Hvordan bli den man en gang var

[djgudleif]

For mange år sida var jeg trygg på meg selv, rakrygget, sterk, og egentlig helt uberørt av verden rundt meg. Kunne stirre folk i øynene og si dem imot. Kunne vandre rundt og være fornøyd med meg selv.

 

Nå er jeg et sjalu nervevrak som knekker sammen av den minste form for kritikk eller bitteliten endring i livssituasjon. Er full av angst og nervøsitet. Lider av dårlig, usunn tankegang.

Er ekstremt sjalu i forholdet og fungerer generelt dårlig i hverdagen.

Det er som om jeg mellom 2010 og 2015 en plass var i krigen, og sitter med ettervirkninger.

Men jeg har ikke vært i krigen. Har opplevd en del smått traumatiske ting, men ingen av disse tingene bryr jeg meg noe særlig nå. Men virker som jeg sitter med ettervirkninger av det.

 

Har vært hos psykolog et par ganger i det siste og ser nå litt lysere på ting.

Men føler en stor del av meg mangler. Jeg er forandret.

 

Hvordan blir jeg meg selv?

 

Føler noen ganger jeg kan tvinge meg selv til å tenke positivt og late som om jeg er konge.

Men plutselig bare faller alt sammen

[Corp Por]

Hvor gammel er du?

 

Jeg har sikkert ikke svaret du ønsker, men som en litt betryggende kommentar så vil jeg si at jeg har følt på noe av det samme og i min erfaring så kommer mye tilbake med alderen.

 

Etterhvert som jeg har blitt eldre så bryr jeg meg mindre og mindre om hva andre tenker og mener og blir langt mer sikker på megselv.

[henrikwl]

Du er deg selv. Den du var for 5 år siden er borte, og kommer aldri tilbake. I stedet for å kikke bakover og lete etter noe du tror du har mistet, se heller fremover og let etter måter å bli en bedre versjon av den du er i dag.

[ozone]

Enig med henrik over! Kan føye til at vi formes jo hele tiden av menneskene rundt oss på godt og vondt.

Selvtillit tar tid å bygge opp, men går jævl... fort å miste!

 

Noe eller noen har gjort deg utrygg, og det er mest sannsynlig ikke din skyld.Tenk tilbake på hva som kan være årsaker her, kvitt deg med de spøkelsene fra fortiden (og kanskje personer i livet ditt nå), bygg deg opp igjen sakte men sikkert 

[Gjest Bruker-239845]

For mange år sida var jeg trygg på meg selv, rakrygget, sterk, og egentlig helt uberørt av verden rundt meg. Kunne stirre folk i øynene og si dem imot. Kunne vandre rundt og være fornøyd med meg selv.

 

Jeg vil påstå at du med stor sannsynlighet er samme person, men du har blitt berørt av verden og taklet det ikke som du skulle ønske. 

 

Jeg er forandret.

 

 

Livet gjør det med oss.

 

Hvordan ønsker du å være? 

 

Hva slags steg tror du at du kan ta fremover for å bli den personen?

 

Ikke se bakover, se fremover nå. 1 måned. 3 måneder. 6 måneder. 12 måneder.

 

Og aldri, aldri vær et offer som synes synd på deg selv.

Endret 17. oktober 2016 av Bruker-239845

[Kablam]

Jeg er imot tankegangen "aldri, aldri vær et offer som synes synd på deg selv". Fordi av og til har man faktisk vært utsatt for ting og mennesker som har skadet en, og da er synd på en. Hvis man ville syntes synd på andre i samme situasjon, kan man synes synd på seg selv.

Hvis man kun kritiserer seg selv og vil forbedre seg selv, kan man bli værende i feil miljøer og fortsette å omgås feil personer. Av og til må man bare innse at man får det bedre uten de personene og de miljøene. Og at det ikke kun er ens egen feil.

Jeg synes det å vurdere når man kan synes synd på seg selv er en viktig del av å kjenne seg selv, og analysere hvordan situasjonen kan bli bedre.

[Gjest Bruker-239845]

Jeg er imot tankegangen "aldri, aldri vær et offer som synes synd på deg selv". Fordi av og til har man faktisk vært utsatt for ting og mennesker som har skadet en, og da er synd på en. Hvis man ville syntes synd på andre i samme situasjon, kan man synes synd på seg selv.

 

Jeg hadde tenkt å skrive et lite forbehold, men droppet det. 

 

Har selv vært i en fortvilet livssituasjon mer enn en gang og endt opp med å synes forferdelig synd på meg selv. Resultatet for min del er at jeg graver meg bare dypere og dypere i en bunnløs fortvilelse og maktesløshet hvor ting rett og slett ikke blir bedre. En depresjon. 

 

Sist gang det skjedde gav jeg meg selv tillatelse til å synes synd på meg selv frem til neste morgen, men fra da av var det slutt og jeg lovet meg selv å kun tenke positivt, konstruktivt og ta faktiske steg i en retning som forbedret ting for meg.

 

Jeg tror det er umulig å snu sin livssituasjon all den tid man ser seg selv som et offer og synes synd på seg selv. 

 

Av og til er det rett å synes synd på seg selv og det er lov å være lei seg, men ikke bli der i all evighet.  

[Gjest Bruker-239845]

Selvtillit tar tid å bygge opp, men går jævl... fort å miste!

 

Jeg er enig i det første du skriver og det meste ellers, men det siste du skriver her er jeg uenig i. Om du har bygget opp ekte selvtillit er det ikke noe du mister over natten.

 

La oss smake på ordet.

 

Selvtillit. Du har tillit til deg selv. Du tror på deg selv. Du vet at du har det som skal til av erfaring. Du har opplevd motgang, taklet det og kommet sterkere tilbake.

 

Selvtillit er noe du gir til deg selv, ikke noe andre gir til deg. Andre kan gi deg et midlertidig oppblåst ego og en følelse av velbehag, men ikke genuin og ekte selvtillit. Den må komme innenfra. Og den må komme fra deg selv.

 

Som du sier tar det tid å bygge opp selvtillit. Jeg vil si man trenger livserfaring. Har man aldri opplevd motgang i livet, tror jeg heller ikke man kan si at man har selvtillit.

[AnonymDiskusjon]

For mange år sida var jeg trygg på meg selv, rakrygget, sterk, og egentlig helt uberørt av verden rundt meg. Kunne stirre folk i øynene og si dem imot. Kunne vandre rundt og være fornøyd med meg selv.

 

Nå er jeg et sjalu nervevrak som knekker sammen av den minste form for kritikk eller bitteliten endring i livssituasjon. Er full av angst og nervøsitet. Lider av dårlig, usunn tankegang.

Er ekstremt sjalu i forholdet og fungerer generelt dårlig i hverdagen.

Det er som om jeg mellom 2010 og 2015 en plass var i krigen, og sitter med ettervirkninger.

Men jeg har ikke vært i krigen. Har opplevd en del smått traumatiske ting, men ingen av disse tingene bryr jeg meg noe særlig nå. Men virker som jeg sitter med ettervirkninger av det.

 

Har vært hos psykolog et par ganger i det siste og ser nå litt lysere på ting.

Men føler en stor del av meg mangler. Jeg er forandret.

 

Hvordan blir jeg meg selv?

 

Føler noen ganger jeg kan tvinge meg selv til å tenke positivt og late som om jeg er konge.

Men plutselig bare faller alt sammen

Jeg hadde det slik som du en periode. Fra 2006-2011. På nedoverturen var fokuset mitt på at jeg hadde det jævlig og hvordan tenkte på hvordan dette skulle gå osv.

Fokuset ble bare meg og situasjonen min. Jeg sluttet å være sammen med folk og mine sosiale ferdigheter ble fort dårlige. Det endte meg at jeg gjorde som deg, og gikk til psykolog uten at jeg følte at det hjalp så mye der og da.

I 2011 begynte jeg å tenke litt du skriver i innlegget ditt. Jeg innså at jeg var veldig var for hva folk mente om meg og hva folk sa til meg. Det man må innse er at mange folk ofte prøver å teste deg eller at de prøver å plassere deg nedenfor dem selv i et tenkt hierarki ved å si og gjøre ting som kan føles ubehagelig for deg. Hvis du er oversensitive for slike ting vises det kjapt og du har på en måte tapt.

 

Et eksempel: En perifer bekjent prøvde alltid å utnytte andre for egen vinning og være direkte frekk med folk han var uenig med.

Hvis du er han som sier ja fordi du er redd for hvordan han tar et nei eller reagerer negativt når han sier "det driter jeg i" når du sier at du liker "X", så har du på en måte tapt.

Han behandlet dem som turte å stå på sitt mye penere enn dem som føyde seg. Dog viste det seg også at fyren var borderline psykopat.

 

Poenget er at når du er bevist på hvordan folk rundt deg oppfører seg og hvordan du reagerer på dette er det lettere å styre reaksjonsmønstret ditt på en slik måte at du ikke oppfattes på en måte du ikke vil oppfattes på. Når du har gjort dette nok mange ganger har du også på en måte blitt slik. Det er vel det dem kaller kognetiv adferdsterapi i psykiatrien om jeg ikke tar helt feil. Å trene seg på situasjoner som du syns er ubehagelig slik at du til slutt mestrer det. Anonymous poster hash: b9cf4...41a

[AnonymDiskusjon]

Du skal ikke spørre "hvem var jeg? Hvordan blir jeg sånn igjen?"

 

Du skal se på positive "rollemodeller" og la deg bli inspirert/ambiøs av andre rundt deg som er brae mennesker.

 

Så skal du stille deg disse spørsmålene: hvem er jeg, nå, i dag? Hva vil jeg bli insirert av? Hva smaker dette? Hvem er hun/han - hva liker jeg med han/hun og hva fr det meg til å føle? Hvordan blir jeg det jeg vil være NÅ, ikke før?

 

Anonymous poster hash: 1c172...736