Sosialt tilbakestående og har sosial angst.

[AnonymDiskusjon]

Som barn ble jeg bare kalt sjenert der jeg gjemte meg bak mamma sitt lår. Årene gikk og jeg ble det barnet i klassen som var usynlig. Jeg snakket sjelden og når jeg først begynte å prate var det alltid noen som pratet over meg, akkurat som om de ikke hørte at jeg faktisk pratet. Som om stemmen min var så anonym at de ikke registrerte at det var noen som pratet.

 

På vgs ble jeg kalt seriemorder fordi jeg var så stille hele tiden. Klarte bare aldri bryte isen med de andre. Iløpet av hele skoleåret sa jeg ingenting og var alene hvert friminutt. Ingen i klassen kunne fortelle hvem jeg var, forutenom navnet mitt.

 

Etter vgs begynte fikk jeg en servicejobb via en bekjent av foreldrene mine, var der i 3 år men hver dag i den jobben var et helvette. Hatet å snakke med mennesker og det var alltid så godt å komme hjem, låse døra og sette seg fremfor dataen med en film i fred og ro.

 

Har slitt med depresjon i mange år pga. mobbing på barneskolen og oppover. Alltid noen som skulle kommentere fedmen min og det satt sine spor.

 

Ifjor var jeg arbeidsledig hele året, helt til jeg fikk en ny jobb nå i januar gjennom en bekjent av mamma. Dette var en fysisk jobb, men måtte jobbe sammen med andre. Hver dag gikk jeg på jobb, men når vi hadde lunchpause sammen sa jeg aldri noe. Jeg bare hatet å måtte prate med kollegaene mine. Hadde ingen felles interesser, men selv smalltalk var noe drit. Etter 2 måneder greide jeg ikke mer, jeg gruet meg hver dag for å gå på jobb, for jeg visste jeg måtte bruke energi på å prate.

 

 

Når jeg skal prøve å analysere meg selv og mitt forhold til folk så føler jeg at jeg absolutt hater å være i sosiale situasjoner hvor jeg må prate. Er sosialt retard og har aldri "rett" respons til spørsmål eller kommentarer jeg får. Jeg interesserer meg ikke for samtaler uansett emne. Jeg har kun dataspill og filmer som interesse, men selv om noen har samme interesse så har jeg ikke noe lyst til å prate om filmer osv. med noen. Jeg vil bare være alene og ikke bli snakket til. Utenfra kan jeg virke som en kjedelig, stille og uinteressert fyr. Noe som er helt rett.

 

 

Er åpenbart noe jævla galt med meg, men liker meg best alene. Liker til og med ikke å være med familien min for da må jeg prate eller diskutere noe.

 

 

Hva gjør jeg når denne innesluttede personen inni meg ikke klarer å være i jobb? Jeg må jo ha jobb for å betale ting som husleie osv. Fins det medisiner jeg kan ta som gjør meg litt hyper og snakksalig? Eller som i hvertfall gjør at det føles OK for meg å prate?

Anonymous poster hash: 184cb...768

[Kikert]

Det er åpenbart ikke noe galt med deg. Mennesker er ofte flokkdyr, men ikke alltid. Mange liker seg best i sitt eget selskap. Introvert kalles det. Regner med at du klarer å slappe av når du er rundt foreldrene dine eller andre du er trygg på?

 

 

 

 

[AnonymDiskusjon]

Det er åpenbart ikke noe galt med deg. Mennesker er ofte flokkdyr, men ikke alltid. Mange liker seg best i sitt eget selskap. Introvert kalles det. Regner med at du klarer å slappe av når du er rundt foreldrene dine eller andre du er trygg på?

 

 

 

 

 

 

Tusen tusen takk! Så det finnes et navn på sånne som meg. Aldri hørt om Introvert, men ifølge det bildet ditt så er det spot on. Dessverre blir folk redd når de møter noen som aldri sier noe, så er vanskelig å få/ha venner når man ikke er noe glad i å prate. Er jo tross alt kjedelig for andre å ha en venn som ikke sier noe.

 

Klarer fint å slappe av rundt foreldrene mine sålenge jeg får ligge i fred på sofaen å se tv, men kjenner jeg blir irritert hvis det maner opp til snakking, spørsmål eller diskusjon om ting. Da vil jeg bare gå å gjemme meg.

 

Anonymous poster hash: 184cb...768

[Kikert]

Bare hyggelig. Det bildet der har blitt brukt en del ganger her på forumet og det har ofte gått opp et lys for folk pga det. Jeg er introvert selv og lyset slo seg på hos meg når jeg så det for første gang Veldig deilig å kunne forklare noe man ikke har klart å forklare før.

[AnonymDiskusjon]

Bare hyggelig. Det bildet der har blitt brukt en del ganger her på forumet og det har ofte gått opp et lys for folk pga det. Jeg er introvert selv og lyset slo seg på hos meg når jeg så det for første gang Veldig deilig å kunne forklare noe man ikke har klart å forklare før.

 

Kjente selv det var deilig å vite hva som er greia med meg. Nå sitter jeg å googler "Introvert".

 

Kom over denne artikkelen: https://www.nrk.no/ytring/utfordring-fra-en-introvert-1.12380027

 

Litt interessant lesning, også blant kommentarene. Føler selv at jeg jobber best der jeg kan være alene, for da jobber jeg best og klarer å fokusere bedre. Også trives jeg bedre.

Men aner ikke hva slags jobber det måtte være..

 

Anonymous poster hash: 184cb...768

[AnonymDiskusjon]

Jeg er også introvert, og var strengt tatt ca akkurat som deg på skolen. Snakket aldri i timen, rakk aldri opp hånda, hatet å holde foredrag. Missliker også sterkt small-talk, aldri helt sett poenget med å si noe bare for å si noe.

Jeg har klart å delvis komme ut av det, har funnet ut at small-talk, samme hvor kjedelig det er, faktisk er viktig for å fungere sosialt, samt noen teknikker jeg har lært meg for å få motparten til å dra samtalen videre slik at det blir en viss flyt.

Etter jeg fikk meg jobb og fikk ansvar tør jeg faktisk å si noe i møter osv også, for da har jeg faktisk meningsfylt noe å si som andre lytter til, ikke det påtvingte tullet på skolen.

 

Nå sier jeg ikke at det går med deg som det har gjort med meg, men det verste kan man altså "vokse fra seg" eller lære seg. Men det kommer altså ikke gratis, ikke blir man ekstrovert heller men det gjør at man fungerer i hverdagen.

F.eks satt jeg tidligere å spiste lunsjen min alene på kontoret, nå spiser jeg oftest sammen med andre ettersom det er mer normalt, selv om jeg ofte kunne tenkt meg å spise alene.

 

 

Det bildet har forresten vært en vekker for min del også. Det er synd det ofte blir sett på som negativt å være introvert, noe det på ingen måte er.

Førstegangstjenesten hjalp meg forresten en del det også, der kunne man ikke være "sjenert" og ble "tvingt" til å ihvertfall late som om man ikke var introvert.

Anonymous poster hash: d98b8...1f5