Kjæreste skal studere 3 år i utlandet

[Mysteriskognysserig]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 3 år og bodd med hun i 2. Nå skal hun ta en bachelor i utlandet. Det er et halvt år++ til hun drar, men vil det her fungere? Jeg har ikke økonomien til å besøke hun og hun har heller ikke nok penger til å komme hjem mer enn en gang i halv året. Vi kan risikere å ikke se hverandre på 3 år. Vil dette fungere?

 

Vi har snakket om dette og min mening er at hun må gjøre det hun føler er best. Det er hennes liv og det kan godt hende at det ikke blir oss, så utlandsstudiumet er verdt det. 

[Gjest bruker-378349]

Hun kommer sikkert til å finne seg en ny type i utlandet:)

[Mysteriskognysserig]

Hun kommer sikkert til å finne seg en ny type i utlandet:)

Stor sannsynelighet. 

Hva ville du gjort i min situasjon?

 

Edit: Kommer såklart veldig på hva slags forhold man har og hva slags person man er

Endret 26. oktober 2016 av Mysteriskognysserig

[AnonymDiskusjon]

Ville bare avsluttet eller latt det dabbe av sakte før hun drar hadde jeg vært i den situasjonen. Jeg hadde ikke taklet det. Men så er jeg personen som blir alt for hekta til noe "trygt" - så mulig det funker for deg. Jeg har ikke tillit nok til det og konstant gått med klump i magen. For all del har hun noen der uten at du vet om det før senere. Så hun bytter deg rett ut uten at du vet det og har allerede glemt det etter et år, mens du forsatt er håpløst hekta og skjønner ingenting. Jeg skjønner man tenker "gjør det som er best" og "er kjærligheten sterk nok overlever dere", men jeg tenker "er kjærligheten sterk nok kan man gjøre ofringer for å holde seg sammen"... jeg hadde bare sakte avsluttet det før det skjer, så slipper du å gå fra like bra og 100% som du har det nå (og grue deg hver dag som nærmer seg) til at du er på 0% og deprimert dagen hun drar.

 

Men det er mitt syn.

 

Anonymous poster hash: e9b5f...cf1

[Ljóseind]

Spørsmålet her er:

Har du lyst til å vente 3 år på henne, med minimalt av nærhet og fysisk kontakt med henne, med den risiko at hun kan velge deg bort i løpet av den tiden?

 

Å si ja til noe du ikke har lyst til er som å legge seg flat og vente på at noen skal tråkke deg ned.

[Mysteriskognysserig]

Ville bare avsluttet eller latt det dabbe av sakte før hun drar hadde jeg vært i den situasjonen. Jeg hadde ikke taklet det. Men så er jeg personen som blir alt for hekta til noe "trygt" - så mulig det funker for deg. Jeg har ikke tillit nok til det og konstant gått med klump i magen. For all del har hun noen der uten at du vet om det før senere. Så hun bytter deg rett ut uten at du vet det og har allerede glemt det etter et år, mens du forsatt er håpløst hekta og skjønner ingenting. Jeg skjønner man tenker "gjør det som er best" og "er kjærligheten sterk nok overlever dere", men jeg tenker "er kjærligheten sterk nok kan man gjøre ofringer for å holde seg sammen"... jeg hadde bare sakte avsluttet det før det skjer, så slipper du å gå fra like bra og 100% som du har det nå (og grue deg hver dag som nærmer seg) til at du er på 0% og deprimert dagen hun drar.

 

Men det er mitt syn.

 

Anonymous poster hash: e9b5f...cf1

Jeg har tenkt litt på å sakte men sikkert gjøre det slutt. Jeg vet ikke om jeg klarer 3 år med minimal kontakt, derfor føltes det på en måte ut som om hun slo opp da hun sa at hun skulle studere i utlandet.

[Gjest bruker-378349]

 

Hun kommer sikkert til å finne seg en ny type i utlandet:)

Stor sannsynelighet. 

Hva ville du gjort i min situasjon?

 

Edit: Kommer såklart veldig på hva slags forhold man har og hva slags person man er

 

 

Det er vell bare til å kline inn nødstopp knappen og avlive dette forholdet.

 

Du bestemmer selv hvordan du vil avslutte forholdet, det kan være kort og brutalt, eller du kan gjøre det som ble foreslått av andre i tråden.

[Mysteriskognysserig]

Spørsmålet her er:

Har du lyst til å vente 3 år på henne, med minimalt av nærhet og fysisk kontakt med henne, med den risiko at hun kan velge deg bort i løpet av den tiden?

 

Å si ja til noe du ikke har lyst til er som å legge seg flat og vente på at noen skal tråkke deg ned.

Det er nok ikke det beste for verken meg eller henne. Vi er begge bestemte på å få dette til å fungere, men de holdningene kommer nok til å endre seg når vi plutselig ikke ser hverandre lenger. Det blir kontraster fra å se hverandre nesten hver dag til å ikke se hverandre i det hele tatt. Jeg har aldri forstått hvordan folk klarer langt distanse forhold. Kan forstå 1 år, men 3 år er lenge. 

[Corp Por]

Hvorfor MÅ hun studere i utlandet?

Hun prioriterer enkelt og greit ikke deg og da vet du jo hvor du står i forhold til hennes hjerte.

 

Hvorfor kan ikke du flytte etter?

Sikkert utfordrende men du prioriterer jo du og hvor hun står i forhold til ditt hjerte.

 

 

I et godt forhold tåler man mye Motgang sammen, ikke i forskjellige land. Det mest destruktive for et forhold i min mening er avstand.

[Mysteriskognysserig]

Hvorfor MÅ hun studere i utlandet?

Hun prioriterer enkelt og greit ikke deg og da vet du jo hvor du står i forhold til hennes hjerte.

 

Hvorfor kan ikke du flytte etter?

Sikkert utfordrende men du prioriterer jo du og hvor hun står i forhold til ditt hjerte.

 

 

I et godt forhold tåler man mye Motgang sammen, ikke i forskjellige land. Det mest destruktive for et forhold i min mening er avstand.

Vi studerer helt forskjellig ting, så jeg det må bety at jeg er nødt til å droppe studiene og starte på noe jeg ikke vil. Å få jobb i utlandet er ikke helt enkelt heller dessverre, spessielt når jeg ikke kan språket og slik. Hun må studere utenlands fordi det ikke finnes et like bra tilbud hjemme.

 

Du har nok rett om at hun nedprioriterer meg, men jeg syntes hun burde følge drømmen sin. Vi blir kanskje 80-90, og vi har vært sammen i 3 år. Stor sannsynelighet for at det ikke blir oss for alltid, så å droppe en drøm for et "ungdomsforhold" ville på en måte kanskje ikke være verdt risioken.

 

Det er bare en så kjip situasjon, fordi vi har det utrolig fint sammen og jeg tviler på at vi kommer til å holde ut sammen 3 år fra hverandre.

Endret 26. oktober 2016 av Mysteriskognysserig

[oscrue10]

Hvis hun vil dra, så har hun jo egentlig sagt at studiet er førstepri og at hun er villig til å kanskje miste deg.

[Corp Por]

Da er dere jo enige og.

Hun synes ikke dere har et "ekte" forhold og du er enig.

 

Høres ut som en enkel sak med happy ending for begge parter

 

Masse fisk i akvariet

[Mysteriskognysserig]

Da er dere jo enige og.

Hun synes ikke dere har et "ekte" forhold og du er enig.

 

Høres ut som en enkel sak med happy ending for begge parter

 

Masse fisk i akvariet

 

Hvis hun vil dra, så har hun jo egentlig sagt at studiet er førstepri og at hun er villig til å kanskje miste deg.

Dere har nok rett, tror jeg blir nødt til å konfrontere henne om dette og se hva vi får ut av det. Når jeg ser det fra dette perspektivet, så må jeg nesten spørre meg selv om jeg er dum eller bare blind.

 

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare på tråden min

[Gjest Slettet+5132]

Om det hadde vært the love of my life, hadde jeg tenkt "yolo" (ja, jeg måtte) og blitt med og sett hva som skjedde, til tross for alt.

[BuffyAnneSummers]

Vært i ett langdistanseforhold i 3 år nå. Det er mulig, men personen må være verdt det. Hjelper også at jeg har alltid proritert kvalitet over kvantitet.

[Gjest Slettet-376f9]

Hvis hun vil dra, så har hun jo egentlig sagt at studiet er førstepri og at hun er villig til å kanskje miste deg.

Make that "droppe deg".

[Aetius]

Ærlig talt, ikke hør på det våset mange her inne lirer av seg!

 

Langdistanseforhold i tre år er ikke nødvendigvis noen dødsdom for forholdet, spesielt ikke dersom dere har vært sammen så lenge, og bodd sammen i flere år også, men det er heller ikke lett, og det gir dere begge en del ekstra "jobb" og "plikter".

 

For det første, tror du det ville vært noe bedre for forholdet om hun oppga sin drøm og ambisjoner for å beholde deg? Da kunne det like godt skje at hun etter hvert ville begynt å holde det mot deg, noe som lett kunne forsurnet forholdet. nei, "if you love someone, set them free!" som det heter.

 

For det andre, snakk sammen og bli enige om hva dere vil gjøre. Vær ærlige med hverandre om at dette kan bli et problem, og bli enige om dere skal satse eller ikke. Skal dere klare det, må dere satse begge to, og gjøre det skikkelig:

 

• Sørg for å treffe hverandre så ofte som mulig: Hun må prioritere å komme hjem ofte, og du må dra og besøke henne så ofte du kan. Dette medfører ekstra kostnader for dere begge, men er helt nødvendig. Out of sight, out of mind, så se hverandre så ofte som mulig.
• Ring hverandre, og chat på nett. Få inn rutiner som f.eks en godnattmelding, dele morsomme ting som har skjedd i løpet av dagen, og så videre. Fortell om hva dere gjør og har gjort. Og så videre. Hold kontakten ved like, og ha hverandre i tankene.

Dette KAN gå bra, men bare dersom dere begge faktisk er motivert for å jobbe for å få det til, og er moden nok til å gi dere selv muligheten.

[Gjest Slettet-376f9]

@Aetius: godt sagt, sikkert helt riktig, men mye kan skje i løpet av tre år.

[Sveern]

Hvor i utlandet snakker vi da? Litt forskjell på om det er Sidney eller København.

[Aetius]

@Aetius: godt sagt, sikkert helt riktig, men mye kan skje i løpet av tre år.

Ja, absolutt, men det meste kan funke om begge parter vil det nok.

 

Jeg kjenner f.eks en dame i Canada som for ca 20 år siden møtte en fyr mens hun var på backpacketur. Han var fra Australia. Begge var studenter, og hadde mange år igjen av studietiden. De fikk det likevel til å funke - til tross for omtrent så langdistanse som det er mulig å få til - og den dag i dag er de gift og har tre barn sammen. De bor i Montreal.

 

En annen kompis er fra Canada og er gift med en dame fra Irland. Det var heller ikke noen dans på roser, men de fikk det til likevel.

 

Selv har jeg flere langdistanseforhold bak meg som gikk til grunne (Norge/Irland - Spania) (Norge/England - San Fransisco/Hong Kong), men det var ikke pga avstanden som sådan, det var mer fordi vi ikke ville det nok.