Selvmordstanker etter brudd

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ikke i fare for å ta selvmord. Men jeg har "selvmordstanker" etter brudd. Jeg tenker at jeg vil løpe foran en bil eller et tog, men kommer fort til fatning igjen. (IKKE ta tankene seriøst, dette er ikke en 911 call). Jeg har bare så vanvittig lite lyst til å tenke fremover? Vil ikke stå opp igjen til neste dag, neste uke. Ingenting frister lenger.

 

Er dette normalt?

Anonymous poster hash: cb113...687

[Kikert]

Relativt normalt, men det er på den alvorlige siden av skalaen så du bør ikke ta så lett på det. Jeg anbefaler å få en henvisning fra fastlege til DPS, hvis det blir krise så har legevakten plikt til å sende deg inn der og da hvis du går til dem.

[AnonymDiskusjon]

Relativt normalt, men det er på den alvorlige siden av skalaen så du bør ikke ta så lett på det. 

Har gått til psykolog før, det er ikke nødvendig å oppsøke psykolog. Kameraten min sier at han hadde det på samme måte en stund for noen år siden. I just don`t give a shit anymore, og når de tankene dukker opp så lukker jeg øynene å løper foran en bil. Jeg kommer ikke til å gjøre det, men jeg er nære på å gå til henne bare for å holde henne og alt hadde vært bra. Fucked up. Normalt?

 

Anonymous poster hash: cb113...687

[AnonymDiskusjon]

Uff, god klem til deg. Det er ganske normalt å føle dyp sorg og være deprimert etter et brudd. Men det blir bedre!

Anonymous poster hash: 4a042...24a

[Kikert]

Jeg tenker på psykolog bare for å lufte deg til noen utenforstående og nøytrale ikke nødvendigvis for at psykologen har så mange gode ideèr eller kan hjelpe deg direkte.

 

Hvis jeg skal tolke det "strengt" så er du i faresonen, det går lett fra "jeg kommer ikke til å gjøre det" til "hmmm, kanskje jeg skal gjøre det" til "nå gjør jeg det".

[leaf103]

Husk at kjærlighetssorg går over. Det blir bedre, selv om det kjennes forjævlig akkurat nå.

[guest_anon]

høres ut som du trenger å jobbe litt med selvbildet ditt, hvorfor skal du være så avhengig av en annen person for å være lykkelig. hvis du ikke kan etablere deg som lykkelig alene, bør du aldri gå inn i et forhold. det vil bare skape et ubalansert forhold med mindre motparten er like avhengig av en partner som du er. så mitt tips, vær singel en stund, lenge nok til at du genuint slutter å tenke at du trenger en kjæreste, SÅ kan du begynne å lete etter en partner. først da vil du klare å bedømme om vedkommende er noen du virkelig passer sammen med eller om det bare er en person som lurer deg til å tro at du vil være sammen med dem for å slukke "kjærestebehovet" ditt.... flest jenter som er slik dog. 

[blinc]

høres ut som du trenger å jobbe litt med selvbildet ditt, hvorfor skal du være så avhengig av en annen person for å være lykkelig.

Litt tidlig for det ennå tipper jeg. 

Jeg råder TS til å kjenne på det jævlige. La det brenne i hodet noen dager. Så vil du komme ut sterkere på den andre siden.

[AnonymDiskusjon]

Skjønner godt hva du mener, guest_anon. Det er et veldig godt råd

 

har jo et liv, kan jo være mer fornøyd enn jeg er, kunne dog hatt større selvtillit innimellom. Men dette tok jeg veldig tungt merker jeg, selvom jeg overhodet ikke har planer om å utføre noen av de tankene. Uansett, hun er som en tankeleser for jeg fikk sms fra ho i sta. Deilig, fikk landet litt igjen.

Anonymous poster hash: cb113...687

[BuffyAnneSummers]

Ta tiden din, sørg over tapet, for det er nesten som å miste noen, du mistet 'dere', og det er helt naturlig å ha en sørgeperiode etterpå. Hvor lenge den varer varierer selvsagt fra situasjon til situasjon og fra person til person.

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg er ikke i fare for å ta selvmord. Men jeg har "selvmordstanker" etter brudd. Jeg tenker at jeg vil løpe foran en bil eller et tog, men kommer fort til fatning igjen. (IKKE ta tankene seriøst, dette er ikke en 911 call). Jeg har bare så vanvittig lite lyst til å tenke fremover? Vil ikke stå opp igjen til neste dag, neste uke. Ingenting frister lenger.

 

Er dette normalt?

 

Anonymous poster hash: cb113...687

 

 

 

Det var "normalt" for meg hvertfall. Etter jeg ble skilt fra kona var jeg i perioder veldig langt nede, følte meg enormt aleine. Jeg tenkte flere ganger at jeg ville hoppe i havet og gjøre slutt på dette livet. Men det gikk over og nå er jeg lykkelig. Dette var for halvannet år sia.

 

 

 

Anonymous poster hash: f0f04...ec3

[Løgn]

Random guess: "Det ble slutt" = Hun dumpa deg? Det er ikke unormalt at den som blir dumpa sliter hardest i etterkant. Dette bør du ta til ettertanke. Vanligvis kan man merke når et forhold stagnerer. Ta ansvar, og vær den som dumper fremfor å bli dumpa selv. Hvis du er den som dumper henne, er det større sannsynlighet for at hun er den som vil komme tilbake til deg. Akkurat som du bare ønsker å være med henne nå.

 

Den som dumper øker sannsynligheten for å gi seg selv makt til å kunne velge om man vil ta den andre tilbake.

 

Men å syte om "selvmordstanker" uten å være suicidal?

Ta deg sammen...

[AnonymDiskusjon]

Random guess: "Det ble slutt" = Hun dumpa deg? Det er ikke unormalt at den som blir dumpa sliter hardest i etterkant. 

 

Feil. Jeg forårsaket bruddet. 

 

Men det er i orden nå, var bare veldig tungt i går.

 

Anonymous poster hash: cb113...687

[Løgn]

Feil. Jeg forårsaket bruddet. 

 

Men det er i orden nå, var bare veldig tungt i går.

Interessant. Der tror jeg for øvrig du mistet noen sympatipoeng.

[Gjest Bruker-239845]

Jeg vet ikke om "selvmordstanker" er unormalt, men det er normalt å ta et brudd tungt.

 

Har en kamerat som hadde lignende erfaringer av hva du beskriver. Sykmelding fra jobb. Depresjon. Oppfølging hos psykolog. Fortvilet følelse og angivelig lyst til å ende alt, selv om jeg tror det var mer en følelse av bunnløst tungsinn enn et faktisk ønske om å ta sitt eget liv. Pussig nok var også dette en som hadde vært utro også og som han sa selv ble han overrasket over reaksjonen sin når det ble slutt.

 

Det ble uansett en lykkelig slutt på visa og han ble raskt mye bedre. So, hang in there!

Endret 9. september 2016 av Bruker-239845