Spiseforstyrrelse // hvordan er det for de pårørende?

[kml-]

Lang historie kort, jeg har tidligere slitt veldig med spisefortyrrelser. Har ikke hatt ett tilbakefall på 1 år, men i den siste tiden merker jeg selv at noe er på gang. Og jeg klarer ikke å stoppe det. De fleste rundt meg ser det, men spesielt trist er det å få høre at ens kjæreste har pratet med andre kollegaer om det. Vårt forhold er helt ferskt, og jeg er redd for å ødelegge alt pga mine problemer. Jeg er aldri sur, grinete etc grunnet sykdommen. Jeg lar det aldri gå utover andre. Han er vel helt sikkert bare bekymret for meg.. Men hva tenker gutter om jenter som sliter med sånt? Vil de snu ryggen? Tenker de at de har tatt et "feil" valg ved  bli sammen med meg? Jeg sliter nok som det er for øyeblikket, og ting ville bare blitt verre om folk som står meg veldig nært ville snudd ryggen til meg. Har det så mye å si når han lager mat at jeg ikke spiser med han? Er det virkelig så viktig? 

 

[BuffyAnneSummers]

Det er helt forjævlig. Skjønner godt de som går vekk fra det hvis de kan, jeg hadde ikke den luksusen da det var ett familiemedlem. Har også hatt spiseforstyrrelser og vet hvor ødeleggende det er, men en slik sykdom ødelegger ikke bare deg selv men alt rundt deg og det VIL påvirke de du bryr deg mest om uansett hvor mye du sier at du ikke er sur eller grinete. Du trenger ikke å være direkte stygg med noen for å såre dem når du har en spiseforstyrrelse, for den overtar alt i ditt liv og gjør alt surt.

[G27]

Jeg har null erfaring fra dette. Vær helt åpen. Fortell han at du har spiseforstyrrelser og forklar hva det går ut på. Hjelp han å forstå, og kom gjerne med forslag til hvordan han skal forholde seg til problemet ditt.

[kml-]

Jeg har null erfaring fra dette. Vær helt åpen. Fortell han at du har spiseforstyrrelser og forklar hva det går ut på. Hjelp han å forstå, og kom gjerne med forslag til hvordan han skal forholde seg til problemet ditt.

Jeg for forklart han det tidligere. Men tror ikke han forstår så mye angående sykdommen. Han nevner ofte at jeg må spise mer etc. Men det gjør meg bare irritert innvendig. Han nevnte også forøvrig senest igår at jeg hadde gått ned mye i vekt. Tror få forstår at det er som heroin for folk med spiseforstyrrelser. Det driver sykdommen enda mer, for da får man bekreftet at det man holder på med faktisk funker. Dette tørr jeg så klart ikke å si til han... 

[kml-]

Det er helt forjævlig. Skjønner godt de som går vekk fra det hvis de kan, jeg hadde ikke den luksusen da det var ett familiemedlem. Har også hatt spiseforstyrrelser og vet hvor ødeleggende det er, men en slik sykdom ødelegger ikke bare deg selv men alt rundt deg og det VIL påvirke de du bryr deg mest om uansett hvor mye du sier at du ikke er sur eller grinete. Du trenger ikke å være direkte stygg med noen for å såre dem når du har en spiseforstyrrelse, for den overtar alt i ditt liv og gjør alt surt.

Det har påvirket de rundt meg før i den grad at de har vært veldig bekymret. Men jeg har ikke mistet noen pga sykdommen enda.. Bare "dyttet" tidligere venner ut av veien, som jeg synes var irriterende å være med når jeg var på mitt sykeste. Må være helt jævelig å være pårørende. Vet jo selv hvor sta man blir...

[AnonymDiskusjon]

Jeg har ikke erfaring med spiseforstyrrelser, men jeg har erfaring med å være den friske part i et forhold hvor den ene er veldig syk.

 

Det er en enorm belastning på forholdet. Det er ikke til å stikke under stol. Hvorvidt han vil snu ryggen til deg eller ikke er det ingen her som kan svare på, men de aller færreste mennesker gjør det med folk de er glad i. I de tilfeller hvor ellers sunne forhold ryker på grunn av sykdom skjer det gjerne når den friske part har blitt drevet helt til bristepunktet, og det er aldri lett.

 

Du sier du ser at et tilbakefall er i gang - gjør du det du må for å forhindre det? Søker du hjelp? Det å ville være hjelpende og støttende for noen som ikke vil ha hjelp og støtte er utmattende, så din fremtid sammen med kjæresten henger direkte sammen med din vilje til å aktivt søke hjelp og gjøre det som trengs for å bli frisk igjen.

Anonymous poster hash: 46bdf...bf6

[Andysowhatgg]

Har vært sammen med en med spiseforstyrrelser. 

I starten var det veldig rart for meg å forholde meg til, siden jeg skjønte ikke opp eller ned på alvorligheten i temaet. Samtidig var hun veldig hysterisk og overdrivende om temaet, så jeg kunne ikke akuratt ha en samtale med henne som fikk meg til å forstå hva det hele dreiet seg om. (tror det handlet veldig mye om at hun aldri hadde studert, eller lest om sine egne problemer. Hun bare tok alt på tro, og følelser istedenfor å få profosjonell hjelp gjennom å spørre lege eller lese artikler evt andre ting om tematikken. Så hun hadde et veldig usunt forhold til sin egen spiseforstyrrelse.)  Det var liksom verdens ende da hun spiste et salat blad for lite. Liksom jeg skjønner at du har spiseforstyrrelser når du blir hysterisk over at du spiser et salatblad for lite altså. Samtidig som hun skulle grave og finne ut hva jeg sa til andre om hennes spiseforstyrrelse. Det var liksom ikke greit for meg å være usikker på ting som var veldig nytt som omhandlet henne. Jeg skulle tydeligvis holde kjeft og tenke meg til riktige tankeganger, istedenfor å få hjelp av andre for å få et sunt forhold til hennes spiseforstyrrelser. Men skal jeg få et sunt forhold til andres mennesker problemer, må enten personen selv klare å forklare meg på en god måte hva det handler om, kanskje til og med vise til artikler på nett feks. osv. Vise at du som person selv har kontroll på hva du har problemer med. Eller la dem få prøve å lese og stille spørsmål, la de være åpne om ditt problem osv. ellers går det ikke rundt, det blir for dumt å leve i usikkerhet og uviten.

Vist ikke blir du fort en kraftig balast til andre rundt deg, om du tar ikke ansvar ovenfor degselv. Det er slitsomt.

alt i alt, så slo jeg opp med henne. Hun ble rett og slett slitsom, fordi hun hjalp meg ikke å bli kjent med henne og hennes problemer. Hun gjorde vel heller det motsatte. Jeg måtte liksom lese meg opp på ting, og lese hvordan ting fungerte, dra opp diskusjoner for å forstå det bedre. Bare for å så høre at det jeg leste på ikke stemte i hennes tilfeller, og når jeg spurte henne spørsmål, så var det nesten som om hun ikke hadde spiseforstyrrelser engang. Viser seg i ettertid, at hun skulle hørt på meg og ikke sin egen guts følelse. Så ikke vet jeg.... Jeg gidder ihvertfall ikke den derre hysteriske greia.

Endret 1. august 2016 av Andysowhatgg

[BuffyAnneSummers]

Det som er trist er at hun er sikkert en flott jente (må jo være en grunn til at du ble tiltrukket til henne i første omgang) men spiseforstyrrelser ødelegger alt det kommer borti. Fikk hun hjelp til slutt?