Ok, folkens. Jeg er på bunnen. Hjelp meg opp.

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg har bodd med kjæresten i 3 år. Nå har vi flyttet fra hverandre. Vi holder ikke kontakten bra, og det er vanskelig fordi jeg vet hun elsker meg og jeg elsker henne.

 

Vi er ikke paret som ringer for å snakke, men når vi er sammen kan vi snakke i timesvis.

 

Jeg vet hun er glad i meg og tenker på meg siden jeg fra tid til annen får små påminnelser fra henne. Et morsomt bilde som passer personligheten, en snap av henne med en tekst "Glad i deg", en melding som sier hun savner meg og gleder seg til vi møtes igjen.

 

Hun ønsker at jeg skal flytte etter henne når hun skal studere, jeg måtte si nei, fordi jeg må fokusere på meg selv.

 

Jeg har ikke gjort noe med problemene mine. Jeg har ikke fullført VGS, jeg har ikke tatt lappen, jeg har ikke en jobb jeg trives i. Jeg har en jobb, men grunnen til at jeg kom meg gjennom var fordi jeg visste jeg kom hjem til hun på slutten av dagen.

 

Jeg fikk angstanfall i natt. Det varte fra jeg gikk og la meg til klokken 6. Jeg skulle opp klokken 8 for å rekke et møte og på jobb klokken 10.

 

Fellesnevnerene i natt var savn etter kjøresten, et ønske om mer kontakt, hvor lite kontroll jeg har på utdannelsen, og at jeg gruer meg til jobb.

 

Jeg klarte ikke noe. Jeg ville bare sove. Glemme.

 

Jeg sov til nå. Jeg sover vanligvis 6-7 timer. I natt sov jeg nesten 9.

 

Jeg visste det ble tøft, men ikke så tøft. Jeg sitter her enda med følelser jeg ikke har opplevd før. Jeg ser på det som en god ting, en måte å forbedre meg på, en mulighet for å vokse.

 

Jeg har skyldfølelse for å gå glipp av jobb. Det gjør jeg aldri.

 

Hva gjør jeg?

Tankene i natt gikk så langt som å slå opp med kjæresten. Hvordan slå opp med kjæresten, en du elsker, en som elsker deg, din beste venn? Det blir jo feil. Klart det blir feil.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så av sporet at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

 

Jeg er 23, så jeg undersøker 23/5 regelen. Det er en god start. Jeg har fantasert om å fullføre videregående og ha muligheten til å studere. Havne i samme by som kjæresten, bo sammen, studere, ha det vanskelig økonomisk, kose seg.

Det skjer ikke. Jeg har bare 3 av 5 år av "5" delen i 23/5-regelen.

 

Hva gjør jeg folkens? Alt er snudd opp ned fra et fantastisk liv, til et lite personlig helvete som gjør at jeg mister meg selv, venner, familien, jobben.

 

Anonymous poster hash: 56432...61e

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg har bodd med kjæresten i 3 år. Nå har vi flyttet fra hverandre. Vi holder ikke kontakten bra, og det er vanskelig fordi jeg vet hun elsker meg og jeg elsker henne.

 

Vi er ikke paret som ringer for å snakke, men når vi er sammen kan vi snakke i timesvis.

 

Jeg vet hun er glad i meg og tenker på meg siden jeg fra tid til annen får små påminnelser fra henne. Et morsomt bilde som passer personligheten, en snap av henne med en tekst "Glad i deg", en melding som sier hun savner meg og gleder seg til vi møtes igjen.

 

Hun ønsker at jeg skal flytte etter henne når hun skal studere, jeg måtte si nei, fordi jeg må fokusere på meg selv.

 

Jeg har ikke gjort noe med problemene mine. Jeg har ikke fullført VGS, jeg har ikke tatt lappen, jeg har ikke en jobb jeg trives i. Jeg har en jobb, men grunnen til at jeg kom meg gjennom var fordi jeg visste jeg kom hjem til hun på slutten av dagen.

 

Jeg fikk angstanfall i natt. Det varte fra jeg gikk og la meg til klokken 6. Jeg skulle opp klokken 8 for å rekke et møte og på jobb klokken 10.

 

Fellesnevnerene i natt var savn etter kjøresten, et ønske om mer kontakt, hvor lite kontroll jeg har på utdannelsen, og at jeg gruer meg til jobb.

 

Jeg klarte ikke noe. Jeg ville bare sove. Glemme.

 

Jeg sov til nå. Jeg sover vanligvis 6-7 timer. I natt sov jeg nesten 9.

 

Jeg visste det ble tøft, men ikke så tøft. Jeg sitter her enda med følelser jeg ikke har opplevd før. Jeg ser på det som en god ting, en måte å forbedre meg på, en mulighet for å vokse.

 

Jeg har skyldfølelse for å gå glipp av jobb. Det gjør jeg aldri.

 

Hva gjør jeg?

Tankene i natt gikk så langt som å slå opp med kjæresten. Hvordan slå opp med kjæresten, en du elsker, en som elsker deg, din beste venn? Det blir jo feil. Klart det blir feil.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så av sporet at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

 

Jeg er 23, så jeg undersøker 23/5 regelen. Det er en god start. Jeg har fantasert om å fullføre videregående og ha muligheten til å studere. Havne i samme by som kjæresten, bo sammen, studere, ha det vanskelig økonomisk, kose seg.

Det skjer ikke. Jeg har bare 3 av 5 år av "5" delen i 23/5-regelen.

 

Hva gjør jeg folkens? Alt er snudd opp ned fra et fantastisk liv, til et lite personlig helvete som gjør at jeg mister meg selv, venner, familien, jobben.

 

Anonymous poster hash: 56432...61e

Jeg har lyst å gråte, men jeg har ikke klart det siden jeg var unge. Det hadde gjort godt.

 

Jeg er 23 år gammel mann.

 

Anonymous poster hash: 56432...61e

[Woods]

OP, hvorfor kan du ikke flytte med dama? Om du sitter fast i en ond 'loop' der du bor i dag, hvorfor ikke prøve helt nye omgivelser? 

 

Meld deg opp til Sonans eller lignende. Få papirene fra VGS - deretter kan du studere. Hvor jeg studerer er det mange som er rundt 30 år, så du trenger ikke ha en følelse at du er altfor treg. 

[aomt]

Om du venter på en magisk løsning vêr på forumet, kan du berre gløyme det. Get your shit together. Begynn å jobbe not dine mål, steg for steg

[djgudleif]

Gå til legen. Si at du sliter skikkelig.

Si at du er i fare for å sykmelde deg, eller at din psykiske helse går utover jobben.

 

De fleste kommuner har forebyggende tiltak for dette og du har stor sjanse for å bli henvist dersom du sier at det går utover jobb. Og det er nok sant i ditt tilfelle, vil jeg si.

 

Jeg har det ca som deg (til tider) og jeg ble henvist nesten på dagen med under en måned ventetid.

Jeg var kanskje ikke deprimert og suicidal nok til å få akutt hjelp av DPS men staten er visst redd for sykmeldinger og uføre.

 

Med bedre psykisk helse kommer motivasjon og evne til å utføre handlinger som gjør at du kommer nærmere dine mål.

Endret 18. august 2016 av ikkespisgress

[AnonymDiskusjon]

OP, hvorfor kan du ikke flytte med dama? Om du sitter fast i en ond 'loop' der du bor i dag, hvorfor ikke prøve helt nye omgivelser?

 

Meld deg opp til Sonans eller lignende. Få papirene fra VGS - deretter kan du studere. Hvor jeg studerer er det mange som er rundt 30 år, så du trenger ikke ha en følelse at du er altfor treg.

Sonans er dyrt. Jeg går ikke under 23/5 regelen så jeg må ta opp hele videregående. Jeg har ikke skolerett.

 

Flytte til en ny by, uten mennesker jeg kjenner, uten jobb, i en leilighet med leie, med et CV med så mange hull mellom 16 og 20 år, med et ønske om å ta alle fag (jeg vet ikke en gang hvilke fag jeg trenger) fra videregående som koster mellom 6000 og 32000 hver? Det er dømt å bli katastrofalt.

 

Under 23/5-regelen må jeg gjennom 8 fag som totalt koster meg 53000. Dette er overkommelig med studielån, jobb og leilighet i ny plass.

 

Planen min var å ta fagene mens jeg bor hjemme i 1 år og så se om det var mulig å flytte med kjæresten. Dette gikk ikke i følge rådgiver.

 

Jeg tørr ikke ta et "leap of faith" i tilfelle noe går galt.

 

Anonymous poster hash: 56432...61e

[AnonymDiskusjon]

Om du venter på en magisk løsning vêr på forumet, kan du berre gløyme det. Get your shit together. Begynn å jobbe not dine mål, steg for steg

Tough love har jeg alltid trengt.

 

Jeg er og har vært klar i flere år for å jobbe mot det jeg vil. Jeg vet bare ikke hvordan jeg begynner.

 

Lappen klarer jeg. Jeg tar den ikke fordi jeg ikke har hatt pengene til det, og de pengene jeg har hatt har jeg følt jeg trenger å bruke på annet.

 

Skole er et clusterfuck. Jeg har ikke oversikten av fagene jeg trenger for å fullføre. Jeg kommer ikke under 23/5-regelen.

 

Det meste av gleden i livet har jeg fått fra kjæresten. Dette må ta slutt. Jeg må klare å leve med meg selv, før jeg kan få det enda bedre med henne.

 

Jeg ønsker bare en pekepinn. Hvordan oppnå? Hva kan være lurt? Er jeg helt på villspor (mer enn jeg tror..)? Er ikke problemene mine så store som jeg tenker? Hva ville du gjort?

 

Anonymous poster hash: 56432...61e

[AnonymDiskusjon]

Gå til legen. Si at du sliter skikkelig.

Si at du er i fare for å sykmelde deg, eller at din psykiske helse går utover jobben.

 

De fleste kommuner har forebyggende tiltak for dette og du har stor sjanse for å bli henvist dersom du sier at det går utover jobb. Og det er nok sant i ditt tilfelle, vil jeg si.

 

Jeg har det ca som deg (til tider) og jeg ble henvist nesten på dagen med under en måned ventetid.

Jeg var kanskje ikke deprimert og suicidal nok til å få akutt hjelp av DPS men staten er visst redd for sykmeldinger og uføre.

 

Med bedre psykisk helse kommer motivasjon og evne til å utføre handlinger som gjør at du kommer nærmere dine mål.

Er ikke sånn. Jeg er aldri borte fra jobb. Jeg har ikke vært så langt nede noen gang, jeg ser på det som et realitetssjokk at jeg ikke er det jeg ønsker å være.

 

Mye av grunnen er nok at jeg ikke har kjæresten å støtte meg på i samme grad som jeg hadde. Klart jeg kan ta frem telefonen og ringe og fortelle henne hvordan jeg har det, men det blir ikke løsning av det.

 

Komme hjem etter en time hos rådgiver med dårlige nyheter gikk greit, fordi jeg fikk være med henne.

 

Komme hjem etter en dårlig dag på jobb var greit, fordi jeg kom hjem til hun.

 

Jeg må klare dette selv - men jeg må også ha en konkret måte å jobbe mot det. Hvis jeg fortsetter å holde meg unna kjæresten uten noe grunn så går det gale.

 

Det er heller ikke riktig å flytte etter henne uten å ha noe annet enn henne å flytte mot.

 

Snakker jeg bare tull eller forstår du hva jeg mener?

 

Anonymous poster hash: 56432...61e

[Lindefrøken]

Hjelpe deg opp kan ingen av oss men man kan alltids bidra til å hjelpe deg med å hjelpe deg selv litt. Første bud er jo å skaffe seg noen å prate med, fagfolk er greie å ha i slike situasjoner. Vurder å gå til psykolog. De aller fleste har en psykolog nå til dags så det er ikke noe du trenger å skamme deg over, du kryper ikke til korset, du søker hjelp. 

Ser ut som du står midt oppi ei krise som du ikke helt vet hvordan du skal manøvrere deg ut av. Mange faktorer som spiller inn, mest av alt savner du kjæresten din, du har ikke kontroll på noe som helst i livet ditt og du har begynt å innse det - eller har vell kanskje allerede innsett det. Slik jeg tolker det, listet opp og kort fortalt.... 

 

1. Du savner kjæresten din. Dere har dårlig kontakt. 

2. Du har ikke fullført VGS.
3. Du har ikke førerkortet. 

4. Du har ikke en jobb du trives i. 

 

La oss vinkle det til noe positivt......

 

1. Du har en kjæreste og det høres ut som forholdet deres er bra, men på grunn av avstanden er kontakten begrenset. Kontakt henne. Snakk med henne. Ring henne, send henne meldinger, snap henne, snakk med henne over Skype så du får sett henne også samtidig som du prater med henne. Ikke mas hull i hodet på henne men øk kontakten litt. Fortell henne hva du går gjennom og støtt deg litt på henne, men ikke belast henne. Finn en gyllen middelvei. 

 

2. Det er mange på din alder som ikke har fullført VGS. Jeg har det ikke selv og er på skolebenken nå, og jeg er nesten like gammel som deg. 

 

3. Hvor nødvendig er lappen for deg egentlig? Bor du på et veldig lite sted hvor du må ha lappen for å komme deg fra A til B eller er det overkommelig å leve uten? Om førstnevnte, prioriter lappen. Om sistnevnte, nedprioriter/dropp lappen. Er lappen nødvendig om du flytter til dama? Om ja, prioriter. Om nei, nedprioriter. 

 

4. Du har en jobb. Dette er veldig bra og noe du bør holde fast ved, du har noe å gå til, noe å gjøre i hverdagen.

 

Så, la oss drite litt i kjæresten din. Hun har flytta. Du savner henne. Helt normalt og veldig trist. Men du baserer lykken din på henne og snakker for mye om henne når problemet i sin helhet er at du ikke har kontroll på livet ditt. Det høres ut som dere har et fint forhold og at du stoler på henne, fortsett den positive tankegangen rundt kjærligheten og sett det litt på hylla mens du tenker på deg selv og dine muligheter. Må påpeke at det løser seg ikke av at du åpner deg for kjæresten din, men du kan få synspunkt og råd ifra en person som kjenner deg godt og støtte på veien videre. Det er gull verdt, det vil få større konsekvenser om du stenger alt inne og ender opp med å dumpe dama. Kjærlighetssorg på toppen av dette vil sende deg enda lengre ned. Og det vil du nok ikke. 

Problemene dine er nok veldig store for deg, for oss som leser det kan det virke som bagateller. Jeg ser ikke på det som bagateller, men de blir gjerne større når du får panikk, slik som det høres ut som du har gjort. Når man ikke har et mål eller en mening med livet så føler man seg bedriten og man vet ikke helt hvor man skal starte fordi man føler der er så mange knuter å løse opp, og alt har ballet seg så kraftig sammen at man ikke finner en begynnelse eller ende heller. Du må finne et mønster, sette deg ned med papir og penn, liste opp hva som må gjøres og alternativer til hvordan du kan løse alle problemene. Kjæresten din er ikke et problem, det er følelsen av savn som er et problem, og det er normalt, en følelse du må gå med. Det at du ikke har fullført VGS derimot er et problem for deg og noe som må løses, skjønner du hvor jeg vil hen? 

Kom deg tilbake på skolebenken, behold jobben om det er mulig, sikt etter en utdannelse og oppi det hele kan du undersøke om det er mulig å fullføre videregående der kjæresten din bor. Det skal jo egentlig ikke være et problem. Ting koster penger, noen skrev jo at du kan ta fagene som privatist, men du sier det er dyrt. Ja, men du kan få støtte fra Lånekasse eller staten eller whatever, man kan få støtte for alt mulig nå til dags. Rådgiveren din kan ikke bare sende deg hjem uten å hjelpe deg, da finner du deg en ny rådgiver. En psykolog koster også penger, men etter en del timer har du betalt nok til at du får frikort og da er det med andre ord gratis videre.

Det er mulig mye hadde løst seg for deg om du bare flytta etter kjæresten, for da hadde du sluppet den psykiske tyngden av savn, siden det tydeligvis påvirker deg enormt. Da hadde du hatt en støttende part oppi det hele og kanskje fått mer motivasjon. At du sitter med følelsene innestengt er heller ikke så bra, men man kan ikke tvinge seg selv til å gråte. Jeg klarer ikke alltid å få frem tårene selv, men når jeg skriver om mine problemer så kommer tårene automatisk, når jeg snakker høylytt om dem så knekker jeg. Men vi er alle forskjellige. Noen får utløp av følelsene sine gjennom tegning, musikk eller andre aktiviteter som trigger tanker og følelser som sitter dypt. 

Ble et milelangt innlegg her men håper du finner noe hjelp i det iallefall. Ikke gi deg og ta deg i nakken, det er lettere sagt enn gjort men man må være beinhard med seg selv når man står på bunnen for å trekke seg opp igjen. Men ikke pisk deg selv for hardt, da kan det jo bli enda verre. Paradoks. 

Endret 18. august 2016 av Royals

[aomt]

 

Om du venter på en magisk løsning vêr på forumet, kan du berre gløyme det. Get your shit together. Begynn å jobbe not dine mål, steg for steg

Tough love har jeg alltid trengt.

 

Jeg er og har vært klar i flere år for å jobbe mot det jeg vil. Jeg vet bare ikke hvordan jeg begynner.

 

Lappen klarer jeg. Jeg tar den ikke fordi jeg ikke har hatt pengene til det, og de pengene jeg har hatt har jeg følt jeg trenger å bruke på annet.

 

Skole er et clusterfuck. Jeg har ikke oversikten av fagene jeg trenger for å fullføre. Jeg kommer ikke under 23/5-regelen.

 

Det meste av gleden i livet har jeg fått fra kjæresten. Dette må ta slutt. Jeg må klare å leve med meg selv, før jeg kan få det enda bedre med henne.

 

Jeg ønsker bare en pekepinn. Hvordan oppnå? Hva kan være lurt? Er jeg helt på villspor (mer enn jeg tror..)? Er ikke problemene mine så store som jeg tenker? Hva ville du gjort?

 

Anonymous poster hash: 56432...61e

 

Finne ut kas fag du trenger å ta er et greit start. 

Ringe til skulen din. Ringe til et annet VGS. Ringe til NTNU. Sjekke på utdanning.no eller noe? Det problemet får du løyst på 30-60min, maks. 

Så tar du det steg for steg der i fra.

 

 

Del opp problemene dine i mindre opgaver. Gjør de. 

Og ja, når "har ikke tatt lappen" - det er luksus problem.