Den lange tråden for JRPGs

[Spartapus]

Jeg er enig med kritikken av Ni No Kuni. Det var et spill jeg var sikker på å like, men bortsett fra grafikken så ble det gamplay-messig veldig fort kjedelig for min del. Man skal virkelig elske Studio Ghibli-stilen for å spille gjennom hele.

 

Jeg har ingen problemer med random encounters  i seg selv, problemet med dem er at de ofte ikke er gjennomført godt nok. Jeg mener det alltid burde være en mekanisme som forhindrer at du kommer i random encounters når du går gjennom områder der fiendene er altfor svake til å gi deg noen uttelling, og jeg mener at det aldri burde være random encounters i områder der du skal gjennomførte kompliserte puzzles. Hyppigheten bør også være balansert, slik at man ikke kommer i kamper annethvert steg og blir frustrert, men at de kommer ofte nok til at det ikke blir veldig tidkrevende å grinde. Hvis man ikke implementerer random encounters på en god måte så er det bedre å ha synlige fiender som man kan unngå og la spilleren regulere det selv. Problemet med synlige fiender er at de noen ganger er plassert på en slik måte at det ikke er mulig å unngå dem, og det fjerner litt av hensikten.

 

Jeg er egentlig uenig med at rollespill har gode historier. Det finnes noen få rollespill som forteller historier som er på nivå med en god roman, men de aller fleste av dem har "bare" klisjepregede historier som får jobben gjort og gir deg en grunn til å spille videre men ikke så mye mer. En klisjepreget historie kan fortsatt være spennende hvis den er godt fortalt og hvis gameplayet i tillegg sitter godt så har man et solid 9/10 JRPG, mener jeg. Jeg spiller gjennom remasteren av Grandia 2 og jeg vil si dette spillet er et perfekt eksempel på nettopp dette.

 

Lunar: Eternal Blue Complete , spilte denne på playstation 1.

 

Men du har ikke spilt forløperen, Lunar: Silver Star Story? Jeg mener begge to er noe av det beste som er laget innen JRPG-sjangeren. Jeg anbefaler å spille PS1-versjonen av Silver Star Story og ikke PSP-versjonen, som sliter med lange ladetider og en altfor redusert vanskelighetsgrad.

[Noxhaven]

Silver star story er til å anbefale ja.

Skies of Arcadia, Breath of fire, Grandia og Chrono trigger er andre personlige favoritter. 

[Zahl]

Spiller gjennom Chrono Trigger på mobilen nå. Det er et av mine favorittspill gjennom tidene, men til og med jeg må si at historien er ganske så tynn, hvertfall i starten.

Ellers syns jeg Breath of Fire 4 var et undervurdert spill i sin tid. Var stor fan av soundtracket.

[Noxhaven]

Alan & Cerl's theme fra BoF er fortsatt små-vond å høre. Nostalgia intensifies.

[Schreiber]

Jeg er egentlig uenig med at rollespill har gode historier. Det finnes noen få rollespill som forteller historier som er på nivå med en god roman, men de aller fleste av dem har "bare" klisjepregede historier som får jobben gjort og gir deg en grunn til å spille videre men ikke så mye mer. 

Bøker og spill er nok to helt forskjellige ting. Det er en grunn til hvorfor f.eks filmer basert på spill svært sjelden fungerer, akkurat som et spill basert på en film svært sjelden fungerer. Man kan ikke ta historien i en bok eller film og bare dytte den ned i et spill, og man kan heller ikke ta historien i et spill og bare dytte den over i en bok eller film. Noen får det til, men de fleste gjør det nok ikke.

 

Derimot mener jeg man lett kan sammenligne historien i en spillsjanger med historien i en annen spillsjanger. Når jeg sier rollespill har de beste historiene mener jeg sammenlignet med andre sjangre som FPS, RTS og så videre. Selvsagt er det mange "unntak fra regelen". Noen rollespill har rimelig elendig historie, mens enkelte FPSer har en svært bra historie. Wolfenstein: The New Blood hadde en glimrende historie. Det samme hadde StarCraft og WarCraft 3. Men personlig synes jeg reisen er langt viktigere enn selve målet, og det er her rollespill virkelig skinner. De fleste andre sjangre har en historie som går fra A til E, mens rollespill lar oss fritt til B, C og D også, hvis det gir mening. Selv om historien i seg selv kan være rett frem gjør denne vandringen til andre steder at man får en helt annen forståelse for verdenen og folkene som bor der, og via dem blir historien ofte utdypet ganske mye.

 

For å ta et eksempel: Jeg spiller for tiden mye Dragon Quest VII, og et sted møter vi noen folk som er livredde slemme roboter. En fyr som bor for seg selv jobber med nettopp roboter, og han mener bestemt at robotene ikke er slemme. De er bare misforståtte. Uten å spoile for mye ender det "selvsagt" med at han finner en måte å stoppe de slemme robotene på uten å ødelegge dem. Historien er ikke spesielt komplisert sånn sett. Men fyren har også en tjensterobot han kaller Ellie. Denne er viktig i historien, men vi får aldri noen forklaring på hvorfor den har akkurat det navnet. Men tar vi oss tid til å lese i bøker osv får vi vite at fyren hadde en søster som het Ellie. Hun og han fyren i byen som hater roboter dro på jakt sammen, og Ellie ble drept. Dermed gikk robot-Ellie fra å være en anonym tjener til å bli et desperat forsøk på å holde minnet i live. Ganske trist, i grunn. Sånne ting skjer ofte i rollespill, men svært sjelden i andre sjangre.

[RRhoads]

Jeg synes faktisk random encounters er noe makkverk

Jeg liker at man ikke har mulighet til å komme seg unna kamper og at man ikke helt hva man møter. Ekstra spenningsmoment som er unikt til JRPG-sjangeren. Men hei, alle har forskjellig smak

[Spartapus]

Jeg er enig i at kriteriene for en god spillhistorie og en god roman er forskjellige. En god spillhistorie er ikke en mest mulig kompleks historie men en historie som passer til spillet. Enkelte spillsjangere bør nesten ikke ha en historie i det hele tatt; en av grunnene til at jeg falt av Mega Man-spillene er at det etterhvert gikk veldig mye tid til eksposisjon i en type spill som egentlig bare burde kaste deg inn i gameplayet så fort som mulig. Nintendo har skjønt dette og man kan trygt hoppe over all eksposisjon i Mario-plattformspillene. Når det kommer til rollespill så legger denne sjangeren mye mer vekt på historiefortelling enn noen annen sjanger, derfor må også kravene til eksposisjonen være høyere. De fleste rollespill har ganske enkle og klisjepregede historier om de tvers i gjennom gode som skal redde verden fra de tvers i gjennom onde, men hvis historien er godt fortalt og gameplayet sitter så kan det være nok - det er minstekravet mitt. De beste rollespillene derimot er - etter min mening - de som både har en kompleks historie og bruker tid på å forklare hvorfor karakterene er som de er (hvorfor blir noen opptatt av å hjelpe andre mennesker mens andre blir sosiopater?), og i tillegg har gameplay og musikk som sitter. Det sier seg selv at når lista er lagt så høyt så er det ikke mange spill som når opp, men det er noen.

 

Spiller gjennom Chrono Trigger på mobilen nå. Det er et av mine favorittspill gjennom tidene, men til og med jeg må si at historien er ganske så tynn, hvertfall i starten.
Ellers syns jeg Breath of Fire 4 var et undervurdert spill i sin tid. Var stor fan av soundtracket.

 

Jeg vil si at selv om CT har en relativt enkel historie så er den fortsatt godt over snittet. Mange av karakterene blir veldig menneskeliggjorte og man kan relatere til dem. Ekstra pluss for at Magus, som begynner som den stereotypiske mørkets herre, etterhvert blir en tredimensjonal karakter. Den minst utviklede karakteren er egentlig Crono selv, men dette er et typisk grep man gjør i en del spill der tanken er at man kan leve seg mer inn i karakteren man styrer hvis man kan projisere sine egne tanker på han/henne. For sin tid så var CT sannsynligvis den beste spillhistorien som var blitt fortalt til da.

 

Enig angående BoF4. Både den og treeren er noe av det beste jeg har spilt innen sjangeren.

Endret 5. oktober 2016 av Spartapus

[Noxhaven]

Et ekstra pluss med CT er mulighetene til å forandre historien og slutten i spillet, det gir en ekstra belønning når det kommer til å spille gjennom spillet flere ganger. Og at det samtidig handler om tidsreising der man må tenke på flere tids plan via en begrenset butterfly effect og en mainstory som til tider omhandler "The Grandfather paradox" er stilig for å være en JRPG.