Hvordan eller hvorfor tok forholdet ditt slutt?

[Sebby]

Det er godt. Bra å komme seg videre

Endret 10. august 2016 av Sebby

[Sportylady]

Det er bare å hente frem det positive med at en ble dumpet. .

Og et godt ordtak sier: Se deg ikke tilbake i fortiden for det er ikke dit du skal. Da går du feil vei.

Men det er lett å se seg tilbake. Og litt kan man se seg tilbake, men det er ikke verdt å bruke for mye tid på det. Men viktig å ta det med seg som et eventyr på veien og se fremover.

 

Jeg fikk spesiellt råd anngående det siste forholdet jeg var i: Fikk råd om å ikke gi han oppmerksomhet i ettertid for det var han overhodet ikke verdt, men det er lett å se seg tilbake. Jeg var nyskjerrig på hvorfor jeg var plutselig satt ned til å være ingenting av betydning for han, total-ignorert, fra å være en person som han traff lenge og mye.

 

Man skal heller ikke angre fordi man forsøkte å få noe til å fungere, tiltross for at man ikke lykkes med det. Ta det med seg som lærdom. Veien er videre.

Endret 11. august 2016 av Sportylady

[AnonymDiskusjon]

1. Var sammen ett år. Han var ekstremt kontrollerende og fikk meg ofte til å føle meg dum. Til slutt ble jeg så lei at jeg gjorde det slutt. Måtte gjøre det slutt to ganger før det var endelig over. Jeg var bare 17-18 år.

 

2. Var sammen nesten to år. Han var også ekstremt kontrollerende og veldig sjalu på mine venner, uansett kjønn. Ville aldri være med på noe, og hvis han var med så var han usikker og sur. Bidro svært lite i huset og hadde et kritisk syn på nesten alt og alle rundt seg. Manipulerende. Sluttet på jobben og fant masse unnskyldninger for hvorfor han ikke kunne komme seg til NAV og få dagpenger (det gikk buss hver time inn til sentrum...). Overbeviste meg om at det var kjempesmart at jeg satt studielånet mitt på pause og at vi kun betalte på hans. Klarte etterhvert å gjøre det slutt til tross for at jeg visste vi måtte bo lenge i samme leilighet etterpå. Det var verre enn nummer en, og jeg var litt eldre. 

 

3. Var sammen ca tre år. Han var flink hjemme, men det manglet mye for min del av "kos og nærhet". Følte sjelden at han trengte nærhet på samme måte som jeg trenger det. Hans største utfordring var å kommunisere ting som var vanskelig for han - konfliktsky omkring følelser. Derfor ble jeg dumpet en gang jeg kom hjem, måtte pakke koffertene mine og fly hjem med ca ingen eiendeler eller ting av verdi. Han mente at jeg ikke hadde nok ambisjoner og planer i livet på det tidspunktet. Jeg var vel omkring 24 år gammel.

 

Heldigvis lærte jeg mye av disse tre, og har idag en fantastisk samboer . 

Anonymous poster hash: aa580...e5b

[Kikert]

Alle forholdene mine tok slutt fordi jeg var en idiot. Når man ikke kjenner seg selv så bør man ikke ha et kjæresteforhold. Problemet er jo at man ikke vet at man ikke kjenner seg selv før man våkner opp og blir kjent med seg selv...

Endret 11. august 2016 av SlikGårNoDagan

[AnonymDiskusjon]

Alle forholdene mine tok slutt fordi jeg var en idiot. Når man ikke kjenner seg selv så bør man ikke ha et kjæresteforhold. Problemet er jo at man ikke vet at man ikke kjenner seg selv før man våkner opp og blir kjent med seg selv...

Sånn går nu dagan.

 

Anonymous poster hash: e62c5...49d

[AnonymDiskusjon]

 

Fordi han flørta med andre og ville ha noe annet. 

 

Anonymous poster hash: 7fb9b...b05

 

Jeg står på andre siden av gjerdet.

 

Hun slo opp fordi jeg flørtet med andre. Jeg flørtet med ei venninne én kveld, fikk dårlig samvittighet og sa ifra. (Ikke noe som ville blitt kalt utroskap i etter min mening iallefall).

Hun flyttet ut dagen etter fordi hun ikke kunne stole på meg lenger. Satt lenge igjen med sjokk og klarte ikke helt å forstå hva som hadde skjedd. Da jeg fortalte det må hun ha trodd det verste, eller at jeg ikke ville ha henne (noe som ikke var sant). Så etter å hatt et kjempebra forhold en god stund der vi var flinke til å finne på ting sammen og aldri kranglet, klarte jeg å tryne skikkelig i driten og rive ned alt på én dag.

 

Men jeg merker nå i ettertid at vi ikke ville fungert pga forskjellige måter vi kommunisere på.

Jeg liker å snakke om alt mulig og forteller alt jeg har på hjertet, og hun trekker seg unna så fort det er noe.

 

Hun er en fantastisk jente og jeg unner hun det beste i fremtiden. Håper bare hun klarer å se det selv, og hvis hun skulle komme opp i samme situasjon igjen vet jeg mye blir løst hvis man kommuniserer riktig.

 

Jeg gjør alt for å komme meg videre og får bare lære av dette.

 

Anonymous poster hash: 45c54...ea4

[Bonna86]

 

 

Fordi han flørta med andre og ville ha noe annet. 

 

Anonymous poster hash: 7fb9b...b05

 

Jeg står på andre siden av gjerdet.

 

Hun slo opp fordi jeg flørtet med andre. Jeg flørtet med ei venninne én kveld, fikk dårlig samvittighet og sa ifra. (Ikke noe som ville blitt kalt utroskap i etter min mening iallefall).

Hun flyttet ut dagen etter fordi hun ikke kunne stole på meg lenger. Satt lenge igjen med sjokk og klarte ikke helt å forstå hva som hadde skjedd. Da jeg fortalte det må hun ha trodd det verste, eller at jeg ikke ville ha henne (noe som ikke var sant). Så etter å hatt et kjempebra forhold en god stund der vi var flinke til å finne på ting sammen og aldri kranglet, klarte jeg å tryne skikkelig i driten og rive ned alt på én dag.

 

Men jeg merker nå i ettertid at vi ikke ville fungert pga forskjellige måter vi kommunisere på.

Jeg liker å snakke om alt mulig og forteller alt jeg har på hjertet, og hun trekker seg unna så fort det er noe.

 

Hun er en fantastisk jente og jeg unner hun det beste i fremtiden. Håper bare hun klarer å se det selv, og hvis hun skulle komme opp i samme situasjon igjen vet jeg mye blir løst hvis man kommuniserer riktig.

 

Jeg gjør alt for å komme meg videre og får bare lære av dette.

 

Anonymous poster hash: 45c54...ea4

 

Jeg tror det er veldig viktig å snakke sammen om hva som er utroskap eller ikke i et forhold, for det er tydelig at man har ulike grenser.

 

For meg er flørting utroskap, men det vet jo selvsagt samboeren min. Jeg snakker ikke om at man ler sammen med en annen person, eller snakker med denne personen. I min bok er ikke det flørting. For meg er flørting at man oppfører seg på en slik måte at man viser at man vil noe mer. Og det er ikke greit i min bok. Og sier man da at man har flørtet med en annen sier man egentlig "jeg har ønsket å gjøre noe mer med en annen", og det kan jo være bakgrunnen for at hun reagerte så sterkt som hun gjorde. 

[Sportylady]

Kommunikasjon betyr alt.

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror det er veldig viktig å snakke sammen om hva som er utroskap eller ikke i et forhold, for det er tydelig at man har ulike grenser.

 

For meg er flørting utroskap, men det vet jo selvsagt samboeren min. Jeg snakker ikke om at man ler sammen med en annen person, eller snakker med denne personen. I min bok er ikke det flørting. For meg er flørting at man oppfører seg på en slik måte at man viser at man vil noe mer. Og det er ikke greit i min bok. Og sier man da at man har flørtet med en annen sier man egentlig "jeg har ønsket å gjøre noe mer med en annen", og det kan jo være bakgrunnen for at hun reagerte så sterkt som hun gjorde. 

 

Det betyr det samme for meg også, men jeg er redd jeg tråkket i salaten ved å kalle det for flørting, for jeg var aldri interessert eller hadde aldri intensjoner om å gjøre noe mer. Og det gjorde jeg heller aldri. Jeg ville kalt det vennskapelig tøysing man vanligvis gjør med kompiser siste timen av kvelden der jeg merket av hun var interessert, gjorde meg kvalm og jeg forstod at situasjonen kunne vært unngått. Men det er det. Det kom så raskt og jeg rakk ikke reagere i tide. Jeg sa ifra samme kveld at jeg har kjæreste og at det her bare blir feil med tanke på henne. Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg lett kunne dratt det videre, kjente det på hele situasjonen, jeg lot faktisk være. Men allikevel da jeg fortalte det til (ex)-kjæresten min hadde jeg tråkket over og ødelagt forholdet i hennes øyne. Jeg står for det jeg har gjort og er veldig lei meg for det. Skulle bare ønske at vi kranglet og ordnet opp, men det ble ikke tilfelle. Det vanskeligste var at jeg såret den personen jeg brydde meg mest om.

 

Man må nesten ta et steg tilbake i ettertid og se seg tilbake.

Vi var enige om at utroskap var utilgivelig. Hun sa også at hun pleide å lete etter feil hos andre, og så fort hun fant en, stakk hun. Hun sa også at hun hadde vanskelig for å knytte seg til andre mennesker. Jeg har aldri gjort noe som skulle tilsi at hun ikke skulle kunne stole på meg før. Eller ei har hun sagt noe på dette. De gangene jeg har merket det har vært noe hun har vært irritert over, eller tenkt på har jeg prøvd å sette meg ned med henne og prøvd å prate om det, der hun bare har sagt at alt var bra og trukket seg tilbake, selv om kroppspråket sa noe helt annet.

 

Forhold er en toveis gate, der begge må ha nok selvinnsikt og å jobbe for hverandre og med seg selv for å kunne vokse som person og sammen.

Jeg tror vi passet veldig godt sammen da alt var bra, men at vi ikke passet sammen i dårlige tider (som denne situasjonen). Det er bedre at det ble slutt nå enn flere år lenger ned, med evt. barn i bildet osv. Det er en vanskelig situasjon jeg skulle ønske jeg visste fasiten på, men det vet jeg ikke.

Vet bare at jeg tråkket over grensene hennes, at jeg føler meg som et rasshøl og at vi ikke lenger er sammen.

 

Anonymous poster hash: 45c54...ea4

[Bonna86]

Det betyr det samme for meg også, men jeg er redd jeg tråkket i salaten ved å kalle det for flørting, for jeg var aldri interessert eller hadde aldri intensjoner om å gjøre noe mer. Og det gjorde jeg heller aldri. Jeg ville kalt det vennskapelig tøysing man vanligvis gjør med kompiser siste timen av kvelden der jeg merket av hun var interessert, gjorde meg kvalm og jeg forstod at situasjonen kunne vært unngått. Men det er det. Det kom så raskt og jeg rakk ikke reagere i tide. Jeg sa ifra samme kveld at jeg har kjæreste og at det her bare blir feil med tanke på henne. Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg lett kunne dratt det videre, kjente det på hele situasjonen, jeg lot faktisk være. Men allikevel da jeg fortalte det til (ex)-kjæresten min hadde jeg tråkket over og ødelagt forholdet i hennes øyne. Jeg står for det jeg har gjort og er veldig lei meg for det. Skulle bare ønske at vi kranglet og ordnet opp, men det ble ikke tilfelle. Det vanskeligste var at jeg såret den personen jeg brydde meg mest om.

 

 

Man må nesten ta et steg tilbake i ettertid og se seg tilbake.

Vi var enige om at utroskap var utilgivelig. Hun sa også at hun pleide å lete etter feil hos andre, og så fort hun fant en, stakk hun. Hun sa også at hun hadde vanskelig for å knytte seg til andre mennesker. Jeg har aldri gjort noe som skulle tilsi at hun ikke skulle kunne stole på meg før. Eller ei har hun sagt noe på dette. De gangene jeg har merket det har vært noe hun har vært irritert over, eller tenkt på har jeg prøvd å sette meg ned med henne og prøvd å prate om det, der hun bare har sagt at alt var bra og trukket seg tilbake, selv om kroppspråket sa noe helt annet.

 

Forhold er en toveis gate, der begge må ha nok selvinnsikt og å jobbe for hverandre og med seg selv for å kunne vokse som person og sammen.

Jeg tror vi passet veldig godt sammen da alt var bra, men at vi ikke passet sammen i dårlige tider (som denne situasjonen). Det er bedre at det ble slutt nå enn flere år lenger ned, med evt. barn i bildet osv. Det er en vanskelig situasjon jeg skulle ønske jeg visste fasiten på, men det vet jeg ikke.

Vet bare at jeg tråkket over grensene hennes, at jeg føler meg som et rasshøl og at vi ikke lenger er sammen.

 

Anonymous poster hash: 45c54...ea4

 

 

Aha. Men da synes jeg egentlig ikke du gjorde noe galt. Hun burde lyttet til din forklaring. For jeg ville sett på det som vennskapelig og ingenting annet. 

 

Får håpe du finner deg ei jente som kanskje skjønner deg litt bedre.

[Gjest]

^^^en grei regel er jo "hvis man ikke kan gjøre det foran dama/typen, burde man ikke gjøre det i det hele tatt"