Kommer jeg aldri til å få et stabilt menneske i livet mitt?

[AnonymDiskusjon]

Nå tror jeg virkelig det klikker for meg snart. Her trenger jeg analyse i ente og mente fra de som gidder å ta seg tid til å hjelpe meg. Jeg er utslitt og har nesten bestemt meg for at jeg aldri skal blande noen mennesker inn i livet mitt igjen. Det går virkelig til helvete hver eneste gang. Jeg har søkt på forumet, jeg har søkt på nettet, jeg har søkt på de stedene det er mulig å søke. Jeg finner ikke utav dette. Ingen svar er gode nok. Dette blir et oppriktig ærlig innlegg og jeg skal prøve å få med så mange detaljer som mulig uten å gjøre det for langt. 

I oppveksten min, egentlig hele livet mitt, har jeg hatt ustabile mennesker i livet mitt. Mamma er ustabil. Pappa er ustabil. Mine besteforeldre var ustabile, men de er døde nå. Som barn opplevde jeg ikke kjærlighet. Jeg fikk aldri tårene mine tørket. Jeg ble fortalt at jeg måtte skjerpe meg når jeg var redd, nervøs, sur eller sint. Jeg fikk ikke vise følelser når jeg var noe annet enn glad og fornøyd. Jeg ble lært til at alt som gikk galt var forårsaket av meg. Skjedde det noe galt i huset - knuste et glass, sluttet oppvaskmaskinen å fungere, fant ikke mamma lommeboken sin eller strumpla pappa i dørkarmen, så var det min feil. Uansett hva enn det var så var alt min feil. Alt av mine handlinger og følelser ble skambelagt, jeg ble skjelt ut for den minste ting og ble tråkka på.

 

Mamma kan i dag sitte å si at hun har gjort en god jobb, siden jeg har blitt ei så smart, bra og god jente. Noen ganger skyter hun av meg men mye av det som skjedde i oppveksten henger fortsatt igjen. Alt er min feil. Alt jeg gjør er feil, selv om noen ganger gjør jeg ting riktig likevel. Hun behandler meg som en terapeut, nekter å innse at hun trenger en psykolog selv. Pappa har jeg ikke kontakt med. Kontakten med mamma blekner sakte men sikkert, jeg er på vei til å kutte henne ut av livet mitt, så det steget er med andre ord tatt. Hvorfor tar det sånn tid? Fordi jeg får jævla dårlig samvittighet ettersom hun ikke får noen forklaring. Hvorfor får hun ingen forklaring? Fordi hun nekter å forstå, hun er trangsynt, eier ikke selvinnsikt og er ikke reflektert overhodet. Snakker maks 1-2 timer med henne i uka, så det har skjedd forbedringer. 

Problemet er at alle andre relasjoner jeg danner her i livet, er med feil mennesker. Det er de samme menneskene som kommer løpende etter meg og som jeg tiltrekker meg som om jeg var en magnet for syke mennesker. Noen som kan forklare meg hvorfor dette skjer? Gjengangere er menn bipolar lidelse eller personlighetsforstyrrelser. Jeg har vært utfor en narsissist, to med schizofreni, en borderline, en tvangspreget og tre unnvikende(!). Ikke nødvendig å gå innpå detaljer hvor meningsfylte disse relasjonene var, men det var sterke følelser involvert i alle relasjonene. Jeg hadde et forhold til noen av dem, det med narsissisten tok virkelig knekken på meg og var også det siste forholdet mitt. Jeg kjempet med nebb og klør for å rive meg løs. Jeg er så jævla stolt over at jeg klarte det! 

Hvordan bryter jeg et slikt mønster? Jeg trenger en stabil mann, men jeg klarer ikke finne han. Fortjener jeg det ikke, er det det som er greia? Eller er "slike mennesker som meg" dømt til å leve med ustabilitet resten av livet? I så tilfelle må jeg leve alene. Om det er noe dere lurer på, bare spør, jeg svarer på alt, for jeg er desperat etter veiledning og råd. Før noen spør, ja, jeg går i terapi, men vi har fokus på relasjonen til foreldrene mine per nå. Jeg trenger litt råd utenfra også, ikke kun fra min psykolog. 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

[00034343]

Få deg en psykolog, dette sier jeg ut i fra erfaring.

Endret 23. juli 2016 av Dr Jones

[AnonymDiskusjon]

Få deg en psykolog, dette sier jeg ut i fra erfaring.

Hadde du lest innlegget mitt hadde du sett at jeg går til psykolog og søker andres innspill. Men takk for svar likevel. 

 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

[henrikwl]

Du sier at du trenger en stabil mann. Hvorfor sier du det?

 

Det sies at man ikke kan ha et meningsfullt forhold hvis man ikke kan stå på egne ben og ha det bra alene. Hvis du føler at du trenger en mann, så er du jo et "lett bytte". Du trenger ingen andre enn deg selv. Dernest trenger du et sosialt støtteapparat, i form av venner (siden familien din åpenbart er dysfunksjonell så det holder). Så, når dette fundamentet er på plass, kan du begynne å tenke på mer intime forhold. Da blir det som et selvstendig individ som ønsker å dele tid med et annet selvstendig individ, ikke som en utsultet kalv som trenger næring og oppmerksomhet.

 

For øvrig godt at du går i terapi, det tror jeg er helt essensielt for at du skal komme deg ut av denne situasjonen. Bare vær tålmodig. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det er aldri for sent å ta tak i ting.

[AnonymDiskusjon]

Du sier at du trenger en stabil mann. Hvorfor sier du det?

 

Det sies at man ikke kan ha et meningsfullt forhold hvis man ikke kan stå på egne ben og ha det bra alene. Hvis du føler at du trenger en mann, så er du jo et "lett bytte". Du trenger ingen andre enn deg selv. Dernest trenger du et sosialt støtteapparat, i form av venner (siden familien din åpenbart er dysfunksjonell så det holder). Så, når dette fundamentet er på plass, kan du begynne å tenke på mer intime forhold. Da blir det som et selvstendig individ som ønsker å dele tid med et annet selvstendig individ, ikke som en utsultet kalv som trenger næring og oppmerksomhet.

 

For øvrig godt at du går i terapi, det tror jeg er helt essensielt for at du skal komme deg ut av denne situasjonen. Bare vær tålmodig. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det er aldri for sent å ta tak i ting.

Nå kom vell det kanskje litt feil ut. La meg omformulere det en smule. Jeg har lyst på en kjæreste og da trenger jeg en stabil mann. Ga det mening? Jeg klarer meg med andre ord uten en kjæreste, men jeg har jo lyst på en. Mennesker er ikke skapt for å leve alene og jeg begynner å bli lei av å leve alene, ikke sant. Venner og sånt har jeg samme problemet med. Tiltrekker meg bare feil mennesker og jeg forstår ikke hvorfor. Jeg er en fredelig jente som hverken fester eller lager bråk. Jeg er relativt sjenert. Har grei humor, en typisk humor som alle liker. Omsorgsfull er jeg også. Av negative kvaliteter så kan jeg vell si at jeg ikke liker å prate om meg selv, er veldig privat og liker ikke å få mennesker inn på mitt private område (les: leiligheten min). Jeg blir fort irritert fordi jeg er ikke så glad i mas, og jeg greier ikke å skjule det så godt! Livredd for å såre andre, så er alltid snill og grei. 

 

Med andre ord må jeg skaffe meg venner før jeg kan få et forhold....? Da blir saken enda vanskeligere. Men usikker på hvordan det skal hjelpe meg å finne en mann uten en alvorlig psykisk lidelse. Jeg har omsorgsfølelse for slike mennesker men jeg klarer ikke å leve med dem. Jeg blir ødelagt selv, det er destruktivt for meg og jeg har lært meg nå, etter å ha gått på en del smeller, at jeg må ta vare på meg selv ved å ikke gå inn i slike relasjoner. Prøver å se på meg selv og finne ut hva som er galt, hva er det jeg gjør feil, men jeg er ikke helt sikker. 

 

Selvstendig er jeg til en viss grad, jeg trenger jo hjelp til ting og tang i hverdagen som jeg ikke klarer selv. Men jeg har jo bodd alene ganske lenge nå. Fremtidsplaner har jeg og har ellers en del praktiske ting på stell her i livet. 

 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

[Gjest Bruker-245639]

Problemet med en oppvekst i en ustabil familie er at en venner seg til det ustabile som en normalsituasjon. Da vil en lett tiltrekkes og velge denne type personer som aktører i sitt eget liv. trikset er å lære seg å kjenne igjen personlighetstrekkene til de ustabile og å konsekvent velge dem vekk. Samtidig vil en da lære at de som en da ikke trenger å velge vekk ofte er stabile. Så da skal en velge å holde på disse.

 

En annen ting er at en trenger å fiske seg selv. En må identifisere sine egne trekk som en ustabil person. I denne fasen vil det være mye usikkerhet, ofte angst og andre direkte ubehagelige emosjonelle reaksjoner. Det er da en må holde hardt fokus på målet og ri av stormen som kommer. Og det kommer mer enn en storm, men det blir bedre etter hvert.

[Aiven]

Ser ikke noen grunn til at du skulle være dømt til å bare møte dårlige menn, som flere peker på her vil det nok være en stor fordel å jobbe med å bygge opp et nettverk av venner først. 

[AnonymDiskusjon]

Da ble straks ting mye vanskeligere. Hovedproblemet mitt er jo at jeg er livredd for å slippe andre mennesker innpå meg. Store problemer med tillit og det er som oftest kun menn jeg klarer å knytte meg til når det er romantiske følelser involvert. I noen av forholdene har jeg oppdaget de dårlige trekkene ganske fort, så da har jeg avverget skade. Ikke til å komme ifra at jeg ble mobbet som barn og utestengt, bedratt av venner og utnyttet også, så derfor har jeg også problemer med å danne vennskap. Jeg prøver jo, men driter meg ut hver gang. Ditcher avtaler, unngår å prate med dem og etterhvert så vil jo ingen ha noe med meg å gjøre fordi jeg er så lite interessert. Får også følelsen av at ingen egentlig vil ha noe med meg å gjøre. Prøver også å ignorere den følelsen men den tar ganske stort tak på meg.

Også har de fleste vennskapene mine bestått av ustabile personer også, naturligvis. Når jeg sier ustabil så mener jeg virkelig ustabil. Kunne virkelig tenkt meg å hatt ei jentevenninne som er som meg liksom, eller bare ei normal kvinne med vanlige kjærlighetsproblemer og vanlige humørsvingninger som alle kvinner har. Men neida. 

Uansett takk for gode svar, får meg til å tenke. Takk. 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

[Konto brukes ikke]

Er det på venterommet til psykolog du skaffer deg venner/typer? (må nesten spørre iom du har hatt de erfaringen du har)

[leaf103]

 

Da ble straks ting mye vanskeligere. Hovedproblemet mitt er jo at jeg er livredd for å slippe andre mennesker innpå meg. Store problemer med tillit og det er som oftest kun menn jeg klarer å knytte meg til når det er romantiske følelser involvert. I noen av forholdene har jeg oppdaget de dårlige trekkene ganske fort, så da har jeg avverget skade. Ikke til å komme ifra at jeg ble mobbet som barn og utestengt, bedratt av venner og utnyttet også, så derfor har jeg også problemer med å danne vennskap. Jeg prøver jo, men driter meg ut hver gang. Ditcher avtaler, unngår å prate med dem og etterhvert så vil jo ingen ha noe med meg å gjøre fordi jeg er så lite interessert. Får også følelsen av at ingen egentlig vil ha noe med meg å gjøre. Prøver også å ignorere den følelsen men den tar ganske stort tak på meg.

 

Også har de fleste vennskapene mine bestått av ustabile personer også, naturligvis. Når jeg sier ustabil så mener jeg virkelig ustabil. Kunne virkelig tenkt meg å hatt ei jentevenninne som er som meg liksom, eller bare ei normal kvinne med vanlige kjærlighetsproblemer og vanlige humørsvingninger som alle kvinner har. Men neida.

 

Uansett takk for gode svar, får meg til å tenke. Takk.

 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

Jeg er jente, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Bare ta kontakt om du vil:)

[00034343]

 

Få deg en psykolog, dette sier jeg ut i fra erfaring.

Hadde du lest innlegget mitt hadde du sett at jeg går til psykolog og søker andres innspill. Men takk for svar likevel. 

 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

 

Du skal ikke trenge å lenge deg på en annen person for at du selv skal være happy.

 

Jeg trodde jeg fikk ei dame som var once in a lifetime,stoppet hun i fra å ta lommeboka mi på OSL.

Endret 23. juli 2016 av Dr Jones

[Aiven]

Anbefaler den filmen her, vekket følelser hos meg. Vi er flere som er fra dysfunksjonelle familier 

 

Endret 23. juli 2016 av Aiven

[Gjest Bruker-245639]

Ut fra hva du skriver TS så er du klar over dine egne utfordringer. Når du vet du avlyser avtaler og har en del antisosiale trekk så ville jeg begynt med disse. Jeg ville begynt med å bygge vennskap. Du er jo tydeligvis ei som folk gjerne vil være venn med, så da er det bare opp til deg å takke ja til avtaler.

[00034343]

Bare ikke avtal og avlys for mye

[distorted]

Kjenner meg også igjen i mye. Bare send PM

[henrikwl]

 

Du sier at du trenger en stabil mann. Hvorfor sier du det?

 

Det sies at man ikke kan ha et meningsfullt forhold hvis man ikke kan stå på egne ben og ha det bra alene. Hvis du føler at du trenger en mann, så er du jo et "lett bytte". Du trenger ingen andre enn deg selv. Dernest trenger du et sosialt støtteapparat, i form av venner (siden familien din åpenbart er dysfunksjonell så det holder). Så, når dette fundamentet er på plass, kan du begynne å tenke på mer intime forhold. Da blir det som et selvstendig individ som ønsker å dele tid med et annet selvstendig individ, ikke som en utsultet kalv som trenger næring og oppmerksomhet.

 

For øvrig godt at du går i terapi, det tror jeg er helt essensielt for at du skal komme deg ut av denne situasjonen. Bare vær tålmodig. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det er aldri for sent å ta tak i ting.

Nå kom vell det kanskje litt feil ut. La meg omformulere det en smule. Jeg har lyst på en kjæreste og da trenger jeg en stabil mann. Ga det mening? Jeg klarer meg med andre ord uten en kjæreste, men jeg har jo lyst på en. Mennesker er ikke skapt for å leve alene og jeg begynner å bli lei av å leve alene, ikke sant. Venner og sånt har jeg samme problemet med. Tiltrekker meg bare feil mennesker og jeg forstår ikke hvorfor. Jeg er en fredelig jente som hverken fester eller lager bråk. Jeg er relativt sjenert. Har grei humor, en typisk humor som alle liker. Omsorgsfull er jeg også. Av negative kvaliteter så kan jeg vell si at jeg ikke liker å prate om meg selv, er veldig privat og liker ikke å få mennesker inn på mitt private område (les: leiligheten min). Jeg blir fort irritert fordi jeg er ikke så glad i mas, og jeg greier ikke å skjule det så godt! Livredd for å såre andre, så er alltid snill og grei. 

 

Med andre ord må jeg skaffe meg venner før jeg kan få et forhold....? Da blir saken enda vanskeligere. Men usikker på hvordan det skal hjelpe meg å finne en mann uten en alvorlig psykisk lidelse. Jeg har omsorgsfølelse for slike mennesker men jeg klarer ikke å leve med dem. Jeg blir ødelagt selv, det er destruktivt for meg og jeg har lært meg nå, etter å ha gått på en del smeller, at jeg må ta vare på meg selv ved å ikke gå inn i slike relasjoner. Prøver å se på meg selv og finne ut hva som er galt, hva er det jeg gjør feil, men jeg er ikke helt sikker. 

 

Selvstendig er jeg til en viss grad, jeg trenger jo hjelp til ting og tang i hverdagen som jeg ikke klarer selv. Men jeg har jo bodd alene ganske lenge nå. Fremtidsplaner har jeg og har ellers en del praktiske ting på stell her i livet. 

 

Anonymous poster hash: 2a3c9...9f3

 

 

 

Hovedpoenget mitt er vel at du bør få orden på livet ditt før du jakter etter noe forhold. Og en del av det å få orden på livet sitt innebærer det å bygge seg et sosialt støtteapparat.

 

Beklager, men en skuddredd, grå mus uten sosialt nettverk er ideelle ofre for nettopp narsissister, borderline folk og andre mennesker med avhengige personligheter - og siden det ved første øyekast virker som om du har en rimelig avhengig personlighet selv er du rett og slett en match made in heaven for sånne folk.

 

Det stemmer at mennesker er sosiale vesner og trenger andre mennesker for å fungere skikkelig, men som med alt annet vi driver med vi mennesker så er sosiale ferdigheter også noe som må øves på. For meg så virker det som om du rett og slett på det nåværende tidspunkt har så mye å jobbe med når det gjelder deg selv og de dysfunksjonelle relasjonene du har i dag at du vil være best tjent med å fokusere på det en tid fremover.

 

Du virker ellers ganske reflektert og innstilt på å løse problemene dine, så det er nok bare et spørsmål om tid og tålmodighet.

[Løgn]

Det er de samme menneskene som kommer løpende etter meg og som jeg tiltrekker meg som om jeg var en magnet for syke mennesker.

Du har etter sigende blitt fortalt at alt er din feil under oppveksten. Jeg antar at dette har gitt deg en aversjon mot ansvar når problemer oppstår, selv om du i det minste er delvis skyldig.

 

Du har selv problemer. Og du vet det. Du vet også at dersom du opprettholder en relasjon med et annet menneske over lengre tid, vil problemer sannsynligvis oppstå. Siden du ønsker å unngå ansvar og skyld, er det bedre om årsaken til problemene som uunngåelig oppstår, enkelt kan spores til ham, og ikke deg. Dette er langt enklere om han allerede er en svak mann med sine egne problemer. Derfor velger du syke menn. De gir deg en utvei fra å ta ansvar for deg selv.

 

Hvordan bryter jeg et slikt mønster? Jeg trenger en stabil mann, men jeg klarer ikke finne han. Fortjener jeg det ikke, er det det som er greia? Eller er "slike mennesker som meg" dømt til å leve med ustabilitet resten av livet?

Du bryter mønsteret ved, for det første å bli oppmerksom på hva som skjer. Deretter ta ansvar for deg selv.

 

Du "trenger en stabil mann". Spørsmålet er om en stabil mann trenger deg. Du er ei jente med psykiske problemer. Spør deg selv hva du tilfører av verdi i en relasjon. Har du jobb eller utdanning, eller ser du etter en mann som er dum nok til å kjøpe livet ditt? Dersom du er verdifull vil en bra mann se denne verdien. Om din eneste verdi er sex, er du ikke verdifull. Jobb med å øke din egen verdi. Det er dette menn jobber med hele livet.

 

Hvorvidt du "fortjener" en bra mann, er umulig å svare på for andre enn de mennene du møter. Men vær klar over at å gjøre seg fortjent til noe, er ikke en passiv handling.

 

For å snu det på hodet: Fortjener en bra mann virkelig deg? Det høres ikke sånn ut p.t.

 

Du er ikke dømt til å leve alene, og du er ikke dømt til å leve med psykisk syke menn. Men du må endre deg selv dersom du vil gjøre deg fortjent til noe bedre. Det er en feminin tendens å avskrive eget ansvar. Og det er en maskulin tendens å ta ansvar, og ønske og beskytte det feminine. De fleste damer vet å utnytte denne sammenhengen. Men uheldigvis for deg, ser det ut til at du har så store problemer at ansvarsfraskrivelse rett og slett er det som driver deg.

 

Gjennomgående i hele innlegget ditt peker du på hvordan andre er skyld i dine problemer. Dette er problemet ditt. Ta ansvar for deg selv.

Endret 25. juli 2016 av Løgn

[Gjest]

Har bare vært i drit forhold selv. Har nå vært singel i over 2 år da jeg fikk aldeles nok av sist forhold. Hold deg singel en stund og ikke bruk relasjoner som sovepute.

 

Kom frem til at min oppvekst har mye innvirkning på hvem jeg har blitt. Jeg var blitt en bedriten person. Drit trekker til seg drit. 

 

Hold deg singel, ta en kikk i speilet og vær ærlig med deg selv. For min del var det mye usikkerhet jeg hadde fått ifra min far. Og usikkerhet er kjerne til mye dårlige egenskaper. 

 

Jeg skal tippe du ikke er en helgen selv. 

 

Jeg blir bare bedre og bedre for hver dag, og skaper relasjoner med oppegående mennesker som gir en positiv output. Singel er veien å gå vil jeg si.

[vidarkri]

Det finnes ikke mennesker som ikke har minst ett eller flere spøkelser i skapet. 

 

Jeg reagerer litt på at alle andre fremstår som "feilvare" i beskrivelsene dine. 

[Athos2011]

Det som jeg tenker når du sier at både foreldrene dine og besteforeldrene var ustabile, nå vet jeg selvfølgelig ikke noe om hverken foreldrene dine eller besteforeldrene dine da.

 

Men hvis det stemmer , at de var ustabile, så hadde de vel noe i væremåten sin som var negativt, det som kalles negative væremønstre, det vil si måter å oppføre seg og å være på som ikke er/var optimale.

 

Du er kanskje også delvis litt preget og påvirket av både besteforeldrene av foreldrene dine,

 

Det som jeg undrer litt på da er at når du er på utkikk etter en partner, rent ubevisst velger partnere med liknende negative mønster i seg som de som både besteforeldrene og foreldrene dine har/hadde?

 

Eller for å si det på en annen måte: Hvis besteforeldrene dine og foreldrene hadde hatt mer positive væremåter og være-mønstre, så hadde du tilsvarende valgt deg en partner som også hadde hatt det.

 

Håper jeg får fram poenget mitt:)

 

Du kan jo eventuelt nevne dette til din psykolog.

Endret 26. juli 2016 av Athos2011