Hvordan løsrive seg fra drømmen om et forhold?

[AnonymDiskusjon]

Trenger litt hjelp til å legge om tankemønsteret her. 

Jeg er en typisk håpløs romantiker, som ser for meg å leve i et forhold livet ut med en mann jeg elsker og som elsker meg. Fantaserer daglig, hele tiden, om å være i et forhold. Nå har jeg skaffet meg nok erfaring på "markedet" til å se at dette er umulig. Dessverre. Jeg har en kronisk depressiv lidelse som har blitt betraktelig verre etter dette, er liksom som om jeg har sett lyset. Innsett at nærheten som betyr noe kan du glemme. Har prøvd meg på en del ONS i det siste for å se om jeg kan kompensere med det, men ONS gir meg ikke kjærlighet eller trygghet Joda, nærheten får jeg men den betyr ikke noe og gir meg dermed ingen grad av tilfredsstillelse. 

Jeg kan ikke fortsette å drømme på denne måten. Det drar meg ned, jeg får ikke sove om nettene og jeg merker at tankegangen min begynner å bli litt bitter. For eksempel om jeg ser et kjærestepar som er forelsket så smiler jeg ikke, tenker bare at det kommer til å ryke innen kort tid, at en av partene garantert er utro eller noe sånt. For å trøste meg selv. Stygg tanke som jeg hater selv.

Tenker også at noen må jo være alene, ikke alle kan få en partner og er redd jeg ender opp alene. Hvordan slutter man å hige etter noe man har drømt om og ønsket om i så mange år? Jeg skal begynne med å finne meg en hobby, da jeg har lite å gjøre på fritiden så blir for det meste oppslukt i mine egne tanker. 

Anonymous poster hash: ada4e...9bc

[12345677]

.

Endret 22. september 2016 av Lithe

[AnonymDiskusjon]

Du trenger ikke gi opp håpet. Hvor mye har du snakket om dette i dine tidligere forhold? Det er mulig å ha en konstruktiv dialog rundt dette om hvordan man kan gi deg rom eller kjærlighet når du trenger dette.

 

Det finnes par som lever sammen med hver sine relativt alvorlige problemer og ved hjelp av god dialog og kommunikasjon står veldig sterkt.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: d0686...655

[AnonymDiskusjon]

Slike problem kan være vanskelig i et forhold, men så lenge du tar ansvar og får hjelp, og har en kjæreste som støtter deg og omvendt, er kjærlighet absolutt mulig.

 

Jeg gikk til psykolog for to år siden. Husker første gangen jeg satt på venterommet, var utrolig godt å ha en hånd å holde i <3

Anonymous poster hash: b8a2b...691

[BadCat]

Kjærlighet og forhold er dessverre ikke er for folk med sykdom eller problemer.

[Andysowhatgg]

 

Trenger litt hjelp til å legge om tankemønsteret her. 

 

Jeg er en typisk håpløs romantiker, som ser for meg å leve i et forhold livet ut med en mann jeg elsker og som elsker meg. Fantaserer daglig, hele tiden, om å være i et forhold. Nå har jeg skaffet meg nok erfaring på "markedet" til å se at dette er umulig. Dessverre. Jeg har en kronisk depressiv lidelse som har blitt betraktelig verre etter dette, er liksom som om jeg har sett lyset. Innsett at nærheten som betyr noe kan du glemme. Har prøvd meg på en del ONS i det siste for å se om jeg kan kompensere med det, men ONS gir meg ikke kjærlighet eller trygghet Joda, nærheten får jeg men den betyr ikke noe og gir meg dermed ingen grad av tilfredsstillelse. 

 

Jeg kan ikke fortsette å drømme på denne måten. Det drar meg ned, jeg får ikke sove om nettene og jeg merker at tankegangen min begynner å bli litt bitter. For eksempel om jeg ser et kjærestepar som er forelsket så smiler jeg ikke, tenker bare at det kommer til å ryke innen kort tid, at en av partene garantert er utro eller noe sånt. For å trøste meg selv. Stygg tanke som jeg hater selv.

 

Tenker også at noen må jo være alene, ikke alle kan få en partner og er redd jeg ender opp alene. Hvordan slutter man å hige etter noe man har drømt om og ønsket om i så mange år? Jeg skal begynne med å finne meg en hobby, da jeg har lite å gjøre på fritiden så blir for det meste oppslukt i mine egne tanker. 

 

Anonymous poster hash: ada4e...9bc

 

Det høres virkelig ut som til meg, at du virkelig ikke har en mening med livet. (nå gjetter jeg litt.) Hvis det å få seg kjæreste er det eneste som betyr noe for deg, så må jeg nesten beklage. Du kommer til å forbli som du er inntil du finner noe annet å gjøre.

 

Det er svært få mennesker som ønsker å være med negative rasshøl. Begynn å tenk på hva som gjør deg glad, og gjør disse tingene som gjør deg glad. Hvis du ikke vet hva som gjør deg glad, eller om du kanskje bare vet om 2 ting som gjør deg glad. Feks: Kjæresteforhold og mat feks. Så er det på tide å finne noe mer. Du kan desverre aldri ødelegge et ønske eller en drøm. Men du kan absolutt gjøre den mindre sterk ved å fokusere på andre positive ting i livet ditt.

[henrikwl]

Det første og mest presserende spørsmålet (men som enda ikke har blitt stilt, utrolig nok) er: hvilken hjelp får du med den kroniske depresjonen din?

[Enlightened]

Kjærlighet og forhold er dessverre ikke er for folk med sykdom eller problemer.

Nja, det kommer vel egentlig veldig ann på. Høres ikke ut som TS sitt problem gjør det umulig å kunne finne en partner en gang i tiden.

 

 

 

Trenger litt hjelp til å legge om tankemønsteret her. 

 

Jeg er en typisk håpløs romantiker, som ser for meg å leve i et forhold livet ut med en mann jeg elsker og som elsker meg. Fantaserer daglig, hele tiden, om å være i et forhold. Nå har jeg skaffet meg nok erfaring på "markedet" til å se at dette er umulig. Dessverre. Jeg har en kronisk depressiv lidelse som har blitt betraktelig verre etter dette, er liksom som om jeg har sett lyset. Innsett at nærheten som betyr noe kan du glemme. Har prøvd meg på en del ONS i det siste for å se om jeg kan kompensere med det, men ONS gir meg ikke kjærlighet eller trygghet Joda, nærheten får jeg men den betyr ikke noe og gir meg dermed ingen grad av tilfredsstillelse. 

 

Jeg kan ikke fortsette å drømme på denne måten. Det drar meg ned, jeg får ikke sove om nettene og jeg merker at tankegangen min begynner å bli litt bitter. For eksempel om jeg ser et kjærestepar som er forelsket så smiler jeg ikke, tenker bare at det kommer til å ryke innen kort tid, at en av partene garantert er utro eller noe sånt. For å trøste meg selv. Stygg tanke som jeg hater selv.

 

Tenker også at noen må jo være alene, ikke alle kan få en partner og er redd jeg ender opp alene. Hvordan slutter man å hige etter noe man har drømt om og ønsket om i så mange år? Jeg skal begynne med å finne meg en hobby, da jeg har lite å gjøre på fritiden så blir for det meste oppslukt i mine egne tanker. 

 

Anonymous poster hash: ada4e...9bc

 

Det finnes mange tullinger der ute, så du må ikke tro at det å "sjekke utvalget" nødvendigvis gir et godt resultat. "Den rette" dukker rett og slett bare opp, og veldig sjeldent når du konsekvent leter etter han.

 

Alle ønsker å ha en partner, ingen ønsker å leve alene. Det er noe som bare skjer, og er veldig sjeldent noe man kan ta i et tak og skaffe seg. Jeg synes ikke du skal forkaste tankegangen om og ønske et liv sammen med noen, for før du vet ordet av det, så får du det!

Depresjon gjør jo selvsagt saken en god del værre, og det vet jeg alt om. Har hatt ganske kraftig depresjon selv, og tankemønsteret gikk helt adundas på det tidspunktet.

 

Ikke mist håpet eller drømmen, det er tross alt det beste du kan sikte etter!

[Lindefrøken]

Det er mange som drømmer om det samme som deg! Du må ikke miste troa hvis det er det du ønsker.

 

Jeg er mer bekymret over at du mister nattesøvn pga dette enn tanken på at du ikke kan finne noen, for sistnevnte tror jeg ikke på.

Det er det nok, men jeg tenker hele tiden at det er vanskelig å finne likesinnede på akkurat dette punktet. Jeg syns det er så mange som roper høyt at monogami fungerer og/eller eksisterer ikke lenger, men jeg vet jo at slike som meg eksisterer de også - men jeg finner dem ikke. 

 

Du trenger ikke gi opp håpet. Hvor mye har du snakket om dette i dine tidligere forhold? Det er mulig å ha en konstruktiv dialog rundt dette om hvordan man kan gi deg rom eller kjærlighet når du trenger dette.

 

Det finnes par som lever sammen med hver sine relativt alvorlige problemer og ved hjelp av god dialog og kommunikasjon står veldig sterkt.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: d0686...655

Jeg har bare ett seriøst forhold, ellers har det bare vært korte og lengre flørter. Brant meg som faen på det første forholdet mitt, det varte i et par år. Trodde jeg hadde funnet den store kjærligheten naturligvis og kjempe for det. Dessverre gjorde ikke han det. 

 

Takk! 

 

 

Slike problem kan være vanskelig i et forhold, men så lenge du tar ansvar og får hjelp, og har en kjæreste som støtter deg og omvendt, er kjærlighet absolutt mulig.

 

Jeg gikk til psykolog for to år siden. Husker første gangen jeg satt på venterommet, var utrolig godt å ha en hånd å holde i <3

 

Anonymous poster hash: b8a2b...691

 

Jeg tar ansvar for meg selv, jobber med meg selv, får hjelp for problemene mine. Å ha en hånd å holde i eller en skulder å hvile på er fantastisk, og noe jeg savner veldig. 

 

Kjærlighet og forhold er dessverre ikke er for folk med sykdom eller problemer.

Det har jo jeg også tenkt, men har skjønt at å tenke på den måten er særdeles destruktivt og ødeleggende for meg. Så prøver å unngå det. 

 

Det høres virkelig ut som til meg, at du virkelig ikke har en mening med livet. (nå gjetter jeg litt.) Hvis det å få seg kjæreste er det eneste som betyr noe for deg, så må jeg nesten beklage. Du kommer til å forbli som du er inntil du finner noe annet å gjøre.

Det er svært få mennesker som ønsker å være med negative rasshøl. Begynn å tenk på hva som gjør deg glad, og gjør disse tingene som gjør deg glad. Hvis du ikke vet hva som gjør deg glad, eller om du kanskje bare vet om 2 ting som gjør deg glad. Feks: Kjæresteforhold og mat feks. Så er det på tide å finne noe mer. Du kan desverre aldri ødelegge et ønske eller en drøm. Men du kan absolutt gjøre den mindre sterk ved å fokusere på andre positive ting i livet ditt.

 

Vell, er litt vanskelig å finne mening med livet noen ganger.  Jeg har jo andre drømmer enn å bare få meg en kjæreste, som å få drømmejobben, oppnå ulike mål jeg har satt i her i livet og ikke minst bli frisk, for eksempel. Men dette med kjærlighet tar opp store deler av hverdagens tanker. Jeg tenker jo ikke på noe annet nesten. 

 

At det er få mennesker som vil være med "negative rasshøl" er forståelig, jeg tolker det slik som at du mener jeg er det, men et negativt troll er jeg nok ikke. Jeg er ikke åpen om sykdommen min og ingen rundt meg kjenner til den delen av meg. Ved ONS og lignende har jeg aldri vært åpen om problemene jeg sliter med. Jeg er optimist, men også en realist. Pessimismen kommer kun frem når jeg er i kjelleren og det hender i perioder. Da er det ingen som får ha noe med meg å gjøre, ikke sant. 

 

Det første og mest presserende spørsmålet (men som enda ikke har blitt stilt, utrolig nok) er: hvilken hjelp får du med den kroniske depresjonen din?

Kognitiv terapi og kunstterapi, ikke i gruppe vel og merke. 

 

 

Kjærlighet og forhold er dessverre ikke er for folk med sykdom eller problemer.

 

Nja, det kommer vel egentlig veldig ann på. Høres ikke ut som TS sitt problem gjør det umulig å kunne finne en partner en gang i tiden.

 

-

 

Det finnes mange tullinger der ute, så du må ikke tro at det å "sjekke utvalget" nødvendigvis gir et godt resultat. "Den rette" dukker rett og slett bare opp, og veldig sjeldent når du konsekvent leter etter han.

 

Alle ønsker å ha en partner, ingen ønsker å leve alene. Det er noe som bare skjer, og er veldig sjeldent noe man kan ta i et tak og skaffe seg. Jeg synes ikke du skal forkaste tankegangen om og ønske et liv sammen med noen, for før du vet ordet av det, så får du det!

Depresjon gjør jo selvsagt saken en god del værre, og det vet jeg alt om. Har hatt ganske kraftig depresjon selv, og tankemønsteret gikk helt adundas på det tidspunktet.

 

Ikke mist håpet eller drømmen, det er tross alt det beste du kan sikte etter!

 

Depresjon er et helsikes herk å leve med. Jeg vil jo ikke forkaste tankegangen og drømmen men føler nesten jeg må tvinge meg selv over i et annet spor for å komme meg videre her i livet, jeg sitter jo bare i drømmeland og håper på at prinsen banker på døra. Jeg har liksom gitt opp litt, for jeg har innsett at det tar årevis før jeg blir frisk ettersom lidelsen min er så omfattende at den ikke bare forsvinner over natta. Jeg vet også at det er svært få/ingen som ønsker å leve med en person som sliter på den måten jeg gjør. Det ville vært naturlig for en person som selv sliter å komme overens med meg og vise forståelse for meg, men problemet er at det vil trekke meg enda lengre ned også. Da bærer jeg vedkommendes problemer i tillegg til mine egne, fokuserer mer på denne personen sine problemer og isolerer mine egne til det smeller. Derfor har jeg også svært få venneforhold fordi jeg ikke klarer å finne en balanse. Dette er jeg bevisst ved og jobber med å fikse. 

 

Det er ikke søtt og sjarmerende med ei deprimert dame, det er et mareritt når det står på som verst. Og jeg vil jo ikke være en byrde heller, ikke sant. 

 

Takk for gode svar. 

Glemte å poste som anonym, men men. 

 

Endret 17. august 2016 av Royals

[aomt]

Slutt å ha det som et mål. Slapp av. Kjærlighet kommer av seg selv. Det er vel ikke uten grunn at sønne til Venus (Cuppido) har bind for øyene. Han vet aldri hvem han treffer, hvem er den neste. 

Som du skrev på slutten, det hjelpe på med en hobby. Kanskje 2-3 hobby. Så kommer du å treffe på noen gjennom det miljøet, før eller senere. 

Ikke gå i et forhold med tanke på å "dø sammen, mens dere holder hverandre i henda 110 år gammal". Ikke gå på en date med slike tanker. 
Siste eksempelet fra i dag: Fikk match på tinder. Super søt jente. Avtalte å møtes for par drinker i baren, så skal vi på beach, dele ei flaske med vin og kose oss der (er på Kreta nå). 
Jeg har ikke planer om sex. Joda, selvfølgelig håper jeg på det. Men... planen er å møtes, drikke god vin, prate og ha det gøy. Ender det opp med sex. Fantastisk! Møtes vi igjen for sex? Fantastisk x2! Blir det forhold ut av det? Enda bedre.
Endre vi å drikke vin, prate, ha det gøy sammen og går hver sin vei - kult, jeg fikk en fin kveld sammen med ei koselig jente. Ikke så gale det heller. Ser du poenget mitt?

Om en gutt sier "hei" og du tenker på ekteskap, unga osv osv - selvfølgelig blir du deppa. Selvfølgelig ender det opp med brudd. Presse du legger på den andre personen vil vare enormt. Kanskje du ikke merker det selv, men måten du vil vare med han på, vil presse han til ekteskap, unga, osv. ONS løser ingenting heller.

 

 

Som sagt, skaff deg noen hobby. Skaff deg venner (gutter). Skal du ut og ta en kopp kaffe - det er kun det du skal. Møtes dere igjen - fint. Blir dere venna - fantastisk. Om dere blir sammen etter kvart - supert. Varer forholdet i 3 månad - sett pris på de 3 månad sammen. Ta ett steg om gangen. Konsentrer på det positive. Det er eneste måte å gjøre det på.

Jobb med deg selv også. Blir mer attraktiv. Begynn å trene. Skaff deg DEN deilige rompe! Les bøker (då tenker jeg på det klassiske, ikke påske-krim). Studer noe innen historie eller kunst. Lær deg å danse. Spille gitar. Ta matkurs, lær deg å lage sunt og deilig mat. Lær deg nytt språk. 
Alt det trekker opp, i mine øyene i alle fall. Og blir du mer attraktiv - får du også bedre lykke på markedet

Du får i alle fall ha lykke til!

[Lindefrøken]

Slutt å ha det som et mål. Slapp av. Kjærlighet kommer av seg selv. Det er vel ikke uten grunn at sønne til Venus (Cuppido) har bind for øyene. Han vet aldri hvem han treffer, hvem er den neste. 

 

Som du skrev på slutten, det hjelpe på med en hobby. Kanskje 2-3 hobby. Så kommer du å treffe på noen gjennom det miljøet, før eller senere. 

 

Ikke gå i et forhold med tanke på å "dø sammen, mens dere holder hverandre i henda 110 år gammal". Ikke gå på en date med slike tanker. 

Siste eksempelet fra i dag: Fikk match på tinder. Super søt jente. Avtalte å møtes for par drinker i baren, så skal vi på beach, dele ei flaske med vin og kose oss der (er på Kreta nå). 

Jeg har ikke planer om sex. Joda, selvfølgelig håper jeg på det. Men... planen er å møtes, drikke god vin, prate og ha det gøy. Ender det opp med sex. Fantastisk! Møtes vi igjen for sex? Fantastisk x2! Blir det forhold ut av det? Enda bedre.

Endre vi å drikke vin, prate, ha det gøy sammen og går hver sin vei - kult, jeg fikk en fin kveld sammen med ei koselig jente. Ikke så gale det heller. Ser du poenget mitt?

 

Om en gutt sier "hei" og du tenker på ekteskap, unga osv osv - selvfølgelig blir du deppa. Selvfølgelig ender det opp med brudd. Presse du legger på den andre personen vil vare enormt. Kanskje du ikke merker det selv, men måten du vil vare med han på, vil presse han til ekteskap, unga, osv. ONS løser ingenting heller.

 

 

Som sagt, skaff deg noen hobby. Skaff deg venner (gutter). Skal du ut og ta en kopp kaffe - det er kun det du skal. Møtes dere igjen - fint. Blir dere venna - fantastisk. Om dere blir sammen etter kvart - supert. Varer forholdet i 3 månad - sett pris på de 3 månad sammen. Ta ett steg om gangen. Konsentrer på det positive. Det er eneste måte å gjøre det på.

 

Jobb med deg selv også. Blir mer attraktiv. Begynn å trene. Skaff deg DEN deilige rompe! Les bøker (då tenker jeg på det klassiske, ikke påske-krim). Studer noe innen historie eller kunst. Lær deg å danse. Spille gitar. Ta matkurs, lær deg å lage sunt og deilig mat. Lær deg nytt språk. 

Alt det trekker opp, i mine øyene i alle fall. Og blir du mer attraktiv - får du også bedre lykke på markedet

 

Du får i alle fall ha lykke til!

Jeg ser poenget ditt og forstår hva du mener. Er ikke slik at jeg velter over på flørten jeg holder på med etter vi har møttes et par ganger at jeg vil leve med han resten av livet, men det er liksom det jeg leter etter. Leve livet og ha det gøy med flere menn er jeg liksom ferdig med, jeg er på jakt etter noe seriøst og har nå erfart så mange ganger at motparten ikke er det at jeg mister håpet litt, om du skjønner. Jeg skal prøve å slappe mer av. 

 

Venner prøver jeg å skaffe meg, men det er litt vanskelig siden jeg bor på et lite sted, så jeg kompenserer med venner via nettet. Er vell hovedsakelig derfor jeg registrerte meg her også, for å komme i kontakt med andre mennesker, men så ser jeg at dette kanskje ikke er stedet for meg å danne nye relasjoner over nettet heller.... Men ja, poenget mitt er at venner prøver jeg å skaffe meg. 

 

Rumpa mi er ikke så ille fra før egentlig, samme gjelder kroppen min men bedre kan den bli. Er ikke ukjent at når man sliter med depresjon så er det vanskelig å komme i gang med treningen, men jeg beveger meg mot en fast rutine med små steg. Er en feminin (til en viss grad) jente med mye særpreg, så jeg blir (dessverre) fort lagt merke til i det offentlige. Jeg vil ikke si jeg er pen, selvtilliten min er ikke så god, men jeg skiller meg ut. Spørsmålet er derimot om det er en bra ting. Uansett, takk for et godt svar og gode råd! Jeg har allerede et par små hobbyer, men det er liksom hudpleie og neglelakk, det går mer på velvære og er ikke akkurat en interessant hobby som gjør at jeg kan møte menn, hehe.   Ellers er det litt begrenset hva jeg kan lære via kurs for eksempel da jeg kommer ifra og bor på et veldig lite sted, så her er ikke språkkurs for eksempel. Skal jeg lære et nytt språk må jeg finne alternativer, men det er ikke så vanskelig. Har store planer om å lære spansk, men leter fortsatt etter nettkurs eller lydbøker, apper og diverse som er gode læremidler. 

[Gjest Bruker-245639]

Et triks for å bekjempe depresjon er å innse at en har mye bra å fare med. Joda, det er ikke slik at det alltid FØLES sånn, men rent objektivt så har du garantert gode egenskaper noen burde være takknemlige for å finne i en partner.

 

Ellers så er det å være fysisk aktiv, og å virkelig bruke kroppen, til stor hjelp for å holde depresjonen på en armlengdes avstand. Så bestem deg for å jobbe med å bli glad i deg selv, tren sånn at du blir skikkelig sliten, og ta en dag om gangen.

[henrikwl]

Kognitiv terapi og kunstterapi, ikke i gruppe vel og merke. 

 

 

 

Ok, bra. Dette er kanskje det aller viktigste du kan gjøre for å bekjempe depresjonen - alt annet blir så mye lettere når den er borte. Sammenlign det med noen som ønsker å bli hekkeløper, men prøver å gjøre det med knekt bein.

 

"Råd" og plattheter som "bare tenk positivt", "kom deg ut i frisk luft" kan du uten dårlig samvittighet ta med en klype salt. Slike ting fungerer på mennesker som er friske, men bare føler seg nedfor. Depresjon er noe helt annet enn bare å føle seg nedfor, og det er noe som fortjener å tas på alvor og ikke bare avfeies med "skjerp deg".

[AnonymDiskusjon]

Jeg traff kjæresten min for ca et år siden. Vi fant begge ut på første date at vi begge var ganske sjalu av oss, og begge ønsket et langvarig forhold, helst livet ut, og vi ville begge ha barn en gang iløpet av fremtiden. Vi begge betegnet oss som litt "gammeldagse når det gjelder forhold". Vi er fortsatt sammen og alt er fint

 

Jeg for min del fant kjæresten min ved å aktivt lete. Og til slutt fant jeg henne.

 

Har du prøvd å senke kravene på andre ting? (Sosial status, hobbyer, inntekt, kropp).

Jeg synes det var vanskelig å få seg kjæreste som en relativt tynn datanerd. Alle er forskjellige, og man kan bli skuffet av dataingeniører også. Men relativt sett tror jeg kjangsen er større for å finne de som deler dine syn på kjærligheten blant f.eks disse. Men mange kvinner liker jo ikke slike "nerder"

Anonymous poster hash: c3b80...78c

[Løgn]

Dette fikses enkelt ved å sikte lavere. Finn en mann som har vært singel uten alternativer en lengre periode. Han kommer lettere til å forgude deg slik du mener du fortjener. Du trenger bare snakke pent til ham, fortelle at du setter pris på ham, og gi ham nærhet, sex, samt respektere hans privatliv.

 

Menn er enkle. Desperate menn er enklest. Her finner du det du vil ha, selv om det ikke nødvendigvis er den kjekkeste mannen i byen. Du hinter imidlertid til at du vil ha noe mer enn bare overflate. En mann uten alternativer gir deg all dybde du trenger. Om du ikke engang klarer å holde på en desperat mann, har du større problemer som du selv må gjøre deg klar over.

[AnonymDiskusjon]

Dette fikses enkelt ved å sikte lavere. Finn en mann som har vært singel uten alternativer en lengre periode. Han kommer lettere til å forgude deg slik du mener du fortjener. Du trenger bare snakke pent til ham, fortelle at du setter pris på ham, og gi ham nærhet, sex, samt respektere hans privatliv.

 

Menn er enkle. Desperate menn er enklest. Her finner du det du vil ha, selv om det ikke nødvendigvis er den kjekkeste mannen i byen. Du hinter imidlertid til at du vil ha noe mer enn bare overflate. En mann uten alternativer gir deg all dybde du trenger. Om du ikke engang klarer å holde på en desperat mann, har du større problemer som du selv må gjøre deg klar over.

 

Funker sikkert fint, dette...

 

Hvis man ikke er ute etter kjærlighet, da.... Problem not solved! 

 

Anonymous poster hash: 89e98...549

[Lindefrøken]

Et triks for å bekjempe depresjon er å innse at en har mye bra å fare med. Joda, det er ikke slik at det alltid FØLES sånn, men rent objektivt så har du garantert gode egenskaper noen burde være takknemlige for å finne i en partner.

 

Ellers så er det å være fysisk aktiv, og å virkelig bruke kroppen, til stor hjelp for å holde depresjonen på en armlengdes avstand. Så bestem deg for å jobbe med å bli glad i deg selv, tren sånn at du blir skikkelig sliten, og ta en dag om gangen.

Jeg har innsett etter mange år at jeg faktisk har et par positive egenskaper, men hvorvidt de overgår alle de negative kvalitetene jeg har som følge av sykdommen min er en annen sak. Var rimelig langt nede når jeg oppretta tråden, har det bedre nå i dag og i bedre perioder ser jeg jo at jeg er ikke totalt mislykka og så inkompetent som jeg vanligvis tror jeg er. Men forhåpentligvis om noen år har det bedret seg betraktelig. Jeg jobber beinhardt for å bli det beste jeg kan være.  

 

Takk for svar!

 

 

Kognitiv terapi og kunstterapi, ikke i gruppe vel og merke. 

 

 

 

Ok, bra. Dette er kanskje det aller viktigste du kan gjøre for å bekjempe depresjonen - alt annet blir så mye lettere når den er borte. Sammenlign det med noen som ønsker å bli hekkeløper, men prøver å gjøre det med knekt bein.

 

"Råd" og plattheter som "bare tenk positivt", "kom deg ut i frisk luft" kan du uten dårlig samvittighet ta med en klype salt. Slike ting fungerer på mennesker som er friske, men bare føler seg nedfor. Depresjon er noe helt annet enn bare å føle seg nedfor, og det er noe som fortjener å tas på alvor og ikke bare avfeies med "skjerp deg".

 

Helt sant, terapien hjelper meg mye og jeg får veldig god oppfølging. Har en psykolog jeg klikker godt med og kunstterapien har merkbar effekt. Vi har kommet frem til ting og tang som jeg ikke har greid å formidle via ord i den kognitive terapien, det blir liksom lettere å se en sammenheng mellom alt plutselig. 

 

Jeg vet. Hadde frisk luft hjulpet meg så hadde jeg vært frisk. Jeg vet jo at å isolere seg ikke hjelper, men nå lever jeg ikke i full isolasjon slik som jeg gjorde tidligere og det er klart det hjelper litt på, men det er ikke en mirakelkur og det er ikke løsningen på mine problemer å trene og å komme seg ut i frisk luft. Nå ser jeg til å ta meg en gåtur og løpe litt så ofte jeg greier og kan iallefall. 

 

 

Jeg traff kjæresten min for ca et år siden. Vi fant begge ut på første date at vi begge var ganske sjalu av oss, og begge ønsket et langvarig forhold, helst livet ut, og vi ville begge ha barn en gang iløpet av fremtiden. Vi begge betegnet oss som litt "gammeldagse når det gjelder forhold". Vi er fortsatt sammen og alt er fint

 

Jeg for min del fant kjæresten min ved å aktivt lete. Og til slutt fant jeg henne.

 

Har du prøvd å senke kravene på andre ting? (Sosial status, hobbyer, inntekt, kropp).

Jeg synes det var vanskelig å få seg kjæreste som en relativt tynn datanerd. Alle er forskjellige, og man kan bli skuffet av dataingeniører også. Men relativt sett tror jeg kjangsen er større for å finne de som deler dine syn på kjærligheten blant f.eks disse. Men mange kvinner liker jo ikke slike "nerder"

 

Anonymous poster hash: c3b80...78c

 

Så koselig å høre. Fint at dere enda er sammen.  

 

Jeg har ikke høye krav, om du tenker på kravene til en partner. Sosial status har ikke en døyt å si for å være ærlig. Det er akkurat det samme for meg hvilke hobbyer han har, men om han for eksempel er treningsnarkoman og går på fjellet hver dag og er generelt sportsinteressert kan nok jeg være kjedelig for han. Men om det ikke er noe problem at jeg ikke har tilsvarende hobbyer så går det jo fint liksom. Det er på sett og vis viktig for meg at han har en jobb og stabil inntekt, men hvor høy den er spiller ingen rolle heller egentlig.

 

Jeg er ikke så overfladisk av meg så utseende og kropp har jeg ingen spesifikke krav til heller, men har jo mine preferanser, men samtidig liker jeg kontraster også. At han er ulik meg for eksempel kan jo være veldig tiltrekkende og noe jeg kan leve med, samtidig som likheter på overflaten er fint. Uansett vil jeg ikke påstå at jeg er kravstor på så mye annet enn personlighet. Lojalitet, ærlighet, forståelse, gode holdninger og verdier, når det kommer til personlighet er jeg nok ganske kresen og kravstor, ja. Men det er jo fordi det er det som er veldig viktig for meg! 

 

Dette fikses enkelt ved å sikte lavere. Finn en mann som har vært singel uten alternativer en lengre periode. Han kommer lettere til å forgude deg slik du mener du fortjener. Du trenger bare snakke pent til ham, fortelle at du setter pris på ham, og gi ham nærhet, sex, samt respektere hans privatliv.

 

Menn er enkle. Desperate menn er enklest. Her finner du det du vil ha, selv om det ikke nødvendigvis er den kjekkeste mannen i byen. Du hinter imidlertid til at du vil ha noe mer enn bare overflate. En mann uten alternativer gir deg all dybde du trenger. Om du ikke engang klarer å holde på en desperat mann, har du større problemer som du selv må gjøre deg klar over.

Vell, nå har jeg jo prøvd meg frem med ONS og diverse flørter men har ikke kommet noen vei med det. Desperate menn, type de som har vært alene for lenge og vil gjerne slå seg til ro med den første de får tak på er ikke noe jeg sikter etter. Det er ikke ekte kjærlighet å bli sammen med noen kun fordi man bare vil ha noen, forveksler man redselen for å være alene og ensom med følelsen av forelskelse og kjærlighet så er man litt på bærtur mener jeg. Det gjør meg usikker og det symboliserer ikke trygghet for meg i det hele tatt.

 

Selvfølgelig vil jeg ha noe mer enn bare overflate, jeg vil ha dybde og lidenskap, kjærlighet. Det er nok ganske naturlig at jeg ønsker det også. Å "holde på en desperat mann" klarer jeg jo ikke fordi jeg ikke vil. Jeg vet bedre enn å la meg utnytte, og utnytte andres ensomhet. 

[Løgn]

Å "holde på en desperat mann" klarer jeg jo ikke fordi jeg ikke vil.

Her utelukker du desperate menn kategorisk. Det begrenser utvalget ditt. Du trenger et bredere utvalg, ref. denne tråden.

 

Jeg vet bedre enn å la meg utnytte, og utnytte andres ensomhet.

Dette defineres av øyet som ser.

 

Ja, frykten for å være alene kan være nært knyttet til følelsen av kjærlighet. Men det kan også forsterke relasjonen. Om du har problemer med å holde på en mann, så er det fordi du ikke har en sterk relasjon til de mennene du møter. Det vil du lettere få med en mann som ønsker det samme som deg og som ikke kan velge hvem han vil. Om du utelukker menn kategorisk fordi de ikke har valgmuligheter, legger du bare kjepper i hjula for deg selv.

 

Men så klart, det er ditt valg og ditt liv. Jeg trives godt med singellivet selv, men jeg har heller ingen kognitiv dissonans om at jeg må slå meg til ro noen gang.

 

Edit: Eventuelt er problemet at du selv aldri møter noen du vil holde på. I så fall må jeg gjenta meg selv: Sikt lavere. Kriteriene er alt for høye. Eller legg fra deg tanken om å finne noen. Fordi ingen er gode nok for deg.

Endret 19. august 2016 av Løgn

[Lindefrøken]

Dette defineres av øyet som ser.

 

Ja, frykten for å være alene kan være nært knyttet til følelsen av kjærlighet. Men det kan også forsterke relasjonen. Om du har problemer med å holde på en mann, så er det fordi du ikke har en sterk relasjon til de mennene du møter. Det vil du lettere få med en mann som ønsker det samme som deg og som ikke kan velge hvem han vil. Om du utelukker menn kategorisk fordi de ikke har valgmuligheter, legger du bare kjepper i hjula for deg selv.

 

Men så klart, det er ditt valg og ditt liv. Jeg trives godt med singellivet selv, men jeg har heller ingen kognitiv dissonans om at jeg må slå meg til ro noen gang.

 

Edit: Eventuelt er problemet at du selv aldri møter noen du vil holde på. I så fall må jeg gjenta meg selv: Sikt lavere. Kriteriene er alt for høye. Eller legg fra deg tanken om å finne noen. Fordi ingen er gode nok for deg.

 

 

Bra for deg at du trives med singellivet. Jeg gjør det i perioder, men savner å være i et forhold noe helt enormt til tider. Det er vanskelig å bygge nye relasjoner når man har feilet ganske mange ganger, det er selvsagt. Jeg ser ikke helt hvor dette med at jeg utelukker menn kategorisk fordi de ikke har valgmuligheter kommer ifra, mistenker at du prøver å herse litt med meg. Men lar det sige, jeg har tatt Valium på grunn av et sammenbrudd nå nylig så jeg er litt tåkete, så kan hende noe av det jeg skriver ikke henger på greip. 

 

Mange som er gode nok for meg, spørsmålet er om jeg er gode nok for dem. Man sikter ikke skyhøyt når man kun leter etter en trofast partner med gode verdier og en generelt flott personlighet, og som har et stabilt liv. Livet mitt er stabilt til tross for lidelsen min. 

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en slik "desperat mann" som Løgn snakker om.

Kjæresten min(som er kvinne) er en del år eldre enn meg, tjener mer enn meg, og har et mer prestisjefylt yrke enn meg, og har et større sosialt nettverk og venner enn meg.

 

På date antar jeg at jeg (ufrivillig) utstråler at jeg er ganske desperat etter et forhold og vil ha personen.

Jeg tipper nok mange kvinner ville sett på alt dette som en turnoff. De ville føle slikt som du nettopp nevner over her, at man ikke vil sikte "så lavt", at man "utnytter" dem, eller at de rett og slett ikke er helt på samme "nivå".

 

Jeg er iallefall veldig glad i kjæresten, og hun er veldig glad i meg, og jeg er glad jeg fant en som evner å se bortifra slike irrasjonelle tanker. Jeg klinger forøvrig ikke bare til kjæresten min fordi jeg er redd for å være alene: jeg er veldig glad i henne, savner henne, og valgte å møte henne fordi jeg synes hun var pen, og jeg ser ingen behov for å bytte partner. Om jeg er "desperat" så forsterket det bare relasjonen som Løgn sa, det laget ikke noe som ikke var der i utgangspunktet. De fleste "desperate menn" har preferanser og følelser de også.

Anonymous poster hash: c3b80...78c