Hva betyr det å jobbe med forholdet?

[Rider of Reason]

Ting som kommunikasjon, åpenhet, og både ha tid sammen og gi hverandre space, er jo selvfølgeligheter i bra forhold. Disse tingene er jo ikke en jobb!

 

Problemet kommer når man lager et paraplybegrep for disse tingene, og kaller det "MÅ JOBBE med forholdet" og putter masse irrasjonelle ting inni der også.

Et veldig bra og viktig poeng du trekker frem her. Det at man i det hele tatt omtaler "Å jobbe med forholdet" som et begrep, kan i seg selv være et negativt og selvforsterkende problem. På mange måter kan det gi negative assosiasjoner til personene i et forhold som kanskje føler på tanken om å "Jobbe med forholdet", og kan gi et inntrykk av at noe er galt, kanskje tenker de at "det er ikke slik det skal være", "dette går dårlig", når det kun er snakk om helt vanlige ting som de aller fleste par sliter med, og som i deres tilfelle bare har kommet litt i ubalanse. Altså kan begrepet gjøre at man tror forholdet har større problemer enn det egentlig har.

 

Som du sier så er et tegn på et bra dynamisk forhold at slike ting faller naturlig, som rene selvfølgeligheter. Og du har rett, det er ikke en jobb, eller det er i alle fall ikke meningen at man skal føle det som det. Aller best hadde det jo vært at alle følte det like naturlig hele tiden, men desverre, som Civilix er inne på så har det så lett for å bli ujevnheter i forholdet på den ene eller andre siden, som de etter hvert kan gi utrykk for ved et ønske om å "Jobbe med forholdet".

 

Jeg mener derimot at det i et slikt tilfelle så har det allerede gått for langt. Når en side av forholdet føler de er nødt til å jobbe med forholdet, så er det visse naturligheter som har vært ignorert for lenge, og her må begge sider ta på seg skylden, den fornermende part for å ikke ha oppdaget ubalansen tidligere, og den fornermede part for å ikke ha gitt uttrykk for følelsen av ubalanse på et tidligere tidspunkt. Altså svikt i kommunikasjon.

 

 

Jeg har en følelse av at den som sier "vi må jobbe med forholdet" er vanligvis den som ikke er fornøyd og de forventer at den andre part endrer seg.

 

Jeg liker din definisjon men frykter at den er utopi.

 

Det er forsåvidt riktig at det er den parten som ikke er fornøyd som tar opp tema om å "Jobbe med forholdet". Det sier jo nesten seg selv, men den logiske slutningen du trekker der følger da slett ikke logisk av Løgns utsagn. Faktisk så følger det ikke i det hele tatt, da utsagnet ikke tar noe standpunkt til hva en person som føler seg helt fornøyd med forholdet bør gjøre. Et forhold krever som regel like mye "jobb" av begge parter. Hele begrepet med å "Jobbe med forholdet" er egentlig veldig difust. Selve begrepets bestanddeler er egentlig ikke jobb i det hele tatt, det er naturlige bestanddeler av et hvert godt forhold, og da er det egentlig et ikke-eksisterende begrep, men merkelig nok straks et forhold mangler noe av disse bestanddelene så er det plutselig et begrep igjen. Så eksisterer det, eller gjør det ikke?

 

Så spørsmålet ditt blir litt vanskeligere å svare på, for en person som er helt fornøyd med forholdet (inneforstått ingen eller lite krangel og uenighet) jobber mest sannsynlig med forholdet nærmest underbevisst, siden det faller som en så naturlig del av forholdet, men nettopp fordi det faller så naturlig kan man heller ikke direkte si at han "Jobber med forholdet", så svaret på spørsmålet ditt, slik jeg kan se blir egentlig både ja og nei.

 

Angående hvorvidt det er utopi, så kan man vel realitetsmessig kanskje si det, hvis man ser på at denne realiteten inneholder mye rart, blandt annet dette Kablam nevnte med at folk legger mye irrasjonelt inn i begrepet å "Jobbe med forholdet". Jeg har også sett flere eksempler på at små fillekrangler, som hvor ofte noen har gått ut med søpla, eller at måten de pakker matpakken er feil, osv, som så blir gjenstand for å måtte "Jobbe med forholdet", og deretter blir til at forholdet ikke er bra nok så vi må skilles. Og slik bør det ikke være, det er bare tull.

 

På den måten er jeg egenlig ikke helt enig i at det er utopi, for han sier jo "ved det minste tegn på problemer eller ubehag", det er ikke her snakk om katastrofeforhold, der en eller begge parter virkelig lider, men om at når man er i et forhold, så er det en god del ting man faktisk kan bite i seg og leve med for å bevare et ellers godt å fredelig samliv. Såpass må man kunne forvente av voksne, oppegående mennesker.

 

 

All den tid man ikke har noen sterke bånd som for eksempel felles barn eller lignende, vet jeg ikke om det er verdt å virkelig "jobbe" for forholdet om ting skulle begynne å gå dårlig?

Vel, det kommer jo an på hvor dårlig du tenker det er når det går dårlig. Det har veldig mye med innstilling å gjøre også vet du. Går du inn i tunge tider med tanken om at begynner det å gå dårlig så kan jeg alltids gi opp og prøve på nytt, ja da blir terskelen for å gi opp desto lavere. Det er å ta litt lett på tanken om å gi opp en person man hevder å elske. Selvfølgelig så er hvordan man føler det veldig individuelt, men litt innsats må man kunne kreve av hverandre, det skulle jo bare mangle. Også er det gjerne sånn at har man først senket terskelen for å gi opp, ja da er det svært lite sannsynlig at den terskelen blir noe høyere på neste forsøk, heller går det vel motsatt.

 

Personlig er jeg litt av den "gamle skolen", og ser på slike ting som forpliktelser du gjør ovenfor hverandre, og forpliktelser skal man ikke ta så lett på. Selvfølgelig er det ikke like høytidelig som ved et ekteskap (kanskje derfor så mange kvier seg for å ta det steget?), men likefult en svært lik forpliktelse. En forpliktelse til å, etter beste evne, leve sammen i harmoni, og til det beste for hverandre. I gode og onde dager heter det når man gifter seg, de gode er det selvfølgelig ingen som har problemer med, men man forplikter seg også til de onde, det er de som krever innsats, en innsats jeg føler svært mange ikke er villige til å gjøre. Men hvordan kan man forvente at noen andre skal gjøre en innsats for deg, og du ikke selv er villig til å gjøre en innsats? For dager som krever innsats det slipper ingen unna, det er nesten en universell sannhet. Noen dager er gode, mange er dårlige, og de aller fleste er et sted i gråsonen mellom. Og om man er seriøs i sitt ønske om et forhold så må man sammen kunne komme gjennom alle de gode, de i gråsonen, og de aller fleste, om ikke alle av de dårlige.

 

Min bestemor pleide alltid å si følgende "Gift deg med den du elsker, og elsk den du gifter deg med.", og der ligger mye i akkurat det. Man finner en person man elsker, og sammen forplikter man seg ovenfor hverandre til å elske hverandre, selv i de dagene hvor det føles vanskelig, og man er uenig og sint på hverandre, kanskje har den andre gjort noe nærmest utilgivelig. Det er nettopp da det er viktig å prøve å huske på å fremdeles elske hverandre, bak alt det sure og vonde, og klarer man det så står man sterkt i alle vanskelige dager. Det er et annet begrep som ofte brukes om forhold, og det er å "Vokse seg nærmere hverandre", og hvorenn klisjeaktig det høres ut, så er det også en viktig del av et forhold, for man former hverandre gradvis. Etter en tid sammen er man ikke lenger helt den samme personen som da forholdet startet, ved kommunikasjon, åpenhet og lignende deler man av seg selv, og den andre deler av seg til deg. Sammen inngår man kompromisser, avtaler og planer, slik at litt etter litt er en større og større del av den andre i begge to, og slik sier man på klissent kjærlighetsspråk at man "Blir ett".

 

Det er i alle fall slik jeg personlig føler det angående forhold. Vet jeg nok er i mindretall, men det får så være.

 

Edit: Så langt innlegget ble. Jeg kan ikke helt dette å skrive korte innlegg.

Endret 21. september 2016 av Rider of Reason

[Civilix]

(...)Det er forsåvidt riktig at det er den parten som ikke er fornøyd som tar opp tema om å "Jobbe med forholdet". Det sier jo nesten seg selv, men den logiske slutningen du trekker der følger da slett ikke logisk av Løgns utsagn. Faktisk så følger det ikke i det hele tatt, da utsagnet ikke tar noe standpunkt til hva en person som føler seg helt fornøyd med forholdet bør gjøre. Et forhold krever som regel like mye "jobb" av begge parter. Hele begrepet med å "Jobbe med forholdet" er egentlig veldig difust. Selve begrepets bestanddeler er egentlig ikke jobb i det hele tatt, det er naturlige bestanddeler av et hvert godt forhold, og da er det egentlig et ikke-eksisterende begrep, men merkelig nok straks et forhold mangler noe av disse bestanddelene så er det plutselig et begrep igjen. Så eksisterer det, eller gjør det ikke?

 

Så spørsmålet ditt blir litt vanskeligere å svare på, for en person som er helt fornøyd med forholdet (inneforstått ingen eller lite krangel og uenighet) jobber mest sannsynlig med forholdet nærmest underbevisst, siden det faller som en så naturlig del av forholdet, men nettopp fordi det faller så naturlig kan man heller ikke direkte si at han "Jobber med forholdet", så svaret på spørsmålet ditt, slik jeg kan se blir egentlig både ja og nei.(...)

 

Logikken står støtt, Løng sin påstand var at å jobbe med forholdet var å ikke dumpe partneren. En part som er fornøyd kommer ikke til å dumpe partneren, bare den part som er misfornøyd vil gjøre det. å jobbe med forholdet er da bare noe en misfornøyd part må gjøre.

 

Du kan være uenig med premisset om at å jobbe med forholdet er å ikke dumpe partneren(noe jeg er), men resten må følge.

 

Min påstand er at alle som sier "vi må jobbe med forholdet" egentlig mener "du må endre noe ved deg". Her legges ansvaret på den som står i fare for å bli dumpet i motsetning til løgn sin påstand.

[Andysowhatgg]

jeg liker ikke ordet "jobb". Så det å jobbe med forholdet i min verden er bare tull.

Jeg liker å kose meg med et forhold. La det styrke meg. ^^

[Gjest Bruker-239845]

Personlig er jeg litt av den "gamle skolen", og ser på slike ting som forpliktelser du gjør ovenfor hverandre, og forpliktelser skal man ikke ta så lett på. Selvfølgelig er det ikke like høytidelig som ved et ekteskap (kanskje derfor så mange kvier seg for å ta det steget?), men likefult en svært lik forpliktelse. En forpliktelse til å, etter beste evne, leve sammen i harmoni, og til det beste for hverandre. I gode og onde dager heter det når man gifter seg, de gode er det selvfølgelig ingen som har problemer med, men man forplikter seg også til de onde, det er de som krever innsats, en innsats jeg føler svært mange ikke er villige til å gjøre. Men hvordan kan man forvente at noen andre skal gjøre en innsats for deg, og du ikke selv er villig til å gjøre en innsats? For dager som krever innsats det slipper ingen unna, det er nesten en universell sannhet. Noen dager er gode, mange er dårlige, og de aller fleste er et sted i gråsonen mellom. Og om man er seriøs i sitt ønske om et forhold så må man sammen kunne komme gjennom alle de gode, de i gråsonen, og de aller fleste, om ikke alle av de dårlige.

 

Vel, hva min kjæreste og jeg angår har vi kun forpliktet oss til hverandre og det ærer jeg fullt ut. Kunne aldri vært utro og håper også at det stemmer for henne.

 

Men, om forholdet skulle gå i en annen retning en gang i fremtiden, så ser jeg ikke noen grunn til å prøve å holde det i live på grunn av en forpliktelse man gjorde en gang i fortiden.

 

Jeg liker dog mye av det du sier. Har inntrykk av at folk i "gamle dager" jobbet mye mer for å få forholdene sine til å varig. I dag har det kanskje blitt for enkelt å skille lag og man bytter ut hverandre litt for enkelt.

 

Samtidig vet jeg om flere som har holdt sammen i ulykkelige forhold når det for begges del sannsynligvis hadde vært langt bedre å skille lag.  

[G27]

Samtidig vet jeg om flere som har holdt sammen i ulykkelige forhold når det for begges del sannsynligvis hadde vært langt bedre å skille lag.

Jeg også. 'Sannsynligvis' er vel nøkkelordet. Det finnes selvfølgelig ingen garantier, og da velger noen å heller jobbe for å få forholdet fint igjen, i stedet for å kanskje måtte bli ensom og alene.

[Gjest Bruker-239845]

.

Endret 8. januar 2017 av Bruker-239845