Sosial angst, PTS. Jeg er for stygg til å gå ut

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Jeg er en mann som sliter mye psykisk med depresjon, sosial angst og ptsd.

Jeg har blitt mobbet gjennom hele oppveksten, og aldri fått noe hjelp for dette.

Føler meg så stygg og ekkel at ingen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg får psykisk helsehjelp hos kommunen et par ganger i uka. Kontaktpersonen min der er ganske ok, hyggelig, smilende og grei. Hun blir ikke sint på meg hvis jeg ikke klarer å møte opp til avtalte timer.

Kommunikasjonen har nå blitt litt vanskelig. Det er ting som gjør meg nervøs, for eksempel at hun går lettere kledd på sommeren (ikke uanstendig på noen måte, men at jeg kan se mer hud). Dette takler jeg veldig dårlig. Forrige gang hadde hun lakkert neglene, og hadde håret litt annerledes. Jeg klarte ikke å se på henne i det hele tatt. Klarte knapt å si et ord. Jeg føler meg bare så stygg og ekkel og at jeg ikke fortjener å treffe andre mennesker i det hele tatt.

Hun prøvde å få ut av meg hva som var galt, men klarte selvsagt ikke å si noe. Hun sa at hun ikke kunne lese tanker og foreslo at jeg kunne skrive et brev til henne å gi henne neste gang.

Men det klarer jeg selvsagt heller ikke. Jeg skammer meg sånn over meg selv, aner ikke hva jeg skal gjøre. 

Kjeder meg, føler meg ensom og ser ikke noe poeng med livet.

Trener en del så jeg ikke legger på meg, men er uansett så stygg og ekkel på grunn av hudproblemene mine.

Anonymous poster hash: 07bb2...801

[Sportylady]

 

Hei

 

Jeg er en mann som sliter mye psykisk med depresjon, sosial angst og ptsd.

Jeg har blitt mobbet gjennom hele oppveksten, og aldri fått noe hjelp for dette.

Føler meg så stygg og ekkel at ingen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg får psykisk helsehjelp hos kommunen et par ganger i uka. Kontaktpersonen min der er ganske ok, hyggelig, smilende og grei. Hun blir ikke sint på meg hvis jeg ikke klarer å møte opp til avtalte timer.

Kommunikasjonen har nå blitt litt vanskelig. Det er ting som gjør meg nervøs, for eksempel at hun går lettere kledd på sommeren (ikke uanstendig på noen måte, men at jeg kan se mer hud). Dette takler jeg veldig dårlig. Forrige gang hadde hun lakkert neglene, og hadde håret litt annerledes. Jeg klarte ikke å se på henne i det hele tatt. Klarte knapt å si et ord. Jeg føler meg bare så stygg og ekkel og at jeg ikke fortjener å treffe andre mennesker i det hele tatt.

Hun prøvde å få ut av meg hva som var galt, men klarte selvsagt ikke å si noe. Hun sa at hun ikke kunne lese tanker og foreslo at jeg kunne skrive et brev til henne å gi henne neste gang.

Men det klarer jeg selvsagt heller ikke. Jeg skammer meg sånn over meg selv, aner ikke hva jeg skal gjøre. 

Kjeder meg, føler meg ensom og ser ikke noe poeng med livet.

Trener en del så jeg ikke legger på meg, men er uansett så stygg og ekkel på grunn av hudproblemene mine.

 

Anonymous poster hash: 07bb2...801

 

 

Jeg har sosial angst, men jeg kan faktisk presse meg til å gjøre ting jeg gruer meg til. Og når jeg først gjør det så koser jeg meg. Kan det hjelpe deg å presse deg selv litt? Det gir deg en følelse av å mestre angsten. . En befriende følelse! 

 

Alle fortjener å møte noen. Ikke føl deg stygg. Jeg føler meg ikke fin jeg heller, men jeg er den jeg er, og forsøker å leve et så bra liv som mulig utifra det, og forsøker å mestre situasjoner og tenke "jepp dette er som en jobb / mitt yrke, jeg skal mestre det ". Kan dette hjelpe deg?  Men jeg har et yrke der jeg må være sosial, men forsøker å bruke det når jeg er engstelig for å være sosial på fritiden. Tenker at det er min jobb for å få en befriende god følelse å gå ut å treffe folk. 

Endret 7. august 2016 av Sportylady

[Lakus]

Det du skal gjøre er det hun sier. Ingen vokser uten utfordringer. Vil hun at du skriver et brev der du skriver hva du føler? Gjør det. Ikke fordi det blottlegger deg, men fordi det frigjør deg.

[Sportylady]

Det er sant. Av utfordringer vokser man.

[Kikert]

Bare ta det forsiktig, presser du deg for hardt for fort så kan du brått løpe på veggen. Skrive brevet er jeg enig i og det at det frigjør deg som Lakus skriver stemmer. Du kan gjerne skrive i brevet hva du ikke vil snakke om også, skrive notiser om hva som blir for mye for deg å snakke om.

 

Hva slags hudproblemer har du?

 

Edit; Spiller du på PC? Det er mange sosiale kretser rundt forskjellige spill som er veldig inkluderende og hyggelige, trenger ikke vise deg heller så får du sosial omgang uten å gå ut.

Endret 7. august 2016 av SlikGårNoDagan

[Sportylady]

Man er Aldri for stygg til å gå ut.

[AnonymDiskusjon]

Du virker som en reflektert, intelligent og koselig type, veldig synd at folk ikke får lov til å mæte deg :/ Å bli mobbet slik er utrolig tøft og såklart må du sakte, men sikkert jobbe for å føle deg tryggere på deg selv Er nok ingenting noen her kan skrive som kan overbevise deg om at du kan gå ut uten at folk dømmer deg (selv om det stemmer) men jeg skjønner godt at du sliter. Anbefaler virkelig å si til henne hva du tenker. Når du først har sagt at du føler det er tungt å være rundt henne når hun har pyntet seg, så er det sagt, hun kan nok hjelpe deg med å bedre det. Dette er en person som sitt eneste mål er å hjelpe deg.. Si det eller skriv det ned, hva enn du klarer å presse deg til. Så kan du jobbe sakte, men sikkert for å få selvtillliten tilbake

Anonymous poster hash: a4933...25a

[Sportylady]

Og vær sikker : du føler deg sterkere når du hører at du ikke er alene om dine følelser. De fleste eller så og si alle har angst for noe. Og husk : du kan ikke bli noe annet enn den du er men du kan gjøre det beste ut av det. Forsøk å jobb med å bryte det tunge mønsteret. Du blir stolt når du klarer det . Vær deg selv.

[aomt]

Jeg skal prøve å vare ærlig med deg. Sånn, 100% ærlig. 
Jeg vet ikke hvem du er. Vet ikke hvordan du ser ut. Så jeg er ganske nøytrall i denne saken. 

Men jeg kan si deg en ting. Folk bryr seg ikke såå mye om utseende. Spesielt når det gjelder å bli venn med noen. Eller bekjent. 
Jeg har alt mulig venner og venninner. Fine, støgge (ut i fra min smak), tykke, slanke, blonde, svarthuda.
Jeg kunne ikke bry meg mindre om hvordan de ser ut. Jo da, jeg ser så klart (og har min mening) om hvor fine de er, ut i fra min smak. Men det påvirker ikke mitt forhold til de på noe slags måte.

Jeg kjenner noen modeller som jeg orker ikke å prate med. Jeg kjenner noe "stygge" personer som jeg elsker å vare sammen med.


Ytters få bryr seg om utseende ditt. Det som er viktig, er hvordan du er som person. Og det kan du gjøre noe med.
Utseende? Alle har ulik smak. Garantert noen syns du er vakker. Og noen syns du er støgg. Sånn er det berre. Vi har ulik smak.

 

Du må også bry deg mindre om andre sine utseende. Hun jenta du snakker om. Det har ikke noe med deg å gjøre, hvordan hun er på håret. Om hun bruker lak på neglene eller ikke. Det er personen som er viktig. Hun er same person, selv om hun forandrer frysere. Selv om hun farger håret. Kler seg i bikini eller burka. Prat med PERSONEN, ikke med hårfrysyren! 

Ta små steg. Neste gang du ser hun. Vel, før du ser på hun en gang, si at hun var fin på håret. Før du ser hun! Du vet ikke, om det er nytt frysere eller den gamle. Men du kan jo være hyggelig mot hun, kan ikke du? Så berre si det

Lykke til!

[Horten Market]

 

Hei

 

Jeg er en mann som sliter mye psykisk med depresjon, sosial angst og ptsd.

Jeg har blitt mobbet gjennom hele oppveksten, og aldri fått noe hjelp for dette.

Føler meg så stygg og ekkel at ingen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg får psykisk helsehjelp hos kommunen et par ganger i uka. Kontaktpersonen min der er ganske ok, hyggelig, smilende og grei. Hun blir ikke sint på meg hvis jeg ikke klarer å møte opp til avtalte timer.

Kommunikasjonen har nå blitt litt vanskelig. Det er ting som gjør meg nervøs, for eksempel at hun går lettere kledd på sommeren (ikke uanstendig på noen måte, men at jeg kan se mer hud). Dette takler jeg veldig dårlig. Forrige gang hadde hun lakkert neglene, og hadde håret litt annerledes. Jeg klarte ikke å se på henne i det hele tatt. Klarte knapt å si et ord. Jeg føler meg bare så stygg og ekkel og at jeg ikke fortjener å treffe andre mennesker i det hele tatt.

Hun prøvde å få ut av meg hva som var galt, men klarte selvsagt ikke å si noe. Hun sa at hun ikke kunne lese tanker og foreslo at jeg kunne skrive et brev til henne å gi henne neste gang.

Men det klarer jeg selvsagt heller ikke. Jeg skammer meg sånn over meg selv, aner ikke hva jeg skal gjøre. 

Kjeder meg, føler meg ensom og ser ikke noe poeng med livet.

Trener en del så jeg ikke legger på meg, men er uansett så stygg og ekkel på grunn av hudproblemene mine.

 

Anonymous poster hash: 07bb2...801

 

 

Det du skriver i innlegget ditt er nettopp det psykologen trenger å vite for å kunne hjelpe deg. Hvis du ikke skriver dette brevet, så kommer det til å gå år uten at du kommer deg videre.

 

Tenk på psykologen som en forlengelse av din egen hjerne, ditt eget sinn. Det som utveksles mellom dere to, er til din hjelp for å bedre se deg selv utenfra, og andre innenfra. Det du skjuler for psykologen, det skjuler du på en måte også for deg selv. I alle fall går det utover deg selv. Selvsagt er det fryktelig, fryktelig flaut å fortelle dine tanker. Hvordan kan du se psykologen i øynene etter dette? Eller møte opp i det hele tatt. Jeg ville hatt problemer med det, og sikkert alle andre, tror jeg. Men husk at psykologen er din tillitsperson, dette er tanker som utveksles mellom dere to, som er nødvendig for at du skal kunne komme deg videre. Psykologen er dessuten trenet til å takle slike tanker. Og skriver du et brev, så kommer det uansett ikke bardus på henne, slik at hun kan reagere adekvat og profesjonelt.

 

Hvis jeg var psykologen din, så ville jeg blitt kjempeglad om du greide å være så åpen mot meg. Det setter psykologen i stand til å hjelpe deg. En klent som blir hjulpet er en langt større belønning, og motivasjon, enn lønnsslippen som kommer ut av timene som tilbringes med klienten.

[Sportylady]

Vi kan ikke gjøre annet enn det beste ut av det utseende vi har. Vær deg selv og vær et bra menneske. Gå ut blant folk. Ikke tenk på hva folk mener om deg.