Aksept for at mediet ikke egner seg for historiefortelling?

[radiohodet]

Trådstarter virker å argumentere for at historiefortellingen i hans egne skolestiler er bedre enn de i en bok, og det er helt greit det, men de fleste synes nok historiefortellingen i bøker er bedre.

 

Jeg stusser også på at TV-serier med et utpreget actionfokus dras fram som storartet historiefortelling, spesielt siden denne type film i USA er veldig svak på historiefortelling. Spill står absolutt ikke tilbake for noen av disse TV-seriene, men man må selvsagt utenfor den typiske AAA-rekka, og man må også mer over på drama og kunst enn enkel action. Selvsagt kan ikke spillene måle seg med det ypperste i film på dette feltet, men det virker heller ikke som trådstarter er interessert i å sammenligne med disse filmene. Det må veldig høye produksjonskostnader til for å lage et actionpreget spill med god historiefortelling, og det er vanskelig for indiebransjen å få til. Mulig Alpha Protocol er et spill trådstarter bør spille. Der er det både action og en måte å fortelle historier på som hadde vært umulig å få til på film, og som absolutt må oppleves, selv om det tekniske aspektet er kronglete, for å si det forsiktig.

 

Fordelen til spill kontra andre medier for historiefortellinger er selvsagt at de er interaktive, uansett hvor varierende mengde interaktivitet de faktisk har. Man har også det visuelle aspektet, som kan være veldig unikt ala et storslått maleri som kan kombineres med historiefortelling. Det får man heller ikke i en vanlig film, med mindre det er en tegnefilm, og det er vel nesten bare Miyazaki som lager noe som slår den kombinasjonen.

[CommanderKeen]

Trådstarter virker å argumentere for at historiefortellingen i hans egne skolestiler er bedre enn de i en bok, og det er helt greit det, men de fleste synes nok historiefortellingen i bøker er bedre.

 

Jeg stusser også på at TV-serier med et utpreget actionfokus dras fram som storartet historiefortelling, spesielt siden denne type film i USA er veldig svak på historiefortelling.

 

Her var det mye å ta tak i, men jeg får begynne med de to rareste tingene du har prestert å si. Gjerne begrunn hvorfor jeg mener mine egne skolestiler er bedre enn utgitte bøker. Nå er jeg veldig spent.

 

For det andre, hvilke TV-serier har jeg nevnt med utpreget actionfokus? Den mest actionfylte serien av de jeg nevnte er vel GoT, og det er kun de siste to sesongene det for alvor har beveget seg mer inn i actionkategorien. Mad Men, Mr. Robot og The Wire er serier som er nærmest blottet for action, og kun er basert på karakterutvikling. 

 

Kan forøvrig slenge med at Alpha Protocol er et varmt stykke drit. For et forferdelig spill på alle mulige måter. Viktigst av alt faller det jo fullstendig gjennom på det viktigste et spill egentlig skal levere på, nemlig selve spillbarheten. Historien er jo også heeelt bak mål. Gjør ikke deg selv noen tjenester med å dra det frem som et eksempel på god historiefortelling i spill.

 

Hvis vi først skal nevne et spill som faktisk har ganske god historie mener jeg det er Fallout: New Vegas. Spesielt med utvidelsespakkene er det en ganske dyp og spennende historie som faktisk kan sammenlignes mer med en bok enn en film eller serie. Men igjen, også i dette spillet er jo dessverre selve gameplayet langt bak mål.

Endret 30. juli 2016 av CommanderKeen

[Zork]

 

Har spilt gjennom Plancescape, men skal sies at jeg var veldig ung. 10-12 år eller noe, så det ga meg ikke noen særlig minneverdige historier. Men så er det som sagt veldig få spill som har gitt meg gode opplevelser på grunn av historien. Eneste spill jeg kan huske som er veldig historiedrevne som jeg har satt pris på er Bioshock og Mass Effect (hele trilogien), uten at jeg kan si at noen av de spillene har eksepsjonelt gode historier.

 

 

Jeg mistenker at mye av dette bunner i at man for spill ikke trenger følge historien - mange gidder knapt lese når det dukker opp dialog/stories/cutscenes, men turbo-klikker for å komme seg videre. 

 

Med en bok og film/tv-serie så kan man jo bla forbi deler eller "spole" frem, men det gjør man sjelden med mindre det er noe som i utgangspunktet ikke fenger en. For spill er det nok langt mer vanlig at en ser på storyen som noe irriterende som bryter opp progresjonen der man haster videre for å oppnå neste mål.

 

"Problemet" (som ikke egentlig er et problem) for spill er at det ofte ikke er nødvendig å følge historien for å ha utbytte av spillet - en kan gå gjennom et spill uten å prioritere historien og likevel få en god spillopplevelse gjennom andre mekanismer i spillet. Prisen for dette, som kanskje ikke er like åpenbar der og da, er jo da at man går glipp av mange gode historier i spill.

 

Kort sagt - en må iblant ha mer selvdisiplin og tolmodighet for å få med seg historien i mange spill i forhold til film/tv/bøker - det er ikke like åpenbart alltid at historien er en stor del av opplevelsen og det er både enklere og, for mange, mer naturlig å rett og slett skippe over mye av storyen.

Endret 30. juli 2016 av Zork

[Dore123m]

Greia med spill er det kommer med visse forbehold. Jeg har mange gode historier som er regissert og skrevet av de jeg spilte med i diverse spill som for eksempel Rust, Counter-Strike, Portal 2(CO-OP). Men også spill som The Witcher 3 eller Gone Home hvor du suger til deg som mye som du føler for, du absorberer universet i ditt eget tempo.

 

Kraften som spillmediet har som ikke hverken film/Tv serier og Bøker har er det faktum at du er der det skjer, og det fortsetter ikke om du legger ned stikka. 

 

Jeg kan være enig at det ofte er mellomsekvenser som film/lyd eller bilde som oftest blir brukt for å få historien videre i spill, men jeg ser ingenting galt i det. Og spill er et veldig ungt mediet, bøker og filmer har hatt en god stund på å få satt en viss standard, gi Video Spill noen år så kan det komme i høyden til film/Tv serier og bøker historiemessig. 

Endret 30. juli 2016 av Dore123m

[CommanderKeen]

 

 

Har spilt gjennom Plancescape, men skal sies at jeg var veldig ung. 10-12 år eller noe, så det ga meg ikke noen særlig minneverdige historier. Men så er det som sagt veldig få spill som har gitt meg gode opplevelser på grunn av historien. Eneste spill jeg kan huske som er veldig historiedrevne som jeg har satt pris på er Bioshock og Mass Effect (hele trilogien), uten at jeg kan si at noen av de spillene har eksepsjonelt gode historier.

 

 

Jeg mistenker at mye av dette bunner i at man for spill ikke trenger følge historien - mange gidder knapt lese når det dukker opp dialog/stories/cutscenes, men turbo-klikker for å komme seg videre. 

 

Med en bok og film/tv-serie så kan man jo bla forbi deler eller "spole" frem, men det gjør man sjelden med mindre det er noe som i utgangspunktet ikke fenger en. For spill er det nok langt mer vanlig at en ser på storyen som noe irriterende som bryter opp progresjonen der man haster videre for å oppnå neste mål.

 

"Problemet" (som ikke egentlig er et problem) for spill er at det ofte ikke er nødvendig å følge historien for å ha utbytte av spillet - en kan gå gjennom et spill uten å prioritere historien og likevel få en god spillopplevelse gjennom andre mekanismer i spillet. Prisen for dette, som kanskje ikke er like åpenbar der og da, er jo da at man går glipp av mange gode historier i spill.

 

Kort sagt - en må iblant ha mer selvdisiplin og tolmodighet for å få med seg historien i mange spill i forhold til film/tv/bøker - det er ikke like åpenbart alltid at historien er en stor del av opplevelsen og det er både enklere og, for mange, mer naturlig å rett og slett skippe over mye av storyen.

 

 

Mulig det er mange som hopper forbi historiesekvenser og dialog når det de dukker opp i spill, men der er jeg helt motsatt. Har fullstendig OCD for å få med meg alt som skjer, og følger med på hver eneste lille detalj. Noen spill bruker jeg bare som podcast-spill etter å ha spilt gjennom dem en gang, men det er mer "evigvarende" spill med lite historie i utgangspunkter, som for eksempel Diablo og Destiny.

 

For meg er snarere problemet det motsatte. Et eksempel er The Witcher 3. I det sekundet du ankommer Novigrad mister det spillet alt som heter moment, og får det egentlig aldri tilbake igjen. Novigrad er en øvelse i tålmodghet (spesielt etter det ganske godt gjennomførte Bloody Baron oppdraget som kom før), hvor det interaktive elementet stort sett går ut på å holde inne L2 for å følge spor (noe som du gjør alt for mye i TW3 generelt) og å løpe fra mellomsekvens til mellomsekvens. Det føles spesielt stivt når CD Projekt Red aldri egentlig tør leke med kameravinklene, som stort sett går frem og tilbake mellom ansiktet til Geralt og den han prater med. Skal sies at Blood and Wine-utvidelsen er noe mer dristig på dette punktet, så de lærer jo helt klart underveis.

 

Mulig spillhistorier fortsatt bare venter på sin Citizen Kane. Et spill som introduserer nye måter å tenke på, og tar med seg spill inn i et nytt, enda uutforsket miljø.

[MuffinMatt]

I dette tilfellet tror jeg trådstarter ikke helt ser hvordan forskjellen i historiefortelling i virkeligheten er den store forskjellen mellom de forskjellige medium. En bok forteller en historie på en helt annen måte enn en film, og en tegneserie på en helt annen måte enn en TV-serie. For å sette ting på spissen vil en bok fortelle deg om hvordan et sverd hogges inn i en kriger på marken, en tegneserie vil vise deg stillbildet med diverse onomatopoetikon og snakkebobler, en film vil vise deg hogget, mens i spill så hogger du selv. Alle fire medium forteller den samme historien, med forskjellig teknikk. I tillegg kan det nevnes at forskjellige historier passer de forskjellige medium i ulik grad. En historie som i filmatiseringen av Jurassic park kan ikke limes inn i et spill, da spillene gjerne krever kortere tid mellom intense sekvenser, mens film gjerne kan(og bør) bygge opp til sine store øyeblikk over lengre tid.

 

Spill kan fortelle historier gjennom flere måter, tekst og tale er antagelig lettest, men omgivelser, valgmuligheter, mekanikker og sammenstøt kan alt flettes sammen til en historiefortelling. en historie kan til og med fortelles helt igjennom spillmekanikken. Her kunne jeg sikkert forsøkt å gjenfortelle Extra Credits sin ypperlige forklaring: https://www.youtube.com/watch?v=JQJA5YjvHDU

Men de forteller nok best selv.

 

Det jeg vil frem til er at spill forteller ikke dårlige historier, bare fordi den samme historien ikke fungerer like godt i ett annet medium. Spill, film, TV-serier, bøker og tegneserier har forskjellige måter å fortelle deg en historie. Og det er klart ikke alle historier fungerer like bra på alle format. Til syvende og sist er det hvilket format den enkelte foretrekker som historieformidler, eller hvilke historier for den saks skyld. Personlig foretrekker jeg ingen spesielle format over andre, men om en tegneserie varer over 30 episoder, sliter jeg med og holde interessen oppe.

[Maabren]

Sjølv syns eg spill er ypperlig til å formidle historie da mediet kan nytte element fra film, bøker, tegneserier i tillegg til at man er aktiv sjølv. Problemet er heller at svært mange spillere ikkje tek inn over seg at historieformidling i spill har eit stort spennområde.

[CommanderKeen]

I dette tilfellet tror jeg trådstarter ikke helt ser hvordan forskjellen i historiefortelling i virkeligheten er den store forskjellen mellom de forskjellige medium. En bok forteller en historie på en helt annen måte enn en film, og en tegneserie på en helt annen måte enn en TV-serie. For å sette ting på spissen vil en bok fortelle deg om hvordan et sverd hogges inn i en kriger på marken, en tegneserie vil vise deg stillbildet med diverse onomatopoetikon og snakkebobler, en film vil vise deg hogget, mens i spill så hogger du selv. Alle fire medium forteller den samme historien, med forskjellig teknikk. I tillegg kan det nevnes at forskjellige historier passer de forskjellige medium i ulik grad. En historie som i filmatiseringen av Jurassic park kan ikke limes inn i et spill, da spillene gjerne krever kortere tid mellom intense sekvenser, mens film gjerne kan(og bør) bygge opp til sine store øyeblikk over lengre tid.

 

Spill kan fortelle historier gjennom flere måter, tekst og tale er antagelig lettest, men omgivelser, valgmuligheter, mekanikker og sammenstøt kan alt flettes sammen til en historiefortelling. en historie kan til og med fortelles helt igjennom spillmekanikken. Her kunne jeg sikkert forsøkt å gjenfortelle Extra Credits sin ypperlige forklaring: https://www.youtube.com/watch?v=JQJA5YjvHDU

Men de forteller nok best selv.

 

Det jeg vil frem til er at spill forteller ikke dårlige historier, bare fordi den samme historien ikke fungerer like godt i ett annet medium. Spill, film, TV-serier, bøker og tegneserier har forskjellige måter å fortelle deg en historie. Og det er klart ikke alle historier fungerer like bra på alle format. Til syvende og sist er det hvilket format den enkelte foretrekker som historieformidler, eller hvilke historier for den saks skyld. Personlig foretrekker jeg ingen spesielle format over andre, men om en tegneserie varer over 30 episoder, sliter jeg med og holde interessen oppe.

 

 

Skjønner jo absolutt at de forskjellige mediene vil fortelle historien forskjellig. Hallo, er jo ikke en treskalle heller. Men poenget er at de aller fleste historiedrevne spill i dag ikke er noe mer enn en blek kopi av TV-serie eller en film, og de spillene som prøver å bruke selve spillmediet til å fortelle en historie (som for eksempel Telltale eller Fullbright sine spill) faller det flatt på trynet for min del. Spill har fortsatt en enorm utfordring å komme over i form av iboende dårlig moment som følge av den som spiller i stor grad styrer handlingens tempo.

 

Selv er jeg veldig glad i store RPGer som jeg kan senke hundrevis av timer i, og ofte elsker jeg verdene som blir skapt, men det er sjelden at selve historieformidlingen er noe å rope hurra for. For å bruke The Witcher 3 som eksempel igjen; for meg er det helt latterlig hvor lite konsekvent det spillet er i forhold til Wild Hunt og Ciri. Det blir lagt opp til at man har hastverk, men det er aldri noe problem for Geralt å trippe rundt og løse oppdrag som å finne stekepanner til gamle damer eller delta i kortspill. Dette er selvfølgelig et iboende problem i mange store RPGer, men det er fortsatt skuffende at det ikke er løst til nå.

[MuffinMatt]

Du klager over at de fleste historiedrevne spill er bleke TV kopier uten ett eneste eksempel eller underbyggende påstander. Så selv om du ikke er en treskalle er det vanskelig å se problemet fra din side; da hovedargumentet er "det bare er sånn". Du skriver at spill har ett iboende problem med moment, nettopp fordi spillere kan velge selv. Men fakta ligger jo på bordet isåfall. Du har gjort ett valg, og valget har styrt deg vekk fra plottet. Men det er ditt valg. Du kan velge å få en uoppdelt historie, eller dele opp i stykker som passer deg. Dette gjør jo mediet særdeles godt til historieformidling. Du kan dele opp historien i akkurat passe biter, slik at den passer deg best mulig.

 

Du skriver de fleste historiedrevne spillene. Men du virker til å skyte dette inn som en egen sjanger, slik at episodebaserte "telltale spill" og gå-simulatorer er de eneste typene som virkelig prøver å formidle en historie. Noe jeg forsøkte å argumentere imot ved å trekke inn missile command.

 

På en måte er spill som en bok. Du må gjøre litt av jobben selv. I mange spill er det du som må male en historie, ved handlinger, valg og innlevelse. Det første eksemplet jeg kommer på er min egen erfaring med spillet Might and Magic VI: the Mandate of Heaven. Spillet er utrolig fritt, og det er opp til deg selv å oppdage verdenen. Fra første stund ble dermed historien som spillet fortalte om mine fire helter. Om deres utforskning av huler for å drepe en kjempeedderkop, til løsningen av pyramidenes gåter. Og fortellingen ble fortalt helt ut av min spillestil og mine valg.

 

Du legger deretter opp Witcher 3 som ett dårlig eksempel på historieformidling, ved at du gjør valget i å dele opp plottet med økter hvor du gjør sideoppdrag og spiller kort. Litt som reklamepauser i en film kanskje? Argumentet faller allikevel flatt, da du nå klager over valget du selv har tatt. Du må ikke følge stien i skogen, men det blir feil og klage på stien når du vandrer utenfor den. Muligheten til å gjøre akkurat dette er fordi det finnes forskjellige spillere, med forskjellige ønsker og behov. Det gir spillet lengre levetid, men det er helt valgfritt om du vil oppleve plottet sammenhengende, eller lage din egen historie.