Er de ti bud gode retningslinjer i dagens samfunn?

[RWS]

 

 

en ene, sanne Gud åpenbarer seg og gir velsignelser, helbredelser, o.l.

Ja, i dine fantasier og innbilninger så gjør denne guden det... I det virkelige liv? Har aldri vist seg og aldri gjort noe som helst for å redde noen... Skal du ha bevis? Se på alle krigene som KRISTNE har utkjempet fordi de ikke ble enige om penis lengden (hva annet kunne de drepe hverandre i ti tusenvis for liksom?).. Men du påstår altså at denne guden helbreder liktærne til den gamle tanta di, men driter i at folk dør i hopetall, hans egne tilhengere til og med, i en endesløs og totalt ufryktbar krig? Nå er du borderline dum her, og fordummer denne guden din fryktelig... Er det noe en gud BURDE stoppet så var det akkurat disse krigene, utkjempet av kristne mot kristne... 

 

Men kom det noen gud og stoppet det? Nope... Så da står du igjen med to "valg", enten så finnes ikke denne guden, eller så er han ond som lot ti tusenvis dø fånyttes over stupide påstander og et korrupt presteskap....

 

Prøv å bruk bitte litt logikk på det du tror på så ramler hele løgnen fra hverandre.... Men det tørr du vel ikke, der du sitter i tankefengslet med alle de fryktelige innbilningene og fantasiene du sikkert er opplært til å tro på... Det gjorde ikke jeg heller, før jeg MÅTTE utfordre dette fryktelige monsteret som elsker lukten av brente dyrelik og ikke sier nei takk til et lite offer av mennesker heller...  

[Abigor]

(Jeg føler ikke det er naturlig å be til et polyteistisk religionsystem, men det gjør kanskje du...?)

 

På et ark i mitt bønnemanual skulle jeg absolutt ha med et symbol jeg fant i Word... Nå cirka 15 år etterpå, har jeg oppdaget at dette er symbolet til en egyptisk gud. Noe som er meget flaut og ergerlig. Men mitt bønnemanual bestod mest av Bibel-sitater, så sånn sett var det vel riktig. Dette viser hvor forsiktig en må være med symboler.

Det er langt mer naturlig å tilbe et polyteistisk religionssystem enn et monoteistisk.

 

Symboler kan man være helt uforsiktig med. De er komplett ufarlige, jeg burde vite det da jeg har prøvd dem ut alle sammen.

[Gjest Bruker-245639]

4, 6, 8 & 9 kan vi beholde, resten kan, og skal i stor grad, kastes på sjøen.

[RWS]

 

 

Hvis du virkelig vil ha kontakt med Gud, er det jo bare å lage seg et bønnemanual med bønner om at den ene, sanne Gud åpenbarer seg og gir velsignelser, helbredelser, o.l.

Hvorfor skal jeg det når jeg vet at bønn ikke hjelper? Jeg klarer ikke å juge til meg selv i den grad det er nødvendig til jeg innbiller meg at gud er sann.. Dessuten er jeg for ærlig til å godta et par gude påstander når den ikke er støttet opp av flere eller noen bevis enn alle de andre gude påstandene... Da er det mest ærlig å ikke tro på noen av dem, på bevisets tilstand.

 

At du tror gud åpenbarte seg er kun i din fantasi... Og hvor uærlig du er i forhold til nettopp bevisenes tilstand... 

[G]

Første bud sier: "Du skal ikke ha noen andre guder enn meg"

 

Prester som gjøres til guder er jo en vederstyggelighet både for de troende og for de som synes tilbedelse i seg selv er galskap (f.eks. ateister) 

 

Ser også ut til at de håver inn store pengegaver i bakgrunnen og forgrunnen.

 

 

Endret 7. august 2016 av G

[Horten Market]

Ser også ut til at de håver inn store pengegaver i bakgrunnen og forgrunnen.

 

Sant det. Men loven skal vel ikke bedømmes etter de som forvalter loven?

[G]

Mulig det er en riktig tolkning. Jeg vet ikke Horten Market, annet enn at jeg tenker som så at guden det er snakk om ikke eksisterer. Så det kan godt hende at det du sier stemmer i kontekst av at loven i et gitt tilfelle har en eksisterende gud bakom.

 

Vi var ihvertfall enige om en ting, og det var grådigheten hos presteskapet. For mange av oss vet hvordan jesusen veltet bord på markedet i synagogen eller hvor det nå var hendelsen fortelles om at skulle ha skjedd.

 

Alt jeg ser om det med religionen og noe av det som er skrevet i bibelen, er at guden ikke eksisterer men at den er oppfunnet av menneskene som tilber guden, og menneskene som bruker det som et maktredskap enten det dreier seg om økonomisk vinning eller andre former for maktutøvelse.

 

Så kan guden enten eksistere eller ikke eksistere, for jeg er litt likegyldig til det å ønske at han hadde eksistert. Om det så skulle være ha vært en gud, så kan han umulig hete Yahwe, Jesus og andre skikkelser slik bibelen framstiller dem. Vi kommer til å være uenige om hvor gode disse gudene evt. måtte være.

 

Jeg mener at en gud måtte vært betydelig bedre for å få godkjentstempelet utlevert. Kan hende han i virkeligheten utenfor bibelens rammer er det sier du ?

 

I DGT så er guden en intolerant type, hvor kristne hevder at han er en tolerant type. Ja vel.

I DNT så tilspisser det seg i det at den alternative utgaven av guden i skikkelsen jesusen framstilles ren og kjærlig. Ja vel.

Samtidig så vet man at han er framstillet av personer som levde på en tidsalder som er ganske lenge etter den påståtte korsfestelsen. Må kalle det påstått, på tross av at man kan være uenig om korsfestelse eller ikke. Det var nå riktig mange korsfestelser, så det er jo ikke umulig at flere enn en person med fornavnet Jesus ble korsfestet på den tiden. Samt at muligens en Jesus Kristus også kan ha blitt det, men jeg vet ikke det sikkert. Bevisene er litt svake tross mye muntlige overføringer. Korsfestelsen er altså noe som i seg selv godt kan ha hendt. Men, hvem var så den personen. Det vet vi jo ikke sikkert. Spesiellt fordi hans ettermæle er så forvridd av de som skrev og bestemte hva han sa og ikke sa på 200 - 300 tallet.

Endret 7. august 2016 av G

[RWS]

 

 

Jeg mener at en gud måtte vært betydelig bedre for å få godkjentstempelet utlevert. 

Hvis de ti bud var det beste denne guden klarte så kommer han nok ikke til å få det stempelet nei.....

 

For det riktige ville selvsagt vært å hatt to bud:

 

1. Du skal være ærlig

2. Folk kan gjøre hva de vil så lenge det ikke skader andre.

 

Det siste budet ville selvsagt gjort det slutt på slaveri også, for det er ikke å være god mot andre... Men ingenting av dette ble ytret av gud (les: de som skrev disse tekstene i de 27 "bøkene" som NT består av...) Isteden lener de seg på gamle jødiske skrifter og "arvet" en masse tull fra jødene som faktisk skadet en masse mennesker, som "overtroen" i at man ikke må mastrubere/onanere... Står ingenting om dette direkte i bibelen, allikevel er det et tema som er betent i veldig mange kristne kretser enda over historien om onan, som hoppet av i svingen, han onanerte ikke... Har selv fått beskjed av en gammel streng kristen tante av min mor at jeg ikke fikk lov til å ligge med hendene under dyna når jeg skulle ligge over hos henne. Hun sa aldri direkte at det var onani hun var redd for, men det var jo selvsagt det... Hun trodde faktisk at hjernen rant ut om man onanerte eller noe slikt visvas...

 

Tenk hvor mye bedre verden hadde vært om disse to budene hadde vært gjeldende i kristendom... Isteden insisterer de, noen den dag i dag, at vi skal plage, fengsle og til og med drepe andre mennesker fordi bibelen krever det liksom... Bibelen er jo ikke et dokument om noen god gud i det hele tatt, men en ond og hatefull en og det er alt bibelen er, et ondt dokument vi mennesker har vært dumme nok til å følge, et dokument som stadig skaper ufred og splid og er en gedigen gruppeskiller som aldri kommer til å lede til fred i verden, slik de kristne hele tiden påstår... Så splittende er kristendom at kristne har drept flere kristne enn noen andre religioner eller livssyn oppover, til tross for hva som står i disse budene de like falske som en klissvåt fiolin påstår de følger til punkt og prikke... Hykleriet lenge leve liksom.. 

[G]

Om Onan i DGT, så vil jo ikke brorparten av de kristne innse at det slettes ikke dreide seg om selve akten å hoppe av i svingen. Det jeg sier nå høres sikkert søkt ut både i mange kristnes ører og ateistører:

 

- At kvinnen i DGT hadde en særegen eiendomsrett

 

- Kommer til å forsøke å vri begrepet eiendomsrett etterhvert her, slik at det forstås slik det skal forstås

 

- At Tamar som er hele historiens midtpunkt, tenk det et gammeltestamentisk løft opp for kvinnen i en ellers mannsdominert tilværelse

 

- De som levde på den tiden innså vel det at å forlate en kvinne i uføret ikke kunne være en akseptabel skikk, så derfor ble hun gitt visse eiendomsretter

 

- Onans far som het Judah, hadde i fortellingen flere sønner. Tamar ble lovet bort til en av disse andre sønnene, som så døde en etter en. For etter den første ektefellens død, så var plustelig Judah skyldig en eiendomsrett overfor Tamar. Siden den nye ulydige Onan ikke innfrir hennes eiendomsrett, så står den ubesvart.

 

- Det er da hun i datidens fortvilte situasjon, søker å oppnå å redde et for datidens folk et verdig liv uten sult og uråd for seg selv. Dette gjør hun med list og lempe ved å utgi seg for en prostituert, slik at hun kan bli med barn med Judah. Han gjenkjenner henne ikke, og hun blir gravid med hans sæd.

 

- Tamar har fått innfridd eiendomsretten sin. Og når hun så blir stilt til veggs av "stammesamfunnet den gang", og får høre de harde ord om dødsstraff for sin seksuelle synd, så har hun et trumfkort på lur, og det er at Judah er skyldig en eiendomsrett overfor henne. Så hun går fri, og Judah blir bokstavelig tatt på sengen. Han må selvfølgelig innfri det kravet som hun i følge stammefolkets lover er berettiget.

 

Eiendomsretten er nedfelt i datidens lovverk, og er datidens kvinners eneste sikkerhet for et verdig liv, uansett hvor rart det høres ut. Så er det knallhardt å bli etterlatt som kvinne den gang.

 

Samme kilde som forteller dette mener også at kirken går langt over streken, da de ikke følger lovene om eiendomsrett som de også er forpliktet av fra det gamle lovverket. De er storsyndere som forvalter eiendom slik de gjør. For det er visse regler som rammer kirkens oppførsel. Blant annet noe om fordeling av eiendomsgoder i mer tettbygde steder (datidens byer).

[RWS]

 

 Så er det knallhardt å bli etterlatt som kvinne den gang.

Det har det vel vært helt opp i våre dager også, en enslig kvinner hadde ingen andre valg enn å finne seg en ny mann som ville ha henne og eventuelle bonus unger... I dag klarer kvinnfolkene seg selv, de fleste av dem og er ikke avhengige av menns inntekter eller samtykke og godt er det.. 

[G]

Ja vi er svært heldige. Om man teller kun få tiår tilbake. så var jo Norge helt annerledes på velferdsordninger. Går man lengre tilbake så møter man et begrep som fattigkassen i litteratur.

 

Før det så aner jeg ikke hva slags ordninger de evt. hadde. Sannsynligvis ingen hjelp å få før fattigkassens tid? Jeg har ikke gode nok norskhistoriske kunnskaper om temaet.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg velger å poste hele teachings av Ajahn Chah (av mange ansett for å være såkalt enlightened), hvor han utdyper hvordan etikk og moral anvendes i treningsøyemed. Den er lang, slik den måtte bli, men er likevel verd å få med seg

 

det er fullt mulig å scrolle forbi ...

 

 

 

The Path to Peace Ajahn Chah

 

 

 

 

Sila, samadhi and panna are the names given to the different aspects of the practice. When you practise sila, samadhi and panna, it means you practise with yourselves. Right sila exists here, right samadhi exists here. Why? Because your body is right here! You have hands, you have legs right here. This is where you practise sila. It's easy to reel off the list of wrong kinds of behaviour as found in the books, but the important thing to understand is that the potential for them all lies within us. Your body and speech are with you right here and now. You practise moral restraint, which means taking care to avoid the unskilful actions of killing, stealing and sexual misconduct. For instance, in the past you may have killed animals or insects by smashing them with an axe or a fist, or perhaps you didn't take much care with your speech: false speech means lying or exaggerating the truth; coarse speech means you are constantly being abusive or rude to others -'you scum,' 'you idiot,' and so on; frivolous speech means aimless chatter, foolishly rambling on without purpose or substance. We've indulged in it all. No restraint! In short, keeping sila means watching over yourself, watching over your actions and speech.

So who will do the watching over? Who will take responsibility for your actions? Who is the one who knows before you lie, swear or say something frivolous? Contemplate this: whoever it is who knows is the one who has to take responsibility for your sila. Bring that awareness to watch over your actions and speech. That knowing, that awareness is what you use to watch over your practice. To keep sila, you use that part of the mind which directs your actions and which leads you to do good and bad. You catch the villain and transform him into a sheriff or a mayor. Take hold of the wayward mind and bring it to serve and take responsibility for all your actions and speech. Look at this and contemplate it. The Buddha taught us to take care with our actions. Who is it who does the taking care?

The practice involves establishing sati, mindfulness, within this 'one who knows.' The 'one who knows' is that intention of mind which previously motivated us to kill living beings, steal other people's property, indulge in illicit sex, lie, slander, say foolish and frivolous things and engage in all the kinds of unrestrained behaviour. The 'one who knows' led us to speak. It exists within the mind. Focus your mindfulness (sati) - that constant recollectedness - on this 'one who knows.' Let the knowing look after your practice. Use sati or awareness to keep the mind recollecting in the present moment and maintain mental composure in this way. Make the mind look after itself. Do it well.

If the mind is really able to look after itself, it is not so difficult to guard speech and actions, since they are all supervised by the mind. Keeping sila - in other words taking care of your actions and speech - is not such a difficult thing. You sustain awareness at every moment and in every posture, whether standing, walking, sitting or lying down. Before you perform any action, speak or engage in conversation, establish awareness first. You must have sati, be recollecting, before you do anything. It doesn't matter what you are going to say, you must first be recollecting in the mind. Practise like this until you are fluent. Practise so that you can keep abreast of what's going on in the mind; to the point where mindfulness becomes effortless and you are mindful before you act, mindful before you speak. This is the way you establish mindfulness in the heart. It is with the 'one who knows' that you look after yourself, because all your actions spring from here. By guarding your speech and actions they become graceful and pleasing to the eye and ear, while you yourself remain comfortable and at ease within the restraint. If you practise mindfulness and restraint until it becomes comfortable and natural to you, the mind will become firm and resolute in the practise of sila and restraint. It will be consistently paying attention to the practice and thus become concentrated. The characteristic of being unwavering in the practice of mindfulness and restraint is called 'samadhi.' The mind is firmly concentrated in this practice of sila and restraint. Being firmly concentrated in the practice of sila means that there is an evenness and consistency to the practice of mindfulness and restraint. These are the characteristics of samadhi as an external factor in the practice. However, it also has an inner, deeper side to it.

Once the mind has an intentness in the practice and sila and samadhi are firmly established, you will be able to investigate and reflect on that which is wholesome and unwholesome - asking yourself "Is this right?..." "Is that wrong?" as you experience different mind-objects. When the mind makes contact with different sights, sounds, smells, tastes, tactile sensations or ideas, the 'one who knows' will arise and establish awareness of liking and disliking, happiness and suffering and the different kinds of mind-objects that you experience. You will come to see clearly, and see many different things. If you are mindful, you will see the different objects which pass into the mind and the reaction which takes place upon experiencing them. The 'one who knows' will automatically take them up as objects for contemplation. Once the mind is vigilant and mindfulness is firmly established, you will note all the reactions displayed through either body, speech or mind, as mind-objects are experienced. That aspect of the mind which identifies and selects the good from the bad, the right from the wrong, from amongst all the mind-objects within your field of awareness, is panna. This is panna in its initial stages and it matures as a result of the practice. All these different aspects of the practice arise from within the mind. The Buddha referred to these characteristics as sila, samadhi and panna. As you continue the practice, fresh attachments and new kinds of delusion begin to arise in the mind.

This means you start clinging to that which is good or wholesome. You become fearful of any blemishes or faults in the mind - anxious that your samadhi will be harmed by them. At the same time you begin to be diligent and hard working, and to love and nurture the practice. You continue to practise like this as much as possible, until you might even reach the point where you are constantly judging and picking fault with everyone you meet, wherever you go. You are constantly reacting with attraction and aversion to the world around you, becoming full of all kinds of uncertainty and continually attaching to views of the right and wrong way to practise. It's as if you have become obsessed with the practice. But you don't have to worry about this yet - at that point it's better to practise too much than too little. Practise a lot and dedicate yourself to looking after body, speech and mind. You can never really do too much of this. The practice of mindfulness and restraint with body, speech and mind and the consistent distinguishing between right and wrong is what you hold as the object of mind. You become concentrated in this way and by firmly and unshakably attaching to this way of practice, it means the mind actually becomes sila, samadhi and panna - the characteristics of the practice as described in the conventional teachings.

As you continue to develop and maintain the practice, these different characteristics and qualities are perfected together in the mind. However, practising sila, samadhi and panna at this level is still not enough to produce the factors of jhana (meditative absorption) - the practice is still too coarse. Still, the mind is already quite refined - on the refined side of coarse! For an ordinary unenlightened person who has not been looking after the mind or practised much meditation and mindfulness, just this much is already something quite refined. At this level, you can feel a sense of satisfaction with being able to practise to the full extent of your ability. This is something you will see for yourself; it's something that has to be experienced within the mind of the practitioner.

If this is so, it means that you are already on the path, i.e. practising sila, samadhi and panna. These must be practised together, for if any are lacking, the practice will not develop correctly. The more your sila improves, the firmer the mind becomes. The firmer the mind is, the bolder panna becomes and so on ... each part of the practice supporting and enhancing all the others. As you deepen and refine the practice, sila, samadhi and panna will mature together from the same place - they are refined down from the same raw material. In other words the Path has coarse beginnings, but, as a result of training and refining the mind through meditation and reflection, it becomes increasingly subtle. As the mind becomes more refined, the practice of mindfulness becomes more focussed, being concentrated on a more and more narrow area. The practice actually becomes easier as the mind turns more and more inwards to focus on itself. You no longer make big mistakes or go wildly wrong. Now, whenever the mind is affected by a particular matter, doubts will arise - such as whether acting or speaking in a certain way is right or wrong - you simply keep halting the mental proliferation and, through intensifying effort in the practice, continue turning your attention deeper and deeper inside. The practice of samadhi will become progressively firmer and more concentrated. The practice of panna is enhanced so that you can see things more clearly and with increasing ease.

The end result is that you are clearly able to see the mind and its objects, without having to make any distinction between the mind, body or speech. As you continue to turn attention inwards and reflect on the Dhamma, the wisdom faculty gradually matures, and eventually you are left contemplating the mind and mind-objects - which means that you start to experience the body as immaterial. Through your insight, you are no longer groping at or uncertain in your understanding of the body and the way it is. The mind experiences the body's physical characteristics as formless objects which come into contact with the mind. Ultimately, you are contemplating just the mind and mind-objects - those objects which come into your consciousness. Now, examining the true nature of the mind, you can observe that in its natural state, it has no preoccupations or issues prevailing upon it. It's like a piece of cloth or a flag that has been tied to the end of a pole. As long as it's on its own and undisturbed, nothing will happen to it.

In its natural state, the mind is the same - in it, there exists no loving or hating, nor does it seek to blame other people. It is independent, existing in a state of purity that is truly clear, radiant and untarnished. In its pure state, the mind is peaceful, without happiness or suffering - indeed, not experiencing any vedan� (feeling) at all. This is the true state of the mind. The purpose of the practice, then, is to seek inwardly, searching and investigating until you reach the original mind. The original mind is also known as the pure mind. The pure mind is the mind without attachment. It doesn't get affected by mind-objects. In other words, it doesn't chase after the different kinds of pleasant and unpleasant mind-objects. Rather, the mind is in a state of continuous knowing and wakefulness - thoroughly mindful of all it is experiencing. When the mind is like this, no pleasant or unpleasant mind-objects it experiences will be able to disturb it. The mind doesn't 'become' anything. In other words, nothing can shake it. The mind knows itself as pure. It has evolved its own, true independence; it has reached its original state. How is it able to bring this original state into existence? Through the faculty of mindfulness wisely reflecting and seeing that all things are merely conditions arising out of the influence of elements, without any individual being controlling them. This is how it is with the happiness and suffering we experience. When these mental states arise, they are just 'happiness' and 'suffering'. There is no owner of the happiness. The mind is not the owner of the suffering - mental states do not belong to the mind. Look at it for yourself. In reality these are not affairs of the mind, they are separate and distinct. Happiness is just the state of happiness; suffering is just the state of suffering. You are merely the knower of these. In the past, because the roots of greed, hatred and delusion already existed in the mind, whenever you caught sight of the slightest pleasant or unpleasant mind-object, the mind would react immediately - you would take hold of it and have to experience either happiness or suffering. You would be continuously indulging in states of happiness and suffering. That's the way it is as long as the mind doesn't know itself - as long as it's not bright and illuminated The mind is not free. It is influenced by whatever mind-objects it experiences. In other words, it is without a refuge, unable to truly depend on itself. You receive a pleasant mental impression and get into a good mood. The mind forgets itself.

In contrast, the original mind is beyond good and bad. This is the original nature of the mind. If you feel happy over experiencing a pleasant mind-object, that is delusion. If you feel unhappy over experiencing an unpleasant mind-object, that is delusion. Unpleasant mind objects make you suffer and pleasant ones make you happy - this is the world. Mind-objects come with the world. They are the world. They give rise to happiness and suffering, good and evil, and everything that is subject to impermanence and uncertainty. When you separate from the original mind, everything becomes uncertain - there is just unending birth and death, uncertainty and apprehensiveness, suffering and hardship, without any way of halting it or bringing it to cessation. This is the endless round of rebirth.

Samadhi means the mind that is firmly concentrated, and the more you practise the firmer the mind becomes. The more firmly the mind is concentrated, the more resolute in the practice it becomes. The more you contemplate, the more confident you become. The mind becomes truly stable - to the point where it can't be swayed by anything at all. You are absolutely confident that no single mind-object has the power to shake it. Mind-objects are mind-objects; the mind is the mind. The mind experiences good and bad mental states, happiness and suffering, because it is deluded by mind-objects. If it isn't deluded by mind-objects, there's no suffering. The undeluded mind can't be shaken. Simply speaking, this state that has arisen is the mind itself. If you contemplate according to the truth of the way things are, you can see that there exists just one path and it is your duty to follow it. If you attach to happiness, you are off the path - because attaching to happiness will cause suffering to arise. If you attach to sadness, it can be a cause for suffering to arise. You understand this - you are already mindful with right view - but at the same time, are not yet able to fully let go of your attachments.

So what is the correct way to practice? You must walk the middle path, which means keeping track of the various mental states of happiness and suffering, while at the same time keeping them at a distance, off to either side of you.

This is the correct way to practise - you maintain mindfulness and awareness even though you are still unable to let go. It's the correct way, because whenever the mind attaches to states of happiness and suffering, awareness of the attachment is always there. This means that whenever the mind attaches to states of happiness, you don't praise it or give value to it, and whenever it attaches to states of suffering, you don't criticise it. This way you can actually observe the mind as it is. Happiness is not right, suffering is not right. There is the understanding that neither of these is the right path. You are unable to drop them, but you can be mindful of them. With mindfulness established, you don't give undue value to happiness or suffering. You don't give importance to either of those two directions which the mind can take, and you hold no doubts about this; you know that following either of those ways is not the right path of practice, so at all times you take this middle way of equanimity as the object of mind. When you practise to the point where the mind goes beyond happiness and suffering, equanimity will necessarily arise as the path to follow, and you have to gradually move down it, little by little - the heart knowing the way to go to be beyond defilements, but, not yet being ready to finally transcend them, it withdraws and continues practising.

Whenever happiness arises and the mind attaches, you have to take that happiness up for contemplation, and whenever it attaches to suffering, you have to take that up for contemplation. Eventually, the mind reaches a stage when it is fully mindful of both happiness and suffering. That's when it will be able to lay aside the happiness and the suffering, the pleasure and the sadness, and lay aside all that is the world and so become the 'knower of the worlds.' Once the mind - 'the one who knows' - can let go, it will settle down at that point.

It is here that the practice becomes really interesting. Wherever there is attachment in the mind, you keep hitting at that point, without letting up. If there is attachment to happiness, you keep pounding at it, not letting the mind get carried away with the mood. If the mind attaches to suffering, you grab hold of that, really getting to grips with it and contemplating it straight away. Even if the mind is caught in an unwholesome mental state, you know it as unwholesome and the mind is not heedless. It's like stepping on thorns: of course, you don't seek to step on thorns, you try to avoid them, but nevertheless sometimes you step on one. Even though you know this, you are unable to stop stepping on those 'thorns.' The mind still follows various states of happiness and sadness, but doesn't completely indulge in them. You sustain a continuous effort to destroy any attachment in the mind - to destroy and clear all that which is the world from the mind.

Some people want to make the mind peaceful, but don't know what true peace really is. They don't know the peaceful mind! There are two kinds of peacefulness - one is the peace that comes through samadhi, the other is the peace that comes through panna. The mind that is peaceful through samadhi is still deluded. The peace that comes through the practice of samadhi alone is dependent on the mind being separated from mind-objects. When it's not experiencing any mind-objects, then there is calm, and consequently one attaches to the happiness that comes with that calm. However, whenever there is impingement through the senses, the mind gives in straight away. It's afraid of mind-objects. It's afraid of happiness and suffering; afraid of praise and criticism; afraid of forms, sounds, smells and tastes.

One who is peaceful through samadhi alone is afraid of everything and doesn't want to get involved with anybody or anything on the outside. People practising samadhi in this way just want to stay isolated in a cave somewhere, where they can experience the bliss of samadhi without having to come out. Wherever there is a peaceful place, they sneak off and hide themselves away. This kind of samadhi involves a lot of suffering - they find it difficult to come out of it and be with other people. They don't want to see forms or hear sounds. They don't want to experience anything at all! They have to live in some specially preserved quiet place, where no-one will come and disturb them with conversation. They have to have really peaceful surroundings.

This kind of peacefulness can't do the job. If you have reached the necessary level of calm, then withdraw. The Buddha didn't teach to practise samadhi with delusion. If you are practising like that, then stop. If the mind has achieved calm, then use it as a basis for contemplation. Contemplate the peace of concentration itself and use it to connect the mind with and reflect upon the different mind-objects which it experiences. Contemplate the three characteristics of aniccam (impermanence), dukkham (suffering) and anatta (not-self). Reflect upon this entire world. When you have contemplated sufficiently, it is all right to re-establish the calm of samadhi. You can re-enter it through sitting meditation and afterwards, with calm re-established, continue with the contemplation. As you gain knowledge, use it to fight the defilements, to train the mind.

The peace which arises through panna is distinctive, because when the mind withdraws from the state of calm, the presence of panna makes it unafraid of forms, sounds, smells, tastes, tactile sensations and ideas. It means that as soon as there is sense contact the mind is immediately aware of the mind-object. As soon as there is sense contact you lay it aside - mindfulness is sharp enough to let go right away. This is the peace that comes through panna.

When you are practising with the mind in this way, the mind becomes considerably more refined than when you are developing samadhi alone. The mind becomes very powerful, and no longer tries to run away. With such energy you become fearless. In the past you were scared to experience anything, but now you know mind-objects as they are and are no longer afraid. You know your own strength of mind and are unafraid. When you see a form, you contemplate it. When you hear a sound, you contemplate it. You become proficient in the contemplation of mind-objects. Whatever it is, you can let go of it all. You clearly see happiness and let it go. You clearly see suffering and let it go. Wherever you see them, you let them go right there. All mind-objects lose their value and are no longer able to sway you. When these characteristics arise within the mind of the practitioner, it is appropriate to change the name of the practice to vipassan�: clear knowing in accordance with the truth. That's what it's all about - knowledge in accordance with the truth of the way things are. This is peace at the highest level, the peace of vipassana.

Developing samadhi so that you can just sit there and attach to blissful mental states isn't the true purpose of the practice. You must withdraw from it. The Buddha said that you must fight this war, not just hide out in a trench trying to avoid the enemy's bullets. When it's time to fight, you really have to come out with guns blazing. Eventually you have to come out of that trench. You can't stay sleeping there when it's time to fight. This is the way the practice is. You can't allow your mind to just hide, cringing in the shadows.

I have described a rough outline of the practice. You as the practitioners must avoid getting caught in doubts. Don't doubt about the way of practice. When there is happiness, watch the happiness. When there is suffering, watch the suffering. Having established awareness, make the effort to destroy both of them. Let them go. Cast them aside. Know the object of mind and keep letting it go. Whether you want to do sitting or walking meditation it doesn't matter. If you keep thinking, never mind. The important thing is to sustain moment to moment awareness of the mind. If you are really caught in mental proliferation, then gather it all together, and contemplate it in terms of being one whole, cutting it off right from the start, saying, "All these thoughts, ideas and imaginings of mine are simply thought proliferation and nothing more. It's all aniccam, dukkham and anatta. None of it is certain at all." Discard it right there.

Ajahn Chah

 

From: Forest Sangha Newsletter, U.K., January 1998 - Number 43

Endret 9. august 2016 av Bruker-95147
La inn en spoilertag pga veldig lang tekst

[RWS]

Dessverre er ikke bibelen skrevet av filosofer fra østen, som allerede den gangen jødene rotet rundt i ørkenen hadde lang erfaring med masse folk og gode lovverk og gjennomtenkte filosofier, (og et utviklet skrift språk... Hvis denne guden absolutt skulle "valgt" seg et folk så ville det beste valget vært nettopp kineserne på den tiden, da de var hundrevis av år lenger fremme enn den primitive banden denne guden liksom valgte....) bibelen er skrevet av et ignorant og primitivt og brutalt ørkenfolk der døden var straff for det aller meste, selv mundane forbrytelser eller ting som ikke var forbrytelser i det hele tatt.....

 

Bibelen er veldig sort hvitt der Østens filosofi er dyptgående og hviler på alle aspekter i livet, fordi livet ikke er sort hvit, men alle nyanser i grått og farger i mellom de to ytterpunktene.... Derfor fremstår bibelen i dag som fryktelig primitiv, dum og brutal og det er en av grunnen til at jeg ikke finner den jødisk-kristne-islamske guden troverdig i det hele tatt. Da ingen gud som eventuelt satte i gang the big bang og skapte universet ville hatt et så primitivt og brutalt og dumt syn på sitt eget skaperverk... Skape noe og så forby det etterpå liksom... Hvor dum går det an å bli egentlig? 

[G]

Dessverre er ikke bibelen skrevet av filosofer fra østen, som allerede den gangen jødene rotet rundt i ørkenen hadde lang erfaring med masse folk og gode lovverk og gjennomtenkte filosofier, (og et utviklet skrift språk... Hvis denne guden absolutt skulle "valgt" seg et folk så ville det beste valget vært nettopp kineserne på den tiden, da de var hundrevis av år lenger fremme enn den primitive banden denne guden liksom valgte....) bibelen er skrevet av et ignorant og primitivt og brutalt ørkenfolk der døden var straff for det aller meste, selv mundane forbrytelser eller ting som ikke var forbrytelser i det hele tatt.....

 

Bibelen er veldig sort hvitt der Østens filosofi er dyptgående og hviler på alle aspekter i livet, fordi livet ikke er sort hvit, men alle nyanser i grått og farger i mellom de to ytterpunktene.... Derfor fremstår bibelen i dag som fryktelig primitiv, dum og brutal og det er en av grunnen til at jeg ikke finner den jødisk-kristne-islamske guden troverdig i det hele tatt. Da ingen gud som eventuelt satte i gang the big bang og skapte universet ville hatt et så primitivt og brutalt og dumt syn på sitt eget skaperverk... Skape noe og så forby det etterpå liksom... Hvor dum går det an å bli egentlig? 

 

Det der var veldig godt forklart +1

[ChiaroScuro]

 

Dessverre er ikke bibelen skrevet av filosofer fra østen, som allerede den gangen jødene rotet rundt i ørkenen hadde lang erfaring med masse folk og gode lovverk og gjennomtenkte filosofier, (og et utviklet skrift språk... Hvis denne guden absolutt skulle "valgt" seg et folk så ville det beste valget vært nettopp kineserne på den tiden, da de var hundrevis av år lenger fremme enn den primitive banden denne guden liksom valgte....) bibelen er skrevet av et ignorant og primitivt og brutalt ørkenfolk der døden var straff for det aller meste, selv mundane forbrytelser eller ting som ikke var forbrytelser i det hele tatt.....

 

Bibelen er veldig sort hvitt der Østens filosofi er dyptgående og hviler på alle aspekter i livet, fordi livet ikke er sort hvit, men alle nyanser i grått og farger i mellom de to ytterpunktene.... Derfor fremstår bibelen i dag som fryktelig primitiv, dum og brutal og det er en av grunnen til at jeg ikke finner den jødisk-kristne-islamske guden troverdig i det hele tatt. Da ingen gud som eventuelt satte i gang the big bang og skapte universet ville hatt et så primitivt og brutalt og dumt syn på sitt eget skaperverk... Skape noe og så forby det etterpå liksom... Hvor dum går det an å bli egentlig? 

 

Det der var veldig godt forklart +1

 

Filler'n! Jeg er enig. Kanskje filosofi ikke er den syvende landeplage.

[zeebra]

Nei, det vil jeg ikke si. Litt motsigende at man skal være grei og snill, men også gjøre som man vil - hva med de som ikke vil være snille og greie?

 

De bryter jo åpenbart kardemommeloven, noe de ikke burde i et samfunn hvor en lov er så enkel og så funksjonabel. Hvis alle følger den, vil samfunnet fungere mye bedre. Akkurat som med de ti bud.

 

Jeg trenger ikke engang lage en liste over ting som hadde vært bedre hvis alle hadde fulgt de ti bud, det er jo åpenbart for alle som ikke er totalt idiot, gal eller støtter ren ondskap.

[zeebra]

Et viktig poeng i de ti bud som ikke er del av dagens lover er straff for utroskap. Utroskap burde straffes i dagens samfunn også, ikke bare fordi det er umoralsk og et løftebrudd, men fordi konsekvensene ofte er skadende og potensielt sett er svært uheldige.

 

De fleste av lovene i de ti bud er dekket av dagens lovverk, men i altfor komplisert form, og totalt sett kunne nesten hele lovverket vært oppsummert med 3 eller 4 av budene fra de ti bud. Blant annet å ikke drepe, ikke stjele og ikke lyge, noe de fleste kriminelle handlinger handler om på en eller annen måte.

[Abigor]

Kardemommeloven fungerer ikke i virkeligheten.

 

Det tar hvem som helst 5 minutter å forbedre de 10 bud idag. Enkle grep som, hvis de var innført fra starten, kunne spart millioner av menneskers lidelse og død.

[Fustasjeopphengsforkobling]

Dessverre er ikke bibelen skrevet av filosofer fra østen, som allerede den gangen jødene rotet rundt i ørkenen hadde lang erfaring med masse folk og gode lovverk og gjennomtenkte filosofier, (og et utviklet skrift språk... Hvis denne guden absolutt skulle "valgt" seg et folk så ville det beste valget vært nettopp kineserne på den tiden, da de var hundrevis av år lenger fremme enn den primitive banden denne guden liksom valgte....) bibelen er skrevet av et ignorant og primitivt og brutalt ørkenfolk der døden var straff for det aller meste, selv mundane forbrytelser eller ting som ikke var forbrytelser i det hele tatt.....

 

Bibelen er veldig sort hvitt der Østens filosofi er dyptgående og hviler på alle aspekter i livet, fordi livet ikke er sort hvit, men alle nyanser i grått og farger i mellom de to ytterpunktene.... Derfor fremstår bibelen i dag som fryktelig primitiv, dum og brutal og det er en av grunnen til at jeg ikke finner den jødisk-kristne-islamske guden troverdig i det hele tatt. Da ingen gud som eventuelt satte i gang the big bang og skapte universet ville hatt et så primitivt og brutalt og dumt syn på sitt eget skaperverk... Skape noe og så forby det etterpå liksom... Hvor dum går det an å bli egentlig? 

 

Du har et forvrengt bilde av hvordan Gud er RWS (men det visste vi jo egentlig fra før). Gud ser ikke til hvem som er størst, sterkest eller klokest, men til hjertet. Gud (i kristen tro) har alltid valgt de laverestående, de puslete, de hjelpesløse, de som ingen andre så på som noenting som helst foran de som tror det dreier seg om å være best i klassen, være flottest og visest. Mot Guds visdom er vi alle små og primitive. Nettopp der, som et sårbart lite barn, er det Gud selv trer inn i verden - i en fattig liten stall, og ikke i et prektig palass.

[afterall]

Et viktig poeng i de ti bud som ikke er del av dagens lover er straff for utroskap. Utroskap burde straffes i dagens samfunn også, ikke bare fordi det er umoralsk og et løftebrudd, men fordi konsekvensene ofte er skadende og potensielt sett er svært uheldige.

 

Fullstendig, og komplett idiotisk, galskap.