En lengre avhandling om en følelsesladet person og hans tanker

[MangeRareTanker]

Jeg blir ikke forelsket, jeg blir betatt!

Da det inntreffer kan jeg, hvis jeg ikke aktivt prøver å unngå det, tenke igjennom alle mulig scenarioer som omhandler denne personen.
Jeg har sett for meg krangler. Hvor jeg har unnskyldt meg for ting jeg har sagt. Hatt et gråtende hode på min skulder og sagt det vil gå bra. Jeg mente det ikke sånn.
Jeg har sett for meg første dag i ny jobb. Hvordan jeg ønsket lykke til, og gledet meg nesten like mye.
Jeg har sett for meg bryllup, hvordan hun smiler, under en bryllupstale jeg holder, eller da hun sier ja. Hvordan kjolen sitter, hvordan håret er ordnet, og hvordan glimtet i øyet vil se ut i akkurat det lyset som er i salen. For en som ikke kan noe, om noe av sorten som kjoler, sminke og eventuelt pynt til dette, har jeg et så utrolig klart bilde av hvordan kjolen ser ut, hver skrukk, og pynten som sitter på den.
Jeg har sett for meg barn, demmes, og hennes, bursdagspresanger. Jeg har sett første skoledag. Og dette er hvis jeg lar tankene vandre, og ikke aktivt prøver å stoppe det. Altså ikke et noen scenarioer jeg aktivt prøver å dra frem, men heller som jeg aktivt prøver å holde unna.
 

De (få) gangene jeg møter noen som treffer noe inne i meg på denne måten, så blir jeg svært betatt av denne personen. Det er ikke sikkert det skjer første gangen jeg møter dem, heller ikke første månedene.
Da det treffer, så faller jeg hardt. Jeg har angst, før hver melding som ikke er besvart. Hver gang jeg ser at hun er online. Jeg har, til tider tatt noen øl før jeg svarer på meldinger, eller tror det blir flere avvekslinger.
Fantasien min spiller aktivt inn i alle pauser fra å prate sammen. All stillhet blir betraktet med et paranoia som Russland og USA ville vært misunnelig på, på 60-tallet.
Hver person hun nevner, prater om, lurer jeg på hvor nære dem er. Jeg ser for meg hvert møte hun har med venner som seksuelt.
Dette fortsetter, så langt jeg ikke aktivt går inn for å ikke la tankene mine vandre. Og det fortsetter til jeg så smått hater meg selv, for alt jeg innbiller meg, og hvordan tankene mine utvikler seg.
Jeg er kjent for alltid å ha noe å prate om, men jeg finner meg selv i å tenke opp ting å prate om, ta opp, før et eventuelt møte. De eneste gangene jeg tviler på at jeg klarer å holde en samtale. Noe som aldri ville vært en tanke før følelsene slo inn.

 

Følelsene mine går i berg og dalbaner, og jeg får fysisk vondt i magen av å vente på svar, vente på møter, med mer.
Og jeg hater at dagsformen min, humøret mitt, og hvem jeg er som person, er avhengig av noen andre.
Sånne følelser av hjelpløshet, fortapthet, ensomhet og mangel på noe, får frem de verste følelse i meg. Det drar frem hendelser og følelser jeg holder langt nede mesteparten av tiden. Kall det snøball-effekten, hvor en hendelse drar med seg flere. Til slutt ender man med en stor klump i brystet, med besøk til graver man vil, men også ikke vil, besøke.
Og dette er uten å bli avvist. Ofte er selve det å bli avvist, være ferdig med det, en befrielse. De følelsene som kommer kan jeg presse meg igjennom med og hjelp av høy, tanke-avsperrende musikk, arrangementer og jobb, over en periode.

 

Og derfor er jeg glad det ikke skjer ofte. Siste ti-årene er det fire personer som har ødelagt nattesøvnen og nervene min med dette. Det har aldri gått veien med noen av dem. Selv om det er flere det virket som det ville det, men av ulike årsaker ikke gikk veien allikevel.
De andre, som potensialt gjør meg interessert i å vite mer om de, for å finne ut hvordan dem er som person, og kanskje ende opp av det raset av en person jeg vet jeg blir, skal det ikke mye til for at jeg mister interessen i.
De som viser interesse bruker å vise denne likt som mitt fokus er rettet et annet sted.
Jeg klarer ikke, kan ikke, og vil ikke, fokusere på flere samtidig. Det er ikke hvordan jeg er.
Jeg har unnskyldt meg, i fylla, til noen jeg klina med, fordi jeg ikke hadde noen interesse i hun som en seriøs kjæreste eller lignende.
Nevner de som har vekt litt interesse i meg noe om en date, noen dem har pult, klina med, eller lignende, så mister jeg all interesse som kan ha bygd seg opp med en gang.
Noe av det ligger nok i at jeg håper på det samme fokuset hos andre, som hos meg. Og da vil jeg ikke vite om noe av det. Om det så er seriøst eller ikke. Det er en stor “turn-off”.
Jeg har også noe spesielt i mot å bli bevisst ignorert i alt fra korte til lengre perioder ut ifra omstendighetene.
Hvis jeg vet dem har noen dem “driver med”, er hos jevnlig, seksuelt eller små romantisk, så vil jeg ikke gå videre med dem. Jeg har sagt nei til noen, fordi jeg visste det var i hvertfall en annen inne i bildet. Jeg kan kalle det å være en gentleman, empati for den andre, eller lignende fine ord. Og det er kanskje litt det. Men mest, er det nok mitt eget ego som ligger bak. Som er for stort til å være en av to. Andremann.

Venner sier jeg er kresen. Har for store krav. Men hvis jeg ikke faller for noen, blir betatt. Oppslukt. Ødelagt av noen, så ser har jeg ingen interesse med å gå videre med det.
Jeg blir fanget i min egen selv ødeleggelse hver gang, og jeg finner ikke interesse i de som ikke vekker så sterke følelser i meg.
Og jeg har prøvd. Jeg har prøvd å fokusere på noen som virker til å bry seg. Jeg har prøvd å holde samtaler, som jeg ofte, etter en stund finner kjedelige. Personene i sin helhet kan fungere bra som venner, men å pushe det til noe mer ser ut til å være utenfor min evne. Jeg klarer ikke få meg selv til å få følelser for de jeg burde få det for. De som mest trolig fortjener det mer, og som ville gjort meg lykkelig.
Disse er aldri noen jeg føler jeg ville ha kjempet for et forhold som var på feil vei. Og da vil det gli fra hverandre før eller senere. Og valget mitt virker derfor å falle på før.

 

Så jeg har selvdiagonsert meg til “håpløs-romantikker”, med alt for aktiv fantasi, uten noen bedring i sikt, med emosjonelle problemer rundt forhold.

 

En person som lever i drømmen om at verden egentlig er en romantisk komedie, av B-film slaget. Der hvor en finner den rette, bare en venter lenge nok. Sliter seg igjennom mange nok knusende, hjerteskjærende forhold. Bortsett fra at det aldri kommer helt til den forhold biten.
 

Da skal det ikke sies at jeg ikke vet hvorfor mange ikke har en interesse i meg. Jeg kan se mange av mine egne svakheter og dårlige sider, og jeg har ikke noe problem med å mobbe meg selv med dem, eller diskutere dem. Personer uten selvironi eller selvinnsikt er kjedelige eller irriterende. Alt ann på situasjonen og personen.

Jeg har bare, oftere i det siste (etter ny berg-og-dalbanetur), følt at jeg går glipp av noe. Jeg har et savn av noen å dele en hverdag med. Noen som jeg kan prate om alt med. Som jeg kan plage med alt som plager meg, eller bare prate om alt og ingenting med. På en rar måte unner jeg ikke noen av mine venner det å høre igjennom problemene mine. De fortjener ikke å vite om noe de uansett ikke kan hjelpe til med. Og den hjelpen de kan på emnet, vil jeg mest trolig ikke ha.
Og det blir ofte for personlig. Det er ingen av dem jeg ville delt mine innerste følelser for. Hvordan jeg har det det til tider. Dette er for intimt for meg å dele med noen som står meg nær, men ikke nær på den måten.

 

Dette er skrevet som en lufting av flere ting som har gått igjennom hodet mitt i det siste. Skrevet uredigert, uten veldig mye tenking, og mest ting som bare kom mens jeg skrev. Det begynte som tanker som slo meg, da tankene begynner å vandre før jeg legger meg. Og mye av det som kom da, er bedre formulert, og fanger bedre hvordan jeg ville ha fremstilt det, og hva jeg mener. Men når man ligger og vil sove, så skrur man helst ikke på dataen igjen. Og håndskrifta mi er uleselig. Det, pluss litt lite å gjøre en kveld.
Ta det hvordan dere vil. Jeg er bare ute etter å ikke ha alt bare i hodet mitt lengre. Eventuelle svar er verdsatt, og det kan hende jeg svarer, hvis jeg ikke glemmer temp email navnet.

Eventuelle spørsmål vil bli besvart så ærlig og nøye som jeg kan, uten at det tydlig fremstår hvem jeg er, hvis det er noen jeg kjenner som bruker forumet. 

Endret 2. oktober 2016 av MangeRareTanker

[AnonymDiskusjon]

 

 

Takk for tankene; kjenner meg veldig igjen i mange av tankene dine.. Innlegget fikk satt noen ord på ting jeg ofte føler.

 

 

Anonymous poster hash: 93974...5f4

[AnonymDiskusjon]

...innlegget ditt fikk meg virkelig til å skjønne hvorfor jeg fortsatt er singel :/

 

Hvis man skal ha et forhold i dag, i 2016, krever det at man ikke er en håpløs romantiker..

 

Anonymous poster hash: 93974...5f4

[MangeRareTanker]

Kan vel legge til at jeg da er en gutt i 20-årene. Selv om kanskje det å kunne se for seg hele livet med noen er noe man vanligvis tenker at jenter gjør, og ikke gutter. 

 

Jeg tror at man må være heldig, og ihvertfall ikke den typen som blir forelsket med nesten 3 års mellomrom, for å kunne være en håpløsromantikker som finner lykken. 

Jeg er ekstremt sosial av meg, og det er også noe som er et pluss, ihvertfall for å møte nye folk. Da med tanke på å møte noen man får interesse av.

[Andysowhatgg]

Oida 

Vel, jeg liker å ha en hverdag. ^^"

[MangeRareTanker]

Oida 

 

Vel, jeg liker å ha en hverdag. ^^"

Hvis det fremstår som at jeg trenger noen å dele hvert sekund med, så er ikke det meningen. Jeg liker veldig godt å ha alene tid. Eller være ute med venner osv. Forsåvidt deg jeg gjør nå.

Hvis du da ikke prater om enten den lange -avhandligna- jeg har skrevet her, eller at disse greiene okkuperer tankene mine hele tida. Hvor det første er et forsøk på billig mentalhjelp, eller ihvertfall en lettelse av en mentalpåkjenning. Det andre er noe jeg ikke klarer å kontrollere. 

Som i dag da, hvor et jobbintevjue muligens gikk lettere enn tenkt, fordi jeg var mye mer urolig over noe(n) helt annet, og derfor var mindre nervøs enn jeg kanskje burde vært. Som oftest ikke så positivt, men tar det en får. 

[AnonymDiskusjon]

Du vil møte noen å dele resten av livet med: slike mennesker møter man jo ikke hver dag, så det skulle jo bare mangle at man møter på en rekke mindre potensielle før man en av de få gangene møter en potensiell. Problemet er vel mest at du ødelegger for deg selv hver gang du møter en potensiell. Er det fordi disse ikke er riktige for deg likevel? Du forteller at de du kan se for deg å tilbringe resten av livet mer ikke er "riktig" på en måte, men du liker ikke de som er mer "riktig" og "fortjener det"mest. Kan du forklare dette litt nærmere?

Anonymous poster hash: a262c...272

[Andysowhatgg]

 

Oida

 

Vel, jeg liker å ha en hverdag. ^^"

Hvis det fremstår som at jeg trenger noen å dele hvert sekund med, så er ikke det meningen. Jeg liker veldig godt å ha alene tid. Eller være ute med venner osv. Forsåvidt deg jeg gjør nå.

Hvis du da ikke prater om enten den lange -avhandligna- jeg har skrevet her, eller at disse greiene okkuperer tankene mine hele tida. Hvor det første er et forsøk på billig mentalhjelp, eller ihvertfall en lettelse av en mentalpåkjenning. Det andre er noe jeg ikke klarer å kontrollere.

Som i dag da, hvor et jobbintevjue muligens gikk lettere enn tenkt, fordi jeg var mye mer urolig over noe(n) helt annet, og derfor var mindre nervøs enn jeg kanskje burde vært. Som oftest ikke så positivt, men tar det en får.

Du tolket det jeg skrev i negativ retning?

 

Uansett, jeg skrev det fordi jeg skjønte ikke helt hvor jeg skulle starte med å kommentere, og langt ifra hva jeg skulle kommentere. Så da skrev jeg egentlig noe random.

 

Iforhold til tankene dine, så syns jeg det er svært positivt at du reflekterer og tenker. Som viser at du har en veldig sterk kognitiv kraft i deg, og det burde du absolutt hylle.

 

Men det at du velger å vende denne kognitive kraften mot degselv i et negativitet lys. Syns jeg nesten er litt fjåsette. (I form av at du spør etter "mental hjelp".)

 

Jeg ville absolutt anbefalt deg å brukt denne tanke kraften din til noe mer vettugent enn å tenke dritt om degselv. Kanskje studert filosofi som handler om akkurat det å tenke? Eller kanskje noe annet som hadde vært mer givende? Det hadde jo også mest sannsynelig gitt svar på hva enn du skulle hatt problemer med. Filosofi, sosiologi, pedagogikk, psykologi, historie, ex fac, ex phil.

 

Og vist du tror at dette er noe du ikke får til eller ikke kan utføre, så er det bare tullette. Du har allerede vist mye kognitivt i det du skriver, problemet er at det er usystematisk og handler om dritt (unnskyld formuleringen.)

[AnonymDiskusjon]

 

Du tolket det jeg skrev i negativ retning?

 

Uansett, jeg skrev det fordi jeg skjønte ikke helt hvor jeg skulle starte med å kommentere, og langt ifra hva jeg skulle kommentere. Så da skrev jeg egentlig noe random.

 

Iforhold til tankene dine, så syns jeg det er svært positivt at du reflekterer og tenker. Som viser at du har en veldig sterk kognitiv kraft i deg, og det burde du absolutt hylle.

 

Men det at du velger å vende denne kognitive kraften mot degselv i et negativitet lys. Syns jeg nesten er litt fjåsette. (I form av at du spør etter "mental hjelp".)

 

Jeg ville absolutt anbefalt deg å brukt denne tanke kraften din til noe mer vettugent enn å tenke dritt om degselv. Kanskje studert filosofi som handler om akkurat det å tenke? Eller kanskje noe annet som hadde vært mer givende? Det hadde jo også mest sannsynelig gitt svar på hva enn du skulle hatt problemer med. Filosofi, sosiologi, pedagogikk, psykologi, historie, ex fac, ex phil.

 

Og vist du tror at dette er noe du ikke får til eller ikke kan utføre, så er det bare tullette. Du har allerede vist mye kognitivt i det du skriver, problemet er at det er usystematisk og handler om dritt (unnskyld formuleringen.)

 

 

Det som er tullete er å si at dette er tullete. Man ser sine egne mønter, tar et nærmere blikk på det, prøver å legge ord på det - det er sunt. Det betyr ikke at man ikke klarer å bruke tid på ting som er vettugt også. 

 

Men det fine du sier er jo at man kan bruke slike reflekterende egenskaper til noe positivt. Selvsagt kan man det! Men når man skal finne en kjæreste, er det lurt å ha litt tanker rundt det....

 

Mennesker rundt meg sier "du er så god! flink! må være den perfekte kjæreste - du kan gjøre noen lykkelig". Men jeg har fortsatt relasjonsvansker og problemer med å gå inn i et forhold på grunn av mine egne monster i skapet. Da er det lurt å se litt på dem, møte dem og snakke litt med dem.

 

Anonymous poster hash: a262c...272

[MangeRareTanker]

 

 

Oida

 

Vel, jeg liker å ha en hverdag. ^^"

Hvis det fremstår som at jeg trenger noen å dele hvert sekund med, så er ikke det meningen. Jeg liker veldig godt å ha alene tid. Eller være ute med venner osv. Forsåvidt deg jeg gjør nå.

Hvis du da ikke prater om enten den lange -avhandligna- jeg har skrevet her, eller at disse greiene okkuperer tankene mine hele tida. Hvor det første er et forsøk på billig mentalhjelp, eller ihvertfall en lettelse av en mentalpåkjenning. Det andre er noe jeg ikke klarer å kontrollere.

Som i dag da, hvor et jobbintevjue muligens gikk lettere enn tenkt, fordi jeg var mye mer urolig over noe(n) helt annet, og derfor var mindre nervøs enn jeg kanskje burde vært. Som oftest ikke så positivt, men tar det en får.

Du tolket det jeg skrev i negativ retning?

 

Uansett, jeg skrev det fordi jeg skjønte ikke helt hvor jeg skulle starte med å kommentere, og langt ifra hva jeg skulle kommentere. Så da skrev jeg egentlig noe random.

 

Iforhold til tankene dine, så syns jeg det er svært positivt at du reflekterer og tenker. Som viser at du har en veldig sterk kognitiv kraft i deg, og det burde du absolutt hylle.

 

Men det at du velger å vende denne kognitive kraften mot degselv i et negativitet lys. Syns jeg nesten er litt fjåsette. (I form av at du spør etter "mental hjelp".)

 

Jeg ville absolutt anbefalt deg å brukt denne tanke kraften din til noe mer vettugent enn å tenke dritt om degselv. Kanskje studert filosofi som handler om akkurat det å tenke? Eller kanskje noe annet som hadde vært mer givende? Det hadde jo også mest sannsynelig gitt svar på hva enn du skulle hatt problemer med. Filosofi, sosiologi, pedagogikk, psykologi, historie, ex fac, ex phil.

 

Og vist du tror at dette er noe du ikke får til eller ikke kan utføre, så er det bare tullette. Du har allerede vist mye kognitivt i det du skriver, problemet er at det er usystematisk og handler om dritt (unnskyld formuleringen.)

 

 

En rettelse der: Jeg spør ikke etter noen form for "mentalhjelp", men har brukt det å utrykke alt jeg sitter med i hodet som en form for selvhjelp. 

 

Bortsett fra at jeg akkurat nå er i et ganske dystert humør, så har jeg ikke problemer med å se mine positive sider heller. Jeg er godt likt av de fleste, får lett nye venner, og folk har en tendens med å åpne opp om ting som dem ellers ikke ville gjort. 

Jeg har nok helt klart både positive og negative sider som jeg ikke er klar over, men liker å tro jeg vet om de fleste. 

 

Jeg har ingen planer om å studere noe videre. Jeg valgte svart russ for å slippe unna mye av presset og forventninger folk hadde, men har i etterkant fylt på med relevant skole til det fagbrevet jeg har.

Det er jo også dette med lønn, hvor lett det er å få jobb mm som var avgjørende for de valga. 

På en annen side har jeg sett på crashcourse når det kommer til filosofi for å ha noe gående på side skjermen mens jeg har drevet med andre ting f.eks. 

 

Har heller ikke den troen at dette er noe jeg ikke ville klart. Jeg sliter generelt ikke med dårlig selvtillit i det meste. Selvtilliten min når det kommer til dating er varierende, men ellers helt OK. Problemet der er at de jeg synes er interessante aldri ser meg som noe annet enn en venn. 

 

Posten jeg skrev er heller ikke tenkt som noe systematisk, gjennomtenkte greier. Alt sammen er i den rekkefølgen det datt i hodet mitt, etter at jeg forsøkte å rekonstruere det hjernen min tvang meg til å tenke igjennom natten føre. 

 

Ellers takk for dine meninger, og tiltro til min evne til å tenke

[AnonymDiskusjon]

Det er veldig mange jenter som har akkurat den tankegangen. Trodde først det var en jente som skrev helt til du kom til å beskrive "henne".
Jeg tenker faktisk også som deg og er jente. Tenker mye på hvordan bryllup og barn og slikt vil se ut. Man trenger ikke være en "håpløs" romantiker for å tenke slik, tror de fleste jenter gjør det!


Men angående det at du vil ha en som ikke har vært i forhold... jo eldre du blir, jo flere er det som fant den "drømmepersonen" tidligere, da kjemien stemte og de selvsagt grep sjansen, noe du selv også ville gjort! Flere og flere vil derfor ha forhold bak seg. Det må du nesten bare deale med, da du selv også ville grepet sjansen om det var deg.

Vil egentlig si at du har ganske attraktive tanker for en jente. Problemet er som sagt sjalusien. Et forhold uten tillit er som en mobil uten dekning: the only thing you can do is play games. Det fortjener ingen... Du vil jo at hun skal stole på deg, du må stole på henne og. 

Anonymous poster hash: da710...7c1

[AnonymDiskusjon]

Med "attraktive tanker for en jente" mente jeg at du var attraktiv som partner btw. Fordi du ønsker det samme som dem. Ikke at du var en jente. Lol!

Anonymous poster hash: da710...7c1

[MangeRareTanker]

 

Det er veldig mange jenter som har akkurat den tankegangen. Trodde først det var en jente som skrev helt til du kom til å beskrive "henne".

Jeg tenker faktisk også som deg og er jente. Tenker mye på hvordan bryllup og barn og slikt vil se ut. Man trenger ikke være en "håpløs" romantiker for å tenke slik, tror de fleste jenter gjør det!

 

 

Men angående det at du vil ha en som ikke har vært i forhold... jo eldre du blir, jo flere er det som fant den "drømmepersonen" tidligere, da kjemien stemte og de selvsagt grep sjansen, noe du selv også ville gjort! Flere og flere vil derfor ha forhold bak seg. Det må du nesten bare deale med, da du selv også ville grepet sjansen om det var deg.

 

Vil egentlig si at du har ganske attraktive tanker for en jente. Problemet er som sagt sjalusien. Et forhold uten tillit er som en mobil uten dekning: the only thing you can do is play games. Det fortjener ingen... Du vil jo at hun skal stole på deg, du må stole på henne og. 

 

Anonymous poster hash: da710...7c1

 

 

Poenget da jeg begynte var å prøve å holde det kjønnsnøytralt, men fant fort ut at det var umulig. Og det var jo på grunn av at akkurat de tankene er det mange forbinder med jenter.

Men så er vel kanskje de fleste jenter mer "håpløs romantiker" typen enn gutter?

 

 

Altså, jeg har ikke i mot å date noen som har hatt et forhold. Det er en tanke jeg sikkert slo fra meg i 17-18 årsalderen.

Jeg har en problem med å date noen som har noe litt seriøst, useriøst, eller lignende med noen andre. Jeg klarer ikke være back-upen til noen. Dvs. at det ikke funker med den dem drev meg, at vedkommende ikke ville ha noe seriøst, og da plutselig var jeg et alternativ alikevel. Eller at dem har en fuckbuddy  som dem er hos innimellom, og ikke vil gi slipp på. 

At det er en venn, hvor det er ihvertfall noe på gang. En venn som dem prioriterer å svare med en gang, og som snapchatten til ikke blir ignorert, som hos 95% av alle andre. 

Som sagt, kall det brocode, gentlemancode eller what not, men det det er, er egoet mitt som ikke klarer å være noens andre valg. Eller et lignende scenario. 

Ingenting med om dem har hatt noen tidligere å gjøre, men alt om hva dem har nå.

 

Bortsett fra at jeg er sjalu på en hver som har mulighet til å være mer med de jeg forelsker meg i, eller som står personen følelsesmessig nærmere enn meg, så vil jeg ikke si jeg har veldig sjalusi problemer. Ihvertfall ikke når det kommer til det å stole på vedkommende. Jeg tar generelt alt for mye av det som blir sagt for god fisk, selv om jeg har funnet ut av små løgner, eller bare hvite løgner i etterkant. 

Nå sist har det hatt med avstand, og dermed muligheten til å møtes å gjøre. Og da sånn sett misunnelig på alle som bor noe som helst nærmere.

 

Jeg har ikke noe behov for å diktere noen andre sin hverdag, eller til en hver tid vite hvor personen er, hvem andre som er der og hva de gjør. Hadde jeg generelt blitt sånn, hadde jeg kuttet ut ett hvert forsøk på noe mer seriøst, bare for min egen psyke sin del. 

Hadde heller aldri kunne klart å ha et forhold med noen som skulle bestemt hva jeg gjorde, og hvem jeg gjør ting med.

Hvordan det da hadde utviklet seg videre i et fast forhold, har jeg aldri hatt muligheten til å finne ut. Men jeg vil da tro jeg har selvinsikt til å stoppe meg selv i å være så paranoid, hvis det skulle oppstå. 

 

 

 

Med "attraktive tanker for en jente" mente jeg at du var attraktiv som partner btw. Fordi du ønsker det samme som dem. Ikke at du var en jente. Lol!

 

Anonymous poster hash: da710...7c1

 

 

 

Skjønte hva du mente! Og takker for komplementet, men hvis tanken på et fast forhold er alt som skulle til for å få noen til å gå fra å synes det er for langt unna, eller bare ser på meg som en venn, til følelser, så hadde jeg ikke vært singel på et tiår