Ny venninne som er deprimert og har blitt voldtatt

[AnonymDiskusjon]

Sitter i en litt kinkig situasjon. 

 

Selv har jeg slitt med depresjon og kjemper mot det daglig. Gjort det helt siden jeg var ei lita jente. Kommer av mobbing og et par traumatiske hendelser i barndommen som ikke involverer vold eller seksuelle overgrep. Den dypeste depresjon har jeg kjent på og jeg vet hvordan det er å ha angst, men jeg vet også at det oppleves ulikt, vi er jo alle ulike. Men jeg kan kjenne meg igjen og jeg er flink til å se ting ifra andres synspunkt. Jeg lever derimot etter en slags "jeg skal hjelpe deg til å hjelpe deg selv" regel, jeg er ikke så flink til å komme med medlidenhet, jeg er ikke hun venninnen som sitter å holder rundt deg når du griner og trøster deg og sier "stakkars deg". Men hun som roser når du klarer å komme deg opp og som drar deg i hånda eller skubber deg bak for at du skal komme deg opp, om noen skjønner. Jeg er veldig hjelpsom og støttende, jeg lytter bra, men dette med trøst er jeg så dårlig på. Har nok litt med at jeg aldri selv ble trøsta i barndommen og ikke vet hvordan man trøster. 

 

Nå har jeg fått meg en ny venninne. Hun er noen år yngre enn meg, vi går studiespesialisering sammen og jeg henger noen år etter på videregående som følge av at jeg har slitt en del. Jeg vil ikke anslå eksakt alder men la oss si at hun er 19 år og jeg er 24 år, såpass er aldersforskjellen. Det er tydeligvis normalt å ha flere Instagramkontoer nå, og hun har tre stykker. En offentlig, en privat og en veldig privat med kun noen få følgere, tror hun har 7 følgere på den mest private. Jeg er en av dem. Jeg spurte om det var ok at jeg fulgte etter at hun flere ganger har nevnt at hun har en veldig privat. Det var selvfølgelig greit sa hun. 

 

Instagramkontoen er full av bilder av hun som gråter, mye snakk om at nei betyr nei, at hun ikke liker å miste kontrollen. Screenshotter av reglement over hva som er ok og ikke ok når det kommer til seksuell omgang og jeg leser jo så klart mellom linjene, egentlig åpenlyst, at hun har blitt voldtatt. Jeg har ikke spurt, for jeg vil ikke grave, jeg vil ikke pirke. Hun er åpenbart deprimert og har det fælt. Hun har en støttende kjæreste som er der for henne men så deprimert som hun er, så er det bare et spørsmål om tid før det ryker. Jeg vet selv hvordan depresjon hos den ene parten kan tære på den andre og hvordan det kan gruse et forhold. Jeg har ikke fortalt henne at jeg har slitt med depresjon og har ikke tenkt til å gjøre det heller, men tror hun har skjønt det den gangen jeg rådet henne til å få hjelp. Det er jo klart at når hun sliter så mye som hun gjør så vil det være bra for henne selv og hennes nærmeste å få hjelp, slik at hun ikke synker lengre og lengre ned. 

 

Men hun nekter. Vil ikke, skal ikke, kan ikke. Fuck psykologer, lege og hjelp. Hun snakker 90% av tiden om hvor fælt hun har det og hvor jævlig livet er. Jeg jatter med og merker at det tærer på meg selv. Jeg er ikke så deprimert som jeg har pleid å være, men det er fordi jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er nå. Jeg kan gå på butikken uten å få angstanfall. Jeg kan se meg i speilet uten å grine tre dager på rad. Jeg kan tillate meg selv å spise litt sjokolade på en tirsdag. Jeg kan oppleve motgang i løpet av en dag og likevel klare å sovne på kvelden. For ett-to år siden kunne jeg ikke det, da rusa jeg meg, kutta meg eller ble innlagt. Jeg prøver så godt jeg kan å komme med motiverende og inspirerende ord som skal få henne til å skjønne at ting blir overhodet ikke bedre om hun ikke klarer å komme seg videre, og ta steget mot å få hjelp. Jeg vet ikke helt hvor hun står, om hun har akseptert det som har skjedd (hvordan gjør man egentlig det?) eller om hun desperat prøver å fortrenge det, men slik det ser ut så er det noe hun tenker ekstremt mye på og som daglig påvirker henne. Noe som så klart er forståelig! Men det ødelegger jo for henne. Og det er trist, for hun er ei snill og veldig bra og smart jente, men hele skolegangen hennes går dårlig nå og hun blir bare mer og mer sliten. 

 

Jeg er ikke den beste venninnen hun har, men jeg er jo en venninne. Føler jeg har et visst ansvar men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er livredd for å si noe feil og for at ting skal komme skjevt ut, det jeg mest har lyst til å si er at du MÅ ta deg i nakken nå og få hjelp. Det er tydelig at hun ikke klarer å ro seg ut av smørja alene, hun sitter på en måte fast i det man så fint kaller offerrollen, uten at jeg mener noe negativt med det. Hun er et offer for en annen person sine vulgære handlinger, ja. Men hun støper seg fast i det og gjør det til identiteten hennes på en måte. Det gjør det vanskelig for meg og oss andre som bryr oss om henne, å hjelpe henne. Jeg har kommet til et punkt der jeg faktisk unngår å prate om det om hun drar opp at hun ikke har spist i løpet av dagen eller at hun gråt seg selv i søvn dagen før. Det har vært så mye av det, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal reagere. Jeg klarer bare å si "stakkars", fordi alt annet jeg har sagt av råd til hva som kan hjelpe vil hun ikke høre på. Hun sier ting rett ut, at hun liker å skade seg selv for å få bukt med den psykiske smerten. Så sitter jeg her da som har slitt med samme greia og som har hakka ihjel både lår og legger med kniv og barberblad og lurer på hva faen jeg skal si. For jeg kjenner meg sånn igjen, men jeg klarer ikke være så åpen om det og jeg tviler helt ærlig på at det hjelper. Jeg blir fort i dårlig humør av å høre på alt dette og det trigger deler av meg som jeg ikke vil skal trigges, men jeg vil ikke være for egoistisk. 

 

Det er dette med voldtekten jeg ikke kan relatere til og jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan si eller gjøre. Hun har som sagt ikke nevnt det ordrett at hun har blitt voldtatt, men gjennom Instagramkontoen hennes så ser jeg jo dette. Og jeg tror roten av problemene hennes ligger der. Kan selvfølgelig være mer bak, men det er ikke mangel på detaljer på den kontoen akkurat. Voldtekten skjedde vell for 2 år siden. 

Hva kan jeg egentlig gjøre? Er det håpløst eller er det jeg som er trangsynt? Det er liksom alt på en gang. Jeg ser kaoset og kjenner meg igjen i det men jeg greier ikke helt å nå inn. Hun kan skrive side opp og side ned til meg om hvor jævlig hun har det, når jeg prøver å forklare hva hun kan gjøre for at det kjennes bedre eller lette stemningen litt så avfeier hun meg tvert. Prøver jeg den sympatiske holdningen hvor jeg trøster med ord som stakkars deg, huff du har det vondt, så fôrer jeg henne og det kommer enda mer. Dette har pågått siden vi ble kjent for noen måneder siden og jeg begynner virkelig å bli sliten. 

Anonymous poster hash: d4d61...87e