[Løst] Gratisprinsippet i høyere utdanning og ekskursjoner

[El cartucho]

Hei, forum! Som tittelen sier har jeg et spørsmål ang. gratisprinsippet i høyere utdanning. Hadde satt stor pris på hjelp med dette spørsmålet:)

 

Det jeg lurer på:
I hvilken utstrekning har offentlige høyskoler og universiteter lov til å legge transportkostnader og overnattingsutgifter på den enkelte student for ekskursjoner/utflukter som er en del av den obligatoriske undervisningen i et gradsstudium?
I tilfelle denne utstrekning er svært lav, hva er korrekt klageinstans?

Det jeg har prøvd selv for å svare på mitt eget spørsmål (det følgende kan selvfølgelig overses, jeg er mer enn fornøyd med å få svar på det over, vil hovedsakelig vise at jeg har prøvd å finne ut av dette selv også):

 

I henhold til lov om universiteter og høyskoler §7-1 (1) kan statlige universiteter og høyskoler «ikke kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Departementet kan i særskilte tilfeller, etter søknad, godkjenne unntak fra denne bestemmelse.»

 

Samme lov §7-1 (3) gir hjemmel for «Forskrift om egenbetaling ved universiteter og høyskoler». Denne regulerer i henhold til forskriftens §1-1 «institusjonenes adgang til å kreve egenbetaling for studietilbud som er rettet mot enkeltstudenter, betaling for andre utgifter knyttet til studietilbud, vederlag for eksamenskandidater uten eksamensrett, samt private institusjoners disponering av egenbetaling og statstilskudd.»   

 

Forskriftens §3-1 (1) gir videre som hovedregel at «Statlige institusjoner kan ikke kreve egenbetaling fra studenter for studieprogrammer som fører frem til en grad eller yrkesutdanning.»Samtidig gir forskriftens §3-3 Andre utgifter til studiene (2) at «Institusjonen kan fastsette betaling for grupper av studenter. Betalingen for grupper av studenter må ikke overstige de reelle kostnadene.»

 

Jeg har prøvd å finne i forarbeidene til loven hva som ligger i begrepet «egenbetaling», men har ikke lyktes med det. Jeg har videre ikke funnet noen forarbeider til forskriften, og vet ærlig talt ikke helt hvor man finner sånt. Videre sliter jeg med å forstå hva slags utgifter forskriftens §3-3 egentlig omhandler og hvordan den skal forstås i lys av forskriftens §3-1.

 

Jeg ser også at forskriften §3-1 (4) åpner for at departementet kan gi unntak fra forskriften, men det er vel ikke slik at noen studier har fått innvilget stående unntak?

 

Endret 21. august 2016 av El cartucho

[Vox_populi]

Mat, overnatting og transport til studiestedet er den enkelte students ansvar. I tilfelle det arrangeres felles reise og opphold, er det å anse som et tilbud. Den som vil kjøre selv, ha med niste og bo gratis i eget telt i utmark, har anledning til det.

[El cartucho]

Hei, Vox_populi. Takk for svar. Jeg lurer bare på om har du noen kilder for at det du her hevder er tilfellet?

 

Det er jo ikke slik at det er gratis å reise med egen bil (gitt at man i det hele tatt har egen bil). Det eneste gratis alternativet ville jo vært å gå (og det er jo ikke et realistisk alternativ). Når antall ekskursjoner/ utflukter i tillegg er forholdsvis høyt vil dette tilsammen utgjøre en høyst ikke-triviell kostnad for en student og spørsmålet mitt er derfor hvordan dette er juridisk fundert i forhold til gratisprinsippet i høyere utdanning. Det er jo heller ikke gitt at det finnes utmark som det er mulig å slå opp telt i dit man skal, så igjen er jeg nysgjerrig på de juridiske funderingene. Matutgifter har jeg ikke nevnt, utgifter til mat har man jo uansett hvor man oppholder seg:)

[Vox_populi]

Det er jo ikke slik at det er gratis å reise med egen bil (gitt at man i det hele tatt har egen bil). 

Det som er gratis, er selve utdanninga. Du slipper den betydelige utgiften som skolepengene utgjør (enkelte steder i verden). Den kostnaden er det skattebetalerne som tar for deg. Som du er inne på, fins det likevel betydelige utgifter som en student må bestride: skolemateriell, transport til og fra skolen, mat, overnatting, klær... ja, lista kan gjøres lang. Om studiene foregår i de normale lokalene eller unntaksvis er lagt opp til å foregå andre steder, endrer ikke det på prinsippet: Det er studentens sak å ordne transport til studiestedet og overnatting. Det kan da ikke  være ukjent at høgere utdanning alltid har vært slik?

[El cartucho]

Det er vel her jeg mener at den tolkningen du har ikke er den eneste mulige, og lurer på hvilke vurderinger som er gjort av lovgiver. Hvis man ser med formålet med gratisprinsippet i høyere utdanning (også underbygd av vår statlige lånekasse) så er det at alle kvalifiserte (norske statsborgere) skal ha mulighet til å ta den utdannelsen de ønsker. For å få til dette så fullfinansierer staten offentlige utdanninger og forbyr utdanningsinstitusjonene (med snevre unntak som jeg her prøver å få klarhet i) å innhente betaling fra studentene. For de fleste utdanninger kan studenten forholde seg til et fast studiested, og har derfor faste utgifter til bosted og transport. Disse studentene kan klare seg på bare den støtten de får fra lånekassen. Det finnes imidlertid utdanninger som har et svært omfattende ekskursjons-/utfluktsopplegg som en obligatorisk del av utdannelsen. Disse studentene vil ha disse utgiftene i tillegg til de utgiftene alle andre studenter har, og hvis høyskolen/universitetet kan kreve at studenten utelukkende skal dekke dette selv, så vil det i praksis kunne ekskludere studenter som ikke har ekstra midler. Jeg ville derfor ikke bli overrasket om lovgiver anser dette som noe som vil bryte med gratisprinsippet. Jeg vil på den annen side heller ikke bli overrasket hvis det synet du fremlegger er det lovgiver har lagt til grunn, og at vi bare må konstatere at retten til lik utdanning for alle ikke er fullstendig oppnådd, heller ikke her i Norge. Men jeg ønsker altså å finne de juridiske vurderinger lovgiver har gjort:)

[Reg2000]

Stipendet ditt skal være med på å dekke utgifter til skolebøker og annet under utdanningen.

[krikkert]

Før dagens UH-lov kom i 2005 var spørsmålet om egenbetaling ("gratisprinsippet") ikke lovfestet, kun forutsatt i diverse budsjettproposisjoner fra Stortinget. Forutsetningen bygget på at universiteter og høgskoler ikke hadde adgang til å ta betalt for grader eller yrkesutdanninger, det vil si at institusjonene ikke kan ta seg betalt for den tjenesten institusjonene tilbyr, se omtalen i Ot.prp.nr. 79 (2003-2004) s. 53 flg. 

 

Gratisprinsippet innebærer at en institusjon ikke kan ta seg betalt for de tjenester institusjonen yter som ledd i at kandidatene skal oppnå en grad eller en yrkesutdanning, jf. forskriften § 3-1. Undervisningen, administrasjonen, og vitnemålet er eksempler som etter gratisprinsippet altså skal gis vederlagsfritt. Institusjonen kan ta seg betalt for de tjenester institusjonen yter i visse tilfeller, nevnt i forskriften § 3-1. 

 

Egenbetalingsforskriften regulerer ikke situasjonen der institusjonen forutsetter at studenten må benytte seg av andre tjenester for å kunne følge undervisningen. Gratisprinsippet i UH-loven innebærer altså ikke at institusjonen må dekke utgifter studentene har for å følge undervisningen. Gratisprinsippet er kun strukket så langt i grunnskolen, se opplæringslova § 2-15 (sammenlign opplæringslova § 3-1 for videregående skole). 

[El cartucho]

Noe sent fra min side, men tusen takk for godt og presist svar!

Jeg hadde jo helst sett at lovgiver hadde vurdert også denne problemstillingen, og i hvert fall satt et tak for hvor høye slike utgifter kunne være, men det har de altså ikke, så da får vi vel bare leve med det.