Når pappaen vil bestemme ditt fremtidige yrke

[AnonymDiskusjon]

Dette er en veldig sår situasjon jeg ikke helt vet hvordan jeg skal angripe. Bruker å la være å tenke på det, men noen ganger så glimter det til. 

Jeg er 20 år gammel, jente. Min far eier et firma som han ønsker at jeg skal ta over når jeg blir eldre. For å ta over dette firmaet må jeg studere økonomi, helst siviløkonomi, men så lenge jeg har en økonomigrad er det nok egentlig. Firmaet har ikke gått i generasjoner, dette er opparbeidet av han og to andre. Barna til de to andre har planer om å holde seg til firmaet og utdanner seg innen yrker som er relevante for dette firmaet. De har konsekvent fått støtte av sine foreldre, det er dette de ønsker og de har vært en del av firmaet siden for alltid egentlig. Det har ikke jeg.

Jeg og min far har aldri hatt et bra forhold, snarere tvert imot. Han har aldri sagt til meg, ansikt til ansikt, at han vil jeg skal ta over firmaet. Men han har snakket med min mor om det, og hver gang han drikker så sier han at jeg er den eneste som kan holde firmaet oppe å gå på grunn av at jeg er så intelligent og what not. Det er fyllepreik, ingenting av det har blitt sagt i edru tilstand. Jeg fikk for det meste høre at jeg var dum og ubrukelig av han når jeg var yngre og får noen ganger høre det enda, men på grunn av begrenset kontakt fra min side så snakker vi sjeldent sammen. Vi prater fint sammen når vi er sammen da, men jeg har alltid en vag følelse om at han skammer seg over meg. Jeg er liksom ikke den jenta han skulle ønske jeg voks opp til å bli, om dere skjønner? 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå etter videregående. Nå skal jeg begynne på det tredje året, og jeg har studert samfunnsfag, språk og økonomi, ettersom realfag ikke er helt min greie. Jeg jobber også som assistent for funksjonshemmede og har en helgstilling på et sykehjem. Veien jeg ønsker å gå er muligens psykologi, da profesjon, jeg har karakterene til det, tipp topp på alt. Har også vurdert medisin. Drømmen er å jobbe innen et yrke hvor jeg hjelper andre mennesker, har spesielt en stor omsorgsfølelse ovenfor rusmisbrukere og alkoholikere, og kunne tenkt meg å jobbe innen rusomsorgen. Generelt jobbe med mennesker er det jeg vil. Karakterene er ikke noe problem, stå på vilje er ikke noe problem. Jeg er flink med økonomi og tall, men er ikke flink med veldig vanskelig matematikk om dere skjønner. 

Jeg sliter med dårlig samvittighet fordi sjansen for at jeg velger å studere økonomi er betraktelig liten. Hjertet sier søk på profesjon eller medisin, hodet sier studer økonomi og for en gangs skyld gjør faren din stolt. Jeg tror de andre arvingene fint greier å drifte firmaet uten meg, selv om faren min påstår noe annet når han drikker. Han er tørrlagt alkoholiker men kan glippe når som helst, det har han gjort mange ganger...

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget.. Noen som har vært i lignende situasjon, hva fant du i så tilfelle ut av til slutt? Mamma er støttende noen ganger, mens noen ganger påpeker hun at jeg bør virkelig komme meg på økonomistudier og ta ledelsen i firmaet. Men så sier hun noen ganger at jeg må for all del ikke gjøre som pappa sier men gjøre det jeg ønsker. Hun er mye frem og tilbake og jeg har sluttet å høre på henne fordi jeg blir forvirret selv. Cluet er altså: 

1) Jeg kan utdanne meg innen psykologi/medisin, og jobbe med det jeg ønsker resten av livet og ha et hav av muligheter for spesialisering, videreutdanning og jeg er jo sikret jobb resten av livet uansett også på lik linje med en sykepleier, helsefagarbeider og sånt. Helsevesenet liksom. 
2) Jeg kan utdanne meg innen økonomi, og være sikret jobb i firmaet til min far, ta over det etterhvert og drifte det. Men hva om jeg driter meg ut, hele greia går konkurs og livsverket til min far og hans kolleger er ødelagt? Hvem vet. Min far blir stoltere enn stoltest om jeg utdanner meg innen dette feltet og tar over. 

Faen altså. 

Anonymous poster hash: 9ba6f...f75

[Civilix]

Valget ditt kan jeg ikke hjelpe mye med, men synes du kansje burde tenke litt gjennom ditt forhold med din far. Han ønsker å legge sitt livsverk i dine hender, hadde han gjort det hvis han ikke var stolt av og trodde på deg?

[Gjest Bruker-245639]

Uansett hva du gjør, gjør noe du trives med og har lyst til. Livet er for kort til noe annet.

[Visum]

Har du ikke muligheten til å kombinere både psykologi og økonomi i en grad? Da har du to fluer i en smekk

[guest_anon]

"Velg det du har mest lyst til, da blir du dyktig til det, og er du dyktig blir du vellykket."

 

Det sa min far til meg gjennom hele oppveksten, det takket jeg han for i tale i 60-års dagen hans. 

[toth]

Men hva om jeg driter meg ut, hele greia går konkurs og livsverket til min far og hans kolleger er ødelagt? Hvem vet. Min far blir stoltere enn stoltest om jeg utdanner meg innen dette feltet og tar over. 

 

Anonymous poster hash: 9ba6f...f75

 

Dette punktet hadde jeg ikke giddet ta med i vurderingen - det eneste du egentlig trenger å vurdere er hvorvidt du tror du kan trives i den jobben eller ikke. Om du tar over og liker jobben kan du alltids brenne for å hjelpe mennesker på fritiden/veldedighet. Men om du ser for deg allerede nå at det blir en kjedelig jobb, at du kommer til å grue deg til arbeidsdagen hver morgen så går du heller din egen vei.

[AnonymDiskusjon]

Valget ditt kan jeg ikke hjelpe mye med, men synes du kansje burde tenke litt gjennom ditt forhold med din far. Han ønsker å legge sitt livsverk i dine hender, hadde han gjort det hvis han ikke var stolt av og trodde på deg?

Å tenke gjennom mitt forhold med faren min gjør meg tildels enda mer deprimert enn tidligere, så det vil jeg helst la være å tenke på i det hele tatt. Ok, han vil legge livsverket sitt i mine hender, men har likevel konstant påpekt at jeg er ubrukelig siden jeg var en liten unge. Det sender veldig miksede signaler og man vet jo ikke nøyaktig hva man skal tro på heller. Jeg kan dermed ikke forstå at han tror på meg heller, når jeg gjør alt feil ellers, hvordan skal jeg holde et firma oppe å gå...?  

 

Uansett hva du gjør, gjør noe du trives med og har lyst til. Livet er for kort til noe annet.

Det er det jeg selv tenker også. 

 

Har du ikke muligheten til å kombinere både psykologi og økonomi i en grad? Da har du to fluer i en smekk

Dessverre, nei.. Kunne jo tatt et årsstudium i psykologi og så tatt all den økonomiutdanningen men hva hjelper psykologien når jeg ikke får bruk for den?  

 

"Velg det du har mest lyst til, da blir du dyktig til det, og er du dyktig blir du vellykket."

 

Det sa min far til meg gjennom hele oppveksten, det takket jeg han for i tale i 60-års dagen hans. 

Så fint sagt! Og veldig inspirerende utsagn. Det er sant. 

 

 

Men hva om jeg driter meg ut, hele greia går konkurs og livsverket til min far og hans kolleger er ødelagt? Hvem vet. Min far blir stoltere enn stoltest om jeg utdanner meg innen dette feltet og tar over. 

 

Anonymous poster hash: 9ba6f...f75

 

Dette punktet hadde jeg ikke giddet ta med i vurderingen - det eneste du egentlig trenger å vurdere er hvorvidt du tror du kan trives i den jobben eller ikke. Om du tar over og liker jobben kan du alltids brenne for å hjelpe mennesker på fritiden/veldedighet. Men om du ser for deg allerede nå at det blir en kjedelig jobb, at du kommer til å grue deg til arbeidsdagen hver morgen så går du heller din egen vei.

 

Problemet er at om jeg velger jobben i firmaet til pappa så kan jeg droppe å ha noe særlig med fritid. Det er en stor, krevende jobb, type overtid i endte og mente og ekstremt stort ansvar. Ikke noe jeg er redd for, men jeg kan droppe veldedighet eller store hobbyer ved siden av jobben. Jeg ser jo hvordan det er med faren min nå, han har ikke tid til familie, i julen kan han være tilstedeværende på selve juleaften men ellers er det jobb jobb jobb og atter jobb. Telefoner her og telefoner der, møter, reiser, det er mye. Mye. Han klarer ikke kombinere jobb og familieliv og har jo dermed vært en fraværende familiefar hele oppveksten. Skal jeg ta over hele greia så blir jeg fraværende selv, men har ikke planer om å stifte familie i utgangspunktet så det er jeg ikke redd for.

 

Det er et jævla stort dilemma for meg. Jeg er så redd for å sitte der på kontoret med papirarbeid oppunder ørene og angre på at jeg valgte å ta over, men så er jeg redd for å sitte der med spesialist psykolog utdannelse og se på at firmaet går konkurs fordi jeg ikke var der å reddet det. Men så er jeg redd for at jeg driver det på grunn også om jeg skulle velge å ta over. Næringen firmaet drives innen er jeg forholdsvis interessert i på generell basis men jeg har null peiling og jeg er som sagt ikke innblandet i firmaet i det hele tatt, mens arvingene til de to andre firmaet deltar i mindre grad, en av dem er ansatt også men har ikke planer om å overta noen lederstilling. Jeg kan heller ikke flytte om jeg vil ta over firmaet, noe som har stått på første plass over ting jeg vil gjøre her i livet. Flytte fra dette stedet. Moren min påpeker at jeg kan jo drive firmaet fra andre siden av landet om jeg vil, men det vil jo gjøre hele situasjonen mye mer avansert enn nødvendig.

 

Jeg må slutte å tenke på dette men samtidig må jeg jo tenke over det også. Veie opp fordeler og ulemper, goder og byrder, men det blir fort likestilt når jeg lister alt opp ved siden av hverandre. 

 

Anonymous poster hash: 9ba6f...f75

[Gjest Bruker-245639]

Du får si som sant er til din far, at hans livsstil er ikke det livet du ønsker å leve. Så kan han bli så sur og sint og skuffet som han bare vil, men bedriften er hans valg og hans liv. Du har ditt liv som du må ta dine valg for. Han kan jo ikke kreve at du skal være sliten, lei og trist resten av livet ditt.

[Zeph]

Det å drive eit firma er ikkje noko ein kan ta lett på. Som du sjølv er inne på er det snakk om mykje tid som går med til jobben. Eg kunne aldri tenke meg ein sånn stilling, så difor har eg heller ikkje gått i den retningen. Kva du har lyst til og kva du trur du vil ha glede av i mange år framover kan ikkje me svara på. Med så lange studium som psykologi eller siviløkonom så blir du kanskje verande i det du utdannar deg til i lang tid framover.

 

Du har ikkje planar om familie, men det kan jo endre seg etterkvart. Det er ikkje godt å vite kva ein vil på eit så tidleg tidspunkt i livet. Uansett om du har familie eller ei så er fritida noko du kan ha glede av. Mange jobbar enorme mengder og synest det er toppen, mens for andre er jobben primært ei inntektskjelde til å finansiere livet.

 

Det er vanskeleg når foreldre legg den type press på borna sine. Eg meiner det er dårleg gjort å skulle bli sur fordi bornet ikkje vil overta ei bedrift. Nokon (ikkje nødvendigvis far din) ser ut til å vere av den oppfatning at ein person får det supert om vedkomande tar over det ein eller begge foreldra jobba med. Det er vel spesielt snakk om bedrifter der dei har eigarskap eller ein gard. No er ikkje dette ei bedrift som har vore i familien i generasjonar, men det kunne gjort saken endå vanskelegare.

 

Han vil deg nok vel, men du må ta ei avgjersle sjølv. Det er eit stort sprang frå siviløkonom som driv si eiga bedrift til ein pyskolog eller anna person i helsevesenet. Dersom eit liv som bedriftseigar ikkje appellerer, så er det kanskje svaret du leitar etter.

 

Ein ting som er heilt sikkert er at du ikkje skal få skuldkjensle dersom du ikkje overtar bedrifta og det går dårleg. Det er fleire partar involvert og far din kan sikkert selje seg ut av det om han vil. Korleis det går med bedrifta vidare då er 100% opp til dei som eig og driv den.

 

Til slutt er det snakk om ditt liv og korleis du vil bruke tida di. Arbeidslivet blir gjerne 40-50 år og du bør trivast med det du jobbar med. Å tvinge seg inn i noko ein ikkje er interessert i kan slå ut uheldig. Eg håpar du ikkje vel bedrifta for å gjere far din glad og lette på stemningen. Det ville vore særs dårleg gjort av han å la forholdet og tonen mellom dykk to avhenge av kva valg du tar. Det er ikkje så lett, men du må vere egoistisk og tenke på deg sjølv i denne situasjonen, ikkje kva du bør gjere for å gjere far din glad. Situasjonen er nok blitt vanskelegare på grunn av alkoholen, men det er berre nok ein feil far din har gjort som du ikkje skal måtte stå til ansvar for.

 

TL;DR: Følg dine eigne vegar. No har du endå tid til å tenke på kva val du skal ta, så eg håpar du finn ut av det til søknadsfristane går ut. Det kan kanskje hjelpe å prøve å ta denne diskusjonen med mor, far eller begge to, men eg forstår det om du vegrar deg for det.

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes absolutt du skal gå din egen vei på dette. Vi lever tross alt bare en gang, og du skal jobbe store deler av livet ditt. Derfor er det rett og slett tull og tøys å velge noe for noen andres del. Som du selv skriver har de andre som bygget opp firmet, barn som er interessert i drive med økonomi. La de ta den biten, og kjør eget løp om du har lyst. Det virker som du har mest lyst å gå noe helt annet, men holdes litt tilbake pga. ansvaret din far legger på deg. Det er ditt liv og du som bestemmer! Det høres ut som du har stor empati for andre mennesker, da synes jeg du skal gå i den retningen om det er det du har lyst på  

Anonymous poster hash: 3f18e...e0d

[vidor]

Synes dette er helt og holdent ditt valg, ikke noen andres. Det å ta over firmaet er et tilbud du har som du har full rett til å takke nei til hvis andre ting passer deg bedre. Nå er jo sjelden en jobb noe man kan forskuttere før studiestart og du må jo gjøre den en god stund før du egentlig vet hva det innebærer i praksis, så dette er noe du må ta med i beregningen din uansett jobb.

[Kakofoni]

Ikke glem at psykologer er ettertraktede ledere også. Du trenger selvsagt litt økonomisk forståelse også men veien dit er i hvert fall ikke så altfor lang. Ellers synes jeg det er viktig at du selv overveier hvilket valg du skal ta. Selv heier jeg på at du følger hjertet, men jeg kjenner ikke deg og din situasjon.

[Kikert]

1) Jeg kan utdanne meg innen psykologi/medisin, og jobbe med det jeg ønsker resten av livet og ha et hav av muligheter for spesialisering, videreutdanning og jeg er jo sikret jobb resten av livet uansett også på lik linje med en sykepleier, helsefagarbeider og sånt. Helsevesenet liksom. 

 

2) Jeg kan utdanne meg innen økonomi, og være sikret jobb i firmaet til min far, ta over det etterhvert og drifte det. Men hva om jeg driter meg ut, hele greia går konkurs og livsverket til min far og hans kolleger er ødelagt? Hvem vet. Min far blir stoltere enn stoltest om jeg utdanner meg innen dette feltet og tar over. 

 

Hvorfor tenker du i det hele tatt på å gjøre en alkoholisert drittsekk av en far stolt? Hva forandrer seg hvis han kanskje blir stolt? Vil dere få et bedre forhold og livet ditt bli bedre?

 

Jeg har også en alkoholisert far jeg "ville gjøre stolt". Når jeg ble voksen så forsto jeg at det er meningsløst og de tingene jeg prøvde på forandret ikke forholdet, han var fortsatt en dust og eneste tilbakemeldinger jeg fikk var negative ting. Har brutt kontakten helt da fyren gjorde at jeg følte meg dårligere, jeg er stolt av å ha skuffet idioten!

 

Valget ditt kan jeg ikke hjelpe mye med, men synes du kansje burde tenke litt gjennom ditt forhold med din far. Han ønsker å legge sitt livsverk i dine hender, hadde han gjort det hvis han ikke var stolt av og trodde på deg?

 

Hva har det å si i det hele tatt? Virker som om TS har tenkt gjennom forholdet nok spør man meg. Tror du stoltheten du antar at far har vil påvirke TS sitt liv i positiv retning?

 

 

Man er sin egen lykkes smed. Du har bare ett liv og jeg råder deg til å legge riktig jern i ilden

[Civilix]

Hva har det å si i det hele tatt? Virker som om TS har tenkt gjennom forholdet nok spør man meg. Tror du stoltheten du antar at far har vil påvirke TS sitt liv i positiv retning?

 

Man er sin egen lykkes smed. Du har bare ett liv og jeg råder deg til å legge riktig jern i ilden

 

Jeg mener at det er utelukkende positivt å ha ett godt forhold til sin far i stort sett alle tilfeller, ja jeg vil gå så langt som å påstå at trådstarter sitt liv vil bli beriket av å ha et godt forhold til hennes far. At far hennes har problemer er det vel ikke tvil om etter TS sin forklaring, men jeg mener nå at det er bedre å hjelpe folk som man bryr seg om når de har problemer.

 

Ser også det at det er mulig for en far å ha veldig store problemer med å kommunisere med en tenåringsdatter, så uten mer informasjon enn det vi har vil jeg si det er større sjanse for at han er dårlig til å kommunisere enn at han faktisk ikke synes noe positivt om datteren sin.

 

Man er definitivt sin egen lykkes smed, det er derfor jeg startet forrige innlegg med å si at jeg ikke kan hjelpe med å ta valget for henne, men det er langt enklere å gjøre ting når man har lagspillere rundt seg. Og for min egen del har min beste lagspiller vært min far, det betyr ikke at vi alltid har vært enige eller at jeg har gjort som han anbefaler, men å ha han der har vært fint opp gjennom årene og fortsetter å gi meg fordeler selv nå som jeg er i 30-åra.

 

Min kommentar var ikke svar på hva trådstarter spurte om, men å få orden på det kan gjøre det lettere for henne å selv svare på spørsmålet hun har.

[Gabri3L]

Det finnes faktisk studier som kan være aktuelle uten å utelukke alternativene dine fra hverandre i utgangspunktet. Selv tok jeg "Studie i Teknologiledelse" Ved UiB. Et av fagene heter Personalpsykologi. Det er bare 15 studiepoeng, men kan gi en god ide om hvordan et psykologistudie vil forløpe videre. Ellers så består studiet av fagene Teknologiledelse, Total Kvalitets ledelse, og bedriftsøkonomi.

 

De to første fagene passer bra for mellomledere, eller ledere i mindre bedrifter, og handler om å sikre kvalitet i alle ledd for videre vekst. Mens bedriftsøkonomi kan komme absolutt alle til gode, mange psykologer driver jo sitt eget firma.

 

Folkeuniversitetet tilbyr ihvertfall Personalpsykologi, så du trenger ikke reise for å ta det, annet enn eksamen. Helstudiet tok jeg gjennom Addisco som organisert. Men jeg mener de tar inn elever "utenfor" også. Ellers er det jo mulig å bli medlem som student. Men da får man ikke dekket studiet.

 

Jeg tenker det kan være lurt å ta et slikt nesten hvileår. Mest for da slipper du å ta en avgjørelse med en gang. Det å bryte med, eller "skuffe" din far er ikke lett for en ung jente. Kanskje du trenger et år til på å forsone deg med situasjonen?

 

Som "godt voksen" er det lett for meg å gi råd basert på egen erfaring. Men det vi alle har felles, er at vi ikke vet hva som ville ha skjedd om vi hadde valgt annerledes tidligere. Vi bare har en ide om at ting ville blitt veldig annerledes. Også sier vi: "Hadde jeg bare fulgt mitt eget hjerte den gang da..".

 

Personlig tror jeg du kommer til å bli veldig skuffet over å jobbe med rusmisbrukere. Problemet er at de er i utgangspunktet ikke psykisk syke. Men misbruket går ut over deres psyke også. Og dermed melder det seg behov for helsearbeidere innenfor det psykiske. Men det er ingen annen pasientgruppe som kan bidra til mindre opplevelse av å gjøre nytte for seg. Det er så få rusmisbrukere som kommer seg ut av misbruk, at jeg tror mange innenfor faget føler mye på at de er nyttesløse. Spesielt når du spør dem som kommer seg ut av misbruk, hva som gjorde det? Som regel kan de ikke svare på det, eller så tilegner de det til flaks. Gjerne at de traff den "store kjærligheten". Nå psykologer kan gjøre mye, men de kan jo ikke gifte seg med alle pasientene sine heller.

 

Men å skulle ta en jobb for å tilfredsstille noen andre enn deg selv. Det tror jeg ihvertfall er en oppskrift på et ulykkelig liv. Og her er driten; vi får bare ett av dem (liv altså). Like lite som du kan leve andres liv for dem, bør du la andre leve ditt liv for deg..

[Kikert]

Hva har det å si i det hele tatt? Virker som om TS har tenkt gjennom forholdet nok spør man meg. Tror du stoltheten du antar at far har vil påvirke TS sitt liv i positiv retning?

 

Man er sin egen lykkes smed. Du har bare ett liv og jeg råder deg til å legge riktig jern i ilden

 

Jeg mener at det er utelukkende positivt å ha ett godt forhold til sin far i stort sett alle tilfeller, ja jeg vil gå så langt som å påstå at trådstarter sitt liv vil bli beriket av å ha et godt forhold til hennes far. At far hennes har problemer er det vel ikke tvil om etter TS sin forklaring, men jeg mener nå at det er bedre å hjelpe folk som man bryr seg om når de har problemer.

 

Selvfølgelig er det det I mitt hode så er det slik at det er en grense på hvor lenge man skal prøve å hjelpe de man bryr seg om (Les; Familie). Når det ikke har lykkes på X-antall år og personen ikke viser noe interesse for å hjelpe/ få et bedre forhold så bør man gi seg. Da gjør man heller det man vil og glemmer personen frem til h*n tar kontakt og viser at de er genuint interresert i å fikse forholdet.

 

Så skriver TS dette som gjør at jeg tror det er på tide å "gi opp". Det er snakk om 20år...

 

Jeg og min far har aldri hatt et bra forhold, snarere tvert imot.

 

At du har hatt et godt forhold til din far er bra, men det gjør deg kanskje noe "blind"? Folk som ikke har opplevd crappy foreldre, verken selv eller hos venner etc, har nok vanskelig for å sette seg inn i situasjonen. Jeg sier ikke at du ikke klarer det selvfølgelig, bare mine tanker og litt basert på hva jeg har sett/ hørt selv når folk har vært "vitne" til situasjonen min. En del ganger så var det svar som gikk på at jeg måtte ordne opp, det går liksom ikke begge veier...

 

Uansett så er det nok bra at TS får kommentarer fra forskjellige sider av saken og forskjellige meninger, det kan hjelpe til med å få perspektiv. Får håpe det ordner seg for deg TS

 

Edit; /rant fra min side kanskje

Endret 22. august 2016 av SlikGårNoDagan

[flink_gutt]

Må si at jeg forstår din fars logikk her, men det er ikke det samme som jeg er enig med ham. Like lite som barn har plikt til å arve og bruke møbler, biler, leiligheter osv fordi dette var foreldrenes, like lite har barn plikt til å arve et firma fordi det var foreldrenes. Man har ofte en gylden sjanse i slike tider, men det er samtidig foreldrens ansvar å sørge for at dette også bærer preg av å være en gyldig sjanse - altså sørger for å opptre slik tidligere at man gjerne vil arve dette.

 

Samtidig skal du også huske på at slikt firma vil virke del annerledes for deg når du selv er kaptein på skipet enn det gjør nå, så tenk på den siden også. Å ha en dose økonomi i utdannelsespakken sin er jeg sikker på alltid er fornuftig, og det har jeg alt avgjort å ta for egen del også (er 16,5), selv om det ikke er noen kontorist eller disponent jeg har tenkt å bli.

 

Når man er leder av et firma er det å legge til rette for sin egen avgang der en av de viktigste oppgavene man har. Kan/vil ikke din far gjøre det har han gjort firmaet avhengig av seg selv og ingen andre. Da er det ikke ditt, men din far - lederens - ansvar om dette går over ende når han ikke vil mer. Ditt ansvar er å finne ut av hva du selv vil og så gi klar og tydelig beskjed om det - og holde deg til det videre. Dessuten: Er din far opptatt av firmaets beste sørger han for en dyktig leder som overtar etter ham - ikke en uvillig så å si trukket etter håret til sjefsstolen!