Kommer jeg aldri til å få et stabilt menneske i livet mitt?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har samme problemstilling, men gjennom tråden ser jeg at samme problemstilling og utgangspunkt ikke betyr samme resultat og effekt.

 

Jeg vil ikke ha kjæreste. Har pushet bort alle som vil det. De har vært gode og stabile menn med orden på livet sitt, og sånne menn blir man glad i. Hvert fall jeg. Og da ønsker jeg det beste for han og ender alltid opp med å tenke at det beste for han er noe annet enn meg. Han tenkt at dte høres destruktivt ut og vurdert det opp og ned, men ender alltid opp med å tenke at jeg ikke har nok å tilby. Han må få noe bedre.

 

Jeg klarer å gjøre det slutt og tenker at det er best gjerning. Han er aldri enig der og da, men jeg tenker at det vil endre seg når han finner en som fortjener han, 

 

I mellomtiden er jeg singel, jobber med meg selv og vil ha orde på alt av skolegang etc.

Anonymous poster hash: 50a05...96c

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg har samme problemstilling, men gjennom tråden ser jeg at samme problemstilling og utgangspunkt ikke betyr samme resultat og effekt.

 

Jeg vil ikke ha kjæreste. Har pushet bort alle som vil det. De har vært gode og stabile menn med orden på livet sitt, og sånne menn blir man glad i. Hvert fall jeg. Og da ønsker jeg det beste for han og ender alltid opp med å tenke at det beste for han er noe annet enn meg.

 

Har tenkt at det høres destruktivt ut og vurdert det opp og ned, men ender alltid opp med å tenke at jeg ikke har nok å tilby. Han må få noe bedre.

 

Jeg klarer å gjøre det slutt og tenker at det er best gjerning. Han er aldri enig der og da, mens jeg tenker at det vil endre seg når han finner en som fortjener han. 

 

I mellomtiden er jeg singel, jobber med meg selv og vil ha orden på alt av skolegang etc.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

 

Edit: fikset på skrivefeiler/formuleringer.

 

Jeg sier aldri til han at han fortjener noe bedre en meg, jeg er såpass manipulativ at jeg vet at det bare fører til frustrasjon for han og et ønske om å motbevise det. Men jeg bygger han opp og forlater han alltid på et bedre sted enn han var fra før. Det er også en form for manipulasjon, men i beste mening. Jeg er såpass 100% sikker i min sak. En bra mann fortjener bedre enn en jente som ikke har orden på noe i livet sitt.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

[Athos2011]

 

 

Jeg har samme problemstilling, men gjennom tråden ser jeg at samme problemstilling og utgangspunkt ikke betyr samme resultat og effekt.

 

Jeg vil ikke ha kjæreste. Har pushet bort alle som vil det. De har vært gode og stabile menn med orden på livet sitt, og sånne menn blir man glad i. Hvert fall jeg. Og da ønsker jeg det beste for han og ender alltid opp med å tenke at det beste for han er noe annet enn meg.

 

Har tenkt at det høres destruktivt ut og vurdert det opp og ned, men ender alltid opp med å tenke at jeg ikke har nok å tilby. Han må få noe bedre.

 

Jeg klarer å gjøre det slutt og tenker at det er best gjerning. Han er aldri enig der og da, mens jeg tenker at det vil endre seg når han finner en som fortjener han. 

 

I mellomtiden er jeg singel, jobber med meg selv og vil ha orden på alt av skolegang etc.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

 

Edit: fikset på skrivefeiler/formuleringer.

 

Jeg sier aldri til han at han fortjener noe bedre en meg, jeg er såpass manipulativ at jeg vet at det bare fører til frustrasjon for han og et ønske om å motbevise det. Men jeg bygger han opp og forlater han alltid på et bedre sted enn han var fra før. Det er også en form for manipulasjon, men i beste mening. Jeg er såpass 100% sikker i min sak. En bra mann fortjener bedre enn en jente som ikke har orden på noe i livet sitt.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

Så det du sier er at du ikke fortjener å ha det bra sammen med en mann?

Endret 26. juli 2016 av Athos2011

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Jeg har samme problemstilling, men gjennom tråden ser jeg at samme problemstilling og utgangspunkt ikke betyr samme resultat og effekt.

 

Jeg vil ikke ha kjæreste. Har pushet bort alle som vil det. De har vært gode og stabile menn med orden på livet sitt, og sånne menn blir man glad i. Hvert fall jeg. Og da ønsker jeg det beste for han og ender alltid opp med å tenke at det beste for han er noe annet enn meg.

 

Har tenkt at det høres destruktivt ut og vurdert det opp og ned, men ender alltid opp med å tenke at jeg ikke har nok å tilby. Han må få noe bedre.

 

Jeg klarer å gjøre det slutt og tenker at det er best gjerning. Han er aldri enig der og da, mens jeg tenker at det vil endre seg når han finner en som fortjener han. 

 

I mellomtiden er jeg singel, jobber med meg selv og vil ha orden på alt av skolegang etc.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

 

Edit: fikset på skrivefeiler/formuleringer.

 

Jeg sier aldri til han at han fortjener noe bedre en meg, jeg er såpass manipulativ at jeg vet at det bare fører til frustrasjon for han og et ønske om å motbevise det. Men jeg bygger han opp og forlater han alltid på et bedre sted enn han var fra før. Det er også en form for manipulasjon, men i beste mening. Jeg er såpass 100% sikker i min sak. En bra mann fortjener bedre enn en jente som ikke har orden på noe i livet sitt.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

Så det du sier er at du ikke fortjener å ha det bra sammen med en mann?

 

 

Jeg synes ikke at jeg fortjener å ha det bra sammen med en bra mann så lenge jeg ikke har orden på mitt eget liv. 

 

Eksen min hadde noen problemer som gikk ut over min livssituasjon, har vokst opp med foreldre som skulle tatt ansvar over egne problem å gjort noe med dem - men heller lot det fare og gikk utover barna. 

 

Jeg vil ikke være en sånn for noen andre. Jeg vil være noe fint for noen, vil ikke være tyngde.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

[Athos2011]

 

 

 

 

Jeg har samme problemstilling, men gjennom tråden ser jeg at samme problemstilling og utgangspunkt ikke betyr samme resultat og effekt.

 

Jeg vil ikke ha kjæreste. Har pushet bort alle som vil det. De har vært gode og stabile menn med orden på livet sitt, og sånne menn blir man glad i. Hvert fall jeg. Og da ønsker jeg det beste for han og ender alltid opp med å tenke at det beste for han er noe annet enn meg.

 

Har tenkt at det høres destruktivt ut og vurdert det opp og ned, men ender alltid opp med å tenke at jeg ikke har nok å tilby. Han må få noe bedre.

 

Jeg klarer å gjøre det slutt og tenker at det er best gjerning. Han er aldri enig der og da, mens jeg tenker at det vil endre seg når han finner en som fortjener han. 

 

I mellomtiden er jeg singel, jobber med meg selv og vil ha orden på alt av skolegang etc.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

 

Edit: fikset på skrivefeiler/formuleringer.

 

Jeg sier aldri til han at han fortjener noe bedre en meg, jeg er såpass manipulativ at jeg vet at det bare fører til frustrasjon for han og et ønske om å motbevise det. Men jeg bygger han opp og forlater han alltid på et bedre sted enn han var fra før. Det er også en form for manipulasjon, men i beste mening. Jeg er såpass 100% sikker i min sak. En bra mann fortjener bedre enn en jente som ikke har orden på noe i livet sitt.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

Så det du sier er at du ikke fortjener å ha det bra sammen med en mann?

 

 

Jeg synes ikke at jeg fortjener å ha det bra sammen med en bra mann så lenge jeg ikke har orden på mitt eget liv. 

 

Eksen min hadde noen problemer som gikk ut over min livssituasjon, har vokst opp med foreldre som skulle tatt ansvar over egne problem å gjort noe med dem - men heller lot det fare og gikk utover barna. 

 

Jeg vil ikke være en sånn for noen andre. Jeg vil være noe fint for noen, vil ikke være tyngde.

 

Anonymous poster hash: 50a05...96c

 

Jeg tenker at det å ha en partner som du bryr deg om og at han bryr seg om deg tilbake, er en god ting. Og kanskje kan det veie litt opp og være en erstaning, til en viss grad ihvertfall, for det som mangler ifra foreldrene.

 

Men jeg er enig ,som du sier, i at vi må ha det bra med oss selv, ihvertfall sånn noenlunde, før vi går inn i et seriøst forhold.