at det hjelper å være bevisst på å kose seg i øyeblikket. Det kan være å smake litt ekstra på det jeg spiser, kose meg ekstra med sangen som er på headsettet, eller nyte utsikten fra toget på vei inn til byen. Eller å se det morsomme i situasjoner. Ha det gøy. For eksempel på jobb, å ha det gøy i samtalene med kundene. At fokuset er der, istedenfor på alle salgene jeg ikke fikk de to siste timene, samtalene som gikk til helvete, osv. At jeg ser det irrasjonelle i situasjonen, og ler av det, når folk stresser med eksamen, istedenfor å la meg selv påvirke og bli grepet av håpløsheten. Om noe går til H, enten for meg eller noen andre, kunne le av det, istedenfor å banke seg selv/den andre opp.

 

Vende blikket utover. Dette henger litt sammen med det ovenfor. Å studere menneskene rundt meg når jeg sitter på toget, framfor å studere meg selv (sitter jeg riktig? Ser noen rart på meg? Er jeg en taper? Hvorfor var jeg så dust når jeg var med vennene mine tidligere i dag?) eller mobilskjermen.

 

Outcome independent. Være litt mindre avhengig av hvordan ting går. Å ikke tenke at «i dag skal jeg være midtpunktet» når jeg drar på fest. Eller at «jeg må ha x antall salg på jobb i dag, hvis ikke suger jeg». Og isteden fokusere på at jeg skal ha det gøy, at jeg skal kose meg, og så får det gå som det går og folk får synes det de vil om meg.

 

Fokusere på det positive. Tvinge tankene over i positive baner. Ofte, for eksempel, har jeg vært misfornøyd med meg selv om jeg «bare» har trent boksing to ganger, tatt en rolig løpetur og løfta vekter tre ganger i løpet av en uke. Siden det er normalen, så har jeg da vært misfornøyd om jeg ikke har gjort noe mer. Det gir jo ikke mening (og er også i grenseland for hvor mye trening kroppen tåler, men det er en annen diskusjon), jeg burde heller være stolt av meg selv som har fått lagt ned så mye trening. Eller på lørdag, da jeg gikk hjem med fem salg. Hadde tjent 1750 kr på fem timer. Ikke så aller verst for en student mao. Men jeg var sur og misfornøyd, fordi det var ikke et knusende toppresultat. Det var bra, men ikke _drit_bra. Eller når jeg har hatt en ok treningsøkt, men fokuserer på at jeg ikke tok så mange repetisjoner i knebøy som jeg helst ville, framfor å juble over at jeg har trent og opprettholdt kontinuitet. Eller når jeg banner over alt jeg ikke rekker om toget er innstilt, når jeg isteden kunne blitt glad for at jeg hadde fått en halvtime der jeg kan drive dank med god samvittighet. Jeg føler at det hjelper å vinkle situasjoner på en positiv måte.

 

Å være litt Lasse. Hvis dere ser på Farmen. Ikke som i at det er noe mål å være som han, men jeg tenker spesifikt på det at han gjør som han vil og gir faen i hvordan folk tar det.

 

Å ikke tenke for mye. Å ha et tomt sinn. Dette henger litt sammen med det jeg skrev om å vende blikket utover. å rett og slett ikke tenke. Har lest boka "The power of now", om dere kjenner til den, og jeg føler at det som står beskrevet der hjelper. Leste den boka på nytt på sensommeren/høsten i fjor, og det var faktisk samtidig med denne lengre, gode perioden. Kan ha vært et sammentreff, kan også hende at det hjalp.

 

Å være der for andre, å gi omsorg. Jeg føler at det hjelper om jeg har fokus på å gjøre andre godt. Om jeg tenker godt om andre mennesker, har et positivt menneskesyn, og er uselvisk mot andre. Gir uten å forvente noe igjen. Om jeg kan hjelpe andre, gir det meg glede selv.

 

Jeg føler at det ovennevnte hjelper. Men så var det det med kausalitet igjen da. I gode perioder, går dette mer eller mindre automatisk. Da bare er jeg sånn. I dårlige perioder, føler jeg at det ikke går, selv om jeg prøver. Så om jeg her har skrevet ned noen strategier som kan hjelpe, eller bare beskrevet hvordan en person som har det bra oppfører seg, det vet jeg ikke.

 

Dette var mye! Om noe, så hjelper det å skrive om dette

Endret 15. november 2016 av Bjarnemann

[dag1234]

Ut fra det du skriver har jeg fått styrket mistanken om bipolar lidelse - og hypotesen om personlighetsforstyrrelse er svekket.

Det virker som om det først og fremst er energien din og selvfølelsen som er dårlig regulert, det er typisk bipolar - og ikke kompliserte relasjoner til mennesker rundt deg, som er typisk ved ustabil personlighetsforstyrrelse.

 

Men jeg gjentar: dette må du få avklart hos en spesialist som møter deg ansikt til ansikt, og som undersøker deg personlig.

 

I fall du har en bipolar lidelse er det mye du kan gjøre utenom å ta medikamenter, selv om de fleste får det bedre med medisin enn uten. De fleste tåler disse medisinene godt og det er som regel få bivirkninger av dem. De virker ved å forebygge nye sykdomsutbrudd, og du merker vanligvis ikke at du bruker dem; omtrent som insulin for en diabetiker.

 

Du kan bli bedre kjent med deg selv og finne ut av hva du ikke tåler så godt, og slik oppdage - og respektere - grensene dine.

Du kan finne hva som trigger depresjonene og oppturene dine, og unngå å havne i de situasjonene der du overbelastes. Det kan du få hjelp til hos psykolog eller psykiater som har spesiell utdanning eller erfaring med bipolar lidelse.

Utfra det du skriver får jeg inntrykk av at du er en sånn som vi kunne ha god nytte av slik terapi. Du kunne hatt nytte av både individuell og gruppeterapi.

 

Noen steder har de egen undervisningsopplegg for personer med bipolar lidelse, så kalt psykoedukasjon. Der lærer en om sykdommen, hva den kan skyldes, hva som kan utløse den og hva som vedlikeholder den, og der kan du lære å ta bedre vare på deg selv og beskytte deg mot påkjenninger du ikke tåler.

 

Men det hele starter med å bestille time hos fastlegen og fortelle det du har fortalt oss her.

[Pliscin]

Er nok som dag sier, muligens Bipolar Lidelse eller kanskje Borderline Personlighetsforstyrrelse.

 

Jeg er veldig interessert i å få updates, og høre hvordan det går med symptomene og livet ditt forøvrig. Jeg har lest gjennom noen av trådene dine, og jeg kjenner meg igjen i mye, og mistenker at jeg har noe av det samme diagnose som deg. Det å spise mye eller lite mat f.eks. Jeg har også i perioder spist ekstremt mye, og i perioder ekstremt lite. Rast både opp og ned i vekt. Kan "nesten" ikke ta meg en pils uten at jeg får et behov for å drikke meg fra sans og samling. Blir vel en slags virkelighetsflukt det der. Jeg kan også ha en bra treningsøkt, men samtidig få litt OCD eller tvangstanker om at jeg må ta et sett til, og at jeg aldri blir helt fornøyd. Jeg kan gå dypt inn i meg selv og si at jeg skal ta ei moderat treningsøkt, men det går nesten aldri. Om jeg en økt merker 0 progresjon og kanskje får mindre reps enn for noen uker siden, så får jeg panikk. Jeg kan ikke ha en treningsplan, fordi jeg alltid vil prøve å overgå målene mine, og for at jeg kan få angst om jeg ikke når dem. Jeg kan heller ikke ha en kostholdsplan, fordi jeg alltid vil prøve å spise sunnere/mindre etc. Og samtidig føler jeg meg "låst" om jeg har det, og som jeg pleier å gjøre ting ekstremt og uforutsigbart greier jeg garanter ikke å holde den. Jeg er veldig avhengig av frihet.

[Bjarnemann]

Dag: igjen, takk for et flott svar   Du har helt rett i at det går på energi og selvfølelse. Tror jeg da, er ikke alltid så lett å vite hva som er hva. Men jeg er heldig, og har gode relasjoner til de rundt meg. Håper og tror at jeg stort sett behandler de rundt meg bra, og jeg får også mye "kjærlighet" av omverdenen. Kan godt hende at motstanden min mot piller er mer basert på fordommer og stolthet enn fakta. Jeg kan ikke så mye om medisinering mot bipolar lidelse. Likevel, merker jeg at det appeller mer til meg det du sier om å gjøre en innsats selv. Bare av nysgjerrighet: har som sagt sett innleggene dine før. Du skriver godt og informativt og jeg får inntrykk av at du kan mye om helserelaterte ting. Jobber du innenfor helsevesenet på en eller annen måte? Uansett: bidragene dine er gode, både her og andre steder, takk for det

 

Pliscin: skal se hva jeg får til! Har mye å gjøre til vanlig, så går ofte litt tid mellom de gangene jeg har tid til å sette meg ned på diskusjon.no og skrive. Hyggelig med interesse er det også For moro skyld; hvilke tråder er det du tenker på? Men, ja, kan godt prøve å få til noen updates. Leser med glede updates fra ditt liv også! Om noe, så merka jeg at det hjalp veldig for min del å skrive det forrige innlegget, der jeg fortalte om mine "strategier". Det er jo selvfølgelig omtrent umulig å vite hvilken vei kausaliteten går her (har jeg beskrevet atferd som kommer naturlig om jeg har det bra, eller har jeg beskrevet atferd som hjelper meg å ha det bra?), men jeg føler virkelig at det hjalp å skrive om det og bli litt mer bevisst på det selv. Og man burde nesten kunne legge til grunn at det hjelper noe. Har jeg fokus på å tenke positivt om ting som skjer, samt ikke gå med for mange tanker i hodet, så hjelper det meg ihvertfall til å tenke litt mer positivt og gjør at hodet til vanlig er litt tommere. Og det er jeg helt sikker på hjelper. Samt det å ikke være så blodseriøs hele tiden, det har jeg også kjent siden jeg skrev forrige innlegg at hjelper. Man må ikke prestere 100% hele tiden, og går noe gæærnt, så ordner det seg nok like vel. Om jeg gjør et dårlig inntrykk på noen, så er det kanskje ikke så nøye. Fokusere på å ha det litt gøy også. Ikke bare skole, jobb, trening, nødvendig sosialt samvær med kjæresten, repeat. Prøve å ha det litt gøy både med det man må gjøre, men også generelt sett. At ting man gjør er mer prega av glede enn av plikt, om du skjønner? Trening, feks, er noe jeg i utgangspunktet gjør fordi jeg har lyst. Så drar jeg det for langt, og plutselig er det plikt som driver meg. Da gir ikke treningen energi, humør og overskudd lenger, den blir isteden en kilde til negativitet, stress og dårlig samvittighet. Mer glede, mindre plikt, det hjelper meg ihvertfall

 

Har helt lignende erfaringer som deg når det kommer til både mat og alkohol. Ofte får jeg et slags sug inni meg, og jeg har bare lyst på mer, mer og mer. Helt til det ikke går lenger. Det gjelder spesielt usunn mat, der man helst bør nøye seg med litt (problemet er større med potetgull enn med torsk), og så til de grader med alkohol. De fleste gangene jeg drikker, okei, nesten alltid, så går det til H. men jeg kan helt fint la være å drikke. Men hvis jeg først starter..  . Samme med morrotobakk, som jeg har slutta helt med. Da jeg holdt på med det, så røyka jeg mye. Klarte liksom ikke å la være. Rart dette med maten, alkoholen og morrotobakken egentlig, til vanlig er jeg en person med ganske god viljestyrke og som har kontroll på ting. Kjøpte leilighet da jeg var 20 for egenoppsparte penger, har gode karakterer, er veldig godt trent, er generelt ganske fornuftig med penger, er flink til å utsette/gi avkall på nytelse for å oppnå noe, osv. Men likevel så krasjer alt når det kommer til spesielt mat og alkohol (og før morrotobakk). Vet ikke om du kjenner deg igjen i noe av dette?

 

Haha, en moderat treningsøkt er bare å glemme. Jeg gjør det samme som deg: jeg vet at det er dumt å ta den helt ut hver bidige gang. Det er ikke bare forgjeves, det er direkte kontraproduktivt. Jeg vet at jeg får bedre resultater, mer energi til vanlig og må mindre slit mens jeg trener om jeg bare holder igjen litt. Likevel går jeg i kjelleren hver gang når jeg trener. Er det snakk om en god dag på trening, skal denne bli så god som mulig og er det snakk om en dårlig dag, da skal jeg ihvertfall gjøre alt jeg kan for at den blir så lite katastrofal som mulig. Men selv om jeg gjør så godt jeg kan, er jeg likevel misfornøyd etterpå (med ref til et av punktene i forrige post med å vinkle ting positivt eller negativt). 

 

Jeg er også veldig opptatt av frihet! Jeg skal bli rik, men det er utelukkende fordi jeg vil ha friheten pengene gir. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om status, fine klær, dyr bil osv. Om folk prøver å begrense meg, kutter jeg dem ut. Jeg vil være sjef over meg selv. Og ironisk nok, er den eneste som legger ordentlig bånd på meg, det er meg selv. Jeg drar meg inn i stadig nye områder som jeg får ambisjoner i og føler jeg må prestere i. Jeg skal være best på skolen, best i bokseringen og best på jobb. Og en vinner sosialt. Det er jo egentlig ganske ironisk? Får inntrykk av at noe av det samme gjelder deg. 

 

De siste dagene, siden jeg skrev forrige innlegg, har forresten vært veldig gode! 

 

Jo, en ting jeg kom på, som så definitivt bidrar til å dra meg ned (vet ikke om du kan kjenne deg igjen i noe av dette?): for det første, tenker jeg at jeg kan få til hva jeg vil, bare jeg vil det godt nok. Om jeg er villig til å gjøre en innsats for det. Hvis noe går bra, så er det fordi jeg har vært flink, hvis noe går dårlig, så er det fordi jeg har gjort en dårlig innsats, enten kvantitativt eller kvalitativt. Til en viss grad, synes jeg at dette er et produktivt tankemønster. Det er veldig mye man kan få til, bare man vil. Samtidig, så kan det tappe mye energi og selvfølelse. Kjøpte ikke akkurat den kunden? Da burde jeg gjort en bedre salgssamtale. På den ene siden er dette produktivt, for det blir det motsatte av å skylde på omstendighetene og bortforklare dårlig innsats. Som feks å skylde på dommeren i fotball. På den annen side, kan det hende at det faktisk er helt umulig for akkurat den kunden å kjøpe produktet mitt. Da gir det liten mening å banke opp meg selv for noe som ikke var min feil. Eller i bokseringen: hvis jeg taper, så er det fordi jeg ikke har trent mye nok og smart nok. På en side en produktiv tankegang, for det legger opp til forbedring, på den annen side destruktivt. kanskje var motstanderen min faktisk jævlig god? Kanskje burde jeg, istedenfor å være sint på meg selv for et tap, klappe meg selv på skulderen for å ha gitt så god motstand som jeg gjorde? Eller i det sosiale: om jeg snakker med noen, og det er rar eller dårlig stemning, så tenker jeg at jeg er teit og at jeg burde gjort noe annerledes. Og det kan godt hende, men det jeg da utelukker, er den andre personen. Kanskje var faktisk den andre personen teit eller rar? Hvis jeg krangler med kjæresten, så tenker jeg også at det er min feil. Det jeg da utelukker fra regnestykket, er en annen person, med egne tanker og følelser, som er like ansvarlig for god/dårlig stemning som det jeg er. Skjønner du hvor jeg vil hen? Misforstå meg ikke, som oftest mener jeg at det er dustete å skylde på dommeren hvis man taper en fotballkamp, eller dumme kunder om man har en dårlig dag på jobb, det er feigt og behagelig, for da slipper man å erkjenne at man selv kunne ha gjort noe annerledes, men noen ganger kan det faktisk hende at kundene var dumme eller at dommeren sugde. Skjønner?

 

Ble langt dette også, gitt! Spiser mye, drikker mye og skriver mye (når jeg først gjør det) 

[Pliscin]

Jeg kan til tide være så narsissistisk at jeg tenker at jeg nesten alltid har rett, og dem som ikke ser at jeg har rett, vet ikke hva jeg tenker men bare hører det jeg sier. Jeg filosoferer mye, og mye jeg gjør, gjør jeg av hensyn til ting andre ikke ser, og som jeg ikke gidder argumentere for, fordi jeg er en sta jævel. Jeg tenker ofte stort, helhetlig og analytisk, og jeg blir irritert over folk som snevrer inn argument til å bli rett objektivt sett i en enkelt sak uten å se større sammenhenger.

 

Men, så kan plutselig empatien min ta helt overhånd. Jeg innser at andre ikke ser det samme som meg, og det er det jo flere grunner til, hvorfor skal jeg ta noen for det. Og hvorfor skal jeg irritere meg over at andre også har rett, men ikke i forhold til mitt bilde. Jeg tror nok kanskje dette er litt av resultatet av at jeg også er veldig usikker som person, og prøver nesten desperat å bli en mer sikker person gjennom å tenke at jeg har rett i forhold til noe. Men... så går dette livet opp og ned, og jeg kan plutselig bli så usikker på alt jeg gjør og sier, at jeg nesten ikke tør si noe som helst, da som regel etter at jeg har fått kritikk for noe, eller ikke fått den anerkjennelsen som jeg trenger. Da brister det.

 

Jeg tenkte mye før at jeg ville konstant forbedre meg, og ikke var bra nok, og ikke strekker til og kanskje til og med er overflødig. Men nå har det endret seg, jeg føler vel at jeg ikke orker å streve etter disse urealistiske forventningene jeg trodde folk hadde til meg, eller som jeg har skapt for meg selv. Nå prøver jeg å tenke minst mulig, og bare flyte gjennom livet på lettest mulig måte. God økonomi har hjulpet meg mye, og det gir en følelse av frihet å se at sparekontoen øker.

 

Noen flere eksempler når det kommer til mat, så har jeg i perioder fått lyst på en type mat, og spist utelukket den matretten hver dag i flere uker i strekk, for så å bli så lei at jeg ikke orker tanken på det. Jeg har det nok slik at jeg må "få ting ut av systemet" i mange sammenhenger. Og for å få ting ut av systemet må det som regel ekstreme tiltak til. Det virker nesten som tvangtanker, men jeg vet samtidig at jeg kan gi meg om jeg vil. Tobakk har jeg ikke røyka så mye, bare på fest. Men ser for meg at forbruket hadde blitt ekstremt om jeg hadde blitt avhengig.

[Pliscin]

Tilføyer litt her. Om vi skal ha noe til middag, så er det ikke alltid bra nok for meg at vi kjøper og lager den på helt vanlig måte, jeg må ofte overgå det "vanlige". Og det har oppigjennom tiden ført til mye dårlig mat f.eks. Der jeg tenker at jeg vil ha mer ditt og mer datt og til slutt blir det et uspiselig ihjelkrydret måltid. Det har nok noe med grenser å gjøre, at jeg vil steke litt til, krydre litt til, koke litt til for å teste grensen på en måte, og ofte koker det over. Hvis jeg får den følelsen, og spør samboer om vi ikke skal ha ditt og datt i tillegg til middagen, og får nei som svar, så blir jeg helt skjelven og nesten panikkfølelse. Det er nesten som OCD der man gjør noe om og om igjen, det kribler i hele meg i en sånn situasjon. Hun merker ingenting, for jeg er veldig flink til å skjule det. På utsiden virker jeg som verdens roligste og sindigste person, på innsiden er det et sirkus og kaos fra en annen dimensjon. Story of my life.

Endret 12. desember 2016 av Pliscin

[heblilla]

Kan godt være at du har en diagnose ts. Kan godt være at du er helt normal også. Kommer litt an på hvor gammel du er. Mange av dine problemer hører ungdomstida til. Noen ganger varer ungdomsproblemene et helt liv, det kan jeg godt skrive under på, men som regel blir ting lettere med åra. Man finner en mellomvei, stort sett, både når det gjelder hvordan man oppfører seg i sosiale sammenhenger, og hvordan man går fram for å lage et måltid mat. Å bruke for mye krydder er ikke bra hverken i mat eller i livet ellers

[Krozmar]

Man må ikke være så fokusert på diagnoser, i noen stressende hverdager hvor man har mye å gjøre, er mye å ta inn over seg så kan det gå knirkefritt, man har energi.. Men bruker opp energien sin, man blir mentalt sliten.. Hodet trenger hvile det også, ikke bare kroppen..

 

Man er dårlig og får hvilt seg, så er alt på topp igjen.. De aller fleste har slike perioder. Utifra det jeg ser liker du å holde et høyt tempo hele veien, men du har rettes ikke nok energi til å mestre det i lengden.. Jeg ville faktisk bare roet ned litt på dagene du har mye energi, se om du kan klare å spare den litt.

 

Om du er du glad i øl fest og mye god drikke regelmessig kan jeg fortelle deg litt hvordan alkoholabstinenser virker for meg personlig:  Uten alkohol: Dag nummer en går så som så, dag nummer to er man full av energi, dag nummer tre er man skikkelig dårlig og stresset.. Dette kan kanskje også være noe underbyggende, selv om man ikke må ha noe drikke, så varsler kroppen litt i fra uten at du vet at alt du trenger å gjøre er å ta en pils eller to til den dagen, så er formen på topp igjen...