Langvarig utroskap

[AnonymDiskusjon]

Hei,

Vært utsatt for utroskap over lang tid:(. Vi har barn sammen, 2 stk.

Fant ut dette via meldinger for 4 mnd siden..jeg flyttet ut.

Hva skal man gjøre for å komme videre? Står helt fast i en forferdelig hengemyr nå. Setter pris på råd...

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

[Windoge]

Spørs hva du vil komme videre med. Du har allerede flyttet ut, så det høres i grunn som et ganske logisk skritt frem. 

[Gjest Slettet-fsaSP0zV]

Dersom jeg oppfatter ditt innlegg riktig, har du flyttet ut, og ønsker å avslutte forholdet og gjennomføre et skifte. Hvordan dette løses kommer an på om dere er gift eller ikke, om dere ev. har avtale om særeie, eller samboeravtale hvis dere ikke er gift, og mye annet. Hvordan verdier og gjeld skal fordeles må avklares, og hvordan barna skal "fordeles" er også et viktig punkt. Snakker dere sammen på en konstruktiv måte? Anbefaler uansett at du kontakter advokat som er god på familierett, og ber om bistand derfra. Viktig å legge personlige ting litt til siden i denne situasjonen, og tenke på barnas beste.

[Kikert]

Du trenger ikke gi opp vennene og familien hennes selv om det er slutt. Mange som har et godt forhold til eks-familie. Alternativet blir å flytte tilbake eller nærmere din egen familie, noe som også er bra for ungene. Hobby, altså en forening/ klubb, er ofte anbefalt, mye lettere å få nye venner på den måten enn å gå på byen eller møte en random person på H&M når du kjøper sokker.

 

Så har en viss person her inne ofte anbefalt å fokusere på de negative sidene med eks'en. Få følelsene over til tilnærmet hat og på den måten være glad for at du slipper henne. Ulempen med det er at ungene kan snappe opp de følelsene og de blir ikke akkurat påvirket positivt av det.

[AnonymDiskusjon]

Dersom jeg oppfatter ditt innlegg riktig, har du flyttet ut, og ønsker å avslutte forholdet og gjennomføre et skifte. Hvordan dette løses kommer an på om dere er gift eller ikke, om dere ev. har avtale om særeie, eller samboeravtale hvis dere ikke er gift, og mye annet. Hvordan verdier og gjeld skal fordeles må avklares, og hvordan barna skal "fordeles" er også et viktig punkt. Snakker dere sammen på en konstruktiv måte? Anbefaler uansett at du kontakter advokat som er god på familierett, og ber om bistand derfra. Viktig å legge personlige ting litt til siden i denne situasjonen, og tenke på barnas beste.

Alt er delt, bolig oppgjør alt sammen, barna er delt 50/50 så den biten er klar.

Men har kjørt meg fast kjennes det som, kommer liksom ikke videre, bare dritt tanker og vonde ting i hodet..

Antar det er gått for kort tid til at ting skal bli vesentlig bedre, vi var sammen i mange år.

Bare tenkte at mange har sikkert erfaring med dette og kanskje har gode råd for å komme seg videre følelse messig og mentalt...

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

[AnonymDiskusjon]

Kjærlighetssorg er vanlig. Tenk på det sånn.

 

Du må gjennom det, rett og slett.

Anonymous poster hash: 38431...959

[IcedInsanity]

Ta tiden til hjelp. Ingenting annet som hjelper.

[Gjest Slettet-fsaSP0zV]

Du rykker på en måte tilbake til start, men med litt annet utgangspunkt enn forrige gang. Jeg tenker både på barna og den erfaringen du har med deg fra forrige forhold. Jeg er i omtrent samme situasjon selv, etter å ha vært sammen i ca 25 år oppdaget jeg også utroskap som hadde pågått over tid, og valgte å avslutte forholdet og flytte ut. Man må innse at situasjonen er endret, og forsøke å legge gammel historie bak seg. Samtidig må man etterhvert forsøke å finne en vei videre som kan føre til en meningsfylt fremtid, og ikke nødvendigvis rushe inn i et nytt forhold. Av hensyn til barna er det viktig at man forsøker å beholde en begrenset, men nødvendig, kontakt med den andre part, så langt dette er mulig. Barna skal aldri føle at de har noe "skyld" i det som har skjedd mellom foreldrene, og skal heller ikke høre nedsettende ting om den andre foreldren. Så får man ta en dag om gangen, og ta små skritt inn i det som forhåpentligvis blir en bedre fremtid. Hva nå det måtte være.

[Fylliksen]

Å ta tiden til hjelp syns jeg er et dårlig råd. Det får det til å høres ut som om du bare venter lenge nok blir det bedre. Det er muligens sant men om du gjør noe aktivt selv vil det gå mye fortere. Men vet om flere som har blitt gamle og gått glipp av sine beste år og til og med gått i grava og fortsatt vært bitre og forbanna på tidligere partner, og det er antagelig ingen det har vært mer ødeleggende for enn de selv, dernest barna.  

Kom deg ut og møt nye mennesker/gjenoppta kontakten med gamle venner som du har sett lite til de siste årene og hold deg opptatt med andre ting enn å sitte hjemme og deppe. Det er alltid det som har hjulpet meg ved tidligere brudd.

Nå blir det selvfølgelig andre hensyn å ta når dere har barn sammen, og dere vil for alltid være nødt til å forholde dere til hverandre pga barna. Det beste da er om ingen av dere er sure eller bitre på den andre parten, for det er sånt som barna lett vil plukke opp antar jeg, og vil være veldig negativt for alle parter, ikke minst barna. Av egen erfaring vet jeg at det er 1000 ganger kjipere med samlivsbrudd når foreldrene har et dårlig forhold enn når de klarer å komme overens. Dere vil kanskje ha forskjellige forventninger til hvordan helligdager, bursdager, konfirmasjoner, skoleavslutninger etc skal gjennomføres også, og kan være greit å bli enige om.

 

[AnonymDiskusjon]

Du rykker på en måte tilbake til start, men med litt annet utgangspunkt enn forrige gang. Jeg tenker både på barna og den erfaringen du har med deg fra forrige forhold. Jeg er i omtrent samme situasjon selv, etter å ha vært sammen i ca 25 år oppdaget jeg også utroskap som hadde pågått over tid, og valgte å avslutte forholdet og flytte ut. Man må innse at situasjonen er endret, og forsøke å legge gammel historie bak seg. Samtidig må man etterhvert forsøke å finne en vei videre som kan føre til en meningsfylt fremtid, og ikke nødvendigvis rushe inn i et nytt forhold. Av hensyn til barna er det viktig at man forsøker å beholde en begrenset, men nødvendig, kontakt med den andre part, så langt dette er mulig. Barna skal aldri føle at de har noe "skyld" i det som har skjedd mellom foreldrene, og skal heller ikke høre nedsettende ting om den andre foreldren. Så får man ta en dag om gangen, og ta små skritt inn i det som forhåpentligvis blir en bedre fremtid. Hva nå det måtte være.

25 år! og så oppdage utroskap, føler så med deg. Hvordan klarte du å komme over det?Vi var sammen i 8 år.

 

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

[AnonymDiskusjon]

Å ta tiden til hjelp syns jeg er et dårlig råd. Det får det til å høres ut som om du bare venter lenge nok blir det bedre. Det er muligens sant men om du gjør noe aktivt selv vil det gå mye fortere. Men vet om flere som har blitt gamle og gått glipp av sine beste år og til og med gått i grava og fortsatt vært bitre og forbanna på tidligere partner, og det er antagelig ingen det har vært mer ødeleggende for enn de selv, dernest barna.

Kom deg ut og møt nye mennesker/gjenoppta kontakten med gamle venner som du har sett lite til de siste årene og hold deg opptatt med andre ting enn å sitte hjemme og deppe. Det er alltid det som har hjulpet meg ved tidligere brudd.

Nå blir det selvfølgelig andre hensyn å ta når dere har barn sammen, og dere vil for alltid være nødt til å forholde dere til hverandre pga barna. Det beste da er om ingen av dere er sure eller bitre på den andre parten, for det er sånt som barna lett vil plukke opp antar jeg, og vil være veldig negativt for alle parter, ikke minst barna. Av egen erfaring vet jeg at det er 1000 ganger kjipere med samlivsbrudd når foreldrene har et dårlig forhold enn når de klarer å komme overens. Dere vil kanskje ha forskjellige forventninger til hvordan helligdager, bursdager, konfirmasjoner, skoleavslutninger etc skal gjennomføres også, og kan være greit å bli enige om.

Jeg føler at jeg ikke har tid til å vente på at det skal bli bedre. Prøver mange innfallsvinkler nå, trener mye, både studio, sykkel og løping og også harde gåturer. Omgås med de få jeg har rundt meg her jeg bor når det passer seg. Går også i terapi for å håndtere tankene på en annen måte, ikke begrave seg helt. Forsøker også meditasjon/ yoga for å finne meg selv litt igjen og for å bli kjent med andre mennesker. Skal også begynne i samtale gruppe i sep, "sorgen som ingen sender blomster til"

Så føler hvertfall at jeg ikke sitter stille og bare sørger over alt..

Men om det jeg gjør er nok vet jeg ikke?

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

[Andysowhatgg]

Hei,

Vært utsatt for utroskap over lang tid:(. Vi har barn sammen, 2 stk.

Fant ut dette via meldinger for 4 mnd siden..jeg flyttet ut.

Hva skal man gjøre for å komme videre? Står helt fast i en forferdelig hengemyr nå. Setter pris på råd...

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

 

du må nok sette deg ned å tenke litt for å lete litt etter løsninger. Et godt tips kan jo å være å stille spørsmål på forum, og få litt forskjellige syn på saken. Spør familie og bekjente, slik at du finner en rettning du kan velge som du er fornøyd med. Hva som er det riktige å gjøre er det bare du som vet. Du må nesten føle deg frem i all forvirringen!

 

Personlig: hadde jeg funnet ut av utroskap over lang tid, hadde jeg nok blitt såret først. Men spørsmålet jeg tror jeg hadde stilt til meg selv i etter tid hadde nok vær noe i disse banene: verdsetter jeg forholdet vårt? og om sexen jeg gir til min partner er faktisk så grov elendig, at partneren min må ty til utroskap? Hvorfor har personen ikke vært ærlig med meg om disse temaene? Er det grunner for at vi ikke skulle stole på hverandre om slike ting? Er jeg kanskje ikke åpen nok med partneren min for at han skal betro meg med sine sex lyster? (dette kan kanskje ha gro bunn i kanskje at jeg har sagt ofte nei til sex, eller kanskje ikke ville prøve ut forskjellige sex greier, trekanter eller andre sex "fetisjer" partneren min eventuelt hadde hatt. Jeg ødelegger sex stemninger osv. "Ting var ikke slik de var i starten av forholdet?") 

 

Også hadde jeg kanskje konkludert med om forholdet hadde vært verdt å ta vare på. (slik at dette er et direkte "JA" eller "NEI" spørsmål. og ikke noe du er usikker på.) [Husk også at det er en ganske unik situasjon du er i, det er greit at det skal ta tid. Det er ok, det er ikke en lett situasjon å finne ut av.]

 

Hadde jeg ønsket å ta vare på forholdet, hadde jeg prøvd å kanskje prøve en forhold terapi opplegg, eller så hadde jeg kanskje prøvd å se på løsninger i den rettningen.

 

Hadde jeg ønsket å ikke ta vare på forholdet, hadde jeg nok prøvd å ta det rolig, prøvd å sjekke ut singel livet littegranne, tenke på ting som jeg ønsker å gjøre som jeg ikke har fått gjort mens jeg var i et forhold med tidligere partner.

 

Uansett om jeg hadde funnet ut om forholdet er verdt å ta vare på eller ikke, så hadde jeg nok aldri startet å behandlet mannen til barna som en dritt. Jeg hadde nok følet på en veldig stor trang og gjøre det beste for barna, og finne gode løsninger og strukket meg langt for å holde meg på god talefot med Ex gubben, for å ikke gjøre det vanskeligere for barna enn det må være.

Endret 31. juli 2016 av Andysowhatgg

[AnonymDiskusjon]

Vel sex hadde vi, bare ikke ofte nok tror jeg...synes egentlig sex vi hadde var bra. Men det som nok skjedde var at vi bare ble som et praktisk par, gjorde ikke noe sammen, spist opp av hverdagen, spist opp av jobb, små barn osv..

Sånn egentlig har vi ikke hatt det bra på lenge, men uansett kom alt som har skjedd som en bombe, selv om magefølelsen har sagt meg at noe er feil, bare ikke hva.

Men uansett synes jeg nok at det var en dårlig måte å avslutte 8 år på. Denne jenta har jeg stolt så helt utrolig mye på, aldri vært i mine tanker at hun kunne gjøre dette.Tross alt var vi familie med to små barn.

Hun ønsket å gjøre et forsøk og fikse dette, så helt ille kan jeg jo ikke ha vært. men jeg klarer det ikke. Har vært for mye så jeg vil gå videre med mitt liv nå, hva som skjer i fremtiden vet man ikke men nå er dette over. Veldig vondt er det for jeg er jo fremdeles glad i jenta og jeg er ingen dust på noen måte nå.

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

[AnonymDiskusjon]

Og det er kanskje enda vondere fordi du er mann og det er dama som var utro? Å bruke tiden er viktig, men det viktigste er å snakke med noen. Og faktisk se innover. Ja, hun var utro, men dere danset tango begge to... Prøver overhode ikke å verken forsvare eller å normalisere utroskap, men det er desverre forståelig... Mest vanlig at mannen er utro mot dama, men likestillingen tar oss mer og mer igjen her også gitt... Man prøver å holde ut pga barn og fasade, men klarer det ikke... Energien som ble dannet under forelskelsen er forlengst forsvunnet og hverdagen er så langt i fra det livet man så for seg så det går ann... Så innleder mann et forhold som gir livsgnist tilbake, men lurer bare seg selv. Og partneren. Ingen trives med å bli tatt forgitt... Kanskje dere til og med bør snakke med noen sammen? Hun er ikke et monster. Hun har behov og reaksjonsmønster som alle andre mennesker. Skal man finne seg i alt? Langt derifra, men å akseptere og respektere henne som et menneske på tross av hennes handlinger er like viktig som det er vanskelig. Hun er tross alt mor til dine barn... Og barna SKAL dere begge ha i fokus nå.

 

Anonymous poster hash: 5a935...15d

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar, helt riktig det du skriver hun er ikke et monster på noe måte. Vi gjør alle feil i livet og jeg skjønner jo på en måte at vi beggeber skyld i at alt er revet bort og hele fundamentet for de to små barna våre er borte! Ja, vi burde kanskje satt oss ned og snakket sammen men synes det er vanskelig, klarer ikke se henne i øyne nå. Ikke for at jeg hater henne på noen måte, men det gjør veldig vondt å se henne nå. Ja, klart men føler seg trykt ned veldig langt ned når den ene parten finner en annen som de føler å få det som manglet hos oss. Det er vondt for meg som mann, men vil tro det gjør like vondt for en kvinne å oppleve dette? Jeg kjenner stor skam og mislykkethet over å ikke ha klart eller fått til det som er så vanlig i dette samfunnet, har liksom lykkelige familier på alle kanter rundt meg. Men hva lanken gjøre, ingenting! Det er svært traumatisk å oppleve dette, du går fra alt som tilsynelatende er i orden til at alt er borte, i mitt tilfelle familie, hus, mange felles venner osv...

Barna er veldig viktig i dette, vil aldri gjøre noe som kan endre forholdet hennes til barna eller barnas syn på henne. Hun er en fantastisk fin mor for de på alle måter. Selv om jeg ikke helt skjønner at man kan klare å gjøre som hun gjorde mens familien hennes var hjemme..

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

[AnonymDiskusjon]

Og det er her tiden kommer inn. Jeg har ikke akkurat vært i din situasjon, men opplevde et tøft brudd for snart 3 år siden. Langt ekteskap med unger. I begynnelsen må man rett og slett bare fordøye. Du er midt oppi en sorgprosess og det tar den tiden det tar før du kommer deg videre. Men det er veldig viktig å snakke med noen. Man føler seg lett til bry blant venner, men jeg var så heldig at jeg hadde spesielt en kompis som tålte meg over lang tid. Det er heller ingen skam å søke profesjonell hjelp. Det kommer en dag der du ser krise som mulighet. Ikke nå, men en dag. I mellomtiden prøv å bli kjent med deg selv igjen. Mennesker blir formet av partneren. Vi slutter med ting vi likte å holde på med. Og voksenlivet gjør at man mister kontakt med mange fra tidligere. Jeg elsker barna mine, men nå 3 år etter at jeg ble skilt nyter jeg den ungefrie uken. En hel uke bare for meg selv! Det er faktisk deilig ?

 

Men det viktigste av alt ift en god psyke er å opprettholde en normal døgnrytme, spise ordentlig og holde seg i form. Det er ikke faktisk ikke tull.

 

Anonymous poster hash: 5a935...15d

[Gjest Slettet-fsaSP0zV]

Virker som om du ha ganske tunge/negative tanker om deg selv i denne situasjonen, og anbefaler at du søker profesjonell hjelp til å komme deg videre.

 

Fra min egen situasjon ser jeg at det helt sikkert er ting jeg kunne gjort annerledes opp igjennom årene, men som vanlig er det liten nytteverdi i etterpåklokskap. Videre mener jeg at utroskap, og hvordan dette oppfattes av den andre parten når det oppdages, er like vondt uansett som det er hun eller han som står for dette. Hvor vondt det føles er avhengig av holdninger, for enkelte er dette helt uakseptabelt, for andre kan det være bortimot helt greit. I vårt forhold har vi begge (spesielt henne, når jeg tenker etter) vært veldig klare på at utroskap er uakseptabelt. Jeg har nok vært tillitsfull inntil det naive, og det er årsaken til at det tok en stund før jeg oppdaget at noe var på gang, og etterhvert at utroskap hadde pågått over lang tid. Jeg er mer skuffet over at hun ikke var ærlig på at hun ville avslutte med meg fra starten slik at vi kunne avsluttet forholdet på en ryddig måte, enn det faktum at hun faktisk var utro. Det var jeg som valgte å initiere avslutningen av forholdet, etter å ha fått bekreftet hvordan situasjonen var.

 

Sett utenfra er vi, hver enkelt av oss, omtrent de samme personene som før. Vi er begge fornuftige og voksne personer, og det er ikke noe hat eller nag oss imellom. Det tok riktignok en stund før vi kom dit vi er nå, men vi stoler begge fullt på at avtaler vi inngår oppfylles fra begge sider både når det gjelder barn, økonomi og annet, og kontakten mellom oss er nøytral og fungerer ganske godt. Uansett vil jeg aldri stole på henne nok til å gjenoppta forholdet, den delen av vårt liv er definitivt avsluttet.

 

Vi kjenner flere par som har gått fra hverandre på en dramatisk og opprivende måte, og har selv jobbet mye for å komme dit vi er nå, ved at vi begge ønsker å beholde så mye som mulig av det gode vi har / har hatt. Vi har fortsatt kontakt med våre respektive svigerfamilier i de situasjonene det passer. Vi inviteres fortsatt sammen til felles venner vi har hatt opp gjennom årene, og har vært på reiser sammen med andre venner. 

Endret 2. august 2016 av Slettet-fsaSP0zV

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar fra dere. Jeg vet at dette kommer til å ta tid, lang tid. Har selv skjønt at jeg står litt fast og har søkt hjelp gjennom privat terapi som jeg skal holde på med gjennom høsten for å få orden på tankene, har tro på at det vil hjelpe mye..

Hjelper nok også mye at jeg har fått leilighet nå som jeg flytter inn i om ikke alt for lenge. Ut fra der jeg leier nå.

Har mye stress i kroppen nå som jeg må få kontroll på og da med terapi, meditasjon, yoga osv.. Forsøker litt av hvert nå for å finne min vei ut av dette. Trening, sunn mat osv.

 

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7

[AnonymDiskusjon]

Fantastisk å høre! Med denne innstillingen kan det ikke gå annet enn bra ? ønsker deg lykke til... Selv om flaks ikke har noe med saken å gjøre... Du har kommet langt på fire måneder. Mange får knekk i ryggraden av det du har opplevd og ødelegger både seg selv og barna sine. Husk det på regnværsdager. Du er sterk og kommer til å få det bra med deg selv!

 

Anonymous poster hash: 5a935...15d

[AnonymDiskusjon]

Takk, det varmet å sender skrive det. Er tøffe dager innimellom, veldig tøffe, så er det noen som er pittelitt bedre. Er sånn det skal være nå tenker jeg..

 

 

Anonymous poster hash: 573b4...3b7