Hva gjør man når man ikke ser noen vits med noe som helst?

[AnonymDiskusjon]

I flere år nå har jeg grublet og lurt på hvor jeg egentlig hører hjemme i samfunnet, hva det er ment jeg skal jobbe med, og hva jeg skal bruke livet på. Uten å finne noen svar.

 

Det begynte etter at jeg var ferdig med min høyere utdanning og ikke fant meg noen jobb - fordi alt var uinteressant. Arbeidsgiver på arbeidsgiver var i mine øyne helt håpløs, for amatør å regne eller uinteressant, og dermed overhodet ikke aktuell for meg. Dette var selvforskyldt innstilling selvsagt, forklaringen var at jeg lenge hadde holdt på med egne prosjekter (innenfor samme bransje) som jeg syns var geniale. Og dermed ble alt annet kjedelig ved sammenligning.

 

Litt etterhvert skjønte jeg selvsagt at jeg hadde stilt for høye krav, så jeg justerte ned disse gradvis. Til slutt var de omtrent fraværende, men det hjalp lite. De som intervjuer (både i bemanningsselskaper og hos arbeidsgiver) er jo ikke dumme, de vil jo se om du mangler interesse og entusiasme for jobbstillingen du søker på.

 

I ettertid har jeg lært at jeg antagelig ikke ville fått noen av de jobbene uansett fordi jeg manglet erfaring og siktet for høyt. Og om jeg hadde fått en av de tror jeg at jeg ville blitt dypt ulykkelig over tid fordi det er "arbeid uten mening" ..: Innenfor bransjen jeg er utdannet i utgjør man egentlig ikke så stor forskjell, man skaper ikke noe som er veldig nyttig. Det er mer "kjekt å ha", fancy og kult. I tillegg er det mye ueffektivitet og 'tull' som jeg ikke vil kaste bort livet mitt på.

 

Hadde det ikke vært for at jeg er fysisk lat og lett kjeder meg hadde jeg utdannet meg som snekker eller kanskje baker. Da hadde jeg hatt ærlig arbeid med skapte verdier det er lett å se, dermed kunne jeg vært stolt og glad når arbeidsdagen var omme. Lønn er ikke så viktig; den trenger bare å dekke grunnleggende behov som husly og mat. Men siden jeg er meg aner jeg ikke hva som kunne passe meg, og til mer jeg tenker på det til mindre verdi ser jeg i alt.

 

Dette har de siste årene gitt utslag i at jeg ofte spør meg selv hva det er jeg lever for. Hadde jeg kunne valgt å aldri eksistere til å begynne med hadde svaret vært opplagt. Å ta sitt eget liv derimot blir litt mer grisete siden jeg har både familie og venner jeg må ta hensyn til. I tillegg ville det være å kaste bort mye ressurser som mine foreldre har brukt på meg.

 

..

 

Det er merkelig at det er mulig å se sånn på livet når man ikke er deprimert. (Jeg har vært alvorlig deprimert tidligere så jeg vet at jeg ikke er det nå, faktisk føler jeg meg helt fin.)

 

Er det en ting jeg kanskje ønsker er det å finne noen man kunne holdt rundt og delt livet med, men jeg orker ikke ungemas tror jeg. Ej eller å jobbe for å skaffe hus, hytter, og biler som skal vedlikeholdes og fylles med skrot. Jeg er derfor lite attraktiv for det motsatte kjønn antar jeg, men så har jeg heller ikke prøvd på over 10 år.

 

Noen andre som har hatt det slik og hvor det har løst seg?

 

Anonymous poster hash: 41535...6de

[gulpetter]

Er det hardt arbeid å vere bakar?

[AnonymDiskusjon]

Tja. Søk jobb i NASA?

Anonymous poster hash: c01e0...768

[Kikert]

Og om jeg hadde fått en av de tror jeg at jeg ville blitt dypt ulykkelig over tid fordi det er "arbeid uten mening" ..: 

 

90+% av alt arbeid, globalt, er uten mening hvis man tenker etter. Dette er et stort problem i Norge og mange I-land, vi er blitt opplært til å forvente at alt skal være en dans på roser og at en jobb SKAL være givende og gi mening.

 

Med det tankesettet så vil man aldri finne noe, drømmejobben er det man gjør det til og for noen er drømmejobben bare å tjene penger til å kunne ha det gøy.

 

Jeg vil anbefale deg å ta en av disse meningsløse jobbene og få balansert det slik at du får god tid til dine egne prosjekter som du åpenbart liker.