Slått opp med nok en dame. Slår opp med minst 2 damer i året, hva feiler meg?

[Løgn]

Det er kanskje ikke alle som er skapt for forhold, men jeg tror egentlig jeg er det, det er bare en del ting jeg må ta tak i først eller underveis....

Jeg har vært gjennom det samme som deg, og jeg vet at jeg ikke er skapt for forhold. Jeg vet dette når jeg blir kjent med ei ny jente, og jeg vet det hele tiden mens vi holder på. Jeg er også åpen med henne om hva jeg ser etter helt fra start, og jeg prøver med dette å ikke fange meg selv i hennes forventninger. Siden jeg tenker, og oppfører meg på en måte som er kongruent med min egen natur, har jeg heller ingen ambivalente følelser rundt hvem jeg er.

 

Den største grunnen til at jeg noen ganger vurderer et fast forhold er ikke annet enn mine omgivelsers forventing til at det en gang "burde skje", eller at det blir ansett som unormalt eller useriøst å ikke være familiemann. Dette lille opplevde ubehaget er imidlertid den totale prisen jeg betaler for personlig og finansiell frihet, for å være tro til hvem jeg er, og for å leve et liv jeg totalt sett er komfortabel med. Slik jeg ser det har jeg fått min egen frihet på tilbud, og jeg ser ingen grunn til å "frivillig" la meg fange i en vedvarende relasjon med ei dame jeg etter kort tid ikke vil være komfortabel med.

 

Jeg har selv opplevd å bli kvalm av at jenter begynner å vise følelser for meg, sender meg dikt, masse meldinger, når jeg merker at hun inkluderer meg for mye i livet sitt, eller inkluderer seg selv for mye i livet mitt, begynner å planlegge små "events" langt frem i tid, etc. Det er ikke et problem at hun liker meg. Men det er et problem når hun oppfører seg som om hva jeg sier og gjør er avgjørende for hennes egen opplevelse av livet. Jeg føler meg fanget bare jeg tenker på det, og jeg styrer unna det så lenge jeg kan - helt til jeg omsider må dumpe henne.

 

Jeg liker ei jente best i starten, nettopp fordi jeg liker forholdet vårt best når det er ferskt. Jeg liker et ferskt forhold fordi dette er perioden når hun fortsatt prøver å finne ut om hun vil satse på meg. Hun har, med andre ord, ikke allerede funnet ut at hun vil satse på meg. Selv om jeg er tydelig på min egen innfallsvinkel til forholdet, og hun selv sier at hun heller ikke ser etter noe seriøst, så vil hun bli gradvis mer og mer investert fordi vi har det fint sammen. Siden vi har det fint sammen, så kan hun heller ikke identifisere seg med ideen om at forholdet faktisk er midlertidig - slik jeg gjør. Men vi har det naturligvis bare så fint sammen fordi forholdet er midlertidig, og derfor kan det ikke bli langsiktig - noe hun ikke kan se fra sitt eget perspektiv. Men som jeg ser tydelig fra start til slutt.

 

Varigheten på forholdet varierer, men jeg har funnet at ca 6 måneder er optimalt for meg, og jeg holder henne litt på avstand under hele perioden slik at hun ikke skal få for høye forventninger og eskalere prosessen sin, og slik at hun følgelig ikke skyver meg vekk for fort. Denne strategien springer også naturlig ut fra mitt eget behov for frihet til å kunne prioritere mitt eget liv og egne interesser fremfor henne. Uansett vil hun alltid være mer investert enn meg. Uavhengig at hva som har blitt sagt og kommunisert, og hvor gjennomsiktig jeg er, så vil hun alltid leve i håpet om at forholdet kan bli "noe mer".

 

Jeg savner henne, fortsatt glad i henne, fortsatt tiltrukket av henne, men klarer ikke å bli enig med meg selv om hvorvidt hun eller jeg er problemet her.

Dersom dere skal videreføre forholdet er dere begge hverandres problem fordi dere vil ulike ting. På et tidspunkt vil én av dere bli skuffet, og inntil det tidspunktet vil forholdet være haltende fordi du er ukomfortabel med å forplikte deg fullt ut.

 

Hvis du ikke vil forplikte deg, hvorfor vil du da forplikte deg?

 

Da gjelder det bare å ta seg sammen og tørre å be om hjelp. Det var vanskelig nok hos legen.

Om du aldri gir deg selv tid til å tenke og finne ut hva du selv vil, vil heller ikke frustrasjonen din forsvinne. Du bør muligens trappe litt ned på enkelte hobbyer, og sette av tid til fred og ro, og introspeksjon. I alle fall midlertidig så du finner ut av dette.

 

Finn ut om du liker ideen om et varig forhold. Hvis svaret er "ja", så finn ut hvorfor. Tiltrekkes du ideen om et varig forhold som følge av lettelsen ved å innfri eksterne forventninger, eller som følge av et indre behov? Ville du fortsatt ha ønsket et forhold selv om du ingen av kameratene eller venninnene dine hadde forhold? Er det deg selv eller omgivelsene dine som predikerer dette behovet? Det virker som du rasjonelt sett vet at forhold er "det riktige og normale", mens du føler at det ikke er for deg.

 

Finn deretter ut hvorfor du ikke liker ideen om et varig forhold. Jeg antar at dette har opphav i et indre behov for frihet. Så spør deg selv hvor viktig det er for deg å være fri, kontra å ha et forhold. Spør deg selv i samme slengen hva som er poenget med et forhold om man ikke er fri. De to konseptene er kontradiktoriske så lenge de ikke er ensbetydende. Så hva legger du selv i begrepet "frihet"?

 

Det er naturligvis mulig at en psykolog kan hjelpe deg med å se dette fra flere perspektiv, og det er nettopp dette de er til. Men det faktum at du går til psykolog kan også føre til at du tar premature valg vedrørende den neste (eller denne) jenta, og det kan også kødde til ditt eget selvbilde.

Jeg føler meg samtidig ganske latterlig. Er dette bare nok en "unnskyldning"? Kanskje jeg uansett faller tilbake på at dette var nok en feil dame.

 

Jeg liker ikke å sykeliggjøre meg selv, eller anse meg selv som et offer. Jeg er den jeg er, jeg tar ansvar for hvem jeg er, og jeg trenger ikke å forandre meg om jeg ikke vil. Spesielt ikke om jeg ikke opplever noen oppside med det. Jeg trenger definitivt ikke å forandre meg på grunn av eksterne forventninger som jeg ikke selv kan identifisere meg med. Samtidig er jeg naturligvis åpen for at holdningen til samliv kan endre seg med tiden, men inntil en slik endring kommer naturlig, ser jeg ingen grunn til å fremtvinge den. Og det er hvertfall meningsløst å tvinge seg selv inn i et forhold på tross av ubehaget. Det vil resultere i frustrasjon som går ut over begge parter, og forholdet totalt sett.

 

Forutsatt at man har alternativer...

 

Behovet for kvinnelig kontakt er et faktum for de fleste menn. Behovet for forpliktelse - etter at forelskelsen har blåst forbi - er ofte en konsekvens av manglende frihet. Du vet imidlertid allerede at du har alternativer med damer. Dette fremgår av at du i det hele tatt kan dumpe flere av dem innenfor et år. Husk bare at du ikke like enkelt kan dumpe en eventuell unge. Unger er gjerne hennes forventning etter en viss tid i et forhold. Det er naturligvis viktig at deres forventninger og ønsker samsvarer om forholdet skal fungere på lang sikt.

Endret 25. oktober 2016 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Hvis du ikke er fornøyd med situasjonen og synes at det er forhindrende, at du egentlig vil ha kjærlighet og forhold men ikke klarer det på grunn av frykt, kan disse tingene være aktuelle å lese. I tillegg ville jeg ha oppsøkt psykolog for å snakke om frykt for nære relasjoner/forhold. Hyppige kortvarige forhold, avvisning og å "skyve bort mennesker man er forelsket i/er glad i" kan forekomme av mange forskjellige årsaker. Om du setter deg inn i mønsteret, så vil du finne ut av hvorfor du gjør som du gjør og ta mer kontrollen, hvor du styrer mønsteret dit du selv vil utvikle deg. Har lagt ved noen linker som kan være gode å lese. Vet det kan være mye, men tror dette er godt å lese seg opp på hvis man skal ut i kjærlighetslivet.

 

- Philophobia

 

The fear of falling in love or emotional attachment. The risk is usually when a person has confronted any emotional turmoil relating to love in the past but also can be chronic phobia.[citation needed] This affects the quality of life and pushes a person away from commitment. The worst aspect of fear of being in love and falling in love is that it keeps a person in solitude. It’s important to understand that fear is a normal human emotion. In fact, although it generally causes an unpleasant experience, fear is a helpful emotion. It heightens people’s alertness to potential dangers and releases adrenaline useful for “fight or flight. However, when fear becomes debilitating in the way we’re discussing here, it becomes an obstacle to life and not an ally. Link

 

- De som ikke takler nære relasjoner

 

Problemer med forbindelser til andre mennesker kan være subtile. Man kan tilsynelatende fungere greit sosialt, mens man innerst inne føler seg dypt isolert og distansert. Personer som har problemer med relasjoner, har av og til vokst opp i et slags ”emosjonelt vakuum” hvor ingen kommuniserer følelser, og det foreligger lite fysisk nærhet. Personen vokser opp uten kompetanse på følelser og eget følelsesliv. Det skaper problematiske forbindelser med andre, noe som ofte kompenseres for ved kun å inngå i overfladiske forhold, være einstøing eller holde folk på avstand gjennom en avvisende fremtoning.

 

- Får ikke nok kjærlighet

 

Simon har en lang rekke forhold bak seg, og hans begrunnelser for å avslutte de ulike forholdene virker umiddelbart som uholdbare og overfladiske. Det kan virke som om han hele tiden leter etter tegn på manglende kjærlighet fra partnerens side. I tillegg virker det som om Simon kun er opptatt av signaler og tegn som kan måles og veies, mens han er mer eller mindre fremmed for den emosjonelle kvaliteten i forholdene. Hans grunnleggende opplevelse er hele tiden at andre ikke elsker ham nok. De bryr seg ikke nok om ham, og det skal lite til før han føler seg sviktet.

 

- Redd for å bli avvist 

 

Mennesker som lever et liv med avvisning som en toneangivende leveregel, opplever ofte store problemer i kontakt med andre mennesker. Her sliter man med en grunnleggende tro på at man vil ble avvist og etterlatt følelsesmessig isolert resten av livet. Selvstendig/avhengighet

 

 

- Slik tenker de med god selvfølelse

 

Mennesker med god selvfølelse tar kort og godt ansvar for egen eksistens. De lar seg ikke styre av tilfeldige følelser, men lever i pakt med bevisst valgte prinsipper. De er ikke ”psykologiske roboter” diktert av sin egen fortid, men aktive utøvere av egen vilje og livskraft.

• Jeg er ansvarlig for mine valg og mine handlinger.
• Jeg er ansvarlig for hvordan jeg prioriterer min egen tid.
• Jeg er ansvarlig for den oppmerksomheten jeg vier min jobb og mine interesser.
• Jeg er ansvarlig for den omsorgen og den mangel på omsorg jeg utøver ovenfor min egen kropp og helse.
• Jeg er ansvarlig for de relasjonene jeg velger å gå inn i. Det er jeg som bestemmer om jeg skal bli værende eller gå.
• Det er jeg som er ansvarlig for hvordan jeg behandler andre mennesker, ente det er ektefelle, barn, kollegaer, venner, bekjente, sjefen eller underodende.
• Jeg er ansvarlig for å skape mening i mitt liv.
• Jeg er ansvarlig for min egen ”lykke”.
• Jeg er ansvarlig for mitt liv – Både materielt, emosjonelt, intellektuelt og spirituelt.

 

- For mange valg gjør oss ulykkelige

 

Kjærlighetslivet er heller ikke fritt for valg. I dag har man tjenester som Tinder og andre sosiale kanaler som sørger for at mennesker får en stor kontaktflate med potensielle partnere, noe som øker våre mulighet til å «velge den rette», eller…

 

- De usedvanlig gode menneskene

 

Med venner og nære bekjente kan vi bedømme og forstå dette spørsmålet på bakgrunn av erfaring og relasjon. Foreleserne ved universitetet kjente vi ikke personlig, men vi opplevde dem i en ganske bestemt setting. De aller fleste svarte greit på spørsmål og var flinke til å formidle sin kunnskap, men noen utstrålte noe ”ekstra”. Hva var dette ”ekstra”?

 

 

”Men hvis du kun i din frykt søker kjærlighetens fred og kjærlighetens velbehag, da er det bedre at du dekker til din nakenhet og forlater kjærlighetens dørstokker”. – Kahlil Gibran

Anonymous poster hash: bcada...ad3

[AnonymDiskusjon]

Løgn: Tusen takk for et langt og velskrevet innlegg. Det er godt å se også den siden av saken.

 

Du har et poeng. Selv om jeg mener du tar feil, er alt du sier ting jeg trengte å tenke igjennom.

 

Jeg vil si jeg er ute etter et forhold for min egen del. Jeg har nok av venner som er single og nok kommer til å forbli single lenge, kanskje resten av livet. Heller ikke noe press fra familie. De har nok allerede plassert meg i den båsen du snakker om for lengst.

 

Men, det er vanligvis hos meg det kiler i magen når noen snakker om at de "kanskje er gravid" og jeg kan lett dagdrømme om et liv i et hus på landet sammen med den rette.

 

Men jeg kjenner meg igjen i å bli kvalm og uvel av for mye kjærlighet, og det er de gangene jeg vet jeg allerede burde ha slått opp.

 

Når jeg tenker meg om så har alle de forrige damene vist seg å ha ett eller annet som kommer i veien for mine planer/drømmer. Noen vil ikke ha barn, noen kan ikke få barn, noen skal til utlandet et år (og sånt har jeg særdeles dårlig erfaring med) etc.

 

Det som egentlig går igjen her er at alle sammen har vært damer jeg har likt veldig godt til å begynne med, men som har vist seg å ikke ha samme planer som meg om hvor forholdet skal gå.

 

Slik var det også denne gangen. Hun bor et annet sted og vil ikke flytte. Jeg vil heller ikke flytte, så det er henne eller alt annet jeg har bygget opp de siste årene. Eller vente til hun ombestemmer seg... Liker henne fortsatt utrolig godt, og tror egentlig vi kunne fått det til å funke, men det er mye å ofre når man er vel etablert og har slått sine røtter i en by.

 

Men jeg kjenner det særlig nå etter at det ble slutt. Hun her var virkelig noe mer enn alle de forrige. Og jeg har hatt mye mer angst de 2 ukene etter at vi slo opp enn jeg hadde de 2 ukene før. Vanligvis er jeg rett ut på markedet igjen så fort jeg er ferdig med noen. Ikke denne gangen.

Anonym: takk for innlegg fra deg også! Det begynner å bli veldig sent, men jeg skal se på ditt i morgen.

Anonymous poster hash: ce5a2...adf

[AnonymDiskusjon]

Anonym:

 

føler meg definitivt truffet av den første artikkelen. Philophobia. Dette tror jeg jeg har.

 

"De som ikke takler nære relasjoner" - på en måte. Jeg har mange venner, men ingen nære venner. Holder alle på avstand. Stoler ikke på andre menn, og har heller ikke venninner. Dette kommer av oppvekst. Men dette er ikke grunnen til at jeg ikke klarer å ha dame. En kjæreste er den eneste nære relasjonen jeg klarer å ha.

 

"Får ikke nok kjærlighet" - dette er ikke meg. Jeg har skjeldent problemet med at en dame elsker meg mindre enn jeg elsker henne. Det er nesten alltid motsatt.

 

"redd for å bli avvist" - heller ikke meg. Lang artikkel riktignok, det er allerede seint, så jeg leste ikke alt.

"slik tenker de med god selvfølelse" her er det en del ting som er relevant. Spesielt det at jeg må slutte å gå på autopilot - la følelsene styre alt, selv når det går til helvete gang på gang. Men det er jo det jeg driver med - derfor jeg poster her.


"for mange valg gjør oss ulykkelige"

Jeg er også plaget av for mange valg i livet. Alle har jo hundre valg hele tiden, men noen er flinkere enn andre til å ta et valg uten å overanalysere. Jeg er ikke spesielt flink. Har prøvd å kjøpe bil nå i over et år uten å klare å velge. Får angst hver gang valget nærmer seg. Står fortsatt uten bil. Når det gjelder biler er det jo alltid "kanskje den neste jeg prøver er bedre" mens med damer står jeg ikke helt der. Jeg tror ikke sjansen er stor for å finne noen dame som er generelt "bedre" enn ho forrige jeg slo opp med er så stor. Når man i tillegg skal være single begge to og videre like hverandre så blir sjansen egentlig ganske liten. Hun dama her er rett og slett dritbra. For meg. Mener jeg

 

Men det kan hende hun også har litt issues i samme gate, all den tid hun også har valgt å bli sammen med en som bor så langt vekk og på en måte saboterer mulighetene til å kunne bo sammen. Dette er også slik jeg har forstått det langt fra første gang hun blir sammen med noen som bor i feil del av landet.

"de usedvanlig gode menneskene" hva mener du? Er spørsmålet om hvorvidt jeg er en sånn? Jeg er litt av begge deler. Jeg er godt likt i arbeidslivet på grunn av at jeg er flink til å få folk til å føle at jeg tar de inn i varmen, men opprettholder ikke dette til enhver tid. Om hun er en sånn? Ja, hun ligger i hvertfall på den positive siden av spekteret.

I den siste linken der sto det jo også mye jeg ikke hadde tenkt på. Balanseteorien for eksempel forklarer en hel del.

Det er mye stoff her, så jeg kom meg ikke gjennom alt. Har nok en gang brukt en time mer på dette enn hva jeg egentlig hadde tid til. Men takk for mye bra lesning!


 

Anonymous poster hash: ce5a2...adf