Jeg vil ikke ha barn

[AnonymDiskusjon]

Det er helt greit å ikke ville ha barn, men å begrunne det med "mer til meg"-argumenter som trådstarter, fremstår som noe umodent. Jeg ville ikke kappet strengen enda, for å si det sånn.

 

ts her.

 

Det er jo det som i bunn og grunn skjer om man ikke velger og få barn. Det blir jo mer til meg, det er ikke kun derfor jeg ikke vil ha barn men det er en direkte konsekvens av og ikke få barn,Og jeg vil ikke si at man er umoden fordi man ønsker seg selv mer og bedre ting/tid osv. Det er jo et ønske de fleste har.

 

Anonymous poster hash: 6e527...f13

[Kikert]

Nei, å bruke tiden på det man vil og kjøpe det man vil er et ønske de fleste har. For mange inkluderer det alt som har med barn å gjøre.

 

Jeg forstår deg godt selvfølgelig og det er ikke umodent sånn sett. Personlig valg er nettopp det og hva som er modent i en persons hode er umodent i en annens.

[AnonymDiskusjon]

Jeg syns ikke engang du trenge å ramse opp argumenter for at du ikke vil ha barn.. Blir folk virkelig sjokkert hvis du sier at du ikke vil ha barn?

 

ts her.

 

Det er faktisk veldig mange som reagerer negativt når jeg forteller dem at jeg ikke ønsker og få barn. Spesielt om jeg sier at det er noe jeg har tenkt over lenge. 

Det virker som om jeg automatisk blir et dårligere mennekse i deres øyne når jeg sier det. Det er ikke noe de har sagt direkte men mange reagerer på en slik måte at jeg får den følelsen av at de trur det om meg. 

 

Og med en gang man nevner at man ikke ønsker barn så blir du fort behandlet som om du var en liten drittunge, "Joda du får lyst på unger etterhvert" "Haha, det sa jeg også før også","Det er bare noe du sier nå det" osv. Veldig irriterende, det er akkurat som om du blir sett på som han lille ungen som skal tøffe seg ved og være slem.... Folk er rare

 

Anonymous poster hash: 6e527...f13

[Kikert]

Du får si at de folka får skaffe seg fler barn for å "fylle opp landet" siden du ikke vil ha

[Skurupu]

Jeg opplever det samme. Mange trur ikke jeg er seriøs, og at jeg kommer til å skifte mening.

 

Nå har jeg bikket 30 år, og følelsen er sterkere enn noen gang.

[Corp Por]

Ts hvor gammel ER du da?

Alderen din blir jo tatt med i betraktning når en skal bedømme hvor seriøst en skal ta en så bastant uttalelse. Hvis en 25-åring sier "jeg skal aldri ha barn" så humrer man gjerne litt og tenker i sitt stille sinn at det kan bli en interessant samtale ti år senere. Om en 35 år gammel mann sier det samme så høres det forsåvidt troverdig ut. Om en 45åring sier det samme så er det uansett fordi han nettopp har importert et barn fra thailand og giftet seg med det ().

 

Om du blir provosert av det får så være.

Jeg kan ikke se at du nevner kjønnet ditt her men når jeg leser mellom linjene leser mann og da er det nok ikke noe å tenke for mye på anyway. Du vil være fruktbar lenge og du har såvidt meg bekjent ingen klokke som tikker og ender i depresjoner som så mange kvinner har.

 

Ha det gøy så lenge du kan og tenk på deg selv.

Barn er et jævla slit

[Zeph]

Har du ikkje lyst så lar du vera. Så enkelt er det.

 

Eg veit ikkje kva alder du er, men det finnes dei som endrar meining begge veiar etter som dei blir eldre.

 

Det er egoistisk å ikkje få born og det er egoistisk å få born. Det ligg i vår natur å vere egoistiske, så det er ikkje noko å bekymra seg for.

Endret 30. september 2016 av Zeph

[darkness|]

Svært få menn vil ha barn. Det er enten et uhell, eller så lurer kvinnen mannen, eller så gir mannen etter for press så ikke kvinnen skal gå i fra ham. Men de fleste menn lærer seg å like ungen etter hvert, eller kanskje det bare er noe de sier?

 

NB: Dette er synsing på høyt nivå.

Dummeste jeg har hørt på lenge Mange menn jeg kjenner (inkludert min samboer) ønsket seg barn minst like mye, om ikke mer.

[darkness|]

Aldri betydd noe for meg å føre slekten videre. Jeg var aldri noe typisk barnemenneske. Var aldri barnevakt o.l. som mange andre jenter er i tenårene. Helt til en dag da jeg traff far til mine to eldste. Da føltes det plutselig naturlig. Det betyr ikke dermed at -du- kommer til å endre mening, men det -kan- skje en dag at du gjør det hvis du treffer den rette personen. Kanskje endrer du aldri mening, og da er det helt greit det også. Folk må få bestemme selv.

[Malvado]

Det trådstarter trolig ikke tenker på er at barn er et nettverk som forsterker livet vårt i fremtiden, ikke motsatt.

Ja , det er en del jobb å gjøre , det koster penger , men det man gjør vil man trolig se utvikle seg til noe positivt som kan senere i livet bidra til mange fine stunder.

 

Det går selvsagt fint å leve uten barn , men da har man ikke det nettverket man har kunnet laget på egen hånd og man har heller ingen glede av å se barna dine gjøre ting bedre enn deg selv og mestre ting som du kanskje feilet i. Og selv barn som sliter , gir oss som personer en utvikling som er bra , vi blir sterkere , lærer og mester ting vi ikke trodde vi skulle mestre.

 

Så ja, ting blir som regel bedre over tid!

[darkness|]

Man trenger forsåvidt ikke like barn for å like sine egne. Synes fremdeles ikke at alle andres barn er verdens mest bedårende skapninger for å si det sånn..

[FrihetensRegn]

Samfunsøkonomisk er det bra å få barn. Det er en av grunnene til at man pøser milliarder av skattekroner inn i barnefamilier. Om ikke nordmenn får nok barn vil næringslivet ha mangel på arbeidstakere og ønsker dermed ønskes økt innvandring, men dette kan være et mindre problem med økende automatisering og outsourcing. Før i tiden fikk man masse barn for at man skulle bli tatt vare på når man ble gammel (dette lærer man førse året i historiefaget på allmenfag). I dag er det mange nordmenn som dør gamle og alene. Får man barn har man kanskje noen ved sin side når man dør, om man bryr seg om slikt.

[Løgn]

Det er nok unormalt å ikke noen gang få barn, da normen er å få barn. Hvorvidt det er normalt å ikke ønske å få barn, er en annen sak. Jeg tror imidlertid det er mer normalt for menn enn for kvinner - både å ikke få, og å ikke ville få barn. Noe som også fremgår fra SSB. Fruktbarhetsraten er jevnt høyere for kvinner enn for menn, som peker i retning av at barnløshet er en sterkere tendens hos menn enn hos kvinner.

 

Dersom man legger til grunn det faktum at kvinner i praksis kontrollerer fødselsraten, kan man også spekulere i hvorvidt barnløshet er et faktisk ønske blant mange menn som likevel ender opp med å bli far.

 

Jeg vil heller ikke ha barn. Noen ganger møtes jeg med overraskelse når jeg sier dette, da jeg har gode muligheter til å ta hånd om et eller flere barn, og jeg ville angivelig blitt en god far. Men jeg føler aldri at jeg trenger å forsvare min holdning her. Kanskje fordi jeg selv ikke har dårlig samvittighet for det. Dette er muligens problemet til TS. Om du selv mener at du "burde" få barn, men at du likevel ikke har lyst, eksisterer det en kognitiv dissonans som må fylles med en forklaring og unnskyldning. Det er ikke tilfellet for meg. Jeg vet hva jeg vil, og er komfortabel med det.

[Dilemma]

Det er jo ekstremt stor forskjell på egne og andre barn. Jeg liker heller ikke barn i utganspunktet. Synes generelt at andres barn (inkludert onkel-unger, og de i nær familie) er ganske frastøtende. Så jeg var svært spent på hvordan det kom til å gå når jeg fant ut at jeg skulle bli pappa. Men det kan ikke sammenlignes! Min egen datter betyr jo alt for meg, mens jeg fremdeles får fnatt av andre barn. Verste jeg vet er når andres barn klenger seg innpå eller vil bli bært av meg. 

[Skurupu]

Slik tenker ikke jeg VonMises. Jeg liker barn i visse situasjoner. Kan godt leke og ha det gøy med sammen med barn. Det er ansvaret og frarøvelsen av frihet som frastøter meg. Får man barn så må de naturlig nok komme i første rekke, og den tanken liker jeg ikke. Det er jeg som er hovedpersonen i mitt liv.

 

Hva om jeg vil slutte i jobben og bomse rundt i asia i et par år? Umulig.

Hva om jeg vil flytte til et annet land og starte på nytt? Umulig.

Hva om jeg vil dra på fylla og ikke komme hjem på 3 dager? Umulig.

Hva om jeg vil ta ferie og sitte inne å spille dataspill i en uke? Umulig.

Hva om jeg vil selge huset, kjøpe seilbåt, og dra på jordomseiling i et par år? Umulig.

Etc,

Etc,

Etc,

 

 

Får man barn, så blir man tvunget til å leve et kjedelig A4-liv, hvor alt handler om å lage trygge rammer for barnets oppvekst. Jeg kan ikke tenke men noe kjedeligere.

[Dilemma]

Slik tenker ikke jeg VonMises. Jeg liker barn i visse situasjoner. Kan godt leke og ha det gøy med sammen med barn. Det er ansvaret og frarøvelsen av frihet som frastøter meg. Får man barn så må de naturlig nok komme i første rekke, og den tanken liker jeg ikke. Det er jeg som er hovedpersonen i mitt liv.

 

Hva om jeg vil slutte i jobben og bomse rundt i asia i et par år? Umulig.

Hva om jeg vil flytte til et annet land og starte på nytt? Umulig.

Hva om jeg vil dra på fylla og ikke komme hjem på 3 dager? Umulig.

Hva om jeg vil ta ferie og sitte inne å spille dataspill i en uke? Umulig.

Hva om jeg vil selge huset, kjøpe seilbåt, og dra på jordomseiling i et par år? Umulig.

Etc,

Etc,

Etc,

 

Får man barn, så blir man tvunget til å leve et kjedelig A4-liv, hvor alt handler om å lage trygge rammer for barnets oppvekst. Jeg kan ikke tenke men noe kjedeligere.

 

Du har selvsagt et poeng, og mye av det som følger med barn er jævlig kjedelig (og slitsomt). Derfor er jeg glad for at jeg har gjort noen sånne "sprø" ting som du lister opp før jeg fikk barn. Jeg komme nok også til å savne å kunne dra på spontan helgetur til Barcelona og sånne ting, men føler ikke jeg har gitt opp alt som er gøy her i livet bare fordi jeg har blitt pappa. Jeg har heldigvis noen foreldre som elsker å sitte barnevakt..

[Visum]

Ingen tvinger deg, men nå må du betale mer skatt hvis du er enslig og er barnløs. (Rett meg om jeg tar feil).

[Zeph]

Ingen tvinger deg, men nå må du betale mer skatt hvis du er enslig og er barnløs. (Rett meg om jeg tar feil).

 

Det må du, men dersom det er økonomiske grunnar som ligg bak eit evt. val så er det langt dyrare å få born enn ikkje.

[Schreiber]

Det er faktisk veldig mange som reagerer negativt når jeg forteller dem at jeg ikke ønsker og få barn. Spesielt om jeg sier at det er noe jeg har tenkt over lenge.

Har opplevd ganske mye bullshit opp gjennom årene fra folk som nekter å godta at noen tenker utenfor boksen. For å ta noen eksempler:

 

1. "Jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør." Dette mener jeg 100%, men å si det høyt kan få rimelig store konsekvenser. Faktisk så langt at enkelte har prøvd å få meg tvangsinnlagt på sinnssykehus pga depressjon og fordi jeg er suicidal. Problemet er at de ikke hører hva jeg faktisk sier. Nei, jeg er ikke deppa, og nei, jeg er ikke suicidal. Det jeg mener er at alle dør før eller senere, så jeg ser ikke poenget med å holde seg i live til enhver tid. Å velge livet er ikke alltid det rette valget. Å velge å dø har absolutt sine fordeler. For eksempel har jeg en venn borte i USA som var i en bilulykke da han var i starten av 20-årene. Han ble lam fra nakken og ned, og kommer aldr til å bli bedre. Hvis du var i den situasjonen, ville du ha ønsket å leve til du er godt oppe i 80-årene, eller ville døden vært et bedre alternativ? Jeg ville valgt døden, uten tvil. Men fordi jeg gir blaffen i om jeg lever eller dør er det noen som mener jeg bør tvangsinnlegges.

 

2. Jeg tror i fullt alvor at vi mennesker kommer fra en annen planet opprinnelig. Kanskje Mars eller Venus, men kanskje lengre unna. De aller fleste jeg har snakket med mener jeg er litt sprø som tenker sånn, og sier sånt bare skjer i en dårlig sci-fi film. Men vi kan jo dra til andre planeter selv, og (i teorien) kan vi terraforme andre planeter. Vi kan til og med klone mennesker. Hvorfor er tanken på at vi kommer fra en annen planet så vanvittig, mens folk ikke har noe som helst problem med å tro vi er skapt av en usynlig, allmektig gud ingen noensinne har hørt noe fra?

 

3. Jeg vil ikke ha barn. Jeg er onkel til fire stk allerede, så hvorfor er det så viktig at akkurat jeg skal føre slekten videre? Om jeg dukker opp med en unge er det bare en femtedel av de som fører slekten videre. Hva om jeg ikke vil ha en unge som er biologisk min, men heller vil gjøre en god gjerning og adoptere en unge eller tre? Det er alt for mange barn der ute som sliter, og trenger all hjelpen de kan få. Hvis jeg adopterer en vil jeg jo ikke føre slekten videre på noe som helst vis. Ungen er jo ikke biologisk min. Dermed faller jo hele "du må jo føre slekten videre!" bort. Hva gjenstår? Skal jeg få en unge fordi "alle andre gjør det"? Du kuket det til og fikk en unge du ikke ville ha, dermed må jeg også få en, så det blir rettferdig? Hva hvis jeg gir blaffen i å få en unge, og heller fokuserer på meg selv. Er det så farlig? Ja, jeg vil tjene mye mer fordi jeg har langt færre utgifter, og jeg kan dra hvor jeg vil og sove til langt ut på dagen når jeg ikke er på jobb. Er det "urettferdig" fordi du ikke kan det? Er jeg egoistisk? Mot hvem da? En unge som aldri blir født? Mot deg? Mot samfunnet?

 

Nei, drit i hva andre sier. Det er ditt liv og du som bestemmer. Selvsagt hører vi stadig at dama blir gravid med et uhell, eller hun narret mannen til å få barn. Eneste innspillet mitt der er at hvis du har sex må du tåle konsekvensene. Selv kondomer er ikke 100% sikre. For den saks skyld er selv sterilisering ikke 100% sikkert, selv om de fleste tror det. Det kommer ann på mange ting, men å bare "kutte strengen" betyr ikke at strengen ikke kan gro tilbake igjen, eller at den ble kuttet helt av. Så hvis du bestemmer deg for å ha sex får du ta konsekvensene av det. Det er derfor jeg har fast partner, og vi er begge enige at vi ikke vil ha barn, men hvis hun blir gravid vil vi gi ungen den beste oppveksten h*n kan få.

[Shirmah]

http://www.reddit.com/r/childfree/

 

Du er ikke alene, TS.