Tester du din partner?

[G27]

Tester du partneren din? Sjekker du hvor langt du kan tøye grensene? "H*n tester deg". Det er et vanlig svar brukere her får når de har problemer i forholdet, og søker råd. Men er vi virkelig så sleip? Tester vi hverandre med hensikt, eller skjer det ubevisst? Og hva om partneren reagerer på feil måte?

 

Personlig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri med hensikt har "testet" en partner, eller en jeg er interessert i. Jeg har nok kjørt mitt eget løp noen ganger, hvor partneren har ment jeg enten gikk for langt, eller gjorde noe feil. Men vil noen påstå at jeg testet partneren min? Jeg vil heller ikke si jeg har blitt testet... Men det kan jo godt være.

 

Det er også en vanlig "beskyldning" menn bruker mot kvinner. Ligger det noe i det? Tester kvinner oss menn? Vil gjerne ha kvinners ærlige meninger her.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har både testet en partner og blitt testet av en partner, men det var i mine yngre dager og i dårlige forhold, men det har ordnet seg når vi har skjønt hva vi har holdt på med. Om du ikke har testet noen eller blitt testet enda, så er det imponerende. Det er ingen vits å gå den veien heller.. 

 

Opplever ikke at sånt foregår med mindre man har problemområder, og kanskje er uerfaren med forhold og usikker på seg selv og sitt ståsted generelt. Men jo mer erfaring man får jo mer skjønner man at man ikke skal teste, for det går i mot sin hensikt. 

 

Har lært meg at klar kommunikasjon er bedre enn å teste partneren. Jeg forklarer mine grenser, hvis personen konstant ber meg om å tøye grensene mine så kaller jeg en spade for en spade.. Det mennesket har altså ikke respekt for mine grenser. Da forteller jeg at personen opptrer respektløst overfor meg og ikke tar hensyn til mine grenser. 

 

Personer har ikke alltid dårlig mening med å teste noen, men det er ofte på grunn av mangel på å si klart i fra. Jeg har lært meg at mennesker som vil meg det beste, respekterer grensene mine og mest av alt ØNSKER at jeg skal stå opp for meg selv, si i fra og ha grenser for meg selv. 

 

Å teste partnerens grenser er respektløst. Det kommer selvfølgelig an på hvilken måte man tester partneren sin på, men ofte er det tegn på kommunikasjonsvansker hos begge. Man skal ikke kontrollere partnerens følelsesliv, eller manipulere det. Man skal si i fra klart og tydelig, hører ikke partneren på deg så bør man heller bryte.

Anonymous poster hash: 4a923...a2d

[AnonymDiskusjon]

Jeg ser også ofte at menn sier "hun tester deg!". Ofte i samspill med å se hvor tøff han er osv. Jeg har ikke holdt på sånn, ikke i den konteksten. Jeg er mer opptatt av å forstå han jeg er forelsket i enn å "teste meg frem" og styre. Men jeg har blitt testet av eksen, han ville konstant se hvor langt han kunne tøye grensene mine. Og da er jeg enig med svaret til Anonym over meg.

 

 

 

Jeg har lært meg at mennesker som vil meg det beste, respekterer grensene mine og mest av alt ØNSKER at jeg skal stå opp for meg selv, si i fra og ha grenser for meg selv. 

Anonymous poster hash: 4a923...a2d

 

 

De som er verdt å bruke tiden sin på tester meg ikke, manipulerer ikke. De vil at jeg skal stå opp for meg selv og de vil ikke tøye ut grensene mine. Man skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv.

Anonymous poster hash: a9318...ef9

[henrikwl]

Forestillingen om at partneren tester en er nært beslektet med forestillingen om at det å skaffe seg og holde på en partner er et spill. Det er en forferdelig umoden holdning til samliv og partnerskap.

 

Åpen og ærlig kommunikasjon er alltid veien å gå, 100% av tiden.

[AnonymDiskusjon]

Mennesker som tester har vanskeligheter for å lytte til konflikter og har vansker med å forstå sitt eget følelsesliv/har ikke innsikt nok til å uttrykke seg godt nok. De har vansker med å skjønne sitt eget samspill med andre, og vil som regel bare få mennesker dit en selv vil. 

 

Når vi er i en konflikt med en annen part er det første skrittet vi ofte tar for å løse konflikten, å komme med tilleggsinformasjon som støtter VÅRT EGET syn på hva en rettferdig løsning er. Når parten ikke lar seg overbevise, pleier vi å forsterke standpunktet vårt. Når dette ikke nytter, prøver vi å overbevise, manipulere (gi den andre skyldfølelse for å mene noe annet eller for å mene noe som er feil, kontrollere, teste personen), sutre true eller trekke oss fra samhandlingen og tenke "hvorfor vil ikke den andre høre på meg, meg meg?". Som regel bare frustrerende..

 

Problemet er ikke hvorvidt motparten lytter til deg, men snarere tvert om hvordan vi selv lytter til og forstår motparten og andre menneskers perspektiv. Uten å sutre, teste, tøye grensene deres osv.

 

Mennesker som ikke klarer å kommunisere slik vil alltid bare teste andre, få de til å få skyldfølelse for å si i fra (de andre er dumme, "vanskelige" og forstår ikke "meg"). Som regel er det motsatt..

 

Når man bruker klar kommunikasjon i stedet pluss lytting som konfliktløsning, krever det at man har selvinnsikt, empatiske lytteferdigheter og ferdigheter og samarbeidsferdigheter. Man må lære seg hvordan man håndterer sine egne emosjonelle saker og følelser. Det handler altså om å styre den andre, teste den andre, tøye grensene, og når man er med slike mennesker så oppfatter man det ofte ubehagelig å sette egne grenser og faktisk bli lyttet til, forstått og mest av alt respektert. For den andre vil hele tiden den overkjøre deg eller gi deg følelsen av at du er håpløs som har grenser for deg selv... "Grenser er der for å tøyes, testes ut..ikke respekteres"

Anonymous poster hash: 49bf3...43b

[johanf]

Jeg er voksen nok til å drite i om jeg blir testet eller ikke. Jeg reagerer som jeg gjør i en gitt situasjon og om hun liker det eller ikke, er mer hennes problem. Jeg er den jeg er. Take it or leave it. I beste fall kan man ha en diskusjon rundt en eventuell problemstilling og så er det jo ikke verre enn at man velger å endre adferd hvis det er mulig og hensiktsmessig.

[AnonymDiskusjon]

Det kommer an på. Siden jeg sliter en del psykisk så har jeg ganske tidlig i et forhold eller i en flørt "testet" om han greier å takle meg i fremtiden. Eksempelvis skyver han bort, setter opp litt vegger og ser hvor mye han bryr seg til å faktisk gjøre et effort å slå ned disse veggene. Holdt på med en som ikke engang prøvde å nå inn til meg, så da droppet jeg han. Men så var jeg sammen med en som gjorde alt for å forstå og for å forsikre meg om at jeg kunne stole på han, så da slapp jeg han inn og vi hadde et fint forhold. Forholdet røk dessverre pga mine problemer, på mitt initiativ. Ingen tillit brutt heldigvis. Jeg gir ikke det beste av meg selv før jeg ser at han klarer å takle meg på mine dårlige dager. 

 

Det er vell ikke ondsinnet testing, det er noe jeg gjør automatisk for å forsikre meg om at jeg ikke blir forlatt med det første og for å skape tillit til en partner. For å se om han forstår alvoret i det jeg sliter med, for det er ikke alle som gjør det dessverre. Noen tenker "hah, psykiske lidelser, ikke noe problem vi kan være kjærester for det om vell?" men sånn er det ikke. Det er et helvetes herk og vanskelig for både meg og en eventuell partner. Nå har jeg derimot bestemt meg for å legge kjærligheten på hylla og fikse meg selv før jeg går inn i et forhold siden det er så mange som tar lett på det.  

Anonymous poster hash: 0d392...89c

[AnonymDiskusjon]

 

Det kommer an på. Siden jeg sliter en del psykisk så har jeg ganske tidlig i et forhold eller i en flørt "testet" om han greier å takle meg i fremtiden. Eksempelvis skyver han bort, setter opp litt vegger og ser hvor mye han bryr seg til å faktisk gjøre et effort å slå ned disse veggene. Holdt på med en som ikke engang prøvde å nå inn til meg, så da droppet jeg han. Men så var jeg sammen med en som gjorde alt for å forstå og for å forsikre meg om at jeg kunne stole på han, så da slapp jeg han inn og vi hadde et fint forhold. Forholdet røk dessverre pga mine problemer, på mitt initiativ. Ingen tillit brutt heldigvis. Jeg gir ikke det beste av meg selv før jeg ser at han klarer å takle meg på mine dårlige dager. 

 

Det er vell ikke ondsinnet testing, det er noe jeg gjør automatisk for å forsikre meg om at jeg ikke blir forlatt med det første og for å skape tillit til en partner. For å se om han forstår alvoret i det jeg sliter med, for det er ikke alle som gjør det dessverre. Noen tenker "hah, psykiske lidelser, ikke noe problem vi kan være kjærester for det om vell?" men sånn er det ikke. Det er et helvetes herk og vanskelig for både meg og en eventuell partner. Nå har jeg derimot bestemt meg for å legge kjærligheten på hylla og fikse meg selv før jeg går inn i et forhold siden det er så mange som tar lett på det.

 

Anonymous poster hash: 0d392...89c

 

 

Alle har vel sine "vegger" og forsvar. Men du legger opp vegger bevisst for å se om de vil slå ned veggene dine, som går ut på å skyve han bort for å se hvor mye man bryr seg, for å skape tillit? Det synes jeg er skikkelig leit å lese; for en som faktisk sliter med sånt uten å bruke det som forsvarsmekanisme og "spill". Å ha det sånn som dette på ordentlig er veldig tungt skal jeg si deg, når man kan drive vekk andre uten at det er spill og testing det går ut på. 

 

Kan du ikke finne en annen måte å betrygge deg selv på neste gang?

 

Anonymous poster hash: 49bf3...43b

[Gjest Bruker-239845]

Ikke bevisst som jeg vet om og tror faktisk heller ikke kjæresten min har gjort det med meg som jeg kan komme på. Hun er rett og slett veldig snill.

 

Men har dog inntrykk av at dette definitivt er noe særlig jenter kan finne på å gjøre.  

[Løgn]

Forestillingen om at partneren tester en er nært beslektet med forestillingen om at det å skaffe seg og holde på en partner er et spill. Det er en forferdelig umoden holdning til samliv og partnerskap.

 

Åpen og ærlig kommunikasjon er alltid veien å gå, 100% av tiden.

 

Er det "forferdelig umodent" å tenke strategisk? Å være bevisst på hva man gjør? Nei... Egentlig ikke. Heller ikke når dette er i relasjon til et forhold.

 

La meg få kverulere litt på din idealistiske og dikotomiske tilnærming

 

Er det umodent å ta informerte valg i relasjon til sin partner? Hva med å kjenne partneren godt nok til å vite hvordan ens egen tilnærming påvirker relasjonen? Å ta et informert og strategisk valg med hensyn til ens partner kan enkelt anses som en del av et "spill". Men hvordan kan dette beskrives som "forferdelig umodent"? Og hva er i så fall det motsatte?

 

Selv din egen tilnærming, ærlighet, er ditt strategiske valg hver gang du velger det, forutsatt at du er bevisst på hva du gjør. Men har du tenkt på hvilken sannhet du skal fortelle? Hvordan du skal fortelle det? Eller hva du skal fortelle først? Som du ser kan man til og med "spille" med 100% ærlighet. Og hva man sier, eller hvordan man sier det, trenger ikke alltid å være det samme selv om man er 100% ærlig. Du har en rekke begrensende implisitte antagelser her, noe som reflekterer en begrenset forståelse for kommunikajson. Kan dette sies å være en "moden" tilnærming?

 

Eller mener du at det er modent "å ta ting som det kommer" når det dreier seg om forholdet man har med en person man anser som spesielt viktig i livet? Er det modent å ha holdningen om at "det som skjer, skjer"? Er det modent å ikke være klar over når, eller på hvilken måte man influerer sin partner? Eller snarere å hverken forstå, eller ha et ønske om å forstå sammenhenger i kommunikajson? Merk at dersom du er observant på hvordan din egen kommunikasjon influerer din partner, så er det umulig å bevisst se bort ifra dette. Du kan bare se bort ifra disse sammenhengene dersom du ikke er observant på dem. Er et forhold et eksempel på en situajson hvor kunnskap reflekterer umodenhet, mens uvitenhet reflekterer modenhet?

 

Min oppfatning av modenhet er nært beslektet med ansvarsfullhet og visdom. 100% ærlig eller 100% uærlig utgjør begge umodne holdninger fordi begge krever lite eller ingen kunnskap om sammenhenger, implikajsoner eller ens partner. Modenhet er å vite hvilke kombinasjoner av de to som utgjør den beste tilnærmingen til enhver tid, noe som også krever evnen til å se konsekvenser og ta strategiske beslutninger. Og i relasjon til et forhold kommer dette av erfaring, og av hvorvidt man kjenner og forstår sin partner. Erfaring og forståelse -> Modenhet.

 

Dette er ikke en appell til en 50-50-tilnærming. Jeg mener at ærlighet soleklart bør overstige uærlighet. Men en test er likevel et eksempel på uærlighet som, når brukt riktig, snarere reflekterer modenhet enn umodenhet.

 

Vær klar over at en test er noe som blir gjort for å monitorere den andre partens ærlige reaksjon på en situasjon. Det er en måte å simulere en virkelighet for å få innsikt i den andres holdninger og verdier. Dette er informasjon man rett og slett ikke kan få dersom man simpelthen spør. Dersom du spør noen om deres egne verdier og holdninger, gir du dem tid til å konstruere et svar som farges av deres egen tilnærming til deg, deres ønske om aksept, eller deres ønske om å være en annen enn de egentlig er. Det er med andre ord høy sannsynligvhet for at du ikke får et dønn ærlig svar, men snarere en "pyntet" sannhet fordi folk vil fremstå som bedre enn de er. Dersom du heller observerer hvordan en person ter seg i en gitt situasjon, lærer du mye mer om dem. Dette reflekterer forskjellen på "hva man sier" og "hva man gjør". Det er grunnen til at arbeidsgivere opererer med prøvetid, og det er grunnen til at opptaksprøver og seleksjoner ofte er basert på simulering, da man ikke har tid til å vente på at kritiske situajsoner skal oppstå spontant. Det er ingen grunn til at denne metoden bør forkastes når det dreier seg om å innhente informajson om forholdet som sannsynligvis utgjør en av de viktigste nåværende relasjonene i livet ditt.

 

En test er en sofistikert og intelligent tilnærming med en definert hensikt, som krever kunnskap og finesse for å konstrueres og utføres, samt årvåkenhet for å observere og ta til seg informasjon. Dette er en beskrivelse som snarere faller under kategorien "moden" enn "umoden".

 

Men en tilbakerasjonalisert "test", hvor man ikke selv er bevisst på hva man gjør før man ser en reaksjon hos den andre, og deretter sier til seg selv at "det var derfor jeg gjorde det", er en umoden holdning fordi man ikke har kontroll over sitt eget narrativ. Jo færre sammenhenger man kan se, og jo dårligere informerte beslutninger man tar, desto mindre moden er man.

 

Og dersom man hele tiden må teste, spille og manipulere for å skaffe seg, og beholde en partner, så er det ganske innlysende at man egentlig ikke passer sammen med den utvalgte.

Endret 29. september 2016 av Løgn

[Gjest Bruker-245639]

Kalkulert testing er halvpsykopatisk og kontrollerende. Mitt svar hele livet har vært å gi faen. Gevinsten er at en på godt og vondt er WYSIWIG. Noe som kommer godt med for de som forstår at de har en verdi i mine øyne.

[Andysowhatgg]

Jeg personlig tenker at det å teste andre mennesker er helt greit. Jeg syns det er litt morsomt at jeg blir testet, og jeg syns det kan være litt morsomt å teste hypoteser og lese fag litteratur, for å så se etterpå om det er noe som stemmer med andre mennesker rundt meg.

 

Men ja, jeg kjenner at jeg tidligere hadde store behov for å teste andre mennesker uten noe særlig og usystematisk, der jeg pleide å tolke ting i en dømmende negativ retning. Det tenker jeg har veldig mye med at jeg har hatt en liten slekt, som har jobbet veldig mye, så jeg har aldri hatt noen ordentlige foreldre eller foresatte jeg kunne stille spørsmål om hvordan ting hengersammen, eller ha diskusjoner med om hvordan verden henger sammen. Så det har jo endt med at jeg har måtte reflektere og forsøke meg frem hvordan jeg skal oppføre meg blandt vennene mine. Jeg er ikke hva man vil kalle vel disiplinert som ung. Jeg har ikke mye disiplin den dag i dag heller. Men det har gjort at jeg har gjort veldig mye rart uten å vite helt hva jeg skal komme frem til. Men jeg har alltid på en måte forstått at jeg har mangel på forståelse.

 

Det å føle at man har mangel på forståelse og mangel til muligheten å forstå tenker jeg fort utbrer seg til usikkerhet. Jeg kjenner på det at jeg fortsatt må teste mennesker slik at jeg blir sikker på de, men jeg forstår de bak om liggende årsakene til hvorfor jeg har den vanen. Jeg er helt åpen å diskutere alle mine sider av saken og min historie, så jeg legger ikke skjul på at jeg tester de. Dessuten har jeg lært meg mange fler testeteknikker jeg kan gjøre på mennesker enn det jeg hadde når jeg var liten. Så nå legger vanligvis folk ikke så mye til det. Det blir heller tatt gjennom argumentasjon og diskusjoner. Så har jeg lært å observere om de mente det de sa, eller om de oppfører seg i tråd til hva de sier i ettertid, og som oftest tar jeg læring ut av det og skaper en forståelse rundt ting. 

Nå til dags bruker jeg egentlig bare den analytiske teste delen av meg til å hjelpe andre hovedsakelig, og kommer med gode råd. Så det har jo faktisk kommet noe veldig positivt ut av ting. En ting som jeg la veldig merke til er hvordan en med student har sliti med å få ting ferdig til tiden og gjort ferdig det vi skal lese osv, henger veldig bak studiene sine. Da jeg pratet med henne, så kom det opp at hun følte seg veldig usikker etter at vi hadde pratet en stund. Da fortalte hun at hun var veldig usikker på hva hun leste, og det var veldig vanskelig å føle på denne usikkerheten stadigvekk skulle plage henne når hun leste, følte at den kom i veien på en måte. Da diskuterte vi litt, og jeg testet henne litt gjennom et par spørsmål osv, og vi kom faktisk frem til at denne usikkerheten hun følte var egentlig veldig positiv. Fordi den gjorde jo egentlig bare det slik at hun tenkte igjennom det hun leste, liksom det at hun usikker var jo egentlig bare en refleksjon, for å systimatisere informasjonen og prøve å finne sammenhenger i det hun leste. Det er jo absolutt positivt spørr du meg! Det å vise usikkerhet tenker jeg også er veldig bra, fordi usikkerhet betyr jo også at man bryr seg om det man gjør. At man ønsker å gjøre det best mulig. Det ønsket at man har lyst til å gjøre noe bra, er jo ikke negativt i det hele tatt! Det er jo faktisk det som gir brennstoff til hele maskineriet. Som gjør at vi ønsker å lære mer og at vi får til ting vi ellers ikke ville ha gjort. Motivasjon liker jeg å kalle det.

Men ja, jeg vet ikke om det har noe med at hun har nå jobbet hardt og smilt hver dag de 2 siste ukene. ^^ Hilser til meg med et stort smil hver dag har hun ihvertfall begynt å gjøre....

Så ja jeg tenker at vist jeg ikke hadde vært nysgjerrig og hatt en litt testende personlighet, at jeg tråkker folk litt på tærna av og til. Kan absolutt være positivt! ^^ og veldig lærings rikt. Jeg fikk jo også en god del lærdom ut av det hun sa, jeg fikk jo innsikt i hvordan andre mennesker har det og tja, Det var jo overall en deilig livs historie hun fortalte meg. Jeg endte med å stole på henne mer etter den dagen. Men ja... xD Det jeg egentlig snakker om er å bli kjent med andre. Men på en litt forvrengt måte. xD Men det er nå sånn jeg er, det er strengt tatt ikke noe galt med det. Jeg tenker andre testende personligheter kan være veldig morsomme også, det at jeg blir testet og blir stilt ubehagelige spørsmål eller blir satt i ubehagelige situasjoner, lærer meg strengt tatt veldig mye om meg selv. Men spørsmålet er om jeg skal være åpen til å lære, eller om jeg blir helt emosjonell og skal beskylde andre for å være psykopater som en eller annen rar automatisk urasjonell og ureflektert handling. Det er jo nettopp det at man er ureflektert og urasjonell som psykopater tar "advantage" av. De ser de sidene av deg du ikke er selvbevist på, og tar kontroll over situasjonen. ^^

Men snakkes! Jeg skal gå å teste noen folk i dag også!  Nei, jeg mener bli kjent! eller....

Endret 30. september 2016 av Andysowhatgg

[Andysowhatgg]

For å svare på spørsmålet ditt litt bedre. Ja jeg tester partnerne mine, men det er mange som liker eller at de er underforstått at det er på bakgrunn av usikkerthet at jeg tester de. Det samme syns jeg er helt greit at andre tester meg, spesielt partneren min. Det er jo en form for kommunikasjon, og det er litt teit at jeg skal negativisere en av de formene for kommunikasjon vi har. Det er jo bra at partneren prøver å finne ut hvem jeg er og jeg skal prøve å være så ærlig jeg bare kan. Så pleier jeg ofte også å finne ut hvorfor jeg gjør som jeg gjør, det er litt gøy til tider. Men det å vri at det å teste partneren sin som noe negativt det skjønner jeg egentlig ikke helt. Tenker det kan være lærerikt, innsiktsfult, spennende og gøy. Men jeg skjønner jo at det er ikke alle som er interessert i selvinnsikt så... ^^

Vis man ser det på å teste som negativt, så skjønner jeg at det fort kan bli slik at man føler at det er slitsomt, og at andre mennesker kritiserer deg og du klarer ikke helt å finne balanse. Da er det lettere å ha noen som ikke stiller spørsmål, som bare godtar handlingene dine uten et snev av kritisk og reflektiv tanke. 

Det at noen er kritisk og setter spørsmålstegn til mine handlinger ser jeg litt som kjærlighet jeg altså. Fordi jeg ønsker å være et så godt menneske jeg bare kan. Jeg ønsker å være flink og smart. Det at jeg har en partner som tar seg tid og bryr seg nok om meg for å stille kritiske spørsmål og tester meg. Syns jeg er helt fantastisk, fordi da hjelper hun meg til å oppnå disse målene som jeg ønsker å oppnå det å være reflektiv, flink, smart osv. Hun blir som en kvalitetssikring av sinnet mitt på en måte. Det finner jeg en utrolig stor trygghet i.

[AnonymDiskusjon]

Min ekskone testet meg ved å la en bekjent legge kraftig an på meg på et utested.

Det hun ikke visste, var at jeg hadde sett noen av sms'ene hennes i forkant, og forsto hva som skulle skje.

 

Utpå kvelden ble jeg spurt av denne dama om "å følge henne hjem", noe jeg selvfølgelig gjorde! Det var jo samme veien! Jeg takket også ja til å bli med inn på en kaffe (jeg ville se hvor langt denne venninnen var villig til å gå for å få meg til å synde)

 

Hun var tydelig frustrert der hun satt med kaffekoppen, og jeg ikke gjorde noen framstøt.

Jeg drakk kaffen, pratet hyggelig om alt og intet, reiste meg og sa takk for kaffen, det var hyggelig!

 

Da kom hun bort og holdt rundt meg og trakk meg inntil seg, fremdeles tydelig frustrert, og spurte om ikke jeg likte henne?

Klart jeg liker deg! Jeg liker deg kjempegodt, det er jo derfor jeg fulgte deg hjem, og tok en kopp kaffe!

Du kan bli en super venn!

Men nå må jeg hjem til min kone; hun lurer sikkert på hvor jeg blir av 

 

Jeg konfronterte min kone med denne hendelsen, og hun ble fort min ekskone.

For slikt finner jeg meg ikke i.

Anonymous poster hash: f6ac8...33c

[henrikwl]

@Løgn: det du snakker om her er jo bare sosiale ferdigheter.

 

Når jeg snakker om "testing" og "spill", er det PUA-level machiavellisk bullshit jeg snakker om.

[Løgn]

@Løgn: det du snakker om her er jo bare sosiale ferdigheter.

 

Når jeg snakker om "testing" og "spill", er det PUA-level machiavellisk bullshit jeg snakker om.

I så fall bommer du på trådens tema. Testing er ikke manipulasjon.

 

Jeg forsvarer testing fordi det er et verktøy som øker testerens forståelse av den som testes. Jeg mener også at det er svært viktig å teste partneren dersom man er usikker på tilliten i forholdet. Det er langt bedre å teste partneren enn å spekulere og holde ting inne. Testen kan underbygge tillit, eller bekrefte mistanke. Begge deler er positivt: Økt tillit er naturligvis sunt i et forhold, mens avdekking av uærlighet er bra for å avslutte et forhold med noen man ikke kan stole på.

 

Bruk testing. Det er ingenting galt med det. Men om man tester ofte, kan det bety at man enten er sammen med feil person, eller man har problemer med tillit.

 

Min ekskone testet meg ved å la en bekjent legge kraftig an på meg på et utested.

Det hun ikke visste, var at jeg hadde sett noen av sms'ene hennes i forkant, og forsto hva som skulle skje.

 

Utpå kvelden ble jeg spurt av denne dama om "å følge henne hjem", noe jeg selvfølgelig gjorde! Det var jo samme veien! Jeg takket også ja til å bli med inn på en kaffe (jeg ville se hvor langt denne venninnen var villig til å gå for å få meg til å synde)

 

Hun var tydelig frustrert der hun satt med kaffekoppen, og jeg ikke gjorde noen framstøt.

Jeg drakk kaffen, pratet hyggelig om alt og intet, reiste meg og sa takk for kaffen, det var hyggelig!

 

Da kom hun bort og holdt rundt meg og trakk meg inntil seg, fremdeles tydelig frustrert, og spurte om ikke jeg likte henne?

Klart jeg liker deg! Jeg liker deg kjempegodt, det er jo derfor jeg fulgte deg hjem, og tok en kopp kaffe!

Du kan bli en super venn!

Men nå må jeg hjem til min kone; hun lurer sikkert på hvor jeg blir av

 

Jeg konfronterte min kone med denne hendelsen, og hun ble fort min ekskone.

For slikt finner jeg meg ikke i.

Dette var en latterlig historie.

 

Det hadde vært mer interessant om du ikke hadde visst at det hele var en test, da du uansett hadde et så dårlig forhold til kona di at dette angivelig endte i skilsmisse. Men i så fall ville du vel ikke sagt noe om det, da du sannsynligvis ville ha feilet testen.

 

Hva er vitsen med å skryte av at du svarte riktig på en test når du hadde sett fasiten i forkant?

 

Og om dette virkelig var årsaken til skilsmissen, så er det noe av det dummeste jeg har hørt. Hun hadde ikke testa deg om du ikke hadde gitt henne grunn til å tvile. Og jeg tror heller skilsmissen kom av nettopp denne grunnen. Hun fikk heller ingenting ut av testen siden du visste hva som skjedde, og kunne derfor fortsatt ikke stole på deg i etterkant. Om du vet at kona di ikke stoler på deg, så spør henne hvorfor. Når hun spør om noe konkret, og du kjenner at pulsen din øker, så er det fordi du har noe å skjule. Dette er grunnen til at hun ikke stoler på deg.

[RRhoads]

 

Min ekskone testet meg ved å la en bekjent legge kraftig an på meg på et utested.

Det hun ikke visste, var at jeg hadde sett noen av sms'ene hennes i forkant, og forsto hva som skulle skje.

Anonymous poster hash: f6ac8...33c

 

 

Det å lese kjærestens private SMS og det å teste kjæresten er nesten i samme kategori.

[Bonna86]

Nei, det ser jeg ingen grunn til. 

[selv94]

Ikke bevisst som jeg vet om og tror faktisk heller ikke kjæresten min har gjort det med meg som jeg kan komme på. Hun er rett og slett veldig snill.

 

Men har dog inntrykk av at dette definitivt er noe særlig jenter kan finne på å gjøre.

Jeg føler at det er mer som noe en gutt kunne tenkt seg å gjøre. Jeg har vært på date der han stilte meg spørsmål som fikk meg til å lure på om han prøvde å finne ut om jeg er seriøs eller ikke. Slike spørsmål var da: 'var det søstera di jeg så ista?' for å finne ut om jeg hadde introdusert ham for min søster eller ikke. Og nei, det var ikke henne, derfor jeg ikke introduserte de for hverandre. Andre spørsmål var liksom 'kjente du noen der nå, siden du gikk forbi så fort?' Da tenkte jeg at han kanskje trodde at jeg ikke ville bli sett sammen med ham, men nei, jeg gikk bare tilfeldigvis litt fortere...? Er ikke alltid at det er en grunn til at jeg gjør eller sier ting, er iblant bare helt tilfeldigheter som ikke betyr noe. Men det endte med at han var bare veldig usikkert på om vi hadde samme forhåpninger eller ikke, så han ble uinteressert. Da tenker jeg at han heller kunne spart seg all den tenkinga og heller bare spurt meg direkte, så enkelt ville det vært. For spør noen meg om noe, kan jeg svare veldig ærlig på hva jeg tenker. Så synd for ham!

[selv94]

For å svare på spørsmålet ditt litt bedre. Ja jeg tester partnerne mine, men det er mange som liker eller at de er underforstått at det er på bakgrunn av usikkerthet at jeg tester de. Det samme syns jeg er helt greit at andre tester meg, spesielt partneren min. Det er jo en form for kommunikasjon, og det er litt teit at jeg skal negativisere en av de formene for kommunikasjon vi har. Det er jo bra at partneren prøver å finne ut hvem jeg er og jeg skal prøve å være så ærlig jeg bare kan. Så pleier jeg ofte også å finne ut hvorfor jeg gjør som jeg gjør, det er litt gøy til tider. Men det å vri at det å teste partneren sin som noe negativt det skjønner jeg egentlig ikke helt. Tenker det kan være lærerikt, innsiktsfult, spennende og gøy. Men jeg skjønner jo at det er ikke alle som er interessert i selvinnsikt så... ^^

 

Vis man ser det på å teste som negativt, så skjønner jeg at det fort kan bli slik at man føler at det er slitsomt, og at andre mennesker kritiserer deg og du klarer ikke helt å finne balanse. Da er det lettere å ha noen som ikke stiller spørsmål, som bare godtar handlingene dine uten et snev av kritisk og reflektiv tanke. 

 

Det at noen er kritisk og setter spørsmålstegn til mine handlinger ser jeg litt som kjærlighet jeg altså. Fordi jeg ønsker å være et så godt menneske jeg bare kan. Jeg ønsker å være flink og smart. Det at jeg har en partner som tar seg tid og bryr seg nok om meg for å stille kritiske spørsmål og tester meg. Syns jeg er helt fantastisk, fordi da hjelper hun meg til å oppnå disse målene som jeg ønsker å oppnå det å være reflektiv, flink, smart osv. Hun blir som en kvalitetssikring av sinnet mitt på en måte. Det finner jeg en utrolig stor trygghet i.

Jeg tenker at de som tester hverandre, er bare usikre på forholdet de har ...