Hvorfor er jeg redd han?

[AnonymDiskusjon]

Har nå nylig begynt å gå til psykolog pga eksen min. Han har brukt vold mot meg siste delen av forholdet. Jeg stakk. Han ba. Men jeg stod i mot og til slutt ble det stille.

For ett par år siden begynte kontakten igjen. Han lurte på om jeg hadde det bra osv. Jeg svarte. Vi ønsket hverandre lykke til. Ett halv år senere sendte han melding på nytt. Han hadde fortsatt dårlig samvittighet pga det han har gjort mot meg. Jeg var redd han fra dag 1. Var redd han skulle oppsøke meg og gjenta vold. Nå er det 4 år siden, nesten 5. Vi hadde som sagt jevnlig kontakt med 6-7 måneders mellomrom. Han var aldri truende etter bruddet. Snakket kun fint og var glad på mine vegne (jeg er gravid nå). Problemet er at jeg er fortsatt redd han. Redd han vil meg noe vondt. Han har ikke oppsøkt meg på de 4-5 årene, bare tok kontakt på Facebook (vi er ikke venner der).

Nå har vi avsluttet kontakten, jeg forstod at denne kontakten var ikke bra for meg. Det er 3 måneder siden vi snakket sammen sist. Hva synes dere? Er jeg redd han uten grunn? Redd han kommer på døren og gjør meg noe. Eller mannen min, eller barnet.

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

[Ljóseind]

Høres ut til at du har gjort det riktige her. Hold deg unna voldelige folk.

[AnonymDiskusjon]

Holder meg unna han ja. Men klarer ikke slutte å være redd han 5 år etter bruddet. Han ville vel stått på døra mi for lenge siden dersom han var farlig for meg?

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

[Imlekk]

Still psykologen din disse spørsmålene.

 

Vi mennesker er ikke alltid fullstendig rasjonelle. Vi har utviklet måter å reagere på som er nyttige, men ikke alltid rasjonelle. Jeg tror måten du reagerer på er ganske så normal.

[AnonymDiskusjon]

Ut fra det du skriver tror jeg mest at du bør arbeide med egen frykt. Varte forholdt lenge og/eller du har gått til psykolog tidligere så kan det kanskje være en link til frykten din der. Men det å bekjymre seg på forskudd for noe som "du" frykter skal skje er en angstlidelse som det hjelper å snakke ut om, vell å merke (forsøk å ta mine råd her) -uten å gi "reddselen og tankene" for mye "spillerom" i hverdagene.

 

Foruten kan jeg for det første, forsikkre deg om at din nåværende mann vil beskytte deg mot alle farer, og det skal du stole på at han gjør.

For det andre er det fullstendig urasjonellt og for ikke å glemme !livsfarlig! for hvem som helst å forsøke eller skade en familie.

 

Anonymous poster hash: 614bd...e9b

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar.

Jeg vet at jeg har angst. Men jeg er ikke sikker på om det er bare en angst og frykt i hodet mitt eller kan det være en reel fare for denne mannen. Han var voldelig før, og da er jeg litt usikker på om han kan gjøre noe igjen. I og med at han har ikke prøvd på noe på 4-5 år så bør jeg slappe av nå. Men jeg klarer det ikke. Får bilder opp i hode som jeg helst ikke vil ha. At han bryter seg inn i huset og voldtar meg, mens kjæresten min ligger skadet og ute av stand til å gripe inn. Det er helt jævlig og gå og tenke på det. Samtidig så vil jeg ikke nevne for mye til psykologen min heller. Jeg skal jo bli mor. Tenk om hun mener jeg er ikke i stand til å ta vare på barnet mitt!

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar.

Jeg vet at jeg har angst. Men jeg er ikke sikker på om det er bare en angst og frykt i hodet mitt eller kan det være en reel fare for denne mannen. Han var voldelig før, og da er jeg litt usikker på om han kan gjøre noe igjen. I og med at han har ikke prøvd på noe på 4-5 år så bør jeg slappe av nå. Men jeg klarer det ikke. Får bilder opp i hode som jeg helst ikke vil ha. At han bryter seg inn i huset og voldtar meg, mens kjæresten min ligger skadet og ute av stand til å gripe inn. Det er helt jævlig og gå og tenke på det. Samtidig så vil jeg ikke nevne for mye til psykologen min heller. Jeg skal jo bli mor. Tenk om hun mener jeg er ikke i stand til å ta vare på barnet mitt!

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

 

Det er ikke tvil i mitt hode om at dette er noe du må ta opp med psykologen din. Så vil du få hjelp med det.

 

Den siste setningen der skremmer meg. Du burde være superivrig etter å få psykologen til å hjelpe deg til å bli helt frisk - nettopp for at du skal kunne bli en så bra mor for barnet ditt som mulig.

 

Anonymous poster hash: c1e11...9d9

[AnonymDiskusjon]

Klarer å ta vare på barnet mitt. Er ikke noe med omsorgsevnen min pga angsten. Men er redd psykologen skal mene det og melde meg til barnevernet.

Så dere tror ikke han er farlig for meg og mitt barn? Etter så mange år så bør jeg kunne leve livet mitt som jeg vil uten å tenke på hvordan han kan reagere. Ikke sant? Har ventet ekstra lenge med barn pga han! Må være måte på hvordan man skal utsette livet sitt. Jeg har lyst å leve som jeg vil. Men hver gang jeg tar en avgjørelse har jeg han i bakhode.

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

[AnonymDiskusjon]

Klarer å ta vare på barnet mitt. Er ikke noe med omsorgsevnen min pga angsten. Men er redd psykologen skal mene det og melde meg til barnevernet.

Så dere tror ikke han er farlig for meg og mitt barn? Etter så mange år så bør jeg kunne leve livet mitt som jeg vil uten å tenke på hvordan han kan reagere. Ikke sant? Har ventet ekstra lenge med barn pga han! Må være måte på hvordan man skal utsette livet sitt. Jeg har lyst å leve som jeg vil. Men hver gang jeg tar en avgjørelse har jeg han i bakhode.

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

 

Jo mer du skriver her, jo mer presserende blir det at du tar dette opp med psykologen din og får hjelp med det. Du tenker ikke rasjonelt, og fatter dårlige avgjørelser på bakgrunn av ulegitim frykt. Skaff deg hjelp, det vil både du og dine barn takke deg for.

 

Anonymous poster hash: c1e11...9d9

[AnonymDiskusjon]

Hei igjen.

Opplyser deg om at det er et stort mangfold av mennesker og hvordan de opplever situasjoner og om de er i stand til å reagere på en hendelse. Disse reaksjonene går gjerne i mønster og nedfelles i oss gjennom tidligere arv, miljø og oppfatninger. Enten vi stivner til, reagerer med sinne, frykt eller hengivenhet ect.

Husk at selv her inne på forumet kan det være både gale og riktige svar, så du trenger ikke ta mitt som noen fasit.

 

Når noen forteller om frykt for tidligere partner så ta tenker jeg umiddelbart på -hvordan bruddet foregikk- og -hvordan relasjonen under forholdet var- + varighet. Uten at du gir meg noe hint på dette virker det for meg som at bruddet for en av dere ble veldig feilslått og utløste en midlertidig krise og uønskede opplevelser som visstnok er ganske vanlig.

Men tilbake til "diversity", og uten å vite hvordan du eller personen taklet bruddet og hva deres reaksjonsmønstre er kan jeg med høy sikkerhet nok engang fortelle deg at du ikke har grunn til bekjymrelse etter så lang tid. Med statistikk som bevis!

 

Så enda en gang, "du" kan arbeide med deg selv, konsentrere deg om å klare dagene og slutte å tro for vondt om andre. Kanskje må noe til for å få fred?

Det vanligste er ihvertfall at "den forlatte" gir blaffen i tidligere partner etter en stund og vil aldri ha et ønske om å se, høre eller tenke på tidligere partner igjen. -Å det er noe du kan basere din trygghet på!

Anonymous poster hash: 614bd...e9b

[AnonymDiskusjon]

Jeg har også en eks som var aggressiv og voldelig. Det var psykisk og fysisk vold.

 

Jeg har fått PTSD, som er en form for angstlidelse. Men vet du hva? Jeg er ikke redd for han lenger. Jeg er ikke redd for volden hans. De siste gangene han var voldelig var jeg helt apatisk, tok ikke igjen, orket ikke kjempe i mot. Turte ikke å kjempe i mot heller for å ikke provosere mer vold. 

 

I starten var jeg redd for å se han på gaten. Speidet alle gater som jeg gikk i, så etter steder man kunne gjemme seg på og prøvde å være i nærheten av utganger og rømningsveier. Men jeg ble så drittlei av å være redd.. Nå går jeg bare på gaten og nekter å være redd for han. Nekter å unne han flere tanker enn når det er nødvendig. Hvis han virkelig vil oppsøke meg og slå meg, hadde han gjort det. Men han er ikke ute etter å være mer fysisk voldelig mot meg! Psykisk voldelig vil han nok gjerne være mot meg hvis han skulle få sjansen, jeg er ikke naiv. Men jeg er ikke redd for han mer, kan rett og slett ikke leve livet mitt med å være redd for vold.

 

Snakk med psykologen din!

Anonymous poster hash: de50a...744

[BadCat]

En engstelig forelder er er blant de verste oppvekstvilkår et barn kan ha. Ikke bare vil det påvirke oppveksten til barnet, men det kan også videreføres.

Endret 13. juli 2016 av BadCat

[AnonymDiskusjon]

Igjen takk jeg for alle svar her inne.

Jeg har allerede oppsøkt psykolog og skal gå til behandling. Det er bare så vanskelig, merker ingen bedring og har hatt veldig dårlige dager den siste tiden.

 

Jeg har hatt angst for å oppsøke psykolog pga frykt for barnevernet. At psykologen melder meg til BV. Men jeg forstår jo at det skal litt mer til for at han/hun skal melde meg inn til barnevernet. Da skal det være snakk om alvorlig omsorgssvikt. Jeg kan ikke akkurat si at jeg er helt ute av meg pga angsten. Jeg fungerer bra i hverdagen, går på jobb og klarer meg fint ellers. Den angsten er ikke så sterk, det er på en måte en "liten" bekymring som jeg har i bakhode hele tiden.

Det var noen som lurte på hvordan bruddet foregikk. Det gikk egentlig helt fint. Overraskende fint. Jeg var helt sikker på at han kom til å plage meg i lang tid men han ga seg etter ett par dager! Og de gangene han tok kontakt, var han veldig bekymret for meg. Hvordan jeg hadde det osv. Så ble vi enige om å kutte kontakten helt, og jeg håper nå at han ikke tar kontakt. Og at jo lengre tid det går, jo bedre blir det.

Psykologen sier at det at han ikke truet meg eller oppsøkt meg på de 4 årene var et godt tegn og utganspunkt.

Men hun kunne jo selvfølgelig ikke gi meg 100 % svar på om han var farlig for meg fremdeles eller ikke. Det kan ingen svare meg på, men i følge statistikken så ja, jeg er trygg. De fleste voldsepisoder skjer rett etter bruddet sier de. Og mange sier til meg at han hadde allerede vært på døren min for lenge siden dersom han absolutt hadde tanker om å skade meg.

Men da tenker jeg: hva om han får slike tanker nå i ettertid? Hva om han først nå forstår at han ikke kan få meg tilbake og klikker helt! Det er liksom så mange ting jeg tenker på at det er ikke godt å si. Tror jeg har mye å jobbe med. Jeg har gått med disse tankene for lenge uten å søke hjelp, og når jeg ble gravid, så ble angsten forsterket. Jeg har ikke bare angst for eksen, men fødselen også. Alt egentlig.

Men jeg ble litt skeptisk til å oppsøke hjelp, fordi jeg vil ikke at psykologen skal tro at jeg er helt på bærtur og de kommer til å ta i fra meg barnet. Er liksom det jeg tenker på også i tillegg.

 

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

[BadCat]

Vold er en omfattende definisjon. Det kan være alt fra å dra noen i håret til å nekte de å gjøre som de vil.

 

Tar de barnet så er det pga hva som er best for barnet, ikke hva som er best for deg. Barnets vel kommer først.

Endret 13. juli 2016 av BadCat

[savannahlady]

De tar ikke barnet i fra henne bare fordi hun går til psykolog!

[AnonymDiskusjon]

Altså, jeg er redd for at de gjør det, men du gir meg ikke akkurat noe annet valg enn å være redd med måten du skriver på BobCat. Jeg vet at de tar barnet for barnets beste, men hvis kvinne sliter med tanker om eksen etter et voldelig forhold (voldtekt), så er jeg ikke automatisk "kvalifisert" til å bli barnevern kunde. Det er mange som går til psykolog, og barna blir ikke tatt fra de av den grunn. Jeg kjenner opptil flere som har fått diagnoser og fått behandling hos psykolog, likevel har de barna hos seg, og barnevernet ble ikke engang nevnt.

 

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

[AnonymDiskusjon]

Det er tonnevis med mennesker som ikke burde hatt omsorg for mennesker og dyr. De menneskene er ikke hos psykolog, de er i fengsel eller utenfor og skaper kvalme rundt seg uten å bry seg om selvinnsikt (med mindre de skal manipulere) eller kvalmen de påfører rundt seg.

 

Det er ikke din feil at eksen din var voldelig mot deg og du har ingenting å skamme deg over eller skjule! Et sunnhetstegn er å oppsøke psykolog, det motsatte hadde vært mye, mye mer bekymringsverdig. Barna dine blir ikke tatt fordi eksen din var voldelig mot deg og du trenger psykolog etterpå.

Anonymous poster hash: de50a...744

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet at det er ikke min feil at det skjedde og at jeg trenger behandling hos psykolog. Jeg er redd for at psykologen vil ut ifra angsten min sende bekymringsmelding til barnevernet, men som sagt, jeg har ikke så voldsom angst at det går utover hverdagen. Lurer litt på hvordan de vurderer slike saker når de skal melde noen inn. Hvilke diagnoser/årsaker må det være tilstede for at bv kan bli involvert?

 

Anonymous poster hash: 74486...0e5

[AnonymDiskusjon]

At noen sender en bekymringsmelding til barnevernet betyr for det første ikke at du mister barnet ditt. Barnevernet vil først og fremst prøve å hjelpe deg. Det burde du da være mottakelig for.

 

For det andre så er det som ble sagt her; folk som havner i klammeri med barnevernet er folk som ikke går til psykolog, som sniker og lurer og er mer redd for barnevernet enn interessert i å få hjelp og være den beste forelderen for sitt barn.

 

Anonymous poster hash: c1e11...9d9