Når man mister kontakten med sine gode venner - Alt eller ingenting?

[AnonymDiskusjon]

Har gjennom mitt snart 30 år lange liv mistet en del venner. Spørsmålet mitt er på slutten om dere ikke ønsker innledningen.

 

Først mistet jeg kontakten med de som var mesteparten av omgangskretsen min gjennom ungdomskolen og videregående. Jeg følte vel aldri at disse var veldig nære venner av meg. I ungdomstiden har man alltid mye til felles, men når man passerer 20 år så gjør forskjellene seg mer gjeldende og det er ikke nødvendigvis nok med fest og moro som bindende ledd. Derfor var det ikke SÅ trist når jeg mistet kontakten med disse. Faktisk var det egentlig positivt på mange måter.

 

Tilbake satt jeg igjen med 2-3 nære venner og det har jeg alltid likt bedre enn å ha mange overfladiske. Men så har jeg etterhvert "mistet" disse også.

 

Den første opplevde jeg i fjor at brukte mer og mer tid på andre venner. Vi hadde fortsatt daglig kontakt både på melding og telefon, men opplevde at han ofte fant på ting med andre og da gjerne uten å inkludere meg. Skjønner at folk må få lov til å ha egne venner, men det er vel mulig å inkludere av og til? På slutten av året hadde vi en stor krangel på fylla relatert til noe annet. Flere som var tilstede ba han roe seg og mente at det var han som var irrasjonell. Han ba svakt om unnskyldning etterpå (i fylla) og sa han hadde oppført seg som en idiot. Men kombinert med den manglende kontakten siste tiden og denne krangelen (hvor han sa en del ufine ting) så følte jeg at skaden alt var gjort. Vi har mer eller mindre hatt null kontakt etter dette. Har møttes gjennom felles venner, men that's it.

 

Den siste er min barndomskamerat fra vi var 5 år gamle. Vi har hatt begge våre opptatte liv og periodevis bodd på hver vår side av landet i forbindelse med studier, men vi har alltid hatt det gode vennskapet på bunn. Har alltid følt at han har vært der for meg og selv om vi har hatt mindre kontakt i perioder har jeg alltid sett på han som en nær og god venn.

 

Men de siste årene har det sklidd helt ut. Først ble han ekstremt opptatt med jobb (jobbet ekstremt mye) og fikk i tillegg sin første samboer. Dette ble imidlertid slutt. Da var han nesten på gråten og sa noe som: "Jeg beklager at jeg har vært så fraværende. Fra nå av skal alt bli mye bedre." Men det skjedde vel ikke helt. Det varte i hvert fall ikke lenge. Plutselig hadde han ny dame. 

 

I tillegg har han startet opp sin egen bedrift og jobber sykt mye. Jeg skjønner at han ikke har tid til lange samtaler daglig og det har heller ikke jeg, men når det går måneder mellom hver gang man har en meningsfull samtale og dette foregår over flere år, så er det noe som skjer med et vennskap. Opplever også at han svarer på kanskje 50% av meldinger og er sjeldent tilgjengelig når man ringer. Jeg VET at han er slik med andre også, men det hjelper ikke. Det er også andre ting han har gjort som bare har gjort meg bevisst på at han er rimelig egoistisk og ikke strekker seg særlig langt for å holde på vennskapet vårt.

 

Alt dette gjør meg så klart trist ettersom nære venner er noe jeg opplever som sjeldent. Jeg blir veldig lett kjent med nye mennesker, men nære venner er noe annet. 

 

Uansett, selv om det er trist, så føler jeg ikke lenger for å ta noe kontakt eller ta særlig initiativ ovenfor han lenger. Slik jeg ser det valgte han meg bort.

 

Og med slike dype vennskap føler jeg at det er alt eller ingenting. Han kan ikke bare komme og gå på sine premisser og når han føler for det.

 

Hva tenker dere? Noen som har vært i lignende situasjon?

 

Har eksempelvis andre venner hvor kontakten vår er mer sporadisk og kanskje ikke så dyp. Derfor er det greit på den måten. Det har på en måte alltid vært slik. Men når det skjer med dypere vennskapsforhold gjennom et langt liv så føles det annerledes.

 

Ble et langt og rotete innlegg det her, men det får gå

Anonymous poster hash: 53f82...b0d

[Uderzo]

Jeg tror det er noe de aller fleste kjenner seg igjen i. Etter at jeg var ferdig med grunnskolen, så hadde jeg ikke så mye til felles med min kamerater lengre, vi vokste fra hverandre.

En av mine gode barndomsvenner snakker jeg sjelden med lengre, han er opptatt med jobb og familieliv, noe de aller fleste på min alder er. Nå om dagen så har jeg kun venner fra jobben, de jeg vokste opp med er borte. Og nå har det gått så mange mange år, så det er litt "awkward" å ta kontakt igjen.

Endret 2. oktober 2016 av Uderzo

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg igjen i det Uderzo skriver. De som stiftet familie før meg mistet jeg kontakten med fordi det stort sett aldri passet å gjøre noe sammen med dem. De vennene jeg mistet etter jeg fikk barn forsvant nok fordi jeg aldri kunne bli med på ting.

Nå om dagen er det bare noen karer fra jobben, og det er stort sett folk uten familie, så det er vanskelig når man er i starten av 30-årene. Det jeg vet er at de fleste i samme situasjon gradvis får en ny omgangskrets som er i den samme situasjonen. Et par fra barnehagen kom til min tidligere samboer og spurte hun om vi hadde lyst å finne på noe en helg sammen med barna. De var også i samme situasjon. Så det er langt i fra uvanlig, det er vel kanskje mer det at jeg og mange andre kanskje ikke ser hva som er i ferd med å skje før at det har skjedd. Da føles det nok litt ekstra ensomt en stund.

Jeg har klart en gang før å bygge meg en helt ny omgangskrets fra ingen ting for 5-6 år siden i forbindelse med at jeg sluttet å ruse meg og fant det behøvelig å kutte kontakt med de folkene. Det tar en stund. Jeg tror jeg brukte litt over et år på å få 2-3 venner som jeg kunne "regne med". De mistet jeg dessverre kontakten igjen med fordi jeg flyttet.

Så nå har jeg rykket tilbake til start for andre gang.

 

Oppskriften jeg brukte sist var omtrent noe slik:

-Takk ja til alle invitasjoner så langt det er praktisk mulig.

-Meld meg på noen aktiviteter (dykking, skyting, trening, klatring etc.)

-Invitere folk til/med meg når en passende anledning dukker opp. Anonymous poster hash: 8603f...0af

[MT.]

Det er ingen grunn til å "si opp" et vennskap selv om man treffes sjelden syntes nå jeg hvertfall. For min del skal det direkte fiendtlighet til, ikke at man etterhvert prioriterer annerledes i livet. De fleste vil jo på et eller annet tidspunkt etablere seg med jobb og familie, og det er jo bare naturlig at man da ikke har like mye tid lenger. I ditt tilfelle syntes jeg det er dårlig gjort å ikke svare, men dersom han også gjør dette med andre ville jeg ikke tatt det så personlig. Selv har jeg da også en jobb som til tider innebærer svært lange dager og hektiske perioder. 

[AnonymDiskusjon]

Ja, jeg antar at jeg ikke er alene om å ha det slik.  

 

Har alltid satt pris på en liten og nær omgangskrets, mye fordi jeg selv er en opptatt fyr og ikke har SÅ stort sosialt behov. Men har nå innsett at med en liten og nær omgangskrets, så har man ikke så mange å miste før man med ett føler seg ganske alene...

 

 

Det er ingen grunn til å "si opp" et vennskap selv om man treffes sjelden syntes nå jeg hvertfall. For min del skal det direkte fiendtlighet til, ikke at man etterhvert prioriterer annerledes i livet. De fleste vil jo på et eller annet tidspunkt etablere seg med jobb og familie, og det er jo bare naturlig at man da ikke har like mye tid lenger. I ditt tilfelle syntes jeg det er dårlig gjort å ikke svare, men dersom han også gjør dette med andre ville jeg ikke tatt det så personlig. Selv har jeg da også en jobb som til tider innebærer svært lange dager og hektiske perioder. 

 

Fiender og uvenner er vi ikke, men jeg føler at det gode vennskapet på en måte er borte og jeg har nok litt negative føleleser ovenfor han. Derfor er det ikke så lett å bare slå på tråden og prate som ingenting.

 

Det hender selv at jeg kan glemme å svare på en melding, men når vedkommende svarer på under 50% av meldinger og anrop (og ikke ringer opp igjen) i en årsrekke, så renner vel begeret over til slutt. En annen ting er at han ikke tok seg tid til å hilse på dama mi når hun var på besøk i sommer. Sendte han først en melding tidlig på dag som han ikke svarte på. Purret på igjen litt senere og antok at det bare var en forglemmelse, men fikk da svar først etter 1 time. Og da var svaret at han hadde blitt så sykt dårlig (hadde angivelig drukket alkohol og spist for raskt) og om vi heller kunne treffest neste dag.

 

Godt mulig at han var dårlig og uvel, men det vitner igjen om en egoisme og liten vilje til å strekke seg for å møte mine "behov". Føler selv jeg har strukket meg ganske langt for han.

 

Har gitt han mange nye "sjanser" og tilgivelse, men føler vel nå at begeret har flømmet over.

 

Som en liten apropos hadde jeg en veldig hyggelig kveld med to andre venner i går. Den ene var i byen på besøk, så det hele ble veldig spontant. Vi er gamle venner, men vi var kanskje aldri veldig nære selv om vi har vært MYE sammen før vi mistet kontakten. Føler det er naturlig med sporadisk kontakt og det kan vel fort gå et år mellom hver gang vi både snakker og møtes. Men det føles alltid naturlig å plukke opp tråden.

 

Men synes det blir merkelig når det skjer med venner som du har opplevd som veldig nære gjennom et helt liv. Da er det liksom noe som er annerledes? Vet ikke om folk kjenner seg igjen.

Anonymous poster hash: 53f82...b0d

[stigfjel]

Det er noe som skjer naturlig, og over tid. Spesielt hvis livssituasjonen endrer seg (barn osv).

 

Hadde en god venn som jeg hadde mye kontakt med. Men han slet en periode. Han gikk på en smell med dop, så han dro på avrusning langt unna. Samtidig studerte jeg utenbys. Før problemene, når jeg var i hjembyen var han alltid blant de jeg traff, og vi var ute. Men etterpå ble mindre. Han holdt seg unna rus, men han var heller ikke i byen mens jeg var det. Og i det hele tatt traff jeg han ganske sjeldent. Han fikk også jobber på ugunstige tidspunkt, og hver gang jeg spurte om å finne på noe passet det ikke. Det ble også vanskeligere å planlegge noe lengre frem i tid i det hele tatt, dessuten ble han dårligere og dårligere til å følge opp. Til slutt ble jeg ganske lei, og sluttet å ta initiativ til noe som helst. Jeg hadde hatt tålmodighet, men alt har en grense. Det er lenge siden jeg har hørt noe fra ham nå.

 

En annen barndomsvenn som jeg har kjent siden jeg var et par-tre år prater jeg heller ikke noe særlig med lenger. Han giftet seg siste året jeg studerte, som begynner å bli noen år siden, og lever derfor et helt annet liv enn meg. Det er lenge siden jeg har møtt ham nå, minst et par år. Og han tar sjelden kontakt. De siste årene er det jeg som har tatt initiativ til både å ta kontakt, samt å finne på noe. Han på sin side har ikke gjort det. Hver gang inntil forrige gang har vennskapet vårt vært av en slik art at uansett hvor lenge siden vi har vært fra hverandre så har alt vært som før. Imidlertid merket jeg at noe var annerledes sist gang, uten at jeg klarte å sette fingeren på noe konkret. Sist vi pratet på tlf, tror det var i fjor, tidlig på året, så snakket vi om at vi måtte finne på noe igjen. Men nå tenkte jeg at han fikk ta initiativ denne gangen. Det har han ikke gjort hittil. Og siden jeg har vært den som har gjort det de siste årene tenker jeg at han kanskje ikke er så interessert. Jeg har tross alt ting å bruke tiden min på. Men vi er på ingen måte "fiender", ser ham fortsatt som en venn og ser ikke noe behov for å "slå opp". Men jeg begynner å tro at vi har vokst fra hverandre, så kanskje det ikke er liv laga at vi treffes i noen særlig grad mer? Vil heller huske vennskapet slik det var enn at det blir ødelagt fordi vi pr nå ikke har veldig mye til felles lenger, slik vi hadde før.