Vi elsker hverandre og skulle flytte sammen - hun kom inn på skole i Harstad

[Bjarnemann]

Hei!

 

- Jeg er vel ikke den eneste som skriver det her inne, men jeg hadde satt uendelig stor pris på svar i denne tråden. Et forhold med det som virker "den ene" risikerer å gå i vasken pga hvor hun kom inn på studie.

 

Har vært sammen med kjæresten i ti måneder nå. Ting har gått veldig fort, og forholdet er noe begge er forplikta til og ønsker å satse på. Hun har akkurat flytta inn hos meg i Oslo.

 

Så er det jævelen oppi dette her da. Planen var at hun skulle følge et deltidsstudium i Tromsø som var lagt opp slik at hun reiste opp og ned noen ganger i året. Men hun skulle bo med meg i Oslo. Det eneste hun kom inn på var et heltidsstudium i Harstad. Dvs at om hun skal studere i år, kan hun ikke bli boende i Oslo. Dama er 22 år og at hun trenger noe mer meningsfylt å gjøre enn div ufaglærte jobber i en by hun ikke er fra engang, da for tredje året på rad, skjønner jeg veldig godt. Selv om det kanskje er jeg som har snakka mest om akkurat det.

 

Jeg er 24 år, har to år igjen av lærerutdanningen min, og bor i en leilighet jeg eier selv. Jeg er mao ganske låst pga studier, bosituasjon og arbeid (trenger en mer enn ok deltidsjobb for å dekke boliglånet). Jeg har også sagt opp kontrakten med leieboeren slik at kjæresten kan flytte inn nå 1. aug.

 

Spørsmålet mitt, blir da hvordan man i helvete skal klare å løse dette?? Både praktisk, kanskje finnes det alternativer vi ikke selv har sett, men også mellommenneskelig. Det ligger litt i kortene at om vi skal klare å løse dette, blir det bra smertefullt for en av oss. Slik jeg ser det, er det tre mulige løsninger:

 

1) Hun flytter til Harstad for å studere, jeg flytter etter. Dette vil på en eller annen måte torpedere studiene mine. Jeg tviler sterkt på at det er mulig at jeg følger studiene på UiO via nett fra Harstad. Om det likevel skulle gå, blir det en ganske mye dårligere løsning enn å være tilstede på forelesningene og i et studentmiljø. Hvordan det skal gå økonomisk, er også et åpent spørsmål. Flytter jeg til Harstad, blir det mest sannsynlig et friår og heltidsjobb isteden. Denne løsningen er ikke så elendig som den ser ut som ved første øyekast; et friår fra studiene hadde kanskje gjort meg godt. Jeg er litt lei av å lære ting. Samtidig, vil situasjonen være den samme etter endt friår. Denne løsningen betinger også at jeg finner leieboere fort som faen.

 

2) Hun sier nei til studieplassen og blir i Oslo. Året fram til neste studieopptak bruker hun til å ta opp fag slik at hun enten kommer inn på heltidsbacheloren i Oslo, eller deltidsbacheloren hun opprinnelig søkte på. Den på deltid tar fire år, så om hun tar opp fag dette året og studerer heltid i Oslo etterpå vil hun fortsatt være ferdig om fire år. Men da må hun forbedre snittet sitt _mye_. Dessuten kan jeg relatere veldig godt til hvor mye det vil suge å tilbringe enda et "meningsløst" år i en by hun ikke engang er fra. Jeg var selv 22 da jeg starta å studere, og jeg tror aldri i livet at jeg hadde utsatt det enda et år. Samme hva.

 

3) Hun flytter til Harstad, men vi besøker hverandre i langhelger og ferier. Dette er litt smertefult for begge to, men hindrer at en av oss må gjøre et (for stort?) offer. To store utfordringer med denne løsningen er økonomi og at vi begge er veldig skeptiske til dette med å ha et avstandsforhold. Vi er "der", jeg prøvde å unngå å søple ned tråden med kliss, men kjærligheten er altså sterk og gjensidig, men spørsmålet er hvordan jeg dette vil fungere i et avstandsforhold. De fleste har vel stort sett bare dårlige erfaringer med dette (?).

 

For meg virker alternativ to som det mest fornuftige. Samtidig, innebærer det et ganske stort offer fra hennes side og det er fram til nå hun som har føyd seg mest av oss to. Jeg vet ikke om jeg klarer å be om/akseptere at hun skal sette livet sitt på vent et år til. Tidsmessig blir det kanskje ikke slik, men det vil oppleves slik. Hun tar opp fag i en alder av 22, mens de fleste av vennene hennes nærmer seg endt utdannelse og kjæresten nesten er ferdig utdannet lektor og bor i en selveid leilighet. Det var hun selv som foreslo dette og jeg tror også at hun er villig til å gå for det, men jeg ser jo selv at dette er en veldig god løsning for meg og ikke like god for henne.

 

Hva tenker dere? Noen alternativer vi har oversett? Hva tenker dere om alternativ én kontra alternativ to?

 

På forhånd takk for svar

 

- Beklager leifer, jeg skriver fra mobil.

Endret 19. juli 2016 av Bjarnemann

[henrikwl]

Hva med alternativ 3) Hun flytter på hybel i Harstad, studerer der og kommer hjem i langhelger og ferier, og når studiene er ferdige får hun seg jobb i Oslo?

[Bjarnemann]

Takk for svar

 

Det er også et mulig alternativ. Utelot det for å holde OP litt kortere Jeg vet at jeg har en tendens til å skrive langt, og det gjør ofte noe med mengden svar jeg får.

 

Men ja, det er absolutt et alternativ. Og kanskje ikke så ille som vi først har tenkt. Slang det inn som ett av alternativene i OP.

[frustrert_97]

Nå vet jeg ikke hva kjæresten din tenker å studere, men en oversikt over ledige studieplasser skal bli publisert i dag. Deet kan jo hende hun finner noe som interesserer henne der, og det befinner seg i en mer ok avstand fra Oslo. Det er førstemann til mølla, og du kan takke ja til plassen fra 20. juli kl 09:00.

[Bjarnemann]

Takk for tips (og at du leste det lange åpningsinnlegget)! Det skal vi sjekke ut.

 

Hun ønsker å studere til å bli enten sosionom, eller jobbe innenfor barnevern.

Endret 19. juli 2016 av Bjarnemann

[Bjarnemann]

Av det vi kan se, er det ingenting relevant på restplass :/

Endret 19. juli 2016 av Bjarnemann

[henrikwl]

De fleste har vel stort sett bare dårlige erfaringer med dette (?).

 

 

Jeg skjønner ikke hva som skal være så farlig med avstandsforhold. I hvert fall ikke når det er tidsavgrenset, slik det her er. Det finnes folk som klarer å ha et fullt familieliv med 250+ reisedøgn i året, så da må det da vel kunne gå an å holde et forhold i live gjennom studietiden?

[Gjest Bruker-245639]

Dette blir et avstandsforhold der begge følger opp sine drømmer. Om det da holder avstanden så toppers, hvisk ikke, så nei vel.

[Konto brukes ikke]

Holder ikke ett forhold med avstand i ett år, så tror jeg ikke det er liv laga uansett - så selvfølgelig alt3

[tom waits for alice]

Jeg tillater meg å mene at alternativ 2 er det dårligste. Du får din utdanning, og hun får mest sannsynlig ikke sin, og dermed øker den avstanden som i det lange løp er mye viktigere enn den geografiske, nemlig den intelektuelle. At du blir lærer hjelper lite om hun sitter i kassen på Rema. Hilsen en som selv bodde vekke fra damen når han studerte, om enn ikke like langt som Oslo - Harstad.

 

Har du forresten sjekket om du kan fortsette din utdannelse ved Campus Harstad og pendle til Tromsø for obligatoriske forelesninger? Ja, det er 3 timer med hurtigbåt, og kanskje for komplisert i praksis. Eller hva med en hybel i Tromsø, så kan du i hvertfall ukependle, slik jeg gjorde?

 

Geir

[Notatblokk]

Havnet i en lignende situasjon hvor samboer måtte flytte på hybel og vi leide ut leiligheten i mellomtiden, og jeg flyttet hjem til mor . For ett år, da. Vi har byttet på å kjøre frem og tilbake til hverandre i helger og sånt, dere får mest sannsynlig ikke gjort det like ofte pga. fly og lengre avstand/kostnad, men. 

Uansett er poenget mitt at det kan fungere for en periode. Det gikk mye bedre for oss enn jeg fryktet . Vi hadde vært sammen og bodd sammen i to år da vi gjorde dette. 

 

Dere kan også sjekke ut muligheten for at hun kan bytte skole etter første året, at hun gjør ferdig første året der oppe og så søker overgang til samme studie i Oslo eller nærheten av Oslo. 

[Bjarnemann]

Mhm. Takk for gode svar Setter veldig stor pris på det. Veldig.

 

Ser at jeg utelot for mye info fra OP for å korte ned. Det funka ikke så bra

 

Alternativ to, bedre forklart:

Det som egentlig var planen var at hun skulle inn på et samlingsbasert deltidsstudie, der bacheloren tar fire år istedenfor tre. Så hadde hun bodd med meg i Oslo, men reist opp de gangene det hadde vært samling. Det kom hun ikke inn på, men hun fikk altså tilbud om et heltidsstudie isteden. Med alternativ to, vil alt ta like lang tid som opprinnelig planlagt, gjennonførelsen blir bare litt annerledes. Hun tar opp fag for å fikse snittet, og studerer etterpå på heltid i Oslo. Hvis alternativ to ga inntrykk av at det ikke ville bli noen utdannelse på henne i det hele tatt, kunne jeg formulert meg bedre. Hun får samme grad, og alt vil ta like lang tid som opprinnelig planlagt. Aberet er at hun da må ta opp fag, noe Jeg vet hun har veldig lite lyst til. Dette tror jeg kommer av frykt for å feile, hun hadde et selvstudium i psykologi som det ikke gikk sånn veldig bra med. Ikke at det er så nøye. En annen fordel med å "vente" et år, er at hun kan ta igjen fag hun henger etter fra psykologistudiet for å få utbetalinger fra lånekassen igjen. Da bruker hun et år i Oslo på å ta igjen studiepoeng og ta opp fag fra Vgs. Til neste år er det banna bein at hun søker seg inn på studiet hun ønsker, heltid, og er da ferdig etter fire år som opprinnelig var planen. Vi er sammen hele tiden, og hun får også utbetalinger fra lånekassen igjen.

 

Ang avstandsforhold:

Det kan hende at denne løsningen er bedre enn det vi først har trodd. Det koster mindre for begge to. Og ikke minst, men det er det nok mest jeg som er opptatt av: det koster likt for begge to. Jeg ønsker ikke at dama skal oppgi planer og gi avkall på ting pga meg. Samtidig er forholdet ganske ungt, ti måneder. Det et sterkt og bra, men ungt. Vi er litt bekymra for hvordan det vil fungere med avstand. Spesielt siden hun plages mye med sjalusi (hun er ikke av den kontrollerende typen, bare så det er sagt). Å besøke hverandre i langhelger og ferier høres fint ut det, men samtidig er vi redde for at det vil bli så altfor mye mindre enn det vi egentlig ønsker. Hun har sagt rett ut at hun kommer til å ha det helt jævlig om vi skal være så mye borte fra hverandre. Det samme gjelder forsåvidt meg også. Og da er to år lenge. Veldig lenge. Hvis det blir slik, flytter jeg selvfølgelig sporenstreks opp når jeg er ferdig med å studere, men det er fortsatt to år til.

 

Ang flytting av mine studier:

Har undersøkt saken, TWFA, men det går dessverre ikke. Jeg kan alternativt ta et år permisjon, men da risikerer jeg å fucke opp studiene mine (kullet bak meg følger et helt annet studieløp), det er ikke sikkert det er gjennomførbart økonomisk (det vil uansett koste mye, mtp leiligheten jeg eier og betinger også en veldig god deltidsjobb) og etter det året, som er det lengste jeg kan ha permisjon, er vi isåfall uansett tilbake til scratch. Hun i Harstad, jeg bundet til Oslo.

 

Flytting av hennes studier:

Det er en mulighet. Men å studere i Harstad innebærer å ikke ta opp fag, og hun kan da antageligvis bare glemme å konkurrere på poeng for å komme inn i Oslo. Hun kan evt få innvilget overføring, men det er mye hvis atte dersom, og sannsynligvis går det ikke uansett. Studiesteder er veldig skeptiske til å overføre studenter som tar en profesjonsretta utdannelse, siden studieløpet deres ofte er både låst og særegent for stedet de har studert på.

 

Som dere sikkert begynner å få inntrykk av, er jeg ikke mye i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg ser få ulemper med alternativ to, utover at hun må ta opp fag og evt at hun må vente et år til før hun får følelsen av at hun gjør noe med livet sitt. Alt vil jo ta like lang tid. Eneste er at det selvfølgelig er en viss risk for at hun ikke får forbedret snittet sitt nok. Det hadde sugd, og da må hun til Harstad uansett. Men da kan jeg flytte etter henne etter bare et år, istedenfor to, og forholdet har også litt mer tid på banen enn bare ti måneder. Kanskje avstanden blir litt lettere å takle da. Hva jeg mener, prøver jeg selvfølgelig så godt jeg kan å holde for meg selv. Av det jeg kan se, innebærer alle realistiske alternativer at det er hun som må gi avkall på noe. Det er også hennes liv og fremtid, det siste jeg vil er å presse/lede henne mot det jeg ønsker. Selv om jeg selvfølgelig så inderlig, inderlig vil at vi skal bo sammen. Nå. Det er jo en viss fare for at jeg har blitt blind av min egen sikkerhet da, og at alternativ to ikke er like gunstig som jeg tror. Det dere sa om avstandsforhold feks, noe vi forkasta omtrent med en gang (men heller det enn å slå opp, dét er begge enige i), er absolutt verdt å lytte til. Da får begge utdannelsen sin og ingen ofrer noe den andre ikke ofrer. Det er helt sikkert nye mer vi/jeg har oversett, så tusen, tusen takk for svar.

 

Et moment jeg ikke fant noe logisk sted å putte inn i den rotete stilen min: noe hun selv har snakka om, som har kommet fra henne og ikke fra meg, er at hun blir igjen i Oslo for å ta igjen de fagene hun henger bak for å få utbetalinger fra lånekassen igjen. Hun er veldig opptatt av å ikke måtte lene seg på andre for å overleve økonomisk. Og dette som hun kom med selv ligner forsåvidt veldig på alternativ to som har blitt skissert ovenfor.

 

PLUSSER TIL ALLE SOM HAR KOMMET SEG GJENNOM DENNE VEGGEN AV TEKST!

 

Og igjen: takk

Endret 20. juli 2016 av Bjarnemann

[Notatblokk]

Hvordan har hun tenkt til å klare seg i Harstad dersom hun ikke får noe fra Lånekassen før hun har samlet inn de skyldige studiepoengene uansett? Kanskje den beste løsningen er nummer to da, å ta opp fag og vente ett år. Selv om psykologiselvstudium ikke gikk bra (ser for meg det er tungt alene!) så kan det hende at hun kan være mer motivert for å ta opp fag og bedre snittet slik at hun får litt flere valg enn KUN Harstad..  

[Bjarnemann]

Er veldig få poeng hun henger etter, så det fikser hun isåfall første semester. Tror det går mer på stoltheten, for om hun starter i Harstad vil hun være avhengig av økonomisk hjelp fra feks foreldrene eller meg (ikke at jeg er så rik) fram til hun får tatt igjen poengene. Men den hjelpen får hun garantert av enten dem eller meg, så, ja, er nok mer stoltheten

 

Hjelper nok litt på motivasjonen at målet er klart og nært i tid, ja Psykoligigreiene var nok mer at hun studerte for å studere. Dessuten har jeg sagt at jeg betaler eksamenene og bøkene hennes (blir isåfall selvstudium, ikke undervisning hos feks Sonans) om hun velger å ta opp. Både som en gest sånn at jeg også "gjør noe" i situasjonen, men også fordi det vil hjelpe på motivasjonen for å gjøre jobben skikkelig. Det forslaget bryter jo klart med det jeg sa om at jeg hadde bestemt meg for ikke å blande meg, men sånn ble det visst.. Det var nok neppe noen tvil om hva jeg håpa på uansett.

Endret 20. juli 2016 av Bjarnemann

[AnonymDiskusjon]

10 MÅNEDER ER INGENTING! INGENTING!

Anonymous poster hash: dafc6...46b

[Bjarnemann]

Neivel. Nå har det seg ihvertfall slik at vi ikke kunne hatt det bedre sammen og at det kjennes så veldig riktig for begge to. Så er jeg klar over at forelskelse gjør blind osv, men nå er vi tross alt henholdsvis 21 og 24 år. Ikke 16. Og å unngå å satse på noe som kjennes så bra bare fordi vi bare har vært sammen i ti måneder synes jeg blir for dumt. Det er en sjanse å ta, men det er en riktig sjanse å ta. Alternativet er jo ganske kjedelig. Jeg nekter å være 50 år (80 tør jeg enn så lenge ikke å sikte mot) og vite at jeg lot det som kanskje var mitt livs kjærlighet gå, fordi at det var det trygge og rasjonelle.

 

Men kjærlighet gjør blind, det er jeg klar over.

[Rider of Reason]

Ser du har fått mange gode svar allerede, men kan bidra med mine tanker også.

 

Etter den ekstra forklaringen så ser jo alternativ 2 ganske bra ut, og hvis dere begge er enige om at det blir det beste alternativet, så gå for det.

 

Ellers så er avstandsforhold noe jeg har meget god kjennskap til, så vil absolutt si at det er et alternativ dere bør vurdere. Min bror pendlet mye Oslo - Tromsø etter at kjæresten flyttet for å studere, de byttet på å fly til hverandre annenhver helg, og i ferier ettet hva som passet best. De klarte seg helt fint med det i 3 år.

 

Selv er jeg også i et avstandsforhold på 6. året nå, og det er en del større avstand enn Oslo - Tromsø Har ikke kunnet ta helgeturer til hverandre, hver, annenhver, eller hver fjerde helg. Grunnet avstanden, jobb, økonomi og logistikk så har vi som regel truffet hverandre 15-16 dager i året. Skal ikke lyve og si at det har vært kjempelett hele tiden, vi har hatt våre problemer med avstanden flere ganger, både hun og jeg, og mer enn én gang har jeg merket tvilen på meg selv, mine følelser, og hele opplegget, komme snikende innpå, men med åpenhet, komunikasjon og ståpåvilje har vi hjulpet hverandre gjennom de tyngre periodene og hit vi er nå, hvor planen er å forhåpentligvis gifte oss og flytte sammen etterhvert neste år.

 

Selvfølgelig er folk forskjellige, og det er nok slett ikke for alle, men det er heller ikke det uoverkommelige hinderet mange tror det er. Klarer man å stå ut løpet kommer nok forholdet også styrket ut av det. Det er mange bakker og fartshumper man skal over i løpet av et langt liv sammen, så å se hvordan forlholdet ter seg i litt motgang er ikke bare negativt heller.

 

Åpenhet, komunikasjon, støtte og ståpåvilje er de tingene jeg ser på som hjørnesteiner i et forhold, og det er min tro at 80% av alle forhold kunne klart seg om bare vi mennesker hadde vært bedre til å praktisere de tingene i forhold til hverandre.

 

Uansett, håper mine korte tanker rundt saken kunne være til hjelp for deg, og skulle det være noen uklarheter, eller mer angående dette du lurer på er det bare å spørre.

[Bjarnemann]

Takk for et godt svar, Rider of Reason! Du skriver bra og reflektert.

 

Det du har holdt på med virker nok litt for ekstremt for oss Men som du selv sier; folk er forskjellige. Og omstendigheter. Det meste kan vel gå, bare det skjer på "riktig" måte. Interessant og nyttig å lese om erfaringene og refleksjonene dine. Og også fint å lese at det gikk bra for broren din (og dere andre her inne som har skrevet om erfaringene deres med avstandsforhold). Bra å få presentert den andre siden av saken, det vi/jeg har lest og blitt fortalt om avstandsforhold utenom dette har ikke akkurat vært positivt.

 

Ellers, så har kjæresten min fortalt meg at hun heller mest mot alternativ to Spikra er det ikke, hun har tenkt høyt og jeg vil ikke rushe for å kreve et sikkert svar, men det er ihvertfall den veien det ser ut til å gå. Og så er det veldig fint å vite at det ikke nødvendigvis er verdens undergang om det blir avstand isteden.

 

Men ja, jeg ser jo på alternativ to som det beste. Men så er det godt mulig at jeg er blind av egen forelskelse og sikkerhet. Er det egoistisk av meg å håpe på alternativ to? Jada, det tar ikke lenger tid enn det som opprinnelig var planen. Samtidig vil den løsningen ta et år lenger enn om hun starter rett på heltidsstudiet i Harstad nå. Men da igjen får hun ikke fiksa hengefagene.

Endret 22. juli 2016 av Bjarnemann

[Bjarnemann]

Hun blir i Oslo

 

Takk for fine svar, folkens!

[tom waits for alice]

Lykke til! Pass på at du bruker litt tid på å hjelpe henne gjennom hennes skolegang også, så blir det nok bra.

 

Geir