Jeg vil ikke ha barn

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg har inntrykk av at de fleste som har sånn typisk " jeg vil ikke ha barn" holdning i 20 årene, endrer mening etterhvert. 

Faktisk ville jeg heller angret på å ha fått barn, enn å bli barnløs. 

Heldigvis vil jeg gjerne ha barn en gang

Jeg er i 30-årene, og føler det sterkere enn noen gang.

 

Men hvem vet, kanskje det endrer seg når jeg er i 40-årene? Alt jeg trenger er en ung kone.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1889c...725

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg er i 30-årene, og føler det sterkere enn noen gang.

 

Men hvem vet, kanskje det endrer seg når jeg er i 40-årene? Alt jeg trenger er en ung kone.

 

Kanskje like greit at du ikke bringer genene dine videre.

Anonymous poster hash: 1889c...725

[AnonymDiskusjon]

 

Hva er det du skal frem til? Der er jo ingen spesielle konsekvenser å ta om 30-60 år når man har valgt å ikke få barn.... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Det tok jeg opp i innlegg #49

 

 

 

 

... Minuset er vell kanskje at man sitter der alene, da, men det kan man gjøre selv om man har født fem unger også... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

Det tok jeg opp i innlegg #51. 

 

Hva med å lese før du skriver? 

 

Hadde absolutt ingen interesse av å lese gjennom hele tråden, svarte på HI. 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

[Shirmah]

 

 

Det du sier er jo direkte feil, det er ikke sånn at "hendene" ikke vil finnes. Jeg forventer ikke at mine egne barn skal gjøre dette for meg når jeg blir gammel.

 

 

De finnes pr i dag (men heller ikke nå mange nok!), men finnes de om 30 år dersom man i dag tar det valget du har tenkt å ta? Det blir nemlig ikke nye sykepleiere og nye hjemmehjelpere uten nye barn som tas ansvar for først! Venter du at andre skal ta ansvaret for at de finnes om 30 år og at du så skal ha rett til å bruke dem på linje med med dem som  tok  ansvar mens du selv bare fokuserte på "best for meg her og nå"? 

 

Det er virkelig nok barn her i verden, og kommer til å fortsette å være det i laaang tid fremover. Pengene man sparer på å ikke ha barn kan man selvsagt heller bruke på pleie når den tid kommer. Hvis den kommer. Det å få barn fordi man er redd for at man ikke blir tatt hånd om når man blir gammel er ganske idiotisk, spør du meg. Man skal få barn hvis man vil ha dem. (Og selvsagt er i stand til å ta ordentlig vare på dem). Enkelt og greit.

 

Personlig skal jeg aldri ha barn, og jeg har heller ingen planer om å bli så gammel og pleietrengende at jeg ikke kan klare meg på egenhånd.

[flink_gutt]

 

 

Hva er det du skal frem til? Der er jo ingen spesielle konsekvenser å ta om 30-60 år når man har valgt å ikke få barn.... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Det tok jeg opp i innlegg #49

 

 

 

 

... Minuset er vell kanskje at man sitter der alene, da, men det kan man gjøre selv om man har født fem unger også... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

Det tok jeg opp i innlegg #51. 

 

Hva med å lese før du skriver? 

 

Hadde absolutt ingen interesse av å lese gjennom hele tråden, svarte på HI. 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Hva andre har sagt i en diskusjon er altså fullstendig uinteressant for deg å sette seg inn i bare jeg kan få komme til orde og skrike ut meningen min - dekket av anonym også uten grunn til det? 

 

Nevnte jeg ordet superegoist? Nevnte jeg ordet umoden? . 

[flink_gutt]

 

Det er virkelig nok barn her i verden, og kommer til å fortsette å være det i laaang tid fremover. Pengene man sparer på å ikke ha barn kan man selvsagt heller bruke på pleie når den tid kommer. 

 

Personlig skal jeg aldri ha barn, og jeg har heller ingen planer om å bli så gammel og pleietrengende at jeg ikke kan klare meg på egenhånd.

 

 

Og de barna har både evne og vilje til å pleie deg straks du skriker på behov for pleie, mener du? 

 

 

Personlig skal jeg aldri ha barn, og jeg har heller ingen planer om å bli så gammel og pleietrengende at jeg ikke kan klare meg på egenhånd.

 

Du mener du selv rår for den siden og at livet blir slik du har planlagt?  

[Shirmah]

 

 

Det er virkelig nok barn her i verden, og kommer til å fortsette å være det i laaang tid fremover. Pengene man sparer på å ikke ha barn kan man selvsagt heller bruke på pleie når den tid kommer. 

 

Personlig skal jeg aldri ha barn, og jeg har heller ingen planer om å bli så gammel og pleietrengende at jeg ikke kan klare meg på egenhånd.

 

 

Og de barna har både evne og vilje til å pleie deg straks du skriker på behov for pleie, mener du?

 

Det er jo ikke akkurat mangel på slik arbeidskraft, og heller ingenting som tyder på at det blir det. Så lenge man er villig til å betale for det, såklart.

 

 

 

Personlig skal jeg aldri ha barn, og jeg har heller ingen planer om å bli så gammel og pleietrengende at jeg ikke kan klare meg på egenhånd.

 

Du mener du selv rår for den siden og at livet blir slik du har planlagt?  

 

 

At jeg ikke kommer til å få barn er ikke spesielt vanskelig å garantere, og det er egentlig ikke noe stort problem å arrangere en slags sikkerhetsløsning for alderdommen heller.

 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du på død og liv mener folk som ikke ønsker barn burde få dem allikevel. Tror du virkelig mennesker som ikke vil ha barn og ikke liker barn hadde blitt gode foreldre?

[flink_gutt]

 

 

 

Det er virkelig nok barn her i verden, og kommer til å fortsette å være det i laaang tid fremover. Pengene man sparer på å ikke ha barn kan man selvsagt heller bruke på pleie når den tid kommer. 

 

Personlig skal jeg aldri ha barn, og jeg har heller ingen planer om å bli så gammel og pleietrengende at jeg ikke kan klare meg på egenhånd.

 

 

Og de barna har både evne og vilje til å pleie deg straks du skriker på behov for pleie, mener du?

 

Det er jo ikke akkurat mangel på slik arbeidskraft, og heller ingenting som tyder på at det blir det. Så lenge man er villig til å betale for det, såklart.

 

 

 

Og den påstanden begrunner du med? 

 

 

 

 

 

Personlig skal jeg aldri ha barn, og jeg har heller ingen planer om å bli så gammel og pleietrengende at jeg ikke kan klare meg på egenhånd.

 

Du mener du selv rår for den siden og at livet blir slik du har planlagt?  

 

 

At jeg ikke kommer til å få barn er ikke spesielt vanskelig å garantere, og det er egentlig ikke noe stort problem å arrangere en slags sikkerhetsløsning for alderdommen heller.

 

Mitt spørsmål  var du mener du selv rår for den siden om at du ikkehar planer om å bli så gammel og hjelpetrengende at du ikke klarer deg på egen hånd. 

 

 

 

 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du på død og liv mener folk som ikke ønsker barn burde få dem allikevel. Tror du virkelig mennesker som ikke vil ha barn og ikke liker barn hadde blitt gode foreldre?

 

Det harjeg faktisk begrunnet i post #49. Om du ikke ønsker å forholde deg til posten er din sak, men å si at du da ikke skjønner hvorfor er er halv sannhet og hel løgn. Åpner man nebbet og uttaler seg om andre uten først ha lest hva de sier gjelder fremdeles det jeg skrev i #85. 

 

Jeg vet en mengde mennersker som ikke hadde tenkt å få barn som er blitt gode foreldre. Jeg vet også en del mennesker som som inderlig har arbeidet for å bli foreldre - for å pleie deres eget ego, som godt kan pleies slik også - som ikke har blitt det. 

[Skurupu]

 

Jeg er i 30-årene, og føler det sterkere enn noen gang.

 

Men hvem vet, kanskje det endrer seg når jeg er i 40-årene? Alt jeg trenger er en ung kone.

Kanskje like greit at du ikke bringer genene dine videre.

Anonymous poster hash: 1889c...725

 

Hvorfor sier du det?

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Hva er det du skal frem til? Der er jo ingen spesielle konsekvenser å ta om 30-60 år når man har valgt å ikke få barn.... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Det tok jeg opp i innlegg #49

 

 

 

 

... Minuset er vell kanskje at man sitter der alene, da, men det kan man gjøre selv om man har født fem unger også... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

Det tok jeg opp i innlegg #51. 

 

Hva med å lese før du skriver? 

 

Hadde absolutt ingen interesse av å lese gjennom hele tråden, svarte på HI. 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Hva andre har sagt i en diskusjon er altså fullstendig uinteressant for deg å sette seg inn i bare jeg kan få komme til orde og skrike ut meningen min - dekket av anonym også uten grunn til det? 

 

Nevnte jeg ordet superegoist? Nevnte jeg ordet umoden? . 

 

Tror jeg må lese gjennom tråden likevel når du er så hårsår, dette må ha vært en heftig debatt, haha 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

[flink_gutt]

 

 

 

 

Hva er det du skal frem til? Der er jo ingen spesielle konsekvenser å ta om 30-60 år når man har valgt å ikke få barn.... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Det tok jeg opp i innlegg #49

 

 

 

 

... Minuset er vell kanskje at man sitter der alene, da, men det kan man gjøre selv om man har født fem unger også... 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

Det tok jeg opp i innlegg #51. 

 

Hva med å lese før du skriver? 

 

Hadde absolutt ingen interesse av å lese gjennom hele tråden, svarte på HI. 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Hva andre har sagt i en diskusjon er altså fullstendig uinteressant for deg å sette seg inn i bare jeg kan få komme til orde og skrike ut meningen min - dekket av anonym også uten grunn til det? 

 

Nevnte jeg ordet superegoist? Nevnte jeg ordet umoden? . 

 

Tror jeg må lese gjennom tråden likevel når du er så hårsår, dette må ha vært en heftig debatt, haha 

 

Anonymous poster hash: d38a0...6cb

 

 

Jeg er overhodet ikke hårsår (derimot kjenner jeg hersketekninger som den du prøver å bruke nå!), men det er et spørsmål om du selv ønsker å bli sett på seriøs debattant eller ikke. Å åpne nebbet i en diskusjon og fortelle hva JEG mener uten å satt seg inn hva andre mennesker har sagt i den debatten først er tegn på høyt fokus på egen navle, egen debattevne på sandkassenivå og langt større "behov" for å skrike ut sin mening som en dårlig misjonær enn ønske om å debattere. 

 

Selv ser jeg ikke på debatten som spesielt heftig og din begrunnelse for å anta det medner jeg faller på sin egen urimelighet. Samtidig kan det jo godt være andre ser på en slik debatt som heftig, det avhenger av øynene som ser. 

[Gaardon]

Kupper denne tråden litt. Jeg ønsker heller ikke barn. Har egentlig sagt det fra dag fra dag 1 til foreldrene mine men nå siden jeg snart er 30 og ble spurt om jeg snart ønsket å få barn å jeg sa aldri så tok foreldrene mine det veldig tungt hadde en lengre diskusjon hvor de endte opp med å bare bli sint. Så spørsmålet er hva gjør jeg nå hvordan får jeg de til å akseptere at jeg ikke ønsker barn?

[archongamer]

Kupper denne tråden litt. Jeg ønsker heller ikke barn. Har egentlig sagt det fra dag fra dag 1 til foreldrene mine men nå siden jeg snart er 30 og ble spurt om jeg snart ønsket å få barn å jeg sa aldri så tok foreldrene mine det veldig tungt hadde en lengre diskusjon hvor de endte opp med å bare bli sint. Så spørsmålet er hva gjør jeg nå hvordan får jeg de til å akseptere at jeg ikke ønsker barn?

Står på det du mener er rett for deg og tar tiden til hjelp. Var der selv, men de har godtatt mitt valg nå selv om de ble skuffet.

[Kaprimo]

 

Jeg har tenkt på dette lenge. Jeg ser rett og slett ikke poenget med og ha barn. Alle mine venner som får unge har selvfølgelig mange gledesstunder med sine søte små men de uffer og klager mest av alt, de får ikke blitt med på ting, de må takke nei til så mye og er veldig mye bekymret.

 

Dette er mitt syn:

 

Hvorfor skal jeg ha barn ? hvorfor skal jeg begrense 20-25 av mine leveår både fysisk/økonomisk og psykisk for og oppdra og passe på noen ?

 

Det betyr jo ingen ting for meg og føre slekta videre, Når jeg "legger på røret" så har det jo ingen ting og si lenger uansett.

 

Ja, jeg går glipp av noen gode stunder, men det er faktisk ingen garanti for at det blir så mange av dem heller.

 

Jeg er veldig fornøyd med min situasjon uten barn og jeg har ikke lyst til og begrense meg selv fordi jeg har barn, jeg har lyst til og gjøre hva jeg vill og når jeg vill.

 

jeg er ikke spesielt glad i barn, jeg er ukomfortabel rundt dem og syntes ikke engang noe særlig om barna som er i min egen slekt.

 

For og informere litt: Jeg er fult oppegående, fast jobb, mange venner og gode egenskaper, Ola nordmann A4 (Bare uten stasjonsvogn,unger og bikje ).

 

Er jeg unormal ? Folk blir jo sjokkert og sier "Det endrer seg det vettu" når jeg sier at jeg ikke vil ha barn. Jeg har ALDRI følt at jeg vil ha barn noen gang, og grøsser ved tanken.

 

Er det noen andre her inne som også har det sånn ? Og jeg føler meg ikke vond/slem eller lignende fordi jeg ikke vil ha barn, Jeg ser bare ikke poenget med det.

 

Anonymous poster hash: 6e527...f13

Hei

 

Jeg er en dame på 31 år. Vært sammen med samboeren min i 8 år og forlovet oss i fjor. Skal gifte oss neste år. Vi har det helt fantastisk sammen og jeg kan ikke tenke meg et liv uten han. Samboeren er et år yngre. Han har aldri vært toppen begrenset for barn og gitt intrykk for at han ikke er klar. Men aldri fått inntrykk for at det er uaktuelt å få barn i det hele tatt.

 

Min biologiske klokke begynner forståelig nok å tikke. Men har heller ikke noe umiddelbar hast med å få barn. Men av og til bestemmer kroppen hva man må. Jeg tenker å teste hvordan jeg ligger an. Om jeg har god tid eller dårlig tid med å få barn.

 

Uheldigvis gikk diskusjonen vår dit hen at min samboer ikke nødvendigvis noengang får lyst på barn. Han er nå usikker på alle former for barn - altså egne og adopterte/fosterbarn. Han vet han ihvertfall ikke ønsker dette nå eller i løpet av de første årene. Dette er utrolig tøfft å høre nå etter 9 år / 8 år sammen og 1 år forlovet. Jeg aner rett og slett ikke ut eller inn. Uansett taper en av oss.

 

1. Jeg finner ut at det haster og må få barn i løpet av kort tid. Samboeren ønsker ikke og forandrer ikke mening.

= jeg finner ingen gode løsninger her. Jeg kan forlate mitt livs kjærlighet som gjør meg lykkeligere enn jeg kunne drømt om for å prøve å treffe en ny person som vil ha barn raskt. Problwmet er at jeg ønsker ikke barn med noen annen. Jeg ønsker barn med samboeren min fordi jeg elsker han og vi har det så bra. Har selv vært usikker på eget barn, men når man treffer den rette endrer det seg. Man begynner å føle veldig sterkt for å føre et fellers barn sammen ut i livet. Dessverre deler ikke samboeren min samme følelse på barn.

 

2. Jeg avbryter forlovelsen og bryllupsplanene og drar til danmark og prøver å få barn gjennom fremmed aæddonasjon. Men heller ikke her får jeg det jeg ønsker. Jeg blir mamma og får et barn, men ikke et som er mitt og min samboer som er eneste eget barnet jeg ønsker.

 

3. Jeg forlater samboeren min og enten blir alene fostermor eller begynner prosessen med å få et barn som behøver et hjem. Da får jeg barn, men mister også samboeren min og min livs kjærlighet.

 

4. Samboeren min går med på en av delene, eget barn, fosterbarn eller adoptivbarn. Han gjør det fordi han også elsker meg utrolig høyt og ønsker ikke å miste meg, men innerst inne blir det og feil hvis han ikke egentlig vil ha barn!

 

5. Jeg godtar et liv uten barn for et liv med han og vet vi ville hatt det flott. Men vet også at mitt ønske etter en form for barn er så sterkt at jeg leve med en klump inni meg og et tomrom bare et barn kan fylle.

 

Absolutt ingen av disse alternatovene fungerer eller er idiell.

 

Gråt masse igår for vet virkelig ikke ut eller inn. Og har ikke god tid siden vi er midt i bryllupsplanlegging også ? Hvis vi må utsette eller avbryte det også. Men det føles så vondt det. Elsker han så ufattelig høyt og vet jeg aldri vil treffe noen ny som jeg passer så godt med så det er jeg ikke interessert i.

 

Noen råd i en håpløs sotuasjon?

[Malvado]

 

Jeg har tenkt på dette lenge. Jeg ser rett og slett ikke poenget med og ha barn. Alle mine venner som får unge har selvfølgelig mange gledesstunder med sine søte små men de uffer og klager mest av alt, de får ikke blitt med på ting, de må takke nei til så mye og er veldig mye bekymret.

 

Dette er mitt syn:

 

Hvorfor skal jeg ha barn ? hvorfor skal jeg begrense 20-25 av mine leveår både fysisk/økonomisk og psykisk for og oppdra og passe på noen ?

 

Det betyr jo ingen ting for meg og føre slekta videre, Når jeg "legger på røret" så har det jo ingen ting og si lenger uansett.

 

Ja, jeg går glipp av noen gode stunder, men det er faktisk ingen garanti for at det blir så mange av dem heller.

 

Jeg er veldig fornøyd med min situasjon uten barn og jeg har ikke lyst til og begrense meg selv fordi jeg har barn, jeg har lyst til og gjøre hva jeg vill og når jeg vill.

 

jeg er ikke spesielt glad i barn, jeg er ukomfortabel rundt dem og syntes ikke engang noe særlig om barna som er i min egen slekt.

 

For og informere litt: Jeg er fult oppegående, fast jobb, mange venner og gode egenskaper, Ola nordmann A4 (Bare uten stasjonsvogn,unger og bikje ).

 

Er jeg unormal ? Folk blir jo sjokkert og sier "Det endrer seg det vettu" når jeg sier at jeg ikke vil ha barn. Jeg har ALDRI følt at jeg vil ha barn noen gang, og grøsser ved tanken.

 

Er det noen andre her inne som også har det sånn ? Og jeg føler meg ikke vond/slem eller lignende fordi jeg ikke vil ha barn, Jeg ser bare ikke poenget med det.

 

Anonymous poster hash: 6e527...f13

Hei

 

Jeg er en dame på 31 år. Vært sammen med samboeren min i 8 år og forlovet oss i fjor. Skal gifte oss neste år. Vi har det helt fantastisk sammen og jeg kan ikke tenke meg et liv uten han. Samboeren er et år yngre. Han har aldri vært toppen begrenset for barn og gitt intrykk for at han ikke er klar. Men aldri fått inntrykk for at det er uaktuelt å få barn i det hele tatt.

 

Min biologiske klokke begynner forståelig nok å tikke. Men har heller ikke noe umiddelbar hast med å få barn. Men av og til bestemmer kroppen hva man må. Jeg tenker å teste hvordan jeg ligger an. Om jeg har god tid eller dårlig tid med å få barn.

 

Uheldigvis gikk diskusjonen vår dit hen at min samboer ikke nødvendigvis noengang får lyst på barn. Han er nå usikker på alle former for barn - altså egne og adopterte/fosterbarn. Han vet han ihvertfall ikke ønsker dette nå eller i løpet av de første årene. Dette er utrolig tøfft å høre nå etter 9 år / 8 år sammen og 1 år forlovet. Jeg aner rett og slett ikke ut eller inn. Uansett taper en av oss.

 

1. Jeg finner ut at det haster og må få barn i løpet av kort tid. Samboeren ønsker ikke og forandrer ikke mening.

= jeg finner ingen gode løsninger her. Jeg kan forlate mitt livs kjærlighet som gjør meg lykkeligere enn jeg kunne drømt om for å prøve å treffe en ny person som vil ha barn raskt. Problwmet er at jeg ønsker ikke barn med noen annen. Jeg ønsker barn med samboeren min fordi jeg elsker han og vi har det så bra. Har selv vært usikker på eget barn, men når man treffer den rette endrer det seg. Man begynner å føle veldig sterkt for å føre et fellers barn sammen ut i livet. Dessverre deler ikke samboeren min samme følelse på barn.

 

2. Jeg avbryter forlovelsen og bryllupsplanene og drar til danmark og prøver å få barn gjennom fremmed aæddonasjon. Men heller ikke her får jeg det jeg ønsker. Jeg blir mamma og får et barn, men ikke et som er mitt og min samboer som er eneste eget barnet jeg ønsker.

 

3. Jeg forlater samboeren min og enten blir alene fostermor eller begynner prosessen med å få et barn som behøver et hjem. Da får jeg barn, men mister også samboeren min og min livs kjærlighet.

 

4. Samboeren min går med på en av delene, eget barn, fosterbarn eller adoptivbarn. Han gjør det fordi han også elsker meg utrolig høyt og ønsker ikke å miste meg, men innerst inne blir det og feil hvis han ikke egentlig vil ha barn!

 

5. Jeg godtar et liv uten barn for et liv med han og vet vi ville hatt det flott. Men vet også at mitt ønske etter en form for barn er så sterkt at jeg leve med en klump inni meg og et tomrom bare et barn kan fylle.

 

Absolutt ingen av disse alternatovene fungerer eller er idiell.

 

Gråt masse igår for vet virkelig ikke ut eller inn. Og har ikke god tid siden vi er midt i bryllupsplanlegging også Hvis vi må utsette eller avbryte det også. Men det føles så vondt det. Elsker han så ufattelig høyt og vet jeg aldri vil treffe noen ny som jeg passer så godt med så det er jeg ikke interessert i.

 

Noen råd i en håpløs sotuasjon?

 

 

I et ekteskap / samliv så er det viktig å kunne prate og diskutere om ting, hvis barn er viktig for deg, men ikke han må man kunne prøve å komme til et kompromiss. Det er fult mulig for en av dere å ta helt hånd om barnet uten at den andre parten trenger å engasjere seg mer enn det han allerede gjør, faktisk så kjenner jeg flere par der kvinnen er hun som styrer for det meste i huset og han gjør sitt og bryr seg null og niks om barna.

 

I de fleste tilfeller får mannen etter hvert interesse for barna etter hvert som de blir større og mindre "babyaktige" , men det finnes ikke noen fasitt.

 

Det verste man kan gjøre derimot er å dvele på dette og ikke prate om det.

 

Den andre "litt mindre populære" men fult så funksjonelle løsningen er å droppe p-piller / prevensjon og bare kjøre på, så får han selv velge veien videre når den tid kommer. Du tar selvsagt fult ansvar for barnet og om han ønsker å avslutte forholdet så bør det være greit for deg.

[Corp Por]

Jeg vil ikke ha flere barn mens samboer vil.

 

Jeg har motvillig gått med på et nytt barn for å blidgjøre henne. I min logikk så taper vi mer som par på at jeg får viljen min enn at jeg innfinner meg med noe mindre frihet og mer ansvar.

[Kaprimo]

Hei og tusen takk for svar! Vært og er noen tøffe dager og beslutninger. Prøvde å si at han ikke behøver å ta noe av ansvaret, men det var feil å. Hvis det først er et barn vil han ikke at barnet skal ha en "dårlig" pappa som ikke bryr seg. Men han ønsker virkelig ikke ansvaret eller kan se seg selv som en pappa. Det er dessverre ikke en mulighet å "glemme p pillen" så kan ikke løse det på den måten heller. Men vi har pratet masse og når han forstår at resultatet kan bli at vi må avlyse bryllupet og gå hvert til vårt er han blitt litt åpen for å kanskje adoptere eller at jeg evt får barn på utradisjonel vis, men ikke ved å bruke hans sæd. På den måten føler han ikke det samme ansvaret/forpliktelsene. Men i første om gang er planen å finne ut hvordan jeg ligger an. Om hvor god tid jeg har. For en elendig situasjon å være i! ??

[Kaprimo]

Jeg vil ikke ha flere barn mens samboer vil.

 

Jeg har motvillig gått med på et nytt barn for å blidgjøre henne. I min logikk så taper vi mer som par på at jeg får viljen min enn at jeg innfinner meg med noe mindre frihet og mer ansvar.

Tusen takk for svar! Tror det er litt slik min samboer også føler det. Vi har det fantastisk bra på alle måter og er veldig lykkelig sammen. Så det å miste alt det pga at man ikke ønsker frihet/ansvaret tror jeg ikke han ønsker heller. Så er vanskelig uansett. Men håper at det går den veien at kompromiet blir å enten adoptere eller at jeg får barn på utradisjonelt vis. Ønsker barn med han, men kan godta den andre metoden om jeg konmer frem til at å adoptere ikke er nok og jeg virkelig ønsker et eget barn. Så får se. Avtalen nå er å tenke nøye over alt og så når jeg har funnet ut hvordan jeg ligger an skal vi ta en ny ordentlig prat om hva vi skal gjøre!

[Aiven]

Det er forsåvidt en fordel at folk som ikke liker unger, ikke vil ha barn. Men jeg må være ærlig og si at jeg blir skeptisk til personen.

[Malvado]

Hei og tusen takk for svar! Vært og er noen tøffe dager og beslutninger. Prøvde å si at han ikke behøver å ta noe av ansvaret, men det var feil å. Hvis det først er et barn vil han ikke at barnet skal ha en "dårlig" pappa som ikke bryr seg. Men han ønsker virkelig ikke ansvaret eller kan se seg selv som en pappa. Det er dessverre ikke en mulighet å "glemme p pillen" så kan ikke løse det på den måten heller. Men vi har pratet masse og når han forstår at resultatet kan bli at vi må avlyse bryllupet og gå hvert til vårt er han blitt litt åpen for å kanskje adoptere eller at jeg evt får barn på utradisjonel vis, men ikke ved å bruke hans sæd. På den måten føler han ikke det samme ansvaret/forpliktelsene. Men i første om gang er planen å finne ut hvordan jeg ligger an. Om hvor god tid jeg har. For en elendig situasjon å være i!

 

Det er trist å si det, men hvis det er viktig for deg at dere skal få barn sammen og han ikke ønsker, er forholdet dødfødt for din del.

Så ja, si ifra til ham at dette kan bety slutten for dere fordi du har et kraftig behov for å få barn med den personen som betyr mest for deg i livet og at dette er en sikkerhet for deg om han skulle dø / forsvinne, da har du i det minste et barn som kom fra kjærligheten mellom dere to.

 

Hva har han egentlig lagt i det at han ikke ønsker å være faren til barnet ditt?

Endret 19. mai 2017 av 097100106111101