Usikker på min kone, kanskje utro ?

[Konto brukes ikke]

Hva er vits med å gifte seg dersom man slenger halen mellom bena og flykter med en gang man møter motgang?

 

Det er feigt.

Hva er vitsen i å gifte seg overhodet. Kun for det juridiske og ev fordi noen bare ønsker å gjøre det. Så hva er forskjellen på det og 'kun' være samboere?

 

Feigt? - hva har ekteskap og brudd med feigt å gjøre?

Det som er utfordringen er at det er ett barn med i bildet. Så dokumenter mest mulig av adferd og prøv å ta en samtale. Men hvis hun er mer interessert i alt annet en sin fam etter det, så er det ikke liv laga. Kanskje om noen år når hun er moden nok til å ta ansvar for en fam, ett barn. Barnet har uansett ingen fordeler av å bo oppi en slik situasjon det er ptt.

[guest_anon]

Tror ikke nødvendigvis hun er utro, men hun demonstrerer i alle fall noe ovenfor deg. Merkelig av henne å gifte seg og oppføre seg så "distansert" såpass tidlig i ekteskapet.... den fingeren i musa teorien din tror jeg du skal ta med en klype salt... 

Endret 15. september 2016 av guest_anon

[AnonymDiskusjon]

Først å fremst, mange takk for mye perspektiv.

 

Må bare først si det som ble nevnt ovenfor med "overgrep", denne episoden var for en del måneder siden, å vi har pleid å gjort slikt en del ganger, edru eller ei. NÅR jeg merket hun var borte så fjernet jeg meg øyeblikkelig!!!

 

Men er enig i mye av dette, men tross alt vi var forlovet i 4 år, å jeg har veldig lyst til å få det til å fungere men når ingenting lenger hjelper så vet jeg sannelig ikke. Jeg vil heller ikke være den personen som bare "stakk" med halen mellom bena fyren. Jeg er jo sykt glad i hun, vi giftet oss jo av en grunn tenker jeg. Å min største bekymring er at jeg vil ikke skilles fra mitt barn, så tenker ufattelig mye på evt hvordan det skulle gått...

 

Men i de siste dager har hun bare snudd alt rondt om på meg, uansett hva jeg gjør er jeg syndebukken, gjerne noe hun i utganspunktet hadde glemt/ikke gjort.

 

Så jeg vil prøve igjen, å sette meg ned med hun å høre hva hun egentlig tenker, så får jeg heller prøve å legge fram at om hun skal være så ansvarsløs ovenfor meg å barnet, kommer vi ikke å fungere sammen.

 

 

Igjen, mange takk

 

Anonymous poster hash: 09740...eb8

[RRhoads]

Kan hende hun lider av depresjon, men tar det ut over deg i stedet for å snakke om det. Er det noe spesielt som har skjedd i livet hennes som du vet om?

[AnonymDiskusjon]

Dette var skremmende likt det jeg selv har vært igjennom.

 

Vi traff hverandre tidlig, var sammen i 7 år før jeg fridde og var 27 år og hadde fått en sønn som var 2 år gammel da vi giftet oss.

9 måneder etter bryllupet, etter at jeg konfronterte henne med akkurat den oppførselen du beskriver, så medga hun at hun var kjempeusikker på om jeg var den rette lenger.

Hun var veldig glad i meg og elsket meg, men tente ikke på meg på den måten hun kanskje trodde hun skulle gjøre.

 

Damer er rare.

Etter mye grining og en prat med ei venninne fant hun visst ut at dette var normale tanker i denne alderen.

 

Jeg var voldsomt i tvil etter dette, på om vi i det hele tatt skulle fortsette.

På en side var jeg sint på henne for at hun ikke var ærlig med meg, på den annen side forsøkte jeg å forestille meg at det var jeg som hadde begynt å gli bort fra den jeg elsket rent tiltrekningsmessig.

På sett og vis kan man forstå, men ikke unnskylde.

 

Hun sier hun har klina med en fyr på en fest, men aldri gjort mer enn det.

Når hun først har løyet og i mine øyne vært utro er det uansett vanskelig å tro på det hun sier mer uansett hvor mye hun lover at hun har lagt frem alle kortene.

Jeg foreslo at jeg skulle flytte ut i en periode så vi kunne tenke oss om, men det ville gjøre saken verre for hennes del.

 

Men tanken på å gi opp et ikke ett år gammelt ekteskap ved første store hinder virket dum, og vi bestemte oss begge for å forsøke å se hva vi kunne gjøre med dette. Vår nå 3 år gamle sønn spilte en stor rolle i begges vilje til å kjempe for dette.

 

Vi hadde begge to kjempeutbytte av parterapitimer hos familievernkontoret.

Her var det lettere for begge to å prate ut om hva vi ville enn det det var hjemme i vårt eget hus.

 

Nå har det gått 2 år.

Vi er fortsatt gift, men jeg sliter fortsatt med kjipe tanker rundt hva hun kanskje føler innerst inne og skjuler for meg. Ut av ingenting kan tankene begynne å fare rundt fortiden, og hver gang hun skal på byen med venninner eller på tur med jobben kommer tvilen tilbake. Det er kjempeslitsomt, og jeg er usikker på om jeg kommer til å klare å leve med dette om det ikke bedrer seg snart.

Jeg tror jeg kommer til å oppsøke terapeuten igjen. Enten alene eller sammen med kona.

 

Noen ganger angrer jeg på at jeg ikke flyttet ut umiddelbart for å få reflektert mer og kjent på hvordan det ville vært å være alene.

 

Men en ting er jeg veldig glad for - og det er at vi fikk dette frem i lyset tidlig slik at det ble snakket om.

Hadde jeg latt det gå og gå uten å ta det opp ville det kanskje endt med langvarig utroskap og en splitta familie med vonde følelser når ting en gang ville kommet frem.

For ting kommer alltid frem til slutt.

Anonymous poster hash: f42df...379

Anonymous poster hash: f42df...379