Hvordan fortelle en 4-åring at mamma og pappa ikke skal bo sammen?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Kona og jeg har vært igjennom et pare tøffe år.

 

Som et siste forsøk på å berge ekteskapet ønsker vi å forsøke å leve her for oss litt mens vi begge tenker over situasjonen.

 

Foreldrene mine har en kjellerleilighet som jeg håper vi kan få bytte på å bruke annenhver uke, slik at vi kan veksle mellom å bo hjemme i huset.

 

Frem til vi finner frem til en endelig avklaring ønsker vi å bevare en så normal tilværelse som mulig for sønnen vår på 4 år, og at han kan bo hjemme sammen med en av oss hele tiden.

 

Vi har tenkt til å forklare ham at mamma kommer til å være borte litt, og at pappa kommer til å være borte litt, men er usikre på hvordan vi best skal formidle dette.

 

Vi har ikke lyst til å fortelle ham at mamma og pappa ikke skal være sammen lenger før vi eventuelt er 100% sikre på dette.

Ingenting er bedre enn om vi kan finne en løsning og kan leve videre sammen som en familie, men det er en del komplikasjoner her nå.

 

Noen som har gjort omtrent tilsvarende og som har lyst til å dele tanker og erfaringer?

Anonymous poster hash: 2f653...0bd

[guest_anon]

Skal dere veksle på å flytte ut 4 uker i slengen? høres ikke bra ut spør du meg.... flytt hver for dere og bli der, ungen trenger faste trygge havner, ikke en ustabil en... 

[AnonymDiskusjon]

Vi er ikke sikre på om vi vil skilles enda.

 

Vi er venner midt i det hele og det er ingen vonde miner mellom oss tross svik og løgner.

Det er psykiske lidelser inne i bildet.

Begge er innstilt på å få dette til å funke, men etter et år med terapi har ting stagnert og vi ønsker å forsøke dette her nå.

 

Planen er at jeg pakker med meg klær og drar til foreldrene mine i kveld, der jeg kan bruke kjellerleiligheten.

 

Hun er da hjemme denne uken, og leverer i barnehage og legger ham på kvelden.

 

Det er ikke noe i veien for at jeg skal hente ham i barnehagen og ta ham med til besteforeldrene sine.

Han er der ofte sammen med oss, og de har pleid å hente ham i barnehagen de også.

 

Det er kjente omgivelser og rammer begge steder, og vi tenkte i utgangspunktet å gjøre dette annenhver uke.

Han har vært vant til at den ene av oss er borte i flere dager sammenhengende i forbindelse med jobbreiser, så dette i seg selv er ikke noe nytt for ham.

 

Som en del av planen vår håper vi på å kunne møtes i helger og gjøre ting sammen som en familie.

Dra på tur i skogen sammen med andre barn og foreldre fra barnehagen, svømmehallen, dra sammen vi to som par til venner i selskap osv.

 

Håpet er at det å ikke ha hverandre, det å kjenne på å være alene, skal gjøre at lengselen etter hverandre viser seg å være større enn "gleden" ved å være for seg selv.

 

Jeg innser motsigelsene i dette, men det er en vanskelig, kompleks situasjon.

 

Bryter vi tvert og flytter hver for oss nå innebærer det trolig et salg av huset og en fullstendig omveltning i bo- og sosiale forhold. Skulle vi etter et halvt år angre oss og ønske oss tilbake til hverandre ville det ha vært bedre å avventet slik vi planlegger nå.

 

Anonymous poster hash: 2f653...0bd

[darkness|]

Jeg ville ha bestilt time hos familievernkontoret for rådgivning. De kan fortelle dere hva dere bør si.

[Kikert]

Unger forstår mer enn man tror og er tilpasningsdyktige. Det beste er nok at begge setter seg ned og sier det rett ut, "mamma og pappa skal bo litt fra hverandre". Ikke gjør det mer komplisert enn det er, det skaper bare forvirring. Han vil ha det bedre av å se mor og far glade hver for seg enn ikke så glade sammen.

[AnonymDiskusjon]

Vi har gått til familievernkontoret 5-6 ganger det siste året, men det er noen måneder siden sist nå.

 

Terapeuten vår var ikke inne i dag, men ringer oss tilbake i morgen for å avtale ny time.

Anonymous poster hash: 2f653...0bd

[AnonymDiskusjon]

Vi tok det rundt middagsbordet i dag på samme måte som vi har gjort før hver gang en av oss har dratt på reise. Hans umiddelbare respons var "ok, kan jeg få en pannekake til?"

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f653...0bd

[RRhoads]

Jeg tror det er en veldig god løsning dere har kommet opp med her. Barnet slipper å flytte frem og tilbake. I en seperasjon, er dette helt klart den beste løsningen for barnet.

[zeebra]

Det beste er vel å si ting så nært slik det faktisk er, på en så enkel og kort måte som mulig. Barn er ikke så dumme som man skal ha det til, men vil selvfølgelig ha problemer med komplekse og/eller indirekte forklaringer.

 

Hvis han lurer på noe vil han nok spør, og da er det nok best å svare på samme måte. Men han vil nok sikkert bli lei seg også, så det er nok greit å berolige og trøste også, etter du har fortalt ham det.