Angre?

[nnys]

Hei. Er det noen her som har slått opp/latt vedkommende gå, for så å angre senere?

 

I så fall, hvorfor avsluttet og hvorfor angrer du? Fikk du han eller henne tilbake, og hvor lang tid tok det før du angret?

Takker for alle svar

Endret 28. juli 2016 av En frøken

[Løgn]

Til en viss grad. Flere ganger. Men sannsynligvis ikke helt i tråd med hva du etterspør.

 

Jeg visste hele tiden at det var et midlertidig forhold. Hun hadde tydelige psykopatiske tendenser, og jeg likte å studere henne. Men hun nådde grensen, og jeg innså at det ville være skadelig for meg, henne eller andre om jeg ikke kutta henne ut.

 

Jeg har ikke møtt eller pratet med henne etter at jeg dumpet henne, noe som nå er flere forhold senere.

 

Vi spilte et slags spill med hverandre. Jeg lot henne ikke få vite nøyaktig hvor lett hun var å gjennomskue, selv om jeg påpekte det enkelte ganger for å tilsynelatende virke dominerende, men egentlig for å få henne til å prøve en noe mer sofistikert fremgangsmåte. Jeg ga henne falske holdepunkter for manipulasjon som hun umiddelbart kastet seg over. Jeg latet som hun hadde taket på meg fordi jeg ville vite hva hennes neste trekk skulle bli, og det var ofte forutsigbart. Men siden hun ikke hadde et reelt tak på meg kunne jeg snu spillet når jeg ville, uten at hun kunne være sikker på hva som skjedde. Jeg angrer ikke på at jeg dumpet henne, men jeg angrer kanskje litt på at jeg lot henne innlede forholdet i utgangspunktet. Jeg savner spillet, men det er imidlertid av en natur som nødvendigvis må være kortsiktig. På en annen side ville vi aldri hatt en slik relasjon om vi kun hadde vært venner. Det jeg angrer mest er kanskje det faktum at slike finurligheter ikke er ment for å vare. Men det er full fyr i begge ender mens det står på.

 

Jeg skulle likt å beholde henne som venn - uten å ha hatt et forhold med henne i forkant. Men slik det utspilte seg er det bedre at vi ikke har kontakt.

 

Det jeg har lært, etter henne og flere som henne, er at det er bedre å innlede vennskap enn forhold med jenter jeg anser som verdifulle og interessante. Jeg vet at jeg selv ikke ønsker et langsiktig forhold uansett hvem hun er, og overhodet ikke med ei slik dame. Jeg vet også at når jeg dumper henne, mister jeg henne også som venn. Slike damer er langt mer verdifulle som venner. Om jeg ikke har sex med dem, blir de tvunget til å gå andre og mer interessante veier. Ei manipulerende dame som ikke like åpenbart kan spille på sex, står ofte på bar bakke.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har aldri angret når det har skjedd tidligere og alltid ønsket singellivet velkommen.

Både når det gjelder dumping / bli dumpa.

 

Unntatt med ei som jeg bor sammen med nå.

 

Jeg / vi gjorde det slutt men det ble bare faenskap og gråting, så holdt vi bare rundt hverandre og kjente at hvert fiber i kroppen ville ha hverandre.

Den snikende følelsen av å skulle bli ensom igjen ble for mye.

Jeg er blitt for gammel.

Anonymous poster hash: 9de98...110

[Andysowhatgg]

Jeg har egentlig aldri gitt opp. Så jeg har egentlig ingenting å angre på, siden jeg har prøvd vær gang.

Ellers, angrer jeg egentlig litt på at jeg ikke har holdt kjeft i enkelte situasjoner. Men jaja, jeg møter vel ei, engang som ikke ønsker at jeg skal holde kjeft. Så da venter jeg på den rette i mellomtiden ^^

[AnonymDiskusjon]

Til en viss grad. Flere ganger. Men sannsynligvis ikke helt i tråd med hva du etterspør.

 

 

Jeg visste hele tiden at det var et midlertidig forhold. Hun hadde tydelige psykopatiske tendenser, og jeg likte å studere henne. Men hun nådde grensen, og jeg innså at det ville være skadelig for meg, henne eller andre om jeg ikke kutta henne ut.

 

Jeg har ikke møtt eller pratet med henne etter at jeg dumpet henne, noe som nå er flere forhold senere.

 

Vi spilte et slags spill med hverandre. Jeg lot henne ikke få vite nøyaktig hvor lett hun var å gjennomskue, selv om jeg påpekte det enkelte ganger for å tilsynelatende virke dominerende, men egentlig for å få henne til å prøve en noe mer sofistikert fremgangsmåte. Jeg ga henne falske holdepunkter for manipulasjon som hun umiddelbart kastet seg over. Jeg latet som hun hadde taket på meg fordi jeg ville vite hva hennes neste trekk skulle bli, og det var ofte forutsigbart. Men siden hun ikke hadde et reelt tak på meg kunne jeg snu spillet når jeg ville, uten at hun kunne være sikker på hva som skjedde. Jeg angrer ikke på at jeg dumpet henne, men jeg angrer kanskje litt på at jeg lot henne innlede forholdet i utgangspunktet. Jeg savner spillet, men det er imidlertid av en natur som nødvendigvis må være kortsiktig. På en annen side ville vi aldri hatt en slik relasjon om vi kun hadde vært venner. Det jeg angrer mest er kanskje det faktum at slike finurligheter ikke er ment for å vare. Men det er full fyr i begge ender mens det står på.

 

Jeg skulle likt å beholde henne som venn - uten å ha hatt et forhold med henne i forkant. Men slik det utspilte seg er det bedre at vi ikke har kontakt.

 

Det jeg har lært, etter henne og flere som henne, er at det er bedre å innlede vennskap enn forhold med jenter jeg anser som verdifulle og interessante. Jeg vet at jeg selv ikke ønsker et langsiktig forhold uansett hvem hun er, og overhodet ikke med ei slik dame. Jeg vet også at når jeg dumper henne, mister jeg henne også som venn. Slike damer er langt mer verdifulle som venner. Om jeg ikke har sex med dem, blir de tvunget til å gå andre og mer interessante veier. Ei manipulerende dame som ikke like åpenbart kan spille på sex, står ofte på bar bakke.

Er dette seriøst? Du viser rimelig mange psykopatiske trekk selv og selv om du aldri i verden kommer til å høre på meg, ber jeg deg søke hjelp! Narsisister, sosiopater og psykopater leker med/bruker medmennesker på den måten der. Har det slått deg at hennes atferd henger sammen med din egen atferd?

 

 

Anonymous poster hash: 0c29b...b79

[Løgn]

Er dette seriøst? Du viser rimelig mange psykopatiske trekk selv og selv om du aldri i verden kommer til å høre på meg, ber jeg deg søke hjelp! Narsisister, sosiopater og psykopater leker med/bruker medmennesker på den måten der. Har det slått deg at hennes atferd henger sammen med din egen atferd?

Hva er mine psykopatiske trekk?

 

Alle leker med mennesker, og alle bruker hverandre i større eller mindre grad. Mener du at dersom man møter en person med psykopatiske trekk skal man heller unngå dem enn å prøve og forstå dem? Vil du i praksis isolere dem?

[Løgn]

Har det slått deg at hennes atferd henger sammen med din egen atferd?

For å svare på spørsmålet:

Ja, naturligvis. Jeg vet nøyaktig hvorfor hun valgte meg og hvorfor hun innledet et forhold. Hun så at jeg viste empati for henne. Det er sånn hun plukker ut offer. Dersom hun finner noen som viser empati, så kan hun spille på skyldfølelse. Og det var dette hun hele tiden gjorde. Jeg vet at hun har gjort det samme tidligere med andre menn, og hun har ødelagt dem. Den ene ga henne to barn som han nå aldri ser. Hun var en mester i å spille offer, og å leite opp emosjonelle svakheter i dem hun omgikk seg med.

 

Jeg visste dette i korte trekk da jeg ble kjent med henne, og hun kastet ikke bort noe tid med å beskrive sin egen offerrolle. Hun skyldte på alle rundt seg, selv om det var henne selv som la opp til at andre skulle "svikte" henne slik at hun kunne holde det mot dem senere.

 

Mens hun gravde etter emosjonelle svakheter i meg, måtte jeg dikte opp fiktive historier som hun senere brukte som emosjonell ammunisjon. Hadde jeg fortalt henne sanne emosjonelle historier om meg, som jeg faktisk har reell emosjonell tilknytning til, så ville hun kunne ødelagt meg like mye som hun har ødelagt andre mennesker.

 

Jeg skadet henne heller ikke. Ikke på noen annen måte enn hennes opplevde frustrasjon over å ikke kunne kontrollere meg. Så hvorfor ville jeg i det hele tatt involvere meg? Fordi jeg ville lære. Og jeg lærte utrolig mye. Jeg vil anbefale alle om å gjøre det samme. Bare vær klar over hva dere begir dere ut på.

Endret 1. august 2016 av Løgn

[AnonymDiskusjon]

Å få et annet menneske til å involvere seg følelsesmessig i seg selv, med klare baktanker vil jeg definitivt klassifisere som å skade de, ja. Jeg er ingen psykolog, men jeg mener de som leker med følelser til andre, med overlegg, har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Ingen velger å gå inn i en offerrolle. Det er en forsvarsmekanisme. Og det de trenger er hjelp, ikke å delta ufrivillig i et personlig eksperiment for en som trenger svake mennesker for å lære...

 

Beklager. Ikke meningen å kapre tråden din, TS.

 

Anonymous poster hash: 0c29b...b79

[Rudde]

Ja, det tok et års tid. Fant ut at hun var bedre enn gjennomsnitt i senga.

[nnys]

Ja, det tok et års tid. Fant ut at hun var bedre enn gjennomsnitt i senga.

Skjønner! Hva var grunnen til at du dumpet henne da - og var dere kjærester eller holdt dere bare på?

[Sportylady]

Hei. Er det noen her som har slått opp/latt vedkommende gå, for så å angre senere?

 

I så fall, hvorfor avsluttet og hvorfor angrer du? Fikk du han eller henne tilbake, og hvor lang tid tok det før du angret?

Takker for alle svar

 

Jeg har angret på mye som jeg har gjort i livet mitt. Da jeg var 18 år traff jeg en mann som jeg datet 2 ganger. Vi verken kysset eller hadde sex. Vi bare møttes. Jeg slo opp med han. Husker at jeg var litt barnslig den gangen og jeg sa vel mye dumt i det jeg slo opp. Eller jeg dumpet han i datefasen fordi jeg var vel litt umoden av meg den gangen.Sa at jeg aldri ville ha med han å gjøre igjen. Derimot: Jeg glemte han aldri og kommer aldri til å glemme han. 20 år etterpå så kom vi i prat. Han er i forhold. Men vi pratet om dette. Både han og meg hadde aldri glemt hveandre. Og du verden: jeg angret, men sånn er livet. Plutselig var det jo for sent  .

 

Jeg kunne ønske at de som har slått opp med meg angrer på det. Innerst i sjelen så sier noe til meg at de gjør.  Men hehe, det er vel ikke sant . Se realiteten : its not true!.  Inni meg så sier det : "de måtte slå opp fordi. sånn og sånn og sånn og sånn, uten at de ville det... Dumme tanker haha. Men det er et ordtak som heter: "Erfaring gjør deg ikke klokere, men bare enda mer forvirret" . Dere har gjerne sett filmen med Jennifer Aniston, der man ikke kan forstå at man er dumpet. Og finner på all slags andre årsaker til at han måtte slå opp fordi sånn og sånn og sånn.. uten at han ville det. 

 

Dersom du angrer så si det til henne. Lykke til!

Endret 1. august 2016 av Sportylady

[AnonymDiskusjon]

Jepp. Jeg innså det i dag... Jeg angrer. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. 

Anonymous poster hash: 8bd3b...cfa

[AnonymDiskusjon]

 

Jepp. Jeg innså det i dag... Jeg angrer. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. 

 

Anonymous poster hash: 8bd3b...cfa

 

 

Er det ikke bare å si fra om det?

 

Anonymous poster hash: d9afb...1c5

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, for å være ærlig. Det er en stund siden det ble slutt, og jeg trodde faktisk jeg var over eksen nå. Jeg hadde ihvertfall overbevist meg selv. Jeg har et nytt liv, og er egentlig veldig fornøyd med hvordan ting står til. Men så var hun der igjen... Følelsene kom frem igjen. Jeg klarer sikkert å gjemme de vekk en gang til. 

Anonymous poster hash: 8bd3b...cfa

[Rudde]

 

Ja, det tok et års tid. Fant ut at hun var bedre enn gjennomsnitt i senga.

Skjønner! Hva var grunnen til at du dumpet henne da - og var dere kjærester eller holdt dere bare på?

 

Vi var fuckfriends i en lang stund og var veldig på at det var alt fra start til slutt. Jeg begynte å utvikle følelser for henne og trakk meg mer og mer unna for å holde de i sjakk, hun begynte å få følelser for meg (har hun sagt i ettertid) og ble mer og mer kontaktsyk, ble sur og lei seg når jeg måtte jobbe noe jeg gjorde mye i denne perioden da det var ferieavvikling. Jeg klikka og skjelte hu ut når hun ble veldig sinna for at jeg "avviste" henne for jobb som om det var noe jeg kunne noe for, jeg hadde vært veldig avvisende i en god periode hvor vi hadde mye mindre sex enn tidligere men det med jobb var en reel ting, så jeg ble sur over at hun ble sint over noe jeg åpenbart ikke kan noe for. Hun ble veldig paff og satt ut og vi snakket ikke sammen på ett år og jeg tok ikke kontakt for å cool down, la følelser dø, hun tok ikke kontakt fordi hun trodde jeg var pissed as fuck på henne. Når jeg tok opp kontakten igjen og vi hadde sex en stund fremover men hun ville avslutte det da hun mente det distraherte henne fra datinglivet.

 

Og nei, jeg var ikke aktuell på det tidspunktet eller en dag idag.

[AnonymDiskusjon]

Beste du kan gjøre er å sette deg ned å tenke over hvorfor du angrer. Hvorfor gjorde du det slutt i utgangspunktet? De samme "negative" følelsene ved vedkommende vil definitivt dukke opp igjen... Fant du sjelevennen din i ung alder og slo opp fordi du ville se verden, er det noe annet...

 

Anonymous poster hash: 0c29b...b79

[AnonymDiskusjon]

Du har nok rett. De negative følelsene som gjorde at jeg gjorde det slutt i utgangspunktet, vil nok dukke opp igjen om. Noe av problemet er at jeg ikke utvikler sterke følelser for nye jenter jeg dater. Og jeg begynner å lure på hva dom gjorde eksen så spesiell. Hvorfor jeg utviklet følelser for akkurat henne.

 

Anonymous poster hash: 8bd3b...cfa

[AnonymDiskusjon]

Kanskje du rett og slett ikke har truffet noen som har vært god nok for deg siden? Det betyr ikke at hun du nå "savner" er det heller... Bare at hun var nærmere enn de fleste. Dessuten er vi mennesker desverre utstyrt med et gen som gjør at vi aldri blir helt fornøyd. Vi vil alltid ha det vi ikke har... Og jo vanskeligere det er å få det, jo mer vil vi ha det.

 

Anonymous poster hash: 0c29b...b79

[AnonymDiskusjon]

Du har nok rett. De negative følelsene som gjorde at jeg gjorde det slutt i utgangspunktet, vil nok dukke opp igjen om. Noe av problemet er at jeg ikke utvikler sterke følelser for nye jenter jeg dater. Og jeg begynner å lure på hva dom gjorde eksen så spesiell. Hvorfor jeg utviklet følelser for akkurat henne.

 

Anonymous poster hash: 8bd3b...cfa

 

I mange tilfeller ville jeg rådet deg til å prøve igjen, men ikke helt i dette tilfellet. Du virker veldig usikker på hvorfor du savner henne, du hadde gode grunner til brudd virker det til, i tillegg er det normalt å savne noen eller like noen som ikke er rett. 

 

Disse tre punktene som jeg forholder meg til her, gjør at jeg ikke råder deg om å gå tilbake. To punkter som spiller imot det, er at du har kommet deg videre og har det fint, men savner henne fortsatt. De to tingene er som regel et godt utgangspunkt i de situasjonene det er bra å gå tilbake. Ingen bør nemlig gå tilbake på grunn av kjærlighetssorg, for det er noe man har uansett om man passer sammen eller ikke og er ikke et tegn på om man bør være sammen eller ikke. Det er et sikrere tegn at man faktisk savner personen og vil tilbake ETTER at kjærlighetssorgen er borte.

 

Men de to punktene som taler for at du skal gå tilbake, er ikke sikre nok pga de tre punktene som taler imot. 

 

Beklager innviklet svar, men håper det ga noen mening.

 

Anonymous poster hash: 876f4...f67

[AnonymDiskusjon]

Kanskje du rett og slett ikke har truffet noen som har vært god nok for deg siden? Det betyr ikke at hun du nå "savner" er det heller... Bare at hun var nærmere enn de fleste. Dessuten er vi mennesker desverre utstyrt med et gen som gjør at vi aldri blir helt fornøyd. Vi vil alltid ha det vi ikke har... Og jo vanskeligere det er å få det, jo mer vil vi ha det.

 

Anonymous poster hash: 0c29b...b79

 

Her er jeg uenig. Dersom man har gitt et forsøk og etterhvert forstår at det ikke går, så handler det om dårlig viljestyrke hvis man ikke klarer å bryte av. Klarer man å bryte av, mister man etterhvert også interessen for personen.

 

Anonymous poster hash: d9afb...1c5