Sliten av å være "bonusmamma"

[Bruker-97420]

Hei.

 

Jeg føler jeg trenger litt råd og noen kloke ord.

Det har seg sånn at jeg gikk fra et sosialt, energigivende og greit nok avslappende liv, i en liten leilighet i en mellomstor by, til å flytte inn i et typisk A4 liv med to barn, mann, hund, stasjonsvogn og stort hus. Er ikke vannskelig for meg å innrømme at dette A4-livet ikke er noe jeg har drømt om. Ei heller noe jeg har sett for meg jeg skulle havne i, men nå er jeg altså her.

Jeg er utrolig forelsket i kjæreste/samboeren min, og det er derfor jeg er i dette forholdet. Jeg lette ikke etter en familie jeg ikke hadde klart å skaffe på egenhånd, jeg lette etter en mann. En som kunne få meg til å føle meg trygg, le sammen med, reise sammen med, ha god og spennende sex med, være meg selv med. Og stort sett så fant jeg det hos han jeg er med nå. Men jeg fikk så mye mer på kjøpet. Det er en pakke, noe han er veldig tydelig på, og det er så klart greit. Jeg VET at dette er en pakke, og jeg VET jeg nå er en voksenperson med betydelse i disse to barnas liv. Men jeg er sliten.

 

Vi er nå på en to ukers ferie på Kreta, og litt inn i andre ferieuke merker jeg at jeg ikke har så mye mer å gi. Jeg gleder meg til å komme hjem for å få slappet av uten barna, og jeg føler meg tom både fysisk og mentalt. Når dette ble nevnt for samboeren fikk jeg kommentaren "ja, hvis du blir sliten av å være sammen med oss, så er nok dette forholdet dødfødt"

 

- og her kommer mitt ønske om råd inn. Er det det? Er dette forholdet dødfødt fordi jeg, etter noen få uker i dette livet, og halvannen uke på charterferie med bonusbarn og nytt liv, blir sliten?

 

Familien venter, så får ikke skrevet noe mer nå, men håper det var såpass med informasjon at noen kan komme med noen gode råd. Eller evt gode spørsmål som setter ting i nytt lys.
 

Ønsker alle en god dag

[Visum]

 

- og her kommer mitt ønske om råd inn. Er det det? Er dette forholdet dødfødt fordi jeg, etter noen få uker i dette livet, og halvannen uke på charterferie med bonusbarn og nytt liv, blir sliten?

 

Ønsker alle en god dag

 

Det virker som du er klar over at du må ta del i barnas liv når du først er i et forhold med mannen din. Jeg tror dette er mer smak og behag-sak, der du i den første tiden erfarer følelsen med å være bonusmamma.

 

Jeg vil tro du ikke er vant med å være bonusmamma, og derfor er sliten etter alt dette. Dette er mer en sak hvor vender deg til mer og mer etter som tiden går - ettersom du har funnet mannen din i livet (slik jeg tolker det).

[Belfaborac]

Dette er det selvsagt helt umulig for noe andre å svare på, det sier seg selv.  Det sier seg også selv at etter en så stor forandring i livssituasjon, så kan det bli et heftig sjokk for systemet.  Rent generelt så er det to muligheter: 1) du venner deg til det nye livet ditt over tid og ting går seg til; eller 2) det blir ikke bedre og kanskje verre over tid.

 

Det er ikke alle som passer inn it et "A4" liv og det er ikke alle som orker, har lyst på eller engang liker barn.  Ingenting galt med det.  Om det stemmer for din del og om du vil venne deg til det, eller ønsker å legge ned den tiden og innsatsen som sannsynligvis vil behøves for å skli inn i din nye situasjon, er noe bare du kan svare på.  Det kommer selvsagt an på hvor mye eller lite du liker barn, generelt og spesifikt, og hvor glad du er i fyren du har funnet.

 

Det eneste rådet jeg vil gi er å ikke vente alt for lenge før du tar en avgjørelse om å gå eller sette alt inn på å bli.  Jo lengre du venter, jo hardere blir bruddet for alle parter.

[Bruker-97420]

Takk for svar begge to!

Jeg liker barn som gruppe, (noen aldersspenn mer enn andre) men barn er også individer så visse små mennesker liker man også bedre enn andre. I mitt tilfelle er relasjonen mellom meg og den minste utrolig bra, mens den største er mer utfordrende. Men jeg har ikke barn selv, og tok også et aktivt valg om å ikke få egne barn. Så selv om jeg liker barn er det så klart en omveltning og nytt å være sammen med, ta hensyn til, planlegge for/med, tenke på og passe på 24 timer i døgnet. Og mangelen på forståelse fra partneren min hjelper nok ikke så veldig på det heller. Siden han får energi av å tilbringe kvalitetstid med sine barn forstår ikke han at det tar energi fra meg...

[Belfaborac]

Vel, i så fall vil jeg påpeke at det ikke kun er du som skal tilpasse deg familien til gubben, men at familien må gjøre sitt for å tilpasse seg deg.  Om du føler at det skorter på forståelse fra motparten så vil jeg på det sterkeste foreslå at du setter av noen kveldstimer ikke lenge etter at dere igjen er hjemme og tar en alvorsprat med ham.  Ikke en konfrontasjon, men en ordentlig prat der du forklarer hvordan du føler det går, hva som er vanskelig og hvordan han kan hjelpe deg med overgangen - som tross alt er svært mye større for deg enn for ham.

 

Etterpå vil du forhåpentligvis ha et mye bedre inntrykk av i hvilken retning forholdet kan gå.  I beste fall er han villig til å høre på deg og forstår problemet, i verste fall blir det som å snakke til en vegg eller han går direkte i forsvar og alt er din feil.  Eller noe innimellom et sted.  Om han ikke er interessert i å høre eller forstå, eller går rett i forsvarsposisjon, så er mitt råd å begynne å tenke på å pakke kofferten.  Er han ikke interessert i å høre på deg nå, i et så tidlig stadium av forholdet, så vil interessen neppe øke senere.

 

Som alltid er det beste rådet å snakke om problemene - og finner man at det ikke er mulig, så er neste stopp ditt stopp.

Endret 11. juli 2016 av Belfaborac

[Corp Por]

Det er vanskelig å gå fra singel til full familie. Jeg hadde bodd alene i mange år, var vant til å gjøre som jeg ville og på min måte.

 

Jeg traff så en jente med to store barn etter en stund flyttet vi sammen og jeg kjente fort at det ble et voldsomt trykk for meg. Det var så uvant at noen ville ha oppmerksomheten min til enhver tid og det var alltid noe å gjøre og jeg følte jeg aldri fikk fred. Av og til følte jeg at jeg holdt på å eksplodere og dro opp i den tomme leiligheten min hvor jeg kunne sitte helt alene i noen timer og bare slappe av.

 

Spol frem noen år så var det helt naturlig for meg å ha folk rundt meg hele tida og mas til enhver tid. Jeg forlot forholdet av andre grunner og fant fort ut at jeg nå syntes det var tungt å være alene. Det var ubehagelig stille og kjedelig.

 

 

 

Du venner deg til det.

Det oppleves sannsynligvis som overveldende akkurat nå fordi du "eases" ikke inn i situasjonen litt etter litt men dumper rett inn i en aktiv familie.

 

Det blir bedre

[krikkert]

Barn er krevende, og vi som har dem fra før av har (som IZ sier over) fått dette litt gradvis. Vi har "gått gradene" fra de var spedbarn til toddlers og småbarn, og innfunnet oss med at sånn er det.

 

Jeg tror du vil møte på betydelige utfordringer som du ikke er i nærheten av å føle på nå - flere venninner av meg gir uttrykk for at det er utrolig vanskelig å være "bonusmamma" fordi man kommer i en vanskelig situasjon med tanke på både omsorg og oppdragelse, og det er sosiale utfordringer i relasjoner til både barna og barnas mor.

 

Jeg tror at hvis du tappes fysisk og sosialt av å være sammen med barna, så vil dette forholdet bli veldig utfordrende for deg. Som et minimum må du og mannen din kunne komme til en strategi som minimerer dette problemet. Det krever selvinnsikt - hva ved barna tapper energien din? Hvordan kan man hanskes med det?

 

Forhåpentligvis er det en tilvenningssak, som det var for IZ. Er det ikke det trenger dere en strategi for å håndtere det. Jeg tolker mannens utsagn om at forholdet er dødfødt hvis du blir sliten slik at han ikke tolker deg som villig til å jobbe for å håndtere det.

[Bruker-97420]

Takk for videre råd og kloke ord.

 

Jeg håper inderlig samboeren min vet hvor stor innsats jeg gjør for å passe inn i denne familien. Og jeg hadde blitt ordentlig lei meg hvis det viser seg at han sier dette forholdet er dødfødt pga at han ikke tror jeg er villig til å jobbe for dette. Jeg føler at ved å flytte fra venner og familie, søke jobb i hans nærhet, bosette meg i hans hus uten å ta med meg noe særlig med ting (minst mulig forandringer for barna), starte opp nytt sosialt liv gjennom vennesøk på nett, vil være å ofre - vel alt jeg bryr meg om - for han og hans barn.

Men dette er bare praktisk, i tillegg er det alt det emosjonelle. Det å bli kjent med og bry seg om to nye vesener. Leksehjelp, trehyttebygging, lage matpakker, skifte bleier, lese på senga, synge, trøste, "kjefte" - og alt annet man må gjøre i denne situasjonen. Jeg gjør alt, og mer til. I tillegg er det plutselig mangelen på det sosiale livet jeg er vant med, samt savnet etter venninneprat og også tapet av alenetid. Jeg tror det er sammensuriet av alt dette som tømmer meg litt. Spesielt når det ikke er noe takknemlighet eller validering av min innsats å hente noe sted...

Endret 11. juli 2016 av Moie

[Belfaborac]

Spesielt når det ikke er noe takknemlighet eller validering av min innsats å hente noe sted...

 

At det er en vanskelig overgang er normalt, men akkurat denne setningen synes jeg er svært bekymringsfull og noe du bør ta tak i før du tar valget om å bli eller gå.

[Bruker-97420]

 

Spesielt når det ikke er noe takknemlighet eller validering av min innsats å hente noe sted...

At det er en vanskelig overgang er normalt, men akkurat denne setningen synes jeg er svært bekymringsfull og noe du bør ta tak i før du tar valget om å bli eller gå.

Er utrolig glad for at du tar deg tid til å svare, og håper du kan du utdype dette litt mer?

[Belfaborac]

Vel, jeg tenker at om det er tilfelle at du virkelig gjør ditt beste (jeg tviler selvsagt ikke på det) og likevel ikke får hverken takknemlighet eller validering så indikerer det at fyren du har funnet deg kanskje ikke er særlig interessert i din side av saken eller i hva du føler.  Nettopp derfor synes jeg du burde følge rådet jeg ga ovenfor og snarest (etter ferien) finne en kveld da du kan ta en seriøs prat med ham.  Reaksjonen hans i løpet av denne vil trolig si deg mye om hvorvidt det er snakk om et forhold du bør fortsette å investere tid og innsats i, eller om det kanskje er lurere å pakke kofferten og søke nye jaktmarker.

 

I verste fall vil spørsmålet om å ha en "alvorsprat" bli avvist eller feid bort og da er det etter min mening bare å pakke og dra.

 

I nest verste fall vil forsøk på å forklare hva du føler og hva du ser på som problematisk bli blankt avvist, møtt med null forståelse, eller forsøkt snudd til at du og din innstilling er det som er problemet - og da er det igjen bare å kaste inn håndkledet og si takk og farvel.

 

De fleste andre responser går det an å jobbe med over tid, men om man ikke er villig til å snakke om problemer, er uinteressert i den andres følelser eller automatisk responderer med å reflektere skylden over på motparten så tilsier det at ting kun vil kunne fungere om det er du som tilpasser deg på alle måter.  Da er det definitivt best å pakke snippesken og gå sin vei først som sist, med mindre du er tilfreds med å spille tredjefiolin resten av livet.

 

Så må jeg selvsagt gardere meg ved å si at jeg kun har de opplysningene du har gitt her i tråden og dermed kun har et særdeles overfladisk innblikk i situasjonen, sett kun fra ditt synspunkt.  Ikke er jeg psykologiutdannet heller (selv om utdannelsen min også inkluderer psykologi); jeg snakker egentlig bare ut fra min egen erfaring fra begge sider av lignende situasjoner.  Så ta det for all del for det det faktisk er: kvalifisert synsing.

[Bruker-97420]

Takker for kvalifisert synsing!

 

Jeg tror at han tror at han viser takknemlighet. Han tuller med at han viser takknemlighet med at han "lar meg være sammen med han", men det er litt av sjargongenen oss i mellom. Dessverre savner jeg litt mer direkte takknemlighet og at han faktisk forstår, ser, og setter pris på forandringene jeg gjør i livet for han. Men mulig det er storkrevende av meg, jeg vet ikke?

Endret 12. juli 2016 av Moie

[Aiven]

Takker for kvalifisert synsing!

 

Jeg tror at han tror at han viser takknemlighet. Han tuller med at han viser takknemlighet med at han "lar meg være sammen med han", men det er litt av sjargongenen oss i mellom. Dessverre savner jeg litt mer direkte takknemlighet og at han faktisk forstår, ser, og setter pris på forandringene jeg gjør i livet for han. Men mulig det er storkrevende av meg, jeg vet ikke?

 

Du får bare ta en prat med ham om det. Dette er noe du fortjener å bli møtt på.

[kremt]

Han forstår nok ikke alt du trolig gjør før du evt forlater han. Det virker ikke som han setter særlig pris på deg men bare noe han regner med er der og en praktisk hushjelp og dagmamma.

Hvis du ikke får omtrent NOE ut av dette forholdet hadde jeg jammen ikke giddet mer. Begge parter bør få noe ut av det skal det være liv laga i det lange løp.

[Bruker-97420]

Han forstår nok ikke alt du trolig gjør før du evt forlater han. Det virker ikke som han setter særlig pris på deg men bare noe han regner med er der og en praktisk hushjelp og dagmamma.

Hvis du ikke får omtrent NOE ut av dette forholdet hadde jeg jammen ikke giddet mer. Begge parter bør få noe ut av det skal det være liv laga i det lange løp.

Tanken om at jeg er "praktisk" har falt meg inn også. Spesielt siden han er av den fåmælte sorten - når det kommer til følelser. Hans måte å vise kjærlighet på er at han tilbringer tid med meg. Han inkluderer meg i sin hverdag og sine framtidsplaner. Men mitt språk innenfor kjærlighet og følelser er muntlig og det å gi - gi av tjenester, ord, oppmerksomhet, nærhet, sex, gaver osv. Mye av det har det blitt mindre og mindre av siden det ikke virker som det betyr noe for han eller blir satt pris på, men andre ting betyr så mye for meg så det holder jeg fortsatt på med.

Så ja, siden han ikke tydelig viser følelser og kjærlighet må jeg innrømme at jeg til tider er redd jeg kun er "til hjelp"...

[kremt]

Det er klart det er lett å bli sugd inn i en rolle og bare være der. Men nå er faktum at det ikke er du som har satt disse barna til verden, og du burde heller ikke føle deg kallet til å passe dem. Jeg ville hvertfall ikke satt av livet mitt til å passe en rekke barn som andre folk hadde satt til verden og som jeg hadde blitt dradd inn i gjennom noe dumt som kalles forelskelse eller kjærlighet. 

Husk: "Love makes blind". Se deg selv utenfra, passer det med det du hadde sett for deg. Det er ofte man bør ta et steg tilbake og tenke over hva fanken er det jeg driver med, det kan rett og slett være svært sunt.

[Belfaborac]

Det er klart det er lett å bli sugd inn i en rolle og bare være der.

 

Se deg selv utenfra, passer det med det du hadde sett for deg. Det er ofte man bør ta et steg tilbake og tenke over hva fanken er det jeg driver med, det kan rett og slett være svært sunt.

 

Jeg siterer dette, fordi det er et særdeles godt råd og noe de fleste av oss burde gjøre regelmessig.  Mange går på autopilot og vurderer aldri om de kunne gjort ting annerledes og kanskje bedre, både for sin egen del og andres.  Er man tilfreds med livet og sin egen situasjon så er det selvsagt greit nok, men når noe skurrer er det alltid en svært god ide å ta to skritt tilbake og forsøke å se seg selv og sin situasjon i et mer objektivt lys.

 

Når det gjelder barna er jeg helt uenig: om man med viten og vilje går inn i et forhold der barn er en del av bildet, så kan man selvsagt ikke velge å la være bidra til å ta vare på dem.  I et slikt forhold er man nødvendigvis en del av en helhet og om man velger å ta avstand akkurat denne delen, som trolig er en svært viktig del for den andre parten, så velger man i realiteten å sabotere eller avslutte forholdet.

[krikkert]

Men nå er faktum at det ikke er du som har satt disse barna til verden, og du burde heller ikke føle deg kallet til å passe dem.

Livet fungerer ikke slik. Å ignorere partnerens barn er en veldig enkel måte å miste partneren på, og en velfortjent sådan.

[Bruker-97420]

Det har aldri vært min intensjon å ikke være delaktig i barnashverdag, interesser og ve og vel. Men tanken om å finne meg en leilighet i nærheten, istede for å flytte direkte inn, er til stedet. Dette fordi jeg tror vi alle fire har litt problemer med å finne en god dynamikk sammen. Vel, tre av oss, hun minste forstår ikke så mye av det som foregår og er like blid.

 

Nå går iallfall ferien mot en slutt. Jeg har luftet småting for han, som at jeg kanskje neste sommer blir med på halve familieferien og tar en halv ferie med en venninne, mamma eller bare en liten backpackertur alene. Dette falt ikke helt i god jord, men jeg håper og tror han kan forstå at jeg trenger å ikke miste hele meg selv i dette forholdet, og at jeg fortsatt ønsker å oppleve andre ting med andre mennesker. Selv om jeg VIL bli i dette forholdet og denne familien, tror jeg det er mer som må tilrettelegges enn at jeg kan ta en lunsj med en venninne i ny og ne.

Vi får se hvordan det går

Endret 14. juli 2016 av Moie

[Budeia]

Det er visst vanlig at bonusmammaer gjør alle husmortingene for barna, selv om det egentlig er "hans" barn. Som å vaske klær, kjøpe klær, lage mat og alt det der.

Faren er kanskje mye ute på jobb i løpet av samværet, og bonusmammaen ender opp med å være alene med barna som egentlig er der for å ha samvær med faren.

 

En utfordring her kan være at de to barna har ulike behov. Dette bør du nok være oppmerksom på, og behandle dem litt forskjellig. Prøve å kjefte mindre på den eldste, og la den eldste få mer frihet i forhold til deg. Mens den yngste kanskje kan trenge litt stramme tøyler, og en "hønemor".