Bør jeg gjøre det slutt?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Har i den siste tiden tenkt veldig på om eg egentlig er lykkelig i forholdet vårt. Har blandet annet merket at eg ikke er like glad å sprudlende som før og føler meg mer "giddaløs" og nesten litt lei.. Dette har tydeligvis både familie og venner merket også, da eg fikk beskjed av min mor at flere hadde uttrykt bekymring for meg.. Har blandet annet en søster som sitte å river seg i håret av frustrasjon.

 

Det har nå blitt slik at eg nesten ser frem til at hun reiser på jobb om dagene og nesten kvir meg til hun kommer hjem. Ikke fordi eg ikke trives med henne , men rett og slett fordi eg kjeder meg litt og trives veldig godt i eget selskap. Vi har også veldig vanskelig for å føre en normal samtale og føler at det kunn blir sagt det som er mest nødvendig.

 

Ellers har vi det ganske greit, det eneste hun savner er at eg blir flinkere til å vise at eg er glad i henne.

 

Vi har den siste tiden pratet om hva vi skal gjøre, noe som nesten bare har gjort meg mer usikker.. Var ganske sikker på at eg ville gjøre det slutt, men nå begynner eg å lure. Kanskje det kan bli bedre i fremtiden, men er redd for å sløse tiden hennes om det ikke blir slik.

 

Kan nevne at småting som ikke irriterte meg i begynnelsen av forholdet, nå begynner gå meg på nervene..

 

Noen som har tanker?

 

Anonymous poster hash: d3dbd...202

 

Anonymous poster hash: d3dbd...202

[BuffyAnneSummers]

''Vi har også veldig vanskelig for å føre en normal samtale og føler at det kunn blir sagt det som er mest nødvendig.'' Hva mener du med en normal samtale? Kan dere ikke prate om hva slags filmer dere liker (f.eks) uten å fly i tottene på hverandre? Eller bare prater dere ikke sammen overhode bortsett fra om det mest nødvendige? Hvor gamle er dere begge? Hvor lenge har dere vært sammen?

[Gjest]

Som en kompis sin bestefar sa en gang

 

"Er man i tvil, så er man i tvil".

[nizze90]

''Vi har også veldig vanskelig for å føre en normal samtale og føler at det kunn blir sagt det som er mest nødvendig.'' Hva mener du med en normal samtale? Kan dere ikke prate om hva slags filmer dere liker (f.eks) uten å fly i tottene på hverandre? Eller bare prater dere ikke sammen overhode bortsett fra om det mest nødvendige? Hvor gamle er dere begge? Hvor lenge har dere vært sammen?

Jojo, vi kan selvfølgelig diskutere det, og vi krangler ikke, men samtalene må liksom tvinges fram.. Jeg er 26 hun er et år yngre, vinhar vert sammen i 2 år..

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner meg veldig igjen, for jeg sitter med mye av de samme tankene.

 

På den ene siden er jeg jo glad i dama, og vi har det jo stort sett greit sammen - vi har en velsmurt hverdag og godt innarbeidede rutiner. På den annen side kjenner jeg egentlig litt det samme som deg - jeg kjeder meg litt, gnisten er borte og jeg bare "trår vannet" som det heter.

 

Gresset er jo grønnest der man vanner det, sies det jo, så på sett og vis handler det jo om å jobbe med det man har og gjøre det bra. Men på den annen side så kommer det jo til et punkt hvor det rett og slett ikke er verdt det lenger, selv om man er glad i hverandre.

 

Ikke så mye hjelp å få her, kanskje, men jeg vet som sagt utmerket godt hvor du kommer fra.

Anonymous poster hash: 1cae5...162

[BuffyAnneSummers]

 

''Vi har også veldig vanskelig for å føre en normal samtale og føler at det kunn blir sagt det som er mest nødvendig.'' Hva mener du med en normal samtale? Kan dere ikke prate om hva slags filmer dere liker (f.eks) uten å fly i tottene på hverandre? Eller bare prater dere ikke sammen overhode bortsett fra om det mest nødvendige? Hvor gamle er dere begge? Hvor lenge har dere vært sammen?

Jojo, vi kan selvfølgelig diskutere det, og vi krangler ikke, men samtalene må liksom tvinges fram.. Jeg er 26 hun er et år yngre, vinhar vert sammen i 2 år..

 

Da er det ikke rart at du føler som du gjør. Kommunikasjon er veldig viktig når du er i ett fast forhold, og hvis man ikke har ett godt vennskap som grunnlag så blir det vanskeligere å fortsette forholdet etter 'honeymoon'' perioden er over, for når ''piffen'' begynner å forsvinne; hva har man igjen?

 

Edit: Hvis du har lyst til at forholdet skal fortsette så kan du prøve å prate mer med henne. Prat også om hvordan situasjonen deres er og hva du føler: husk at kommunikasjon er viktig.

Endret 1. august 2016 av BuffyAnneSummers

[toffo]

Jeg ville sagt at enten må du ta tak i det, finne på noe å gjøre sammen etc. Hvis du viser henne mer oppmerksomhet kommer du å få mer tilbake. Det kan løse hele greia. Hvis du ikke er motivert for å ta tak i det og gjøre en ekstra innsats tror jeg sannsynligheten er stor for at det renner ut, sakte men sikkert. 

 

Til slutt et visdomsord jeg er glad i: Ikke gift deg med den du kan leve med, gift deg med den du ikke kan leve uten.

[nizze90]

Forstår godt hva du mener med at gresset må vannes, men vet liksom ikke hvor eg skal begynne, siden eg er sånn i tvil.

 

Må innrømme at det gnager veldig mye at eg selv føler eg har forandret meg og blitt en "kjedeligere" person i forhold til hvordan eg var før.

 

Vi har vel kanskje ikke det beste vennskapet og koser oss ikke på samme måten andre par gjør. Det har vel blitt dratt frem under diskusjonene også. Eg mener vertfall det at å kose seg og le sammen skal komme naturlig og ikke tvinges.

[BuffyAnneSummers]

Vi mennesker er vanedyr, hvis dere er vandt med å gjøre som dere gjør så kan det være vanskelig å bryte ut av det, men ikke umulig

[AnonymDiskusjon]

Jeg ba dama mi pent om å reise vekk til hjembyen i sommer pga jeg hadde behov for å reflektere og ha litt alenetid. Hun forstod det og ville det samme.

 

Lang historie kort, trodde jeg var dritlei av dama og skulle trives bedre i mitt eget selskap, men alt gikk til helvete. Innså at jeg ikke ville være alene og at det er bare 5 år til jeg er 30 år, og at jeg aldri får være med noen som er ung(19), naiv og sprudlende igjen som er ufattelig god mot meg og fantastisk deilig i senga. I min alder har alle enten giftet seg eller er veganer-feminister... Så faen heller, jeg ville ikke gi slipp. Det er såklart flere fisk i havet, men jeg vil ha denne spesifikke fisken...

 

Jeg hadde riktignok ikke heeelt den samme tvilen som deg, men tar man partneren sin for gitt så ser man ikke alle de gode greiene. Vi har ligget oss ned i senga sammen ved flere anledninger og snakket om hva vi kan bli bedre på, planer for fremtiden, reisemål, gjøremål osv. Dersom man ikke legger en slagplan og kommuniserer så fungerer det ikke. Da sklir man fra hverandre automatisk... Vi har også to hunder sammen så vi har alltid noe å jobbe med.

 

Noen ganger må det nesten bli slutt før man faktisk kan føle på det og finne ut om det er verdt å kjempe for.

Anonymous poster hash: dde86...a9c

[toffo]

 

Innså at jeg ikke ville være alene og at det er bare 5 år til jeg er 30 år, og at jeg aldri får være med noen som er ung(19), naiv og sprudlende igjen som er ufattelig god mot meg og fantastisk deilig i senga. I min alder har alle enten giftet seg eller er veganer-feminister... 

 

 

Haha! Godt innlegg, men tenk hvordan det er for meg da som nærmer meg 50...  LOL

[nizze90]

Jeg ba dama mi pent om å reise vekk til hjembyen i sommer pga jeg hadde behov for å reflektere og ha litt alenetid. Hun forstod det og ville det samme. Lang historie kort, trodde jeg var dritlei av dama og skulle trives bedre i mitt eget selskap, men alt gikk til helvete. Innså at jeg ikke ville være alene og at det er bare 5 år til jeg er 30 år, og at jeg aldri får være med noen som er ung(19), naiv og sprudlende igjen som er ufattelig god mot meg og fantastisk deilig i senga. I min alder har alle enten giftet seg eller er veganer-feminister... Så faen heller, jeg ville ikke gi slipp. Det er såklart flere fisk i havet, men jeg vil ha denne spesifikke fisken... Jeg hadde riktignok ikke heeelt den samme tvilen som deg, men tar man partneren sin for gitt så ser man ikke alle de gode greiene. Vi har ligget oss ned i senga sammen ved flere anledninger og snakket om hva vi kan bli bedre på, planer for fremtiden, reisemål, gjøremål osv. Dersom man ikke legger en slagplan og kommuniserer så fungerer det ikke. Da sklir man fra hverandre automatisk... Vi har også to hunder sammen så vi har alltid noe å jobbe med. Noen ganger må det nesten bli slutt før man faktisk kan føle på det og finne ut om det er verdt å kjempe for. Anonymous poster hash: dde86...a9c

Takk for svaret! Ja, forstår godt hva du mener og vi har absolutt noe å jobbe med. Burdet vel nevnt ar vinhar slått opp en gang før, men ble sammen igjen etter noen måneder.

 

Noe annet som plager meg en god del er at hun er i fra byen( hvor vi bor nå), mens eg er i fra "landet" og blir sprø av å bo her. Dette tynger også selvfølgelig en god del...

Endret 1. august 2016 av nizze90

[Løgn]

Hei,

 

Har i den siste tiden tenkt veldig på om eg egentlig er lykkelig i forholdet vårt. Har blandet annet merket at eg ikke er like glad å sprudlende som før og føler meg mer "giddaløs" og nesten litt lei.. Dette har tydeligvis både familie og venner merket også, da eg fikk beskjed av min mor at flere hadde uttrykt bekymring for meg.. Har blandet annet en søster som sitte å river seg i håret av frustrasjon.

 

Det har nå blitt slik at eg nesten ser frem til at hun reiser på jobb om dagene og nesten kvir meg til hun kommer hjem. Ikke fordi eg ikke trives med henne , men rett og slett fordi eg kjeder meg litt og trives veldig godt i eget selskap. Vi har også veldig vanskelig for å føre en normal samtale og føler at det kunn blir sagt det som er mest nødvendig.

 

Ellers har vi det ganske greit, det eneste hun savner er at eg blir flinkere til å vise at eg er glad i henne.

 

Vi har den siste tiden pratet om hva vi skal gjøre, noe som nesten bare har gjort meg mer usikker.. Var ganske sikker på at eg ville gjøre det slutt, men nå begynner eg å lure. Kanskje det kan bli bedre i fremtiden, men er redd for å sløse tiden hennes om det ikke blir slik.

 

Kan nevne at småting som ikke irriterte meg i begynnelsen av forholdet, nå begynner gå meg på nervene..

 

Noen som har tanker?

 

Anonymous poster hash: d3dbd...202

 

Anonymous poster hash: d3dbd...202

 

Du kan starte med å fortelle henne at du trenger mer tid for deg selv. Ikke presenter det som et "brudd" eller "pause" - for det er det ikke. Det gjelder bare å respektere hverandres privatliv. Noen ganger er det fint å være alene. Og det er ekstra fint om kjæresten kan respektere privatlivet til sin partner, slik at man slipper å smyge seg rundt for å unngå hverandre. Bare forstå at noen har et større behov for alenetid enn andre. Jeg tror at det du føler mest frustrasjon over er stresset som oppstår fordi du ikke får dekket behovet for tid for deg selv.

 

Pass på å ikke legg skylda på henne. Si at du selv får dårlig samvittighet av at du blir stressa når dere er sammen. Si at du liker henne, men at du må ha et privatliv for å kunne fungere normalt.

 

Du bør prøve dette før du eventuelt dumper henne. Men du vet selv hvor mye hun går deg på nervene. Passer dere ikke sammen, så passer dere ikke sammen selv om du tilbringer mindre tid med henne.

 

Jeg har selv hatt tilsvarende forhold. Jeg har hatt damer jeg har likt å tilbringe lang tid sammen med, men også damer jeg bare gleder meg til at skal dra. Det har vært allrighte damer, og jeg har likt begge typene, men noen fyller likevel begeret fortere enn andre. Som deg, følte jeg meg "fanget" når jeg var med henne. Hun var søt og pen, men skrekkelig kjedelig. Jeg kunne ikke gjøre noe av det jeg hadde lyst til, og jeg måtte være med henne bare fordi hun var der. Jeg begynte først å prøve meg med unnskyldninger om at jeg måtte rekke det ene og det andre, og dermed ikke kunne være mer med henne. Men etterhvert som hun ble kjent med meg var det lettere for henne å forstå at jeg trenger tid for meg selv. Jeg liker å lese bøker, å studere og lære, og å skrive. Det er typisk sett ikke en paraktivitet, og det forutsetter en god del fred og ro. I tillegg har jeg mine egne venner og aktiviteter jeg tilbringer tid med. Jeg lar ikke en kjæreste inkludere seg i, og invadere hele livet mitt.

 

Det endte riktig nok med at jeg dumpet henne. Men du bør ikke hoppe til konklusjonen om brudd før du selv er sikker.

 

Om hun vil at du skal bli flinkere til å vise at du er glad i henne, er et lurt tips at hun ikke hele tiden er rundt deg og okkuperer din tid og oppmerksomhet. Dersom du får mer tid for deg selv og dine interesser, vil du ha mer energi til å sette pris på henne. Og du vil sette mer pris på ei dame som forstår og respekterer at mannens liv ikke kun handler om henne. Jeg sier ikke at hun er så egosentrisk. Men det virker ikke som du har tatt dette opp med henne. Gjør det. Kommuniser.

[darkness|]

Er du sikker på at det er forholdet som er problemet, og ikke deg? Når man ikke har det bra, så har man en tendens til å lete etter noe eller noen å skylde på. Men noen ganger ligger faktisk "skylden" i en selv. Kan det være at du rett og slett er litt deprimert?

[nizze90]

 

Hei,

 

Har i den siste tiden tenkt veldig på om eg egentlig er lykkelig i forholdet vårt. Har blandet annet merket at eg ikke er like glad å sprudlende som før og føler meg mer "giddaløs" og nesten litt lei.. Dette har tydeligvis både familie og venner merket også, da eg fikk beskjed av min mor at flere hadde uttrykt bekymring for meg.. Har blandet annet en søster som sitte å river seg i håret av frustrasjon.

 

Det har nå blitt slik at eg nesten ser frem til at hun reiser på jobb om dagene og nesten kvir meg til hun kommer hjem. Ikke fordi eg ikke trives med henne , men rett og slett fordi eg kjeder meg litt og trives veldig godt i eget selskap. Vi har også veldig vanskelig for å føre en normal samtale og føler at det kunn blir sagt det som er mest nødvendig.

 

Ellers har vi det ganske greit, det eneste hun savner er at eg blir flinkere til å vise at eg er glad i henne.

 

Vi har den siste tiden pratet om hva vi skal gjøre, noe som nesten bare har gjort meg mer usikker.. Var ganske sikker på at eg ville gjøre det slutt, men nå begynner eg å lure. Kanskje det kan bli bedre i fremtiden, men er redd for å sløse tiden hennes om det ikke blir slik.

 

Kan nevne at småting som ikke irriterte meg i begynnelsen av forholdet, nå begynner gå meg på nervene..

 

Noen som har tanker?

 

Anonymous poster hash: d3dbd...202

 

Anonymous poster hash: d3dbd...202

 

Du kan starte med å fortelle henne at du trenger mer tid for deg selv. Ikke presenter det som et "brudd" eller "pause" - for det er det ikke. Det gjelder bare å respektere hverandres privatliv. Noen ganger er det fint å være alene. Og det er ekstra fint om kjæresten kan respektere privatlivet til sin partner, slik at man slipper å smyge seg rundt for å unngå hverandre. Bare forstå at noen har et større behov for alenetid enn andre. Jeg tror at det du føler mest frustrasjon over er stresset som oppstår fordi du ikke får dekket behovet for tid for deg selv.

 

Pass på å ikke legg skylda på henne. Si at du selv får dårlig samvittighet av at du blir stressa når dere er sammen. Si at du liker henne, men at du må ha et privatliv for å kunne fungere normalt.

 

Du bør prøve dette før du eventuelt dumper henne. Men du vet selv hvor mye hun går deg på nervene. Passer dere ikke sammen, så passer dere ikke sammen selv om du tilbringer mindre tid med henne.

 

Jeg har selv hatt tilsvarende forhold. Jeg har hatt damer jeg har likt å tilbringe lang tid sammen med, men også damer jeg bare gleder meg til at skal dra. Det har vært allrighte damer, og jeg har likt begge typene, men noen fyller likevel begeret fortere enn andre. Som deg, følte jeg meg "fanget" når jeg var med henne. Hun var søt og pen, men skrekkelig kjedelig. Jeg kunne ikke gjøre noe av det jeg hadde lyst til, og jeg måtte være med henne bare fordi hun var der. Jeg begynte først å prøve meg med unnskyldninger om at jeg måtte rekke det ene og det andre, og dermed ikke kunne være mer med henne. Men etterhvert som hun ble kjent med meg var det lettere for henne å forstå at jeg trenger tid for meg selv. Jeg liker å lese bøker, å studere og lære, og å skrive. Det er typisk sett ikke en paraktivitet, og det forutsetter en god del fred og ro. I tillegg har jeg mine egne venner og aktiviteter jeg tilbringer tid med. Jeg lar ikke en kjæreste inkludere seg i, og invadere hele livet mitt.

 

Det endte riktig nok med at jeg dumpet henne. Men du bør ikke hoppe til konklusjonen om brudd før du selv er sikker.

 

Om hun vil at du skal bli flinkere til å vise at du er glad i henne, er et lurt tips at hun ikke hele tiden er rundt deg og okkuperer din tid og oppmerksomhet. Dersom du får mer tid for deg selv og dine interesser, vil du ha mer energi til å sette pris på henne. Og du vil sette mer pris på ei dame som forstår og respekterer at mannens liv ikke kun handler om henne. Jeg sier ikke at hun er så egosentrisk. Men det virker ikke som du har tatt dette opp med henne. Gjør det. Kommuniser.

 

Tusen takk for et veldig fint innlegg! Ja, det er absolutt rom for å kommunisere mer, og det er vel det som er nøkkelen her.. Eg har prøvd å si dette med alene tid før, men i og med at eg jobber turnus så har eg ganske mye tid for meg selv når hun er på jobb, men det virker liksom ikke som det er nok. Får jo og mye tid når eg er på jobb, selv om dette blir noe helt annet.

 

Er du sikker på at det er forholdet som er problemet, og ikke deg? Når man ikke har det bra, så har man en tendens til å lete etter noe eller noen å skylde på. Men noen ganger ligger faktisk "skylden" i en selv. Kan det være at du rett og slett er litt deprimert?

 

Ja, du sier noe der.. Eg tror mye av grunnen til at forholdet rakner er at eg savner hjemplassen min så mye og absolutt ikke trives i byen. Det kan nok lett smitte over på forholdet og gjøre at eg føler det ikke fungere slik som det skulle gjort. Hun er ikke særlig villig til å flytte på seg, og eg føler en angst bare av å tenke på at eg må tilbringe mangen år her.