Sliten av å være "bonusmamma"

[Bruker-97420]

En utfordring her kan være at de to barna har ulike behov. Dette bør du nok være oppmerksom på, og behandle dem litt forskjellig. Prøve å kjefte mindre på den eldste, og la den eldste få mer frihet i forhold til deg. Mens den yngste kanskje kan trenge litt stramme tøyler, og en "hønemor".

Hadde jeg følt at det hadde vært på sin plass å gi den eldste mer frihet og mindre irettesettelse hadde dette vært veldig gode råd, men i dette tilfellet tror jeg det gjør mer skade enn godt. Den yngste derimot er jeg enig med deg i.

[Budeia]

 

Hadde jeg følt at det hadde vært på sin plass å gi den eldste mer frihet og mindre irettesettelse hadde dette vært veldig gode råd, men i dette tilfellet tror jeg det gjør mer skade enn godt. Den yngste derimot er jeg enig med deg i.

 

 

Jada, men som du sier er det en slitsom situasjon at den eldste antagelig ikke respekterer deg som mor, og dermed heller ikke lytter til deg. Det er en vanlig situasjon med eldre barn, og derfor er det bedre at heller faren irettesetter den eldste.

Eldre barn vet kanskje godt at de har en annen mor (hvis det er tilfellet her), og de vil dermed ikke fullt ut akseptere at en stemor kjefter mye på dem. Som bonusmamma "går man på glass" og må noen ganger være tilbakeholden.

[Bruker-97420]

Jada, men som du sier er det en slitsom situasjon at den eldste antagelig ikke respekterer deg som mor, og dermed heller ikke lytter til deg. Det er en vanlig situasjon med eldre barn, og derfor er det bedre at heller faren irettesetter den eldste.

Eldre barn vet kanskje godt at de har en annen mor (hvis det er tilfellet her), og de vil dermed ikke fullt ut akseptere at en stemor kjefter mye på dem. Som bonusmamma "går man på glass" og må noen ganger være tilbakeholden.

Dette barnet har ikke bare problemer med å høre på meg, han er utrolig trass og utfordrende på generelt grunnlag. I mine øyne får han lov til for mye og det er for få og for sjelden konsekvenser. Så det er ikke barnet som til tider kan hefte meg, det er nok heller oppdragelsen. Endret 16. juli 2016 av Moie

[tunk66]

Heisann. Jeg var bonuspappa for tre. For tre uker siden gjorde min kjæreste det slutt med begrunnelsen at jeg ikke ga nok kjærlighet til barna hennes. Jeg gjorde mye for barna hennes, mye praktisk og var veldig godt på vei til å bygge opp et nært forhold også. Det tar tid å bygge opp slik. Hadde jeg fått gjort alt om igjen, hadde jeg bare bestemt meg for å satse med alt deg jeg har på hele familien. Det blir alt eller ingenting. Det er nok bare sånn det er.

[Bruker-97420]

Heisann. Jeg var bonuspappa for tre. For tre uker siden gjorde min kjæreste det slutt med begrunnelsen at jeg ikke ga nok kjærlighet til barna hennes. Jeg gjorde mye for barna hennes, mye praktisk og var veldig godt på vei til å bygge opp et nært forhold også. Det tar tid å bygge opp slik. Hadde jeg fått gjort alt om igjen, hadde jeg bare bestemt meg for å satse med alt deg jeg har på hele familien. Det blir alt eller ingenting. Det er nok bare sånn det er.

Det er dette "alt eller ingenting" som forvirrer meg litt... Hvorfor? Hvorfor er det sånn at det må være alt eller ingenting? Hvorfor kan ikke mitt liv være like viktig som hans? (Så lenge det ikke går ut over noen så klart, han, meg eller ungene). Hvorfor går det ikke å finne en løsning der jeg beholder deler av mitt liv som gir meg energi, mens han beholder på sine deler av livet som gir han energi? Hvis barna ikke tar skade av det livet vi lager, hvorfor må det være så A4?

 

Og jeg tror ikke det er vanlig (hva nå enn det er) å elske andre sine barn like mye som man elsker sine egne. Hvis det hadde vært tilfellet tror jeg det hadde vært lettere å finne gode familier til alle verdens foreldreløse barna som trenger nye hjem. Det er et ønske inne i oss om å skape liv, og å elske det livet mer enn noe annet. Den samme mekanismen er jeg usikker på dukker opp for andre sine barn.

Jeg har selv en halvbror, og selv om mamma og han har en god relasjon nå, og hun aldri ville gjort forskjell på oss økonomisk eller rundt andre behov, vet jeg at hun elsker meg mer (eventuelt annerledes) enn hun elsker han. Dette vet han også, men han har sin egen mor som elsker han mer enn noe annet, så det tror jeg ingen tenker noe særlig på. Og jeg tror dette er helt normalt? Eller?

[tunk66]

Jeg er helt enig med deg og tenker helt likt med deg. Men det var ikke bra nok for henne. Hvorfor ikke være fornøyd med det man har. Men de som har egne barn skjønner ikke hvordan vi tenker og vi skjønner ikke dem = ikke bra. Også jeg elsket henne over alt på jord. Men det er ikke nok.

[Bruker-97420]

Jeg er helt enig med deg og tenker helt likt med deg. Men det var ikke bra nok for henne. Hvorfor ikke være fornøyd med det man har. Men de som har egne barn skjønner ikke hvordan vi tenker og vi skjønner ikke dem = ikke bra. Også jeg elsket henne over alt på jord. Men det er ikke nok.

Jeg forstår at i en mors/fars liv er ungene det viktigste i verden. Ingenting betyr mer enn barna. Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke det går an å skape et samliv litt utenfor det tradisjonelle. Må det være så A4 hele tiden?

[Civilix]

Jeg forstår at i en mors/fars liv er ungene det viktigste i verden. Ingenting betyr mer enn barna. Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke det går an å skape et samliv litt utenfor det tradisjonelle. Må det være så A4 hele tiden?

 

Mange av oss trives med A4, tradisjonelt trenger ikke være kjedelig.

[Bruker-97420]

 

Jeg forstår at i en mors/fars liv er ungene det viktigste i verden. Ingenting betyr mer enn barna. Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke det går an å skape et samliv litt utenfor det tradisjonelle. Må det være så A4 hele tiden?

Mange av oss trives med A4, tradisjonelt trenger ikke være kjedelig.

Enig, flesteparten liker et tradisjonelt A4-liv, og har det helt supert. Jeg er bare redd jeg ikke er en av de...

[Civilix]

Enig, flesteparten liker et tradisjonelt A4-liv, og har det helt supert. Jeg er bare redd jeg ikke er en av de...

 

Mannen din sa at det var en pakkeløsning du fikk, at du måtte tilpasse deg...så da har vel du noe du må finne ut om deg selv.

[Budeia]

Min personlige oppfatning er at det ville vært til barnas beste å få noen ukers alenetid med sin biologiske forelder. Men at den biologiske forelderen av ulike grunner ikke er i stand til å se det fra en slik synsvinkel.

Alt i alt er det da også en problematisk situasjon at barna skal forholde seg til både stemor og biologisk mor, eller både stefar og biologisk far.

Historisk sett er det vel en ganske unormal situasjon, ettersom ekteskapet tidligere gjaldt til en av partene avgikk ved døden, og dette gjaldt 100%.

[Bruker-97420]

Min personlige oppfatning er at det ville vært til barnas beste å få noen ukers alenetid med sin biologiske forelder. Men at den biologiske forelderen av ulike grunner ikke er i stand til å se det fra en slik synsvinkel.

Alt i alt er det da også en problematisk situasjon at barna skal forholde seg til både stemor og biologisk mor, eller både stefar og biologisk far.

Historisk sett er det vel en ganske unormal situasjon, ettersom ekteskapet tidligere gjaldt til en av partene avgikk ved døden, og dette gjaldt 100%.

Er ikke helt enig her. Godt mulig barn har godt av alene-tid med foreldrene, men det tror jeg gjelder selv om mor og far er sammen. Men at det er trøblete eller unormalt å forholde seg til nye mennesker i livet, om det er steforeldre, nye søsken, nye lærere, nye naboer - den ser jeg ikke helt.

[Budeia]

Er ikke helt enig her. Godt mulig barn har godt av alene-tid med foreldrene, men det tror jeg gjelder selv om mor og far er sammen. Men at det er trøblete eller unormalt å forholde seg til nye mennesker i livet, om det er steforeldre, nye søsken, nye lærere, nye naboer - den ser jeg ikke helt.

 

 

Litt forskjell på naboer og steforeldre da. Hvordan skal man egentlig kunne "lykkes" som steforelder? Det er en situasjon som lett skaper mistrivsel, når barnet heller ville ønsket å bo sammen med begge de biologiske foreldrene. Og som du nevner er det ofte slitsomt for den som skal være steforelder, uten fullt ut å kunne oppnå et normalt foreldreforhold til barna. De barna som trekker fram positive ting ved dette, sier gjerne at de har det greit fordi de får dobbelt så mange gaver som andre. Jaha? Dette gjør at barna blir bortskjemte. De får kanskje dobbelt så mye snop og dobbelt så mange gaver som andre, som kompensasjon for andre ting.

[Konto brukes ikke]

Nå gikk jeg selv inn i forhold der det var ett barn hun hadde fra før. For meg var det alt eller ingenting - altså; Enten måtte jeg satse og ha tro på oss, eller bare dra min vei. Det syntes jeg var det mest rette ovenfor barnet. 

Så jeg satset for fullt - vi diskuterte naturligvis hvordan vi ville ha det med regler osv før vi bestemte oss 100%.
Vi har alltid jobbet sammen og i det er også at vi kan ha tid for oss selv, der vi gjør det som passer individet. (selvfølgelig innenfor visse grenser)

Nå er både det barnet voksent og også de to vi fikk sammen. Har aldri følt at det har tappet meg for krefter, eller vært sliten. Det har vært så og si bare vært givende.

På meg høres det ut som du ikke er klar for et slikt liv du har gått inn i, og muligens at dere ikke har kommunisert viktige aspekter med det. 

[Bruker-97420]

På meg høres det ut som du ikke er klar for et slikt liv du har gått inn i, og muligens at dere ikke har kommunisert viktige aspekter med det.

Ja, dette er nok roten til det. Tror jeg med rett oppmuntring og forståelse fra partneren hadde klart å komme dit, men ser ikke helt den tendensen nå. Det er utrolig slitsomt å føle at alt ligger hos meg og ensomheten rundt det.

[Tharos.]

Jeg sitter på den andre siden, på sett og vis. Jeg ble sammen med en alenemor til en gutt på...jeg tror han var rundt 7-8 år når vi ble sammen. Jeg klarte ikke overgangen fra singel til reservepappa spesielt bra. Jeg har for lengst bestemt meg for ikke å få barn selv, så det er sagt. I tillegg til mine egne problemer, tror jeg nok denne gutten var i overkant avhengig av moren, det hadde vært kun de to en god stund før jeg kom inn i bildet. Det gjorde jo selvsagt ingenting bedre for meg, uten at jeg legger mye skyld i noen andre retninger enn meg selv.

Vi klarte oss i 5-6 år før forholdet tok slutt. Nå er jeg temmelig bestemt på at om det skulle komme noen nye inn i livet mitt, så er barn fullstendig utelukket.

Endret 3. august 2016 av Tharos.