Føles som jeg ikke blir trodd. Bare gi faen og prøve å leve med det?

[AnonymDiskusjon]

I høst fikk jeg et tilbakefall på angst og depresjon som jeg har greid å leve fint med i snart 10 år. 

Jeg har hatt en tøff jobb som har spist meg fullstendig tom for krefter. Til slutt sa det stopp, og jeg sa fra til sjefen min at jeg måtte ta ut sykemelding. Dette etter massivt press og mas fra familie og venner som opplevde at jeg ble dårligere og dårligere. Jeg så til slutt selv at sykemelding var det eneste riktige å gjøre, siden jeg var redd for hva jeg i ren desperasjon kunne finne på å gjøre for å slippe å ta dette opp med sjefen. Var livredd for å skuffe min sjef. Men de siste timene på jobb den  på min siste jobbdag før jeg sykemeldte meg hadde jeg gitt meg sjøl  2 alternativer. 1: ringe min sjeff og legge alle kortene på bordet. 2: gå ned til et nøye gjennomtenkt sted i skogen og inn i tunellen hvor regionstoget kjører i maxfart og legge meg på skinnen.

 

Nå, etter noen mnd som sykemeldt holder jeg på å gå på veggen. Både fordi jeg er så tappet for glede og livsenergi etter at jeg failet i jobben min og ikke taklet det som var forventet av meg, og fordi jeg nå prøver å jobbe meg ut av dette her uten at det kjennes ut som jeg kommer noen vei. Jeg er IKKE bygget for å bare gå hjemme hele dagen. Jeg trenger å gjøre noe. Jobb, skole... Ett eller annet.

 

Jeg har fått antidepressiva som jeg tar. Men jeg syns ikke det funker. Jeg prøver å arbeide med meg selv på andre måter for å komme ut av depresjonståka. Komme meg ut, trene, være med venner(omgang med venner er noe jeg kun greier i ørsmå doser akkurat nå), være hos familien, tenke fremtid, tenke at jeg må gjøre ting som gir meg glede....

 

Angsten har fintet meg ut. Det å gå på butikken, komme meg på bussen++ kan bli til dagslange prosjekter og timesvis med forberedelse i form av pusteteknikk og noen ganger påføre meg selv smerte for å få tvunget meg selv ut og få gjennomført det jeg skal gjøre. Noen dager går det, andre dager ikke. Da må familie og venner trå til og gjøre ting for meg.

 

Jeg har hatt noen tanker og drømmer som har holdt meg på bena og som jeg har tenkt på når ting har vært vanskelig i det siste. 

Tenker at det hadde vært kjekt med en utdannelse. Jeg har ingen utdannelse og har ikke gått på skole siden jeg som 17-18åring ble tatt ut av videregående skole og inn på lukket psykiatrisk avdeling hvor det etterhvert ble bestemt at jeg skulle glemme skole for nå og få hjelp til å bli frisk. Gikk i behandling i vel 5 år før jeg etterhvert fikk meg jobb, og har jobbet siden. 

 

Men greia nå er at jeg etter en samtale hos en sosionom på DPS (etter henvisn fra min psykolog) føler at jeg bare utnytter systemet.

Min psykolog fortalte meg at jeg har visse rettigheter siden jeg snart er 30 år og ikke har utdannelse, hva kommer til voksenopplæring og hjelp fra nav.

Møtet med sosionomen gikk ikke bra. Kort fortalt var vel det hun sa til meg noe ala "hvis du tror at nav vil hjelpe deg med utdanning bare fordi du er lei av jobben din så tar du feil".

Jeg fortalte henne at jeg var syk og under behandling. Jeg var ikke pasient på Distriktspsykiatrisk senter fordi jeg "var lei av jobben min". Jeg er syk. Virket ikke som hun helt trodde på det.

Hun fortalte videre at det kom til å bli hardt å få nav med på dette og blablablabl.... 

Så jeg gikk derifra med en ganske så kjip følelse. Og har nå hatt en tøff helg med masse grubling.

 

Fastlegen min er heller ikke spesielt behjelpelig. Der også føles det som at h*n hever øyenbryna litt og ikke tar meg på alvor.

 

Nå kjenner jeg at noe må skje. Jeg kan ikke gå sånn her lenger. Tanken på å gå tilbake til fastlegen nok en gang for å få h*n til å skrive ut nok en sykemelding gjør meg uvel. Jeg kommer jo ingen vei?

Mine foreldre er veldig bekymret for meg.Og da spesielt min mor som må gå igjennom alt dette her med meg igjen når hun nok trodde at jeg var så og si frisk. Jeg har fortalt de at jeg har tenkt til å friskmelde meg og løsrive meg fra DPS og det hele. Bare drite i det og slutte å syte og klage. 

For det er det jeg føler at jeg gjør nå. Jeg er ikke så syk som jeg tror at jeg er.

Jeg planlegger å friskmelde meg og slutte i jobben jeg hadde. Ta opp studielån og begynne på skole. Foreldrene mine ble forbannet på meg når de hørte dette. De sier jeg er veldig syk nå og jeg må bare fortsette i behandling.

Jeg er livredd men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre akkurat nå. 

Hva tenker dere som leser dette? Hva bør jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 3a06e...dec

[ZenMuch]

Først burde du skaffe deg ny lege (det gjorde under for meg). Jeg var uten jobb i 4-5 år fordi jeg var redd ALT, og en dag fikk jeg nok. Enten måtte noe gjøres med en gang ellers var det bare å ende alt. Så jeg fikk ny lege, motet meg opp å gikk til henne og la alt på bordet. Jeg ville i jobb, men jeg klarer ikke en hel arbeidsdag, og press gjorde bare at jeg begynte å grine.

 

Legen min skrev så brev til nav, forklarte situasjonen min og sa jeg ville ut i jobb. Jeg trappet opp på nav etter det og sa at min utdannelse var uaktuell som jobb, så damen foreslo barnehage. Det var noe helt nytt som jeg aldri kunne sett meg selv å trives i men jeg sa ja på en prøveperiode på 3 mnd. Grunnet min ekstreme telefonskrekk ringte nav for meg og ordnet alt, det eneste jeg trengte å gjøre var et møte med sjefen og nav, så vi kunne skrive under noen papirer. På jobb hadde jeg ingen ansvar og jeg var ikke "en person" der, jeg var bare en skygge som skulle dilte etter en person og hjelpe til der jeg kunne.

 

Dette er snart et år siden, og jeg jobber på samme sted enda. Jeg har gått opp til 4 timer om dagen, med fri onsdager slik at jeg får roet ned hodet. Har god kontakt med sjefen og hun hjelper meg til å presse meg litt ut i situasjoner som jeg er ukomfortabel med slik at jeg får trent meg selv. Utdannelse blir til neste år ved hjelp av nav.

 

Det er mulig å komme ut av det elendige hullet man har gravd for seg selv, trenger bare å finne den rette legen som tar deg alvorlig.

[Gavekort]

Moderatormelding

 

Oppfordring til selvmord ble fjernet.

 

Gjennom dialog med NSFF, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.
Innlegg blir derfor fjernet og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Hvis det er noen av dere her som har tunge tanker eller sitter i en vanskelig situasjon, så finnes det dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 22 40 00 40 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til søndag 18:30-22:30)
Akutt selvmordsfare? Ring 113
Legevakt: 116 117

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.

[Salvesen.]

Vær åpen med dine foreldre, si at det å gå hjemme ikke hjelper og jobben er årsaken til tilbakefallet. Da vill gjerne skole ikke virke så galt allikevel. 

[tven]

snakk med legen om å skrive en anbefaling om omskolering. Hvorfor skulle legen ikke støtte dette? Snakk så med nav med anbefalingen fra legen i hånden.