Vi er tydeligvis ikke likestilte i forholdet...

[AnonymDiskusjon]

Jeg har sterke følelser for ei jente. Jeg vet at hun elsker meg tilbake. Vi begge er studenter og bor på samme sted og vi deler kjøkken på bo-fellesskap. De siste ukene har hun sliti endel med problemer, og vi har veldig god kommunikasjon, den er veldig åpen og det jeg tenker er ganske ideelt. Problemene hennes omhandler NAV og at hun har stryket eksamen, slik at hun ikke har fått studert det hun ønsket i år.

 

Jeg er også en "klassisk" top karakter student. Jeg oppfatter ting lett, elsker faget jeg studerer og har blitt svært positiv til livet. Motsettningen til hva jeg var 5-6år tilbake.

 

Jeg ser ikke det som NAV eller at hun har stryket på eksamener som noe som ødelegger mellom meg og henne. Fra mitt perspektiv. Men fra hennes perspektiv så virker det som hun er svært sjalu, tenker tanker i den generelle retningen at "jeg er bedre enn henne."

 

Grunnen for at jeg tenker at hun er sjalu, er at hun har begynt å prøve å trekke meg ned. Sider hun har elsket med meg før, som at jeg er omsorgsfull, at jeg er lyttende, at jeg er lite dømmende, jeg er flink til å få med meg og forstå hva hun mener, at jeg er lett lært og jeg har alltid noe smart å si. Har blitt snudd til at jeg er analyserende, jeg spørr for mange spørsmål, at jeg setter diagnoser på henne og at jeg bryr meg for mye. (Negativ tone.)

 

Det skal så lite til at jeg også blir kalt disse tingene. Bare i morgest pekte jeg ut at jeg hadde lest på skjønnsykdommer og sjekket opp fakta, fant ut at jeg har mest sannsynlig sopp infeksjon, og at jeg skulle levere urin prøve på mandagen. Der hun svarte at jeg var overbeskyttsom.

 

Nå på tirsdagen spurte hun meg om jeg kunne hjelpe henne å finne ut noe om gode psykologer i området vi bord i. Jeg tok tak utover kvelden der jeg brukte 4-6timer på å lese meg opp på lokale tjenester osv. Da vi møttes på kveldstid og da jeg skulle fortelle henne hva jeg hadde funnet ut, ble hun mer eller mindre irritert på meg og kalte meg bedreviter og at jeg brydde meg for mye og at jeg må bruke tiden på ting som var viktigere enn henne.

 

Det er liksom... Jeg blir beskyldt for så mye rart, og jeg skjønner ikke hvor det kommer fra. Jeg går faktisk ikke fysiskt eller psykiskt inn i livet hennes og prøver å fikse henne. Jeg er liksom bare megselv og gjør ting jeg syns er gøy eller er interessant.

 

Det skjer da at jeg har ansvars områder på skolen, jeg har mange venner, og at jeg gjør det bra på skolen. Hun gjør ikke det akkurat nå. Men jeg vet at hun får til, så lenge hun gjør et forsøk og ikke henger seg opp i å sammenligne segselv med meg.

 

Liksom er det noe jeg kan gjøre, enn å prøve å bite i meg disse sjalusi kommentarene og tøffe det igjennom samtidig som jeg viser at jeg bryr meg om henne? Hun virker ikke veldig åpen i kommunikasjonskanalen lengere? Som hun var før disse problemene kom til overflaten?

 

Anonymous poster hash: 61e5d...a66

[AnonymDiskusjon]

Hun er inne i en depresjon. Synd at hun drar deg ned, men hvis du kan være litt ekstra forståelsesfull og støttende fremover så er det nok best for forholdet. Kjæresten min var inn i lignende trøbbel, da var det tungt å være partner, men vi støtter og er der for hverandre. Sånne utfordringer må man igjennom som par, for livet har mange utfordringer.

Anonymous poster hash: 4b15f...d23

[AnonymDiskusjon]

TS:

pust... jeg føler meg så maktesløs. Det her er ikke første gang at det har skjedd heller i tidligere forhold. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg havner i slike situasjoner igjen. Ikke det at partneren sliter, men det at det blir en sånn sjalusi greie fordi jeg også ikke har det vondt. På en måte... Jeg sitter egentlig å lurer på om det er noe jeg egentlig kan gjøre, jeg føler veldig mye på at det her er min skyld at hun føler seg dritt.... Jeg vet ikke hva mer jeg egentlig kan gjøre.... ugh... det her er så dritt.

Anonymous poster hash: 61e5d...a66

[BuffyAnneSummers]

Hva med å spørre henne om hva hun trenger av deg? Så vet du hva du må jobbe med i det minste og kan da ta avgjørelsen om du syns det er verdt bryet eller ei.

[Aiven]

De fleste mennesker går igjennom noen faser av livet hvor ting er vanskelig. Ville ikke lagt for mye i det. Prøv å  ta det med et smil kanskje? Vær litt fysisk og gi en klem. Si at du er glad i henne. Slike ting. Og ta litt styringa. Det kan garantert snu for henne. Husk at det kan være veldig vanskelig å oppleve at man ikke lykkes, når alle lykkes rundt en. Bare ha fokus på at du er glad i henne som hun er og at du vet hun gjør så godt hun kan, etc. Vis henne betingelsesløs (ikke avhengig av hennes prestasjoner eller humør) kjærlighet, så kommer nok hengivenheten og takknemligheten etterhvert Ønsker dere lykke til.

[Løgn]

Det her er ikke første gang at det har skjedd heller i tidligere forhold. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg havner i slike situasjoner igjen. Ikke det at partneren sliter, men det at det blir en sånn sjalusi greie fordi jeg også ikke har det vondt.

Så dette er et gjentagende tema i livet ditt, hvor du er fellesnevneren.

 

Kanskje du opptrer på en belærende, inntrengende eller arrogant måte som oppfattes nøyaktig slik hun gir uttrykk for - selv om dette ikke er intensjonen fra din side.

Endret 4. september 2016 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

 

Det her er ikke første gang at det har skjedd heller i tidligere forhold. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg havner i slike situasjoner igjen. Ikke det at partneren sliter, men det at det blir en sånn sjalusi greie fordi jeg også ikke har det vondt.

Så dette er et gjentagende tema i livet ditt, hvor du er fellesnevneren.

 

Kanskje du opptrer på en belærende, inntrengende eller arrogant måte som oppfattes nøyaktig slik hun gir uttrykk for - selv om dette ikke er intensjonen fra din side.

 

Jeg har ikke blitt kalt belærende på over 5-10år så akkurat det tror jeg har "vokst" av meg. Men ja, jeg er veldig bevisst på at jeg har hatt problemer med det tidligere.

 

Men nå er senarioet skiftet. Det er ikke min opptreden som er feil, i forhold til at jeg blir tolket som autoritær eller belærende. Det er heller det at jeg har så mye mer energi til ting, at jeg gjør ting som er begjærings nevnig, at jeg klarer å gjøre ting som ikke er helt utenom det vanlige. Jeg mener ikke det gir meg noe mer "makt" i et rom. Men at folk sammenligner seg selv med meg, og ønsker at de kan få til det jeg får til blir bare større og større. Det å føle på det "presset" av å være på en måte "populær" er ganske horribelt. Det var liksom aldri min intensjon å bli "best".

 

Men sånn har det vært lenge. Alt fra at jeg vinner månedens beste selger, til gode prestasjoner, til mye rart. Så... ja... Ikke at jeg skryter av slike ting heller. Jeg gjør alt i min makt til å prøve å prate om andre, eller ikke fokusere på mine prestasjoner. Men hva skal jeg svare når jeg blir spurt: "hvordan går det med barnet ditt?" og det jeg vet om mitt barn er at han har gode karakterer på skolen, han gjør en ordentlig god innsats. Det kan bevises med over 5 i snitt + ingen fravær. Det er ingen ærbødig måte jeg kan fortelle andre mennesker på at jeg har fått lønnsøkning for 3gang i år, uten å virke som en pompøs jævel, og skape sjalusi til de rundt meg.

 

Det er en negativ side med meg. Jeg skaper sjalusi. Fordi jeg er den der ene jævla jøden som sitter på toppen og får til alt uten at det virker som noe er galt.

 

(Det var bevist valg av meg å bruke "jøde" som en historisk usmakelig effekt i settningen min. No offense.)

 

Anonymous poster hash: 61e5d...a66

[Aiven]

 

 

Det her er ikke første gang at det har skjedd heller i tidligere forhold. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg havner i slike situasjoner igjen. Ikke det at partneren sliter, men det at det blir en sånn sjalusi greie fordi jeg også ikke har det vondt.

Så dette er et gjentagende tema i livet ditt, hvor du er fellesnevneren.

 

Kanskje du opptrer på en belærende, inntrengende eller arrogant måte som oppfattes nøyaktig slik hun gir uttrykk for - selv om dette ikke er intensjonen fra din side.

 

Jeg har ikke blitt kalt belærende på over 5-10år så akkurat det tror jeg har "vokst" av meg. Men ja, jeg er veldig bevisst på at jeg har hatt problemer med det tidligere.

 

Men nå er senarioet skiftet. Det er ikke min opptreden som er feil, i forhold til at jeg blir tolket som autoritær eller belærende. Det er heller det at jeg har så mye mer energi til ting, at jeg gjør ting som er begjærings nevnig, at jeg klarer å gjøre ting som ikke er helt utenom det vanlige. Jeg mener ikke det gir meg noe mer "makt" i et rom. Men at folk sammenligner seg selv med meg, og ønsker at de kan få til det jeg får til blir bare større og større. Det å føle på det "presset" av å være på en måte "populær" er ganske horribelt. Det var liksom aldri min intensjon å bli "best".

 

Men sånn har det vært lenge. Alt fra at jeg vinner månedens beste selger, til gode prestasjoner, til mye rart. Så... ja... Ikke at jeg skryter av slike ting heller. Jeg gjør alt i min makt til å prøve å prate om andre, eller ikke fokusere på mine prestasjoner. Men hva skal jeg svare når jeg blir spurt: "hvordan går det med barnet ditt?" og det jeg vet om mitt barn er at han har gode karakterer på skolen, han gjør en ordentlig god innsats. Det kan bevises med over 5 i snitt + ingen fravær. Det er ingen ærbødig måte jeg kan fortelle andre mennesker på at jeg har fått lønnsøkning for 3gang i år, uten å virke som en pompøs jævel, og skape sjalusi til de rundt meg.

 

Det er en negativ side med meg. Jeg skaper sjalusi. Fordi jeg er den der ene jævla jøden som sitter på toppen og får til alt uten at det virker som noe er galt.

 

(Det var bevist valg av meg å bruke "jøde" som en historisk usmakelig effekt i settningen min. No offense.)

 

 

Anonymous poster hash: 61e5d...a66

 

Jeg måtte flire litt da jeg leste innlegget ditt, fordi jeg kjente meg igjen.

 

Om du tenker deg nøye om, så skjønner du nok at det du holder på med ikke er logisk. Det er enkeltindividers fremgang og suksess som driver hele samfunnet framover. Kanskje er du velsignet med å ha svært mange gode egenskaper og kanskje har du også hatt en ålreit oppvekst, som har gjort deg i stand til å takle det livet har å by på med suksess.

 

Nå er det slik at med venner så skal man sette pris på deres suksess. Er du den ene jævla jøden i din omgangskrets som ikke er en drittsekk? Jeg spør på den måten, fordi det ikke virker som du har noen som backer deg på det du driver med og du har fått inntrykk av at "alle" er misunnelige. Kanskje henger du mest med dama. Det er naturlig for mennesker når de føler seg dritt selv, å forsøke å trekke andre ned, så de føler seg mindre lave selv. Det eneste du kan gjøre i en slik sammenheng er å ikke kjøpe "deres sannhet" om at du er for flink. Nikk og smil. Så er det din jobb å få dem opp igjen. Ikke til ditt nivå, for alle har ulike nivåer og deres komfortsone er ikke nødvendigvis din komfortsone. Men til et sted de har det bedre med seg selv, så de slipper å rakke ned på andre. Et vennemiljø hvor alle trekker hverandre ned er et klassisk eksempel på dårlig sosial dynamikk. Om du er medlem av et slikt miljø, kan det nok være like greit å trekke seg ut og få seg nye venner.

 

Du er bra som du er. Ikke vær redd for å skinne. Verden trenger forbilder.

Endret 6. september 2016 av Aiven

[Løgn]

Ikke at jeg skryter av slike ting heller. Jeg gjør alt i min makt til å prøve å prate om andre, eller ikke fokusere på mine prestasjoner. Men hva skal jeg svare når jeg blir spurt: "hvordan går det med barnet ditt?" og det jeg vet om mitt barn er at han har gode karakterer på skolen, han gjør en ordentlig god innsats. Det kan bevises med over 5 i snitt + ingen fravær. Det er ingen ærbødig måte jeg kan fortelle andre mennesker på at jeg har fått lønnsøkning for 3gang i år, uten å virke som en pompøs jævel, og skape sjalusi til de rundt meg.

Jeg ser poenget, men akkurat nå var det for eksempel ingen som spurte hvordan det gikk med barnet ditt, og det var heller ikke nødvendig å legge ut i detalj om noe som helst. Om noen spør, så kan du si "jo takk, bare bra". Hvorfor i all verden må du fortelle andre mennesker at du har fått lønnsøkning for tredje gang i år?

 

Kanskje du mener at du ikke skryter, men jeg får heller inntrykk at du benytter enhver anledning til å fortelle andre folk detaljer om din egen suksess. Å skryte trenger ikke å være overdrivelser og løgn. Men selv om det du sier er sant, så er det overflødig informasjon for mange.

 

Når du til og med merker at folk synes du breier deg, så er dette et tegn på at det er nettopp det du gjør. Du skaper sjalusi fordi du lar andre få vite nøyaktig hvor mye bedre du er enn dem.

 

Det går an å sitte på toppen uten å bli oppfattet som en drittsekk. Bare lær deg å være ydmyk. Om folk begynner å mislike deg for mye fordi du virker så eplekjekk, så vil du også merke at mye av suksessen begynner å la vente på seg.

[PgUp]

Løgn: du er litt vel selvsikker i dine antagelser føler jeg. 

 

Men uansett; det er ikke ditt ansvar å fikse hennes problemer. Virker som om ho er depresiv, og ønsker å dra deg med seg. Ville stilt et ultimatum eller kommet meg ut av det forholdet hvis jeg var deg. 

[Løgn]

Løgn: du er litt vel selvsikker i dine antagelser føler jeg. 

 

Men uansett; det er ikke ditt ansvar å fikse hennes problemer. Virker som om ho er depresiv, og ønsker å dra deg med seg. Ville stilt et ultimatum eller kommet meg ut av det forholdet hvis jeg var deg. 

Ja, mine kommentarer er ofte ment som en bøtte med kaldt vann.

[AnonymDiskusjon]

Ingen spør om din suksess med mindre du selv nevner den. Hvis du ikke nevner alle dine lønnsøkninger og alle "beste selger", så vil ingen heller spørre om det.

 

Jeg hadde aldri klart å være i et forhold med en som deg. Som mener han er mye bedre, som hele tiden påpeker det og det uten at noen spør. Når noen spør hvordan det går med barna mine, så svarer jeg som regel "det går bra". Det er mer enn nok svar det, synes du ikke?

 

Å fortelle i detaljer om egen suksess, og bare i innlegget her fremstår du som en veldig selvsentrert person, er klysete. At du får gode karakterer hjelper ikke dritt om du er en dust i arbeidslivet. Ingen vil ha en sånn type på arbeidsplassen. Hvis alt du kan snakke om er deg og hvor flink du er i alt du gjør, er du en drittsekk.

 

Men merkelig nok tror jeg du har 6 i alle fag, men unntak av norsk, for rettskriving er ikke en sterk side. Det kommer jo tydelig frem her......

 

 

(Gjett nå på hvor mye det skal forsvares/unnskyldes ifht siste setning)

 

Anonymous poster hash: e0c74...37d

[Sir-Allistair]

Skal si dette eskalerte fort. Henter meg popcorn.

 

Til TS: I hvert eneste innlegg presser du fram unødvendige detaljer om egen suksess, og det blir veldig tydelig hvorfor du er fellesnevneren i alt dette såkalte sjalusidramaet. Litt ydmykhet kommer du langt med.

[Aiven]

Akk å være norsk og kjenne janteloven bruse i årene.

[Løgn]

Akk å være norsk og kjenne janteloven bruse i årene.

Dette handler egentlig ikke om janteloven. Det handler om ydmykhet.

 

Det er greit å ha trua på seg selv. Det er greit å være flink, og at andre folk skryter av ens suksess, talent, måloppnåelse, og hvilken som helst gode kvalitet. Men det er ikke greit å skryte av dette selv.

 

Dette er ikke særnorsk. Hvem gidder vel å høre på andres konstante utbrodering om hvor mye bedre de selv er enn alle andre? Dette er irriterende å høre på uansett om skrytet er sant eller ikke.

 

Selvfølgelig er heller ikke dette svart-hvitt. Men inntrykket av TS er at han får problemer med mennesker rundt seg fordi han selv nevner egen suksess mer enn han trenger.

 

Typisk sett verdsettes ydmykhet fremfor skryt. TS bør fokusere på å oppnå suksess også her. Så lenge han passer på å ikke skryte av hvor ydmyk han er...

Endret 8. september 2016 av Løgn

[Aiven]

 

Akk å være norsk og kjenne janteloven bruse i årene.

Dette handler egentlig ikke om janteloven. Det handler om ydmykhet.

 

Det er greit å ha trua på seg selv. Det er greit å være flink, og at andre folk skryter av ens suksess, talent, måloppnåelse, og hvilken som helst gode kvalitet. Men det er ikke greit å skryte av dette selv.

 

Dette er ikke særnorsk.

 

Det er vel skandinavisk. Jeg deler ikke ditt inntrykk av trådstarter, da jeg har slitt med den samme problematikken. Jeg tror du vil finne få mennesker som ville kalt meg en skrytepave på den tida (paradoksalt nok må jeg hevde meg i denne tråden, for å motsi dette argumentet). Å være flink er dessverre ikke uten videre et fordel i Jantenorge. Skrytepaver blir jekket ned i alle samfunn. Men det er typisk norsk å ikke ha lov av gruppa til å være god, det er nå min erfaring. Og det sitter i mitt hode også, det var derfor jeg formulerte meg som jeg gjorde.

[Løgn]

Det er vel skandinavisk. Jeg deler ikke ditt inntrykk av trådstarter, da jeg har slitt med den samme problematikken. Jeg tror du vil finne få mennesker som ville kalt meg en skrytepave på den tida (paradoksalt nok må jeg hevde meg i denne tråden, for å motsi dette argumentet). Å være flink er dessverre ikke uten videre et fordel i Jantenorge. Skrytepaver blir jekket ned i alle samfunn. Men det er typisk norsk å ikke ha lov av gruppa til å være god, det er nå min erfaring. Og det sitter i mitt hode også, det var derfor jeg formulerte meg som jeg gjorde.

Du har nok et poeng her. Jeg har opplevd begge deler, både folk aksepterer og gleder seg over andres suksess, og at folk blir sjalu og dømmende - i samme kontekst, f.eks jobb.

 

Det kan godt hende at du og TS har opplevd noe av det samme uten å skryte om dere selv. Men jeg tror kanskje du er mer farget av din egen opplevelse enn hva TS faktisk skriver. Mitt inntykk av TS er basert på måten TS formulerer seg og hvilke eksempler han trekker frem. Han ser ut til å fortelle langt mer om egen suksess enn hva som er nødvendig. Eksemplene om hvordan han ikke kan unngå å legge ut i detalj om egen suksess virker påtvunget, og problemet hans kan enkelt fikses ved å rett og slett ikke legge ut i detalj om sin egen suksess.

 

Han eksemplifiserer sitt eget skryt. Dermed er mitt inntrykk at han skryter unødig.

[Aiven]

 

Det er vel skandinavisk. Jeg deler ikke ditt inntrykk av trådstarter, da jeg har slitt med den samme problematikken. Jeg tror du vil finne få mennesker som ville kalt meg en skrytepave på den tida (paradoksalt nok må jeg hevde meg i denne tråden, for å motsi dette argumentet). Å være flink er dessverre ikke uten videre et fordel i Jantenorge. Skrytepaver blir jekket ned i alle samfunn. Men det er typisk norsk å ikke ha lov av gruppa til å være god, det er nå min erfaring. Og det sitter i mitt hode også, det var derfor jeg formulerte meg som jeg gjorde.

Du har nok et poeng her. Jeg har opplevd begge deler, både folk aksepterer og gleder seg over andres suksess, og at folk blir sjalu og dømmende - i samme kontekst, f.eks jobb.

 

Det kan godt hende at du og TS har opplevd noe av det samme uten å skryte om dere selv. Men jeg tror kanskje du er mer farget av din egen opplevelse enn hva TS faktisk skriver. Mitt inntykk av TS er basert på måten TS formulerer seg og hvilke eksempler han trekker frem. Han ser ut til å fortelle langt mer om egen suksess enn hva som er nødvendig. Eksemplene om hvordan han ikke kan unngå å legge ut i detalj om egen suksess virker påtvunget, og problemet hans kan enkelt fikses ved å rett og slett ikke legge ut i detalj om sin egen suksess.

 

Han eksemplifiserer sitt eget skryt. Dermed er mitt inntrykk at han skryter unødig.

 

Hmm, tror vi kan leve med hverandres perspektiv for en gangs skyld.

[AnonymDiskusjon]

Minner meg litt om en venninne av meg som sier "alle dumper meg fordi jeg er for pen for dem"

Anonymous poster hash: 6ed22...819

[AnonymDiskusjon]

Det var bare ment som eksempler. Det er ikke vanlig av meg å si slike ting ut av det blå, kke vanlig at jeg skriver på forum, ikke vanlig at jeg forteller hva jeg føler om slike ting eller at jeg spør om hjelp heller for den saks skyld.

Anonymous poster hash: 61e5d...a66