Ivar aasen

[Gosupermodel]

Hei, lurte på om noen her har noen gode argumenter som backer opp det Ivar aasen prøvde å gjøre og det han fikk til og hvorfor det var bra. Vi skal ha sprøk debatt og jeg trenger gode argumter

[Skatteflyktning]

Kanskje verdt å observere at bokmål ble oppkonstruert på akkurat samme måte som nynorsk.

 

I motsettning til hva man blir forledet til å tro.

[flink_gutt]

Regner med språkdebatten er over nå, så skal ikke forfølge den veldig, bare kommentere innlegg #2. Støtter i hovedsak denne (og viktig poeng å ta med i debatten, TS, om den ikke er ferdig!),. men det er likevel noen forskjeller verdt å notere seg (og totalt enda mer i Aasens favør..):

 

Riksmål var et språk oppkonstruert av en skolert elite som skrev pære dansk, men stort sett var ute av stand til å uttale det like pære dansk som de skrev (siden nordmenn ikke som småbarn har lært "det danske stød" som får dansk til høres ut som man har en litt for varm potet i halsen og som fikk statsminister Chr Michelsen til en gang å omtale språket som en halsesykdom), derfor uttalte f eks "meget" nettopp som skrevet slik alle "dannende nordmenn" gjorde og ikke "majed" som på Københavner-dansk. Dette var noe de forstilte seg (og overbeviste hverandre om) måtte være "norsk" og som så skulle bli enda norskere med tid og stund, etter hvert som Norge utviklet sin egen kultur atskilt fra Danmark (og etterhvert også Sverige). Etter hvert har også riksmål blitt bokmål og bokmål blitt mer og mer ulikt dansk, selv om veien tilbake til dansk faktisk startet litt i 1981 og har senere økt: (I dag kan man skrive f eks "en jente" som fikk tykk rød stavefeil-strek av lærerne 1939 (reelt 1945) - 1981 - også på bokmål het det da "ei jente" og bare det fordi "jente" var både hunnkjønnsord og et ord som ikke ble brukt i et dansk uten hunnkjønn. Bare elever i Bergen kommune hadde unntak fra rettepåbudet fordi dialekten i Bergen by faktisk etter mellomalderen ikke har hatt hannkjønn/hunnkjønn språkmessig. Det er et unntak den er alene om på norsk og viser dens nærhet til Danmark og det danske som viktigste byen i Norge i hele unionstiden!)

 

Ivar Aasen - bondesønn fra Ørsta - kom fra et hjem med langt over gjennomsnittlig mange bøker til å være et bondehjem i bygde-Norge på hans tid. Kombinert med klart hode. rimelig høyt omdreiningstall på hjernemotoren og usedvanlig stor leselyst (storebroren Mikkel banket ham regelrett opp flere ganger fordi han sølte bort tid på å lese i stedet for å gjøre nyttig arbeid) fikk han usendvanlig mye kunnskap utenfor åker og bygd til å være en bonde. Han var likevel bonde med stor B og absolutt ikke en del av noen skolert elite selv om han ble påvirket av både lensmannen og og den meget omfangrike boksamlingen hans. Aasen angrep konstruksjonen på en helt annen måte, nemlig ved å prøve å finne røttene for det språket man snakket i bygde-Norge (men svært få skrev fordi de a) ikke skrev noe som helst i utrengsmål og b) var hjernevasket i skolen til å tro at dette overhodet ikke var et språk man kunne skrive - etter em del læreres syn ikke snakke engang - uten å fremstå som "forstandssvag").

 

Det som ikke er så kjent når det gjelder Ivar Aasen er han faktisk opprinnelig tenkte presis som presten Hammershaimb om det færøyske språket (og som ble en av to "fedre" til skriftspråket der...): Dette måtte skrives ned for å arkivere det slik at man kunne ha det som et nummer i museet før det døde ut. Etterhvert som Ivar Aasen fikk slitt seg til mer utdannelse (som kostet ham blod, svette og tårer å skaffe seg!) så han imidlertid videre og så at en rekonstruksjon basert på "minste felles multiplum" av de XXXX dialektene som ble stnakket i Bygde-Norge ennå var fullt mulig og en bedre vei til norsk språk enn riksmålet 90 % av nordmenn ikke hadde noe forhold til.

 

Ivar Aasen hadde alle forutsetninger for å rekonstruere norsk: Han var "en av oss" i bygde-Norge og kom derfor inn under huden på folk, men han var også skolert og kunne XX språk, slik at han kunne sammenligne. Samtidig var også utdannelsen et svakhetspunkt, fordi den gjorde at han så mer etter røtter enn utvikling og han regnet konsekvent all dansk påvirkning av norsk språk i 400 år som fordervelig for de norske røttene. I tillegg var Ivar Aasen vestlending med stor V og med konstant hjemlengsel når han ikke arbeidet seg halvt i svime (les noen av diktene hans og bli overbevist), og han ble etterhvert akkurat så sta som en vestnorsk ungkarsbonde uten kone til kunne korrigere seg hver dag + med stahet nedarvet i 12 generasjoner (det var slikt de overlevde på steder "der ingen skulle tru/at nokon kunne bu"!) kan bli. Dette + små stipender som gjorde det lettest for ham å reise på Vestlandet (hvor han han kjente flest og både bodde og reiste billigst) gjorde at han la mer vekt på vestnorsk enn på bygde-østnorsk når det norske språket skulle utvikles. Vestnorsk ble derfor ufortjent mye prioritert i det norske språket Ivar Aasen utviklet og det er en av grunnene til at nynorsk rotfestet seg klart raskest og klart mest på Vestlandet: Her var dette i stor grad folks hjemmekjente dialekt uttrykt i skriftlig form, noe det ikke var på langt nær på samme måte i øst og nord.

 

Hadde staten vært litt mindre påholden med studiestipendene slik at Aasen kunne reist mer var det altså en viss fare for at språkutviklingen i Norge kunne sett helt annerledes ut - men regjerningsmedlemmer og andre som påvirket stipendprosessen skrev riksmål selv, hadde lite tro på arbeidet og så stort sett på stipendpengene som bortkastete penger. I tillegg hadde nok litt mindre stahet hos Ivar Aasen i eldre år hjulpet på saken - en del endringer ble nemlig foretatt i forhold til hans ordbok etter hans død når han ikke lengre kunne protestere og dette gjorde språket mer hjemmekjent for folk fra bygder på østnorsk. (F eks ble "vi" - for lengst rotfestet også på bygdene i Øst-Norge, men som Ivar Aasen freste mot som en katt tråkket på halen og tviholdt på "me" ut fra ordets rot - da sluppet inn.) Dessverre var imidlertid dette litt for sent fordi da hadde bokmål blitt nok norsk på Østlandet til at det var reelt akseptert som OK også på bygdene.

 

Men "bottom line" som det heter på ny-norsk anno 2016: Norsk anno 2016 er et rikere språk ved å være både bokmål og nynorsk, og det siste er vesentlig et resultat av verket til en mann med både en forstand og en arbeidskapasitet av de sjeldne. Han sytte alså for dette skriftleg, men slik har stoda i Norge vore munnleg i mange hundre år, heilt sidan dansketida var godt og vel starta. Kan ein ikkje lesa og skriva nynorsk (eller bokmål) godt, kan ein ikkje norsk, berre helvta av språket! Manglar helvta av morsmålet i utdanning og medvit har ein ei direkte elendig ålmen utdanning og er ein tillegg stolt av å ha ei elendig ålmen utdanning har ein i tillegg lite vit - anten det no er bokmålet eller nynorsken ein vantar kunna om og anten ein er skulelev på Frogner eller i indre Grukkefjord! Å snakka om "norsk og nynorsk" eller "norsk/halvdansk og bokmål" vitnar om nett like veik ålmenutdanning og - verre straks ein har avslutta ungdomsskulen - nett like lite vit!)